Basisrettsakter i sammendrag: IT, telekommunikasjon og audiovisuelle tjenester

Direktivet etablerer prosedyrer som skal benyttes for å informere Europakommisjonen, europeiske standardiseringsorganisasjoner og andre medlemsland om endringer og utkast til nasjonale standarder. Formålet er å gi disse anledning til å kommentere og delta i det nasjonale standardiseringsarbeid for på den måten å redusere hindringer for fri flyt av varer på grunn av ulike nasjonale tekniske forskrifter.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/48/EF utvider virkeområdet til også å omfatte nasjonale standarder for informasjonssamfunnstjenester, dvs. elektronisk betalingstjeneste som ytes på individuell anmodning fra en tjenestemottaker. Det omfatter imidlertid ikke radio- og tv-formidling, som dekkes av rådsdirektiv 89/552/EØF (fjernsyn uten grenser).

Gjennom KOM(2010) 179 har Kommisjonen foreslått en konsolidering (sammenstilling) av direktiv 98/34/EF og direktiv 94/48/EF.

Formålet med direktivet er å sikre et velfungerende marked for kommersielle tjenester som tilbys over nettet etter en individuell forespørsel. Direktivet regulerer enkelte sider av elektronisk avtaleinngåelse og elektronisk markedsføring, bl.a. skal markedsføring via e-post være lett gjenkjennelig som reklame. Gjennom kommisjonsvedtak 2005/752/EF er det opprettet en ekspertgruppe for utveksling av synspunkter og informasjon bl.a. om gjennomføringen av direktivet og dets anvendelse i praksis, nasjonale domsavgjørelser, prosedyrer for fjerning av ulovlig innhold og etterfølgende evalueringer av direktivet.

i2010 ble lagt fram i 2005 som en overordnet plan for all IKT-politikk i EU. Under denne paraplyen finnes en lang rekke delpolitikkområder og strategier for enkeltområder slik som eGovernment, eHelse, næringsvekst, kreativ sektor, kultur- og mediepolitikk og forbruker- og personvern. Gjennom kommisjonsvedtaket etablerte EU i 2006 en høynivågruppe med representanter for medlemslandenes myndigheter for diskusjon av strategiske IKT-politiske utfordringer i tilknytning til i2010-initiativet. Komiteens mandat går fram til årsskiftet 2010/11.

Direktivet omhandler kommunikasjonsvern, og kommer til anvendelse på behandling av personopplysninger i forbindelse med tilbud om offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester og -nett. Direktivet skal sikre samme beskyttelse, uavhengig av hvilken teknologi som er benyttet. Det kommer imidlertid ikke til anvendelse når det gjelder lagring av trafikkdata faller inn under direktiv 2006/24/EF (datalagringsdirektivet).

Kommunikasjonsverndirektivet erstatter direktiv 97/66/EF fra 1997 om behandling av personopplysninger og beskyttelse av privatlivets fred innenfor telesektoren.

Hovedformålet med direktivet er å etablere et regelsett for forholdet mellom tilbydere av elektroniske nettverk og tjenester med sikte på å oppnå bærekraftig konkurranse, interoperabilitet mellom nett og tjenester og fordeler for brukerne. Direktivet tar utgangspunkt i at det skal være en plikt for alle tilbydere til å forhandle om samtrafikk. I tillegg regulerer direktivet tilbyder med sterk markedsstilling strengere enn andre tilbydere.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/140/EF innfører fra 26. mai 2011 endringer i direktivet ved at funksjonell separasjon innføres som et regulatorisk virkemiddel. Funksjonell separasjon er en prosess/situasjon hvor en tilbyder med sterk markedsstilling tvinges til å gi ikke-diskriminerende tilgang til alle andre tilbydere, ved at man skiller aktiviteten knyttet til tilgang til nett fra andre tjenester i nettet. Formålet med funksjonell separasjon er å sikre alle tilbydere lik tilgang til nett, produkter, service og lignende.

