Ansvarlig departement: Justis- og beredskapsdepartementet
Saksområde: Forbrukervern (EØS-avtalens vedlegg 19)
Behandlende organ: Europaparlamentet og Rådet: behandler nye forslag
Sakstype: Direktiv
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 2.4.2013)
Sammendrag av innhold
Kommisjonen la 19. juli 2005 frem en grønnbok om realkreditt i EU, KOM (2005) 327. Grønnboken bygger videre på Kommisjonens anbefaling 2001/93/EF om forhåndsopplysninger fra långivere som tilbyr boliglån til forbrukere. Anbefalingen er tatt inn som del av EØS-avtalen. Formålet med grønnboken var å undersøke behovet for økt innsats fra EUs side innen EU-markedet for boliglån. Kommisjonen la til grunn at økt integrasjon av de europeiske realkredittmarkeder vil kunne bidra til et mer effektivt og konkurransepreget europeisk realkredittmarked, og derved også til oppfyllelse av Lisboa-målsetningen om å øke EUs konkurransedyktighet. Kommisjonen fremholdt samtidig at realkreditt som kredittform har enkelte særtrekk, eksempelvis den sosiale dimensjonen ved bolig- og lånemarkedet, som må tas i betraktning ved vurderingen av om og i tilfelle med hvilke virkemidler, EU skal øke sin innsats overfor realkredittmarkedet. Justisdepartementet sendte grønnboken på høring, og ga i november 2005 innspill til grønnboken basert på innspillene i den nasjonale høringen.
Det er opprettet en ekspertgruppe med representanter fra medlemslandene for å diskutere arbeidet med realkreditt i EU. Norge har deltatt i ekspertgruppens arbeid.
Videre er det opprettet en såkalt Mortgage Funding Expert Group, som er en bredt sammensatt ekspertgruppe med medlemmer fra bank- og finansnæringen. Gruppen la i desember 2006 frem sin rapport om målsetningene for et europeisk marked for finansiering av realkreditt. Det er også opprettet en såkalt Mortgage Industry and Consumer Dialogue. Dette er en arbeidsgruppe satt sammen av medlemmer både fra bank- og finansnæringen og fra forbrukersiden. Gruppens rapport ble publisert i desember 2006.
Med sikte på å videreføre prosessen, la Kommisjonen i desember 2007 frem en hvitbok om realkreditt i EU. Hvitboken var av orienterende art og presenterte fire målsetninger for Kommisjonen på realkredittområdet: Tilrettelegge for økt grenseoverskridende kredittgivning, tilrettelegge for bedre utvalg av kredittprodukter, tilrettelegge for økt brukermobilitet i kredittmarkedet og bidra til økt forbrukertillit til kredittmarkedet. Justisdepartementet gjorde berørte instanser oppmerksomme på hvitboken. Siden hvitboken var av orienterende art, var det ikke aktuelt med innspill til Kommisjon.
15. juni 2009 tok Kommisjonen initiativ til konsultasjoner om "responsible lending and borrowing" og om rapporten fra Expert Group on Credit History. Justisdepartementet gjorde berørte instanser oppmerksomme på de to konsultasjonene.
Kommisjonen lanserte 31. mars 2011 et forslag til Europaparlaments- og rådsdirektiv om kredittavtaler i forbindelse med fast eiendom til boligformål - KOM (2011) 142. Forslaget bygger på arbeidet som er nevnt ovenfor og må også ses i sammenheng med den finansielle krisen som rammet verden og Europa i 2008 og som har hatt store konsekvenser for EU-borgerne. Forslaget har to målsetninger: For det første sikter det mot et effektivt og konkurransedyktig indre marked for forbrukere, kredittytere og kredittformidlere med en høy grad av beskyttelse. Dette skal oppnås gjennom å styrke forbrukernes tillit og mobilitet, samt kredittyterenes og kredittformidlerenes grensekryssende virksomhet ved å sikre like vilkår for deltakerne i markedet. For det andre har direktivforslaget til formål å fremme finansiell stabilitet ved å sikre et ansvarlig realkredittmarked.
Nærmere om innholdet i Kommisjonens forslag:
Artikkel 1 (formål) fastlegger at direktivet omhandler realkreditt til forbrukere og visse aktsomhets- og tilsynskrav for kredittytere og kredittformidlere. Direktivet retter seg mot fast eiendom til boligformål i motsetning til næringseiendom.
Artikkel 2 (anvendelsesområde) fastlegger at direktivet omfatter kredittavtaler sikret med pant eller annen sikkerhet i, og lån til anskaffelse av, fast eiendom til boligformål. Videre er visse kredittavtaler med sikte på rehabilitering av fast eiendom omfattet. Direktivet er ikke til hinder for at medlemsstatene utvider virkeområdet til også å omfatte andre kredittmottakere, for eksempel små og mellomstore bedrifter eller bestemte transaksjoner i forbindelse med næringseiendom.
Artikkel 3 (definisjoner) definerer begreper som anvendes i direktivet. Definisjonene er i størst mulig omfang tilpasset definisjonene i andre EU-tekster, særlig forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF) og direktiv 2002/92/EF. Noen definisjoner er særlig tilpasset realkredittformålet i dette direktivet.
Artikkel 4 (kompetente myndigheter) fastlegger at medlemsstatene skal utpeke spesifikke myndigheter som skal gjennomføre direktivet.
Artikkel 5 (handelspraksis ved kredittformidling til forbrukere) og artikkel 6 (minimumskrav til kompetanse) stiller krav til både kredittytere og kredittformidlere for å sikre en høy grad av profesjonalitet ved ytelse av realkreditt. Eksempler er plikt til å handle i forbrukerens interesse og krav om hensiktsmessig kunnskaps- og kompetansenivå.
Artikkel 7 (generelle bestemmelser om reklame og markedsføring) og artikkel 8 (standardopplysninger i reklame) innfører generelle prinsipper for markedsføring og reklame. Det settes krav til form og innhold i de opplysninger som skal inngå i reklamer. Bestemmelsene supplerer direktivet om urimelig handelspraksis overfor forbrukere (2005/29/EF).
Artikkel 9 (prekontraktuelle opplysninger) oppstiller krav om at kredittytere og kredittformidlere opplyser om de til enhver tid eksisterende kredittprodukter mv. Det stilles krav til persontilpassede opplysninger. Innholdet og utformingen av standardinformasjonsskjemaet til forbrukere er blitt oppdatert og ajourført.
Artikkel 10 (opplysningskrav vedrørende kredittformidlere) stiller krav om det skal fremlegges opplysninger om kredittformidlerens identitet, status og forhold til kredittyter innen tjenesten utføres. Hensikten er å synliggjøre evt. interessekonflikter.
Artikkel 11 (utfyllende forklaringer) pålegger kredittytere og kredittformidlere å gi utfyllende forklaringer til forbrukere ved avtaleinngåelsen avhengig av forbrukerens kunnskap og erfaring med kreditt.
Artikkel 12 (beregning av årlige omkostninger i prosent) gir et sammenligningsgrunnlag for ulike realkredittprodukter. Kostnadene ved en realkreditt skal fastsettes i en årlig omkostning i prosent lik den som fremkommer i forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF).
Artikkel 13 (opplysning om renteendring) gjelder opplysninger som skal gis til forbrukeren ved renteendringer.
Artikkel 14 (kredittvurdering) medfører en forpliktelse for kredittyter til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Kredittyter plikter å nekte å yte kreditt når kredittvurderingen er negativ.
Artikkel 15 (forbrukerens informasjonsplikt) pålegger forbrukeren å fremlegge alle nødvendige og korrekte opplysninger for gjennomføring av kredittvurderingen.
Artikkel 16 (adgang til databaser) skal sikre at kredittytere kan få opplysninger fra relevante databaser på en ikke-diskriminerende måte.
Artikkel 17 (rådgivningsstandard) etablerer en standard som skal sikre forbrukeren informasjon som gjør det klart for forbrukeren hvorvidt det er snakk om rådgivning, uten at det innføres en forpliktelse til å gi råd.
