Andre livsforsikringsdirektiv

Tittel

Rådsdirektiv 90/619/EØF av 8. november 1990 om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring, om fastsettelse av bestemmelser for å lette den faktiske utøvelse av adgang til å yte tjenester og om endring av direktiv 79/267/EØF

Council Directive 90/619/EEC of 8 November 1990 on the coordination of laws, regulations and administrative provisions relating to direct life assurance, laying down provisions to facilitate the effective exercise of freedom to provide services and amending Directive 79/267/EEC

Siste nytt

Forslag til fortolkningsdom lagt fram av EU-domstolens generaladvokat 11.7.2019

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra europaparlaments- og rådsdirektivet, norsk utgave)

Det er nødvendig å utvikle det indre marked når det gjelder livsforsikring og den virksomhet som er nevnt i første rådsdirektiv 79/267 av 5. mars 1979 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte livsforsikring(4), heretter kalt "første direktiv", sist endret ved Spanias og Portugals tiltredelsesakt. For å nå dette målet er det ønskelig å gjøre det lettere for forsikringsforetak med hovedkontor innen Fellesskapet å yte tjenester i medlemsstatene og derved gjøre det mulig for forsikringstakere å benytte forsikringsgivere ikke bare i sin egen stat, men også forsikringsgivere som har hovedkontor innen Fellesskapet og er etablert i andre medlemsstater.

I henhold til traktaten skal all forskjellsbehandling med hensyn til adgangen til å yte tjenester med den begrunnelse at et foretak ikke er etablert i den medlemsstat der tjenesten ytes, være forbudt etter utløpet av overgangsperioden. Dette forbudet gjelder tjenester som ytes av ethvert etablert forretningssted i Fellesskapet, enten det dreier seg om et foretaks hovedkontor eller et agentur eller en filial.

Av praktiske grunner bør tjenesteytelse defineres under hensyntagen til både forsikringsgiverens etablerte forretningssted og stedet der forpliktelsen består. Derfor bør forpliktelse også defineres. Det bør videre skjelnes mellom virksomhet som utøves gjennom et etablert forretningssted, og virksomhet som utøves etter reglene om adgang til å yte tjenester.

Første direktiv bør utfylles, særlig for å klarlegge fullmakter og virkemidler for å føre tilsyn. Det bør også fastsettes særskilte bestemmelser om adgang til å starte og utøve og til å føre tilsyn med virksomhet som utøves etter reglene om adgang til å yte tjenester.

Forsikringstakere som ikke behøver spesielt vern i staten der forpliktelsen består, fordi de tar initiativ til å inngå en forpliktelse i en annen stat og dermed sikres vern av den andre statens rettsorden, bør gis full frihet til å dra nytte av et størst mulig marked innen livsforsikring og innen den virksomhet som er nevnt i første direktiv. Andre forsikringstakere bør også sikres tilstrekkelig vern.

Visse deler av de kollektive pensjonskassers virksomhet må undersøkes nøye på grunn av de forskjellige ordningers mangfold, deres sammensatte karakter og nære tilknytning til ordningene for sosial trygghet. Kollektive pensjonskasser bør derfor utelukkes fra anvendelsesområdet for de bestemmelser i dette direktiv som spesielt gjelder adgangen til å yte tjenester. Kollektive pensjonskasser vil bli behandlet i et annet direktiv.

Medlemsstatenes gjeldende bestemmelser innen avtalerett er fortsatt forskjellige når det gjelder virksomheten nevnt i første direktiv. I henhold til regler som tar hensyn til spesielle omstendigheter, kan det gis adgang til å anvende en annen lovgivning på avtalen enn den som gjelder i staten der forpliktelsen består.

Bestemmelsene i første direktiv om overdragelse av forsikringsportefølje bør utdypes og utfylles ved bestemmelser som særlig gjelder overdragelse til et annet foretak av porteføljen av avtaler inngått etter reglene om adgang til å yte tjenester.

Av hensyn til vern av forsikringstakerne bør medlemsstatene på det nåværende stadium i samordningen gis mulighet til å begrense samtidig utøvelse av virksomhet etter reglene om adgang til å yte tjenester og virksomhet gjennom et etablert forretningssted. Slik begrensning kan ikke fastsettes når forsikringstakerne ikke behøver dette vernet.

Adgangen til å starte og utøve virksomhet etter reglene om adgang til å yte tjenester bør underlegges fremgangsmåter som sikrer at forsikringsforetaket overholder bestemmelsene om finansielle garantier, forsikringsvilkår og premietariffer. Disse fremgangsmåtene kan lempes på i tilfeller der virksomhet som utøves etter reglene om adgang til å yte tjenester, gjelder forsikringstakere som på grunn av særtrekkene ved den forpliktelsen de planlegger å inngå, ikke behøver spesielt vern i staten der forpliktelsen består.

Forsikringstakeren bør ha mulighet til å si opp livsforsikringsavtaler inngått etter reglene om adgang til å yte tjenester innen en frist på mellom 14 og 30 dager.