Det samme endringsdirektivet overfører bestemmelsene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2887/2000 til tilgangsdirektivet. Det gjelder telemyndighetenes rett til å pålegge tilbyder av allmenne telenett med sterk markedsstilling å la konkurrerende tilbydere leie den siste forbindelsen av nettet frem til abonnenten til kostnadsorientert pris. På engelsk betegnes dette som «local loop unbundling». Gjennom kommisjonsrekommandasjon 2000/417/EF oppfordres det til økt informasjon til forbrukerne i forbindelse med valgmulighetene som gis ved atskilt adgang til abonnementslinjene.

Direktivet legger rammen for EUs arbeid med å forenkle telekommunikasjonslovgivningen og oppdatere den i forhold til den gradvise integrasjonen mellom medie-, tele- og IT-sektorene. Virkeområdet for direktivet er alle elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, inkludert digitale kringkastingsnettverk. Rammedirektivet inneholder prosedyrer og prinsipper som regulerings- og tilsynsmyndigheten i det enkelte land må forholde seg. Det gjelder blant annet uavhengighetsprinsippet mellom eier og regulerings/tilsynsmyndighet. Direktivet fastlegger prosedyrer blant annet for meglingsoppgaver, frekvens- og nummerforvaltning, og administrasjon av ekspropriasjons- og samlokaliseringsrettigheter.

I følge rammedirektivet skal medlemsstatene støtte harmoniseringen av nummerressurser for å fremme nødvendige felleseuropeiske tjenester. Kommisjonsvedtak 2007/116/EF reserverer telefonummer som begynner med ”116” til harmoniserte gratistjenester av samfunnsmessig betydning. I utgangspunktet var bare 116000 - hjelpeline for savnede barn - listet der. Kommisjonsvedtak 2007/698/EF tilføyer to nye nummer: 116 111 - hjelpelinjer for barn, og 116 123 - hjelpelinje for følelsesmessig støtte.

Kommisjonsvedtak 2007/176/EF gjennomfører et krav i rammedirektivet (over), nemlig etablering av en liste over harmoniserte standarder for å sikre samvirke av nett og tjenester, samt øke valgfriheten for brukere av elektroniske kommunikasjonstjenester. Kommisjonsvedtak 2008/286/EF utvider de 25 standardene i listen med en ny standard for digital kringkasting til mobile terminaler (DVB-H).

Rammedirektivet ble i 2007 endret av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 717/2007 om internasjonal gjesting i offentlege mobiltelefonnett i Fellesskapet. Formålet med forordningen er å redusere de høye prisene på bruk av mobiltelefon fra utlandet gjennom innføring av maksimalpriser. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/140/EF utvidet dette i 2009 til også å gjelde SMS og dataoverføring i mobilnettet.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/140/EF har endret rammedirektivet når det gjelder blant annet frekvensforvaltning , involvering av EUs nye ekom-byrå i konkurranserelaterte enkeltvedtak og tiltak for stabil og sikker bruk av elektronisk kommunikasjon til beste for sluttbrukerne.

Direktiver erstatter en rekke tidligere direktiver om konkurranse i markedet for elektroniske kommunikasjonstjenester (telekommunikasjonstjenester, satellittjenester, kabel TV-nettliberalisering, mobil-liberalisering, full konkurranse, eierskap av kabler). Direktivet og dets forgjengere danner rettsgrunnlag for den gradvise åpningen av telemarkedet for konkurranse som har funnet sted innenfor det europeiske fellesskapet.

EU-byrået BEREC (Body of European regulators for Electronic Communications) skal utvikle regulatorisk ”best practice” i form av felles metodologier og retningslinjer og spre disse blant de nasjonale tilsynsmyndighetene. De nasjonale regulatørene og Kommisjonen skal i størst mulig grad ta hensyn til BERECs råd og innstillinger. Det gir byrået større formell kompetanse enn gruppen av europeiske reguleringsmyndigheter for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (ERG) som ble opprettet gjennom kommisjonsvedtak 2002/627/EF. En konferanse bestående av representanter for EUs medlemslandens regjeringer vedtok 31.5.2010 å legge BERC-byrået til Riga i Latvia.