Artikkel 18 (førtidig tilbakebetaling) krever at medlemsstatene sikrer at forbrukerne har rett til å innfri kreditten før kredittidens utløp. Medlemsstatene kan fastsette betingelser for utøvelsen av en slik rett, under forutsetningen at de ikke er unødvendig dyre.
Artikkel 19 til 22 (tillatelser, registrering av og tilsyn med kredittformidlere) fastsetter prinsippene for en lovgivnings- og tilsynsramme i forbindelse med kredittformidlere.
Artikkel 23 (tillatelse, registrering og tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner) skal sikre at alle kredittytere, uavhengig av om de er kredittinstitusjoner, er underlagt hensiktsmessige ordninger for regulering og tilsyn.
Artikkel 24 (sanksjoner) fastsetter at medlemsstatene skal sikre at det kan ilegges egnede administrative tiltak eller sanksjoner hvis direktivet ikke overholdes.
Artikkel 25 (tvisteløsning) krever at medlemsstatene skal etablere utenomrettslige klageorganer for å avgjøre tvister mellom kredittytere og forbrukere og mellom kredittformidlere og forbrukere.
Artikkel 26 til 28 (delegerte rettsakter) inneholder de prosedyrer som skal følges for å tilpasse, presisere eller ajourføre visse deler av direktivet.
Artikkel 29 (direktivets ufravikelige karakter) og artikkel 30 (gjennomføring) fastsetter at direktivet bør gjennomføres av medlemsstatene og hvordan det bør gjennomføres.
Artikkel 31 (revisjon) inneholder bestemmelser om at direktivet skal revideres fem år etter at det har trådt i kraft.
Om høringen:
Kommisjonens forslag til direktiv ble sendt på nasjonal høring 7. april 2011. Det ble avgitt ti høringsuttalelser med realitetsmerknader. På bakgrunn av høringsuttalelsene utformet Norge et innspill til Kommisjonen hvor det ble gitt uttrykk for følgende:
• At det i utformingen av direktivet er viktig å se sammenhengen mellom direktivforslaget og annen unionslovgivning, særlig forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EC).
• På bakgrunn av at mange medlemsstater har utvidet virkeområdet til flere av reglene i forbrukerkredittdirektivet til også å omfatte realkreditt, kan det stilles spørsmål ved behovet for et eget direktiv om realkreditt.
• Artikkel 8 (standardopplysninger i reklame) bør utformes i tråd med den tilsvarende bestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet.
• Artikkel 9 (prekontraktuelle informasjonsforpliktelser) bør, så langt som mulig, være i samsvar med artikkel 5 i forbrukerkredittdirektivet.
• Artikkel 11 (utfyllende forklaringer) bør ikke avvike fra reguleringer i forbrukerkredittdirektivet.
• Artikkel 14 (kredittverdighet) bør utformes i samsvar med forbrukerkredittdirektivet. Direktivet bør ikke hindre kredittyting ut fra sosialpolitiske formål.
• Artikkel 15 (kredittmottakerens opplysningsplikt) bør begrenses og ikke være så omfattende som foreslått i direktivet.
• Norge oppfatter at medlemsstatene etter forslaget skal kunne beholde sine regler om førtidig tilbakebetaling.
• Høringsuttalelsen gjengir også synspunkter fremført i den norske høringen fra Forbrukerombudet vedrørende kredittformidlere og synspunkter fra Finansdepartementet vedrørende visse forhold knyttet til kredittvurdering og tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner.
• Til slutt knyttes noen kommentarer til utformingen av direktivets sanksjonsbestemmelse.
Merknader
Dersom direktivforslaget blir vedtatt i sin nåværende form, vil endringer i finansavtaleloven være nødvendig for å tilpasse norsk rett til direktivets krav.
Sakkyndige instansers merknader
EUs arbeid med realkreditt vurderes og følges opp av Justisdepartementet, som sammen med Finanstilsynet har deltatt i Kommisjonens ekspertgruppe.
Vurdering
Dersom Kommisjonens forslag til et direktiv blir vedtatt, vil det bli nødvendig med endring av norske lovverk.
Status
Kommisjonens forslag er nå til behandling i Europaparlamentet og Rådet. Norge følger forhandlingene tett, blant annet ved utstrakt kontakt med nordiske kollegaer.