Første direktiv fastsatte prinsippet om forbud mot samtidig utøvelse av virksomhet som dekkes av direktiv 73/239/EØF(5) (kalt første direktiv om samordning av skadeforsikring), sist endret ved direktiv 88/357/EØF(6), og virksomhet som dekkes av første direktiv. Det tillot eksisterende sammensatte foretak å fortsette som sammensatte foretak, samtidig som det fastslo at disse foretakene ikke kan opprette agenturer eller filialer for livsforsikring. Den spesielle type forpliktelser som inngås innen forsikring etter reglene om adgang til å yte tjenester, gjør det likevel berettiget å gjennomføre prinsippet ovenfor med en viss grad av fleksibilitet, i det minste i en overgangsperiode fra det tidspunkt dette direktiv er meddelt medlemsstatene.

Dette direktiv inneholder ikke bestemmelser som hindrer et sammensatt foretak i å dele seg i to foretak, ett foretak med livsforsikringsvirksomhet og ett med skadeforsikringsvirksomhet, og for at forholdene skal ligge best mulig til rette for en slik deling, er det ønskelig å tillate medlemsstatene å innføre nødvendige skattebestemmelser, særlig med hensyn til den kapitalgevinst en slik deling vil kunne innebære, i samsvar med fellesskapsrettens konkurransebestemmelser.

Det er viktig å fastsette bestemmelser om et særskilt samarbeid mellom vedkommende tilsynsmyndigheter i medlemsstatene samt mellom disse myndighetene og Kommisjonen med hensyn til adgangen til å yte tjenester. Det bør også innføres en ordning med sanksjoner som skal komme til anvendelse når det tjenesteytende foretak unnlater å overholde bestemmelsene i medlemsstaten der tjenesteytelsen finner sted.

Tekniske avsetninger, herunder premieavsetninger, bør være underlagt regler og tilsyn i medlemsstaten der tjenesteytelsen finner sted, når tjenesteytelsen gjelder forpliktelser som den tjenestemottakende staten spesielt ønsker å verne forsikringstakerne mot. Dersom det imidlertid ikke er grunnlag for et spesielt vern av forsikringstakerne, skal de tekniske avsetningene, herunder premieavsetningene, fortsatt være underlagt regler og tilsyn i medlemsstaten der foretaket er etablert.

I enkelte medlemsstater er livsforsikringsavtaler og annen virksomhet som dekkes av første direktiv, ikke underlagt noen form for indirekte beskatning, mens andre stater anvender særskilte skatter. Strukturen og nivået på slike skatter varierer sterkt mellom de medlemsstater som pålegger dem. Det bør unngås at eksisterende forskjeller fører til konkurransevridning mellom foretak i de forskjellige medlemsstatene. Med forbehold for en fremtidig harmonisering vil anvendelse av skattebestemmelsene i medlemsstaten der forpliktelsen blir inngått, kunne bøte på slike ulemper, og det er opp til medlemsstaten å fastsette nærmere regler for å sikre at slike skatter innkreves.

Første direktiv inneholder bestemte, klare regler om tillatelse for agenturer og filialer som hører under foretak med hovedkontor utenfor Fellesskapet.

Det bør fastsettes en fleksibel fremgangsmåte for vurdering av gjensidighet overfor tredjestater på fellesskapsbasis. Ettersom Fellesskapet ønsker å holde sine finansmarkeder åpne for resten av verden, er formålet med denne fremgangsmåten ikke å lukke Fellesskapets finansmarkeder, men heller å liberalisere de globale finansmarkedene i andre tredjestater. For dette formål fastsetter dette direktiv fremgangsmåter for forhandlinger med tredjestater og, som en siste utvei, mulighet for å treffe tiltak som innebærer å utsette nye søknader om tillatelse eller begrense antallet nye tillatelser.

I henhold til traktatens artikkel 8 C bør det tas hensyn til omfanget av den innsats som må gjøres av visse økonomier på ulikt utviklingsnivå. Visse medlemsstater bør derfor innrømmes en overgangsordning som gjør det mulig å iverksette gradvis de særskilte bestemmelsene i dette direktiv om adgang til å yte tjenester.

På grunn av forskjellene i de nasjonale lovgivningene er det også nødvendig å innrømme de medlemsstater som ønsker det, en overgangsordning, slik at de kan endre sin lovgivning om kollektive forsikringsavtaler knyttet til en arbeidsavtale eller om medvirkning av en megler, før de i sin helhet iverksetter de bestemmelser i dette direktiv som gjelder når forsikringstakeren uoppfordret henvender seg til et foretak for å inngå avtale etter reglene om adgang til å yte tjenester.

Det er spesielt viktig at de medlemsstater som ønsker det, gis tilstrekkelig frist til å vedta nødvendige bestemmelser for å sikre forsikringsmegleres faglige kvalifikasjoner og uavhengighet. Tatt i betraktning at slike meglere spiller en stadig større rolle i forbindelse med rådgivning til forsikringstakere, som møter et økende produktutvalg, og i forbindelse med gjennomføringen av adgangen til å yte tjenester, vil deres faglige kvalifikasjon og uavhengighet bli viktige faktorer i forbrukervernet -

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Rettsakt på EU-språk
Dato
08.11.1990
Anvendelsesdato i EU
20.11.1992
Opphører å gjelde
18.12.2002
Erstattes av
Siste saker i EU-domstolen

EØS



EFTA/EØS-flagg
Saksområde
Frist for implementering (anvendelse) i EØS
01.01.1994

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Finansdepartementet