BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 12.12.2023)

Sammendrag av innhold

EUs nye batteriforordning er et viktig tiltak under EUs handlingsplan for sirkulær økonomi fra mars 2020. Den erstatter EUs batteridirektiv fra 2006 (2006/66/EF) og endrer EUs forordning om markedstilsyn og produktsamsvar ( (EU) 2019/1020).   

Batteriforordningen støtter Europas overgang til ren energi. Elektrifisering av transportsektoren forventes å øke svært mye mellom 2020 og 2030 og batterisektoren er avgjørende for denne omstillingen. Batteriregelverket er derfor en viktig del av EUs nye grønne vekststrategi, European Green Deal og handlingsplanen for sirkulær økonomi. Dette er den første av flere større regulatoriske grep for et forsterket rammeverk for produkter med vekt på økodesign og helhetlige bærekraftige verdikjeder. Batterier er i henhold til handlingsplanen en produktgruppe som er særlig prioritert for felleseuropeisk regelverk i hele verdikjeden, i tillegg til kjøretøy, emballasje, plast, elektriske og elektroniske produkter, tekstiler, mat og byggevarer.

Det er spesielt tre problemområder som skal løses: 

• manglende rammevilkår for å stimulere til investeringer i produksjonskapasitet for batterier. 
• suboptimale systemer for ombruk og materialgjenvinning av ressursene i batterier og manglende lukking av materialkretsløpet. 
• problemer knyttet til sosiale og miljømessige risikoer som ikke dekkes i dagens regelverk, herunder manglende transparens for råvareproduksjon og bruk av farlige stoffer i batterier. 

Formål

Forordningen etablerer de rettslige rammevilkårene for en grønn omstilling i transport- og energisektoren i Europa. Utviklingen i batterisektoren skal skje på bærekraftige premisser, styrke EUs konkurransekraft og strategiske autonomi, skape arbeidsplasser og sikre anstendige vilkår knyttet til utvinning av mineraler. Forordningen legger grunnlaget for utvikling av en europeisk batteriindustri basert på høye standarder for bærekraft i bred forstand. Kun et fåtall land i verden produserer råmaterialene som går med til batteriproduksjon, og i mange tilfelle under forhold som ikke er bærekraftige verken miljømessig eller sosialt. I batteriforordningen er det derfor sentralt  å fremme en mest mulig sirkulær verdikjede for batterier gjennom høye krav til bærekraft inkludert ressurseffektivitet. Forordningen tar et helhetlig, verdikjedebasert grep og stiller krav til alle stadiene i verdikjeden. Det stilles krav til bærekraftig ressursutvinning, -prosessering og batteriproduksjon, krav til bærekraftsegenskaper ved batterier som produkt (økodesign), omfattende krav til dokumentasjon av klimafotavtrykk og bærekraftsegenskaper og tilgjengeliggjøring av slik informasjon for alle markedsaktører gjennom digitalisering og bruk av digitale «produktpass», krav til bruk av grønne innkjøpskriterier i offentlige anskaffelser, krav til tilrettelegging for ombruk og fortsatt bruk, tallfestede mål for innsamlings- og materialgjenvinningsgrad for batteriavfall, og strenge vilkår for eksport og import av batteriavfall.

Dette EØS-notatet omtaler overordnet hovedtrekkene i ny forordning. Forordningen er utpreget rammepreget og gir EU-kommisjonen mandat til å fastsette over 30 utfyllende, underliggende rettsakter, som vil blir utviklet fortløpende de neste årene frem til 2027.   

Saklig virkeområde

Forordningen har et bredt saklig virkeområde. Den gjelder alle kategorier batterier:

• bærbare batterier,
• start-/lys-/tenn(ignition)-batterier (SLI-batteries),
• batterier til «light means of transport» slik som sparkesykler (LMT-batteries),
• batterier i elektriske biler, og
• industrielle batterier,

uavhengig av størrelse, form, volum, vekt, design, materialsammensetning, kjemisk sammensetning, bruksområde eller formål.

Regelverket gjelder også batterier som er inkorporert i produkter eller følger med produkter, og batterier som er spesielt designet for å bli inkorporert eller brukt i bestemte produkter.

Krav i verdikjeden

1. Råvareutvinning og produksjonsstadiet – global bærekraft og ressurseffektivitet

Det er bare noen få land som utvinner råstoff brukt i batterier, inkludert viktige råvarer til lithium ion-batterier, som kobolt. Utvinning av råmaterialene kobolt og nikkel er forbundet med en lang rekke sosiale og miljømessige problemer. Også annen utvinning av metaller og mineraler til batteriproduksjon finner i mange land sted under dårlige forhold for helse, miljø og sikkerhet.  Med henvisning til disse faktiske forholdene gjengir fortalen til forordningen EUs standpunkt om at «The expected massive increase in demand for batteries in the Union should not contribute to an increase of such environmental and social risks.»

Forordningen stiller på denne bakgrunn krav til produsenter av batterier og for de som setter batterier på markedet til å utføre aktsomhetsvurdering («due diligence») i hele verdikjeden basert på retningslinjer fra FN, ILO og OECD. Vedlegg X til forordningen lister hvilke «risk categories» som skal hensyntas, herunder miljø- og klimahensyn, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og hensyn til lokalbefolkning og urfolks levevilkår. Kravene i batteriforordningen er i tråd med premisset i handlingsplanen for sirkulær økonomi om at den økonomiske utviklingen i EU må holdes innenfor globale tålegrenser. Det er en generell ambisjon som blant annet har resultert i forslag til et generelt innrettet direktiv om plikt for foretak til å utvise tilbørlig aktsomhet («due diligence») for bærekraft i sin virksomhet også i forhold til bærekraftsaspekter utenfor egne landegrenser  (aktsomhetsdirektivet).  Batteriforordningens krav til «due diligence» er lex specialis i forhold til dette regelverket.

Et særlig viktig krav for økt ressurseffektivitet i verdikjeden for batterier er kravet til innblanding av materialgjenvunnet materiale i produksjon av nye batterier. Minimumskrav til dette vil bli gjeldende fra tredje kvartal 2028. Dette kravet alene vil betydelig styrke tilgangen på ressurser for batteriproduksjon innen EUs egne grenser, markedene for materialgjenvunnet råvare og rammebetingelsene for gjenvinningsindustrien.

Forordningen stiller en rekke konkrete krav til de økonomiske aktørene i verdikjeden for batterier, fra produsenter og andre tilbydere, importører, distributører og alle som tilbyr batterier i markedet, inkludert omsettere av brukte batterier forberedt for ombruk eller fornyet fortsatt bruk i andre sammenhenger enn opprinnelig.

2.  Krav til batteriers bærekraftsegenskaper (økodesign)

Forordningen stiller en rekke krav til hvordan batterier som skal settes på markedet i EØS-området skal være innrettet med tanke på å passe inn i en sirkulær verdikjede for batterier. Kravene spenner bredt og retter seg mot bærekraftsaspekter ved batterier særlig viktige i en bærekraftig sirkulær økonomi. Tematikken er den samme som i EUs forslag til en generelt innrettet økodesignforordning , men i batteriforordningen spesifikt innrettet på batterier som produkt. Bærekraftskriteriene er tematisk knyttet til 

• karbonfotavtrykk i produksjonsfasen for industribatterier og el-kjøretøybatterier, målt i CO2-ekvivalenter
• innhold av materialgjenvunnet materiale (sekundære råvarer) 
• restriksjoner på innhold av helse- og miljøfarlige stoffer 
• produktkrav rettet mot ytelse og varighet, med vekt på egenskaper som gjør batteriene best mulig tilpasset en sirkulær økonomi med høy grad av ressurseffektivitet
• sikkerhet 

Forordningen stiller krav om dokumentasjon av karbonfotavtrykk i livsløpet for batterier i elektriske kjøretøy og oppladbare industribatterier fra januar 2025 for å stimulere til redusert karbonfotavtrykk for batterier. Fra august 2026 vil disse batteriene klassifiseres i ulike klasser basert på karbonfotavtrykket, mens det fra februar 2028 vil innføres krav til maksimal terskelverdi for livssyklusutslipp. Det innføres tilsvarende krav for industribatterier, batterier for lette kjøretøy og industribatterier med ekstern lagring med senere ikrafttredelse. Forordningen har detaljerte bestemmelser om klimafotavtrykk og hvordan dette beregnes.  EU-kommisjonen skal utarbeide delegerte rettsakter om metodikk for beregning og verifikasjon av fotavtrykket og fastsette maksimum tillatt karbonfotavtrykk.

For å holde materialressursene i omløp i den europeiske økonomien og styrke markeder for materialgjenvunnet råvare, særlig metaller, stilles krav til minimum andel materialgjenvunnet materiale i nye batterier, gjeldende fra tredje kvartal 2028. 

Forbud og restriksjoner på innhold av helse- og miljøfarlige stoffer, inkludert visse tungmetaller videreføres og utvides til bly i bærbare batterier. Merking og produktpass skal inneholde informasjon om farlige stoffer i henhold til regelverket om klassifisering og merking. En ny prosedyre for å regulere stoffer i batterier med uakseptabel helse- eller miljørisiko skal speile restriksjonsprosessen i kjemikalieregelverket REACH. Innen 2028 skal stoffer i batterier som gir grunn til bekymring for helse og miljø, som definert i EUs kjemikaliestrategi for bærekraft, eller som er til hinder for materialgjenvinning, kartlegges. Behov for endringer i forordningen skal vurderes i lys av kommende revisjon av REACH-forordningen og fremtidige reguleringer som inkluderer bærekraftkriterier for farlige kjemikalier.

Forordningen innfører flere nye krav for å maksimere tilpasning til en mer sirkulær økonomi, typisk positive bærekraftsegenskaper slik som kvalitet, levetid, fradelbarhet, mulighet for gjenbruk, fortsatt men endret bruk, m.m. Den krever blant annet at batterier i sammensatte produkter, slik som småelektronikk, må kunne fjernes og oppgraderes eller erstattes av standardbatterier. Dette er ikke mulig for alle produkter i dag, for eksempel enkelte mobiltelefoner. Nye krav skal bidra til økt levetid for produktene.

Forordningen stiller i artikkel 12 sikkerhetskrav til stasjonære batterilagringssystemer, da slike batterisystemer foreløpig ikke er dekket av noe annet unionsregelverk.

Alle batterier som settes på markedet i EØS-området skal følges av en samsvarserklæring som dokumenterer overholdelse av miljø-, ressurs- og sikkerhetskrav. Disse kravene vil begynne å gjelde fra forskjellige tidspunkter, som også varierer mellom ulike batterityper. Noen av dem vil først gjelde fra flere år etter batteriforordningen har trådt i kraft. Samsvarsvurderingen av batterier kan utføres i henhold til ulike prosedyrer. Noen av prosedyrene forutsetter bruk av et meldt organ.

3. Forsterkede krav til dokumentasjon, tilgjengeliggjøring og digitalisering

Forordningen inneholder omfattende krav til dokumentasjon av batterienes bærekraftsegenskaper og en rekke andre forhold, og tilgjengeliggjøring av denne informasjonen gjennom krav til merking og digitale verktøy.

Merker på batteriene skal bl.a. gi informasjon om forventet levetid, kapasitet, innholdet av farlige stoffer og mulighetene for ombruk. Merkingen skal gjøre det lettere for forbrukere og innkjøpere å ta kvalifiserte valg ved innkjøp og avfallsbehandling. Kravene til merking vil gjelde fra august 2025.

Fra 2027 skal industribatterier, batterier for lette kjøretøy og elbilbatterier følges av et digitalt produktpass. Det digitale produktpasset skal inneholde informasjon om batterimodellen og det enkelte batteri. Formålet er økt transparens i hele verdikjeden for alle økonomiske aktører, private forbrukere og myndigheter. Batteripasset skal maksimere utveksling av informasjon om batteriets egenskaper, tilstand, karbonfotavtrykk, sammensetning og råvarer inkludert innhold av sekundær råvare, innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier reparasjonsmuligheter, fradelingsmuligheter, muligheter for fortsatt ny bruk, gjenværende levetid, avfallshåndtering, m.m.  Informasjonen skal være offentlig tilgjengelig og dels gi allmennheten og vanlige forbrukere oppdatert informasjon om batteriets bærekraftsegenskaper slik som gjenstående levetid for bilbatteriet, dels skreddersydd informasjon til spesialiserte aktører, dels nødvendig informasjon til ansvarlige for avfallshåndtering eller gjenbruk, og være et hjelpemiddel i myndighetskontroll. Forordningen inneholder detaljerte bestemmelser om innretning, innhold og bruk av produktpass. Den som setter batterier på markedet har ansvar for å sørge for lagring og tilgjengeliggjøring av det digitale passet.

4. Krav i avfallsstadiet inkludert tilrettelegging for ombruk og materialgjenvinning

Kravene til batteriavfall er til dels skjerpet sammenlignet med dagens krav til avfallshåndtering for batterier, dels begrunnet i nye hensyn. Batteriforordningens regler om avfallshåndtering er viktige for oppnåelse av forordningens formål, da reglene, i tillegg til å forhindre avfallsproblemer, skal støtte opp om og sikre materialgjenvinning som et viktig premiss for effektiv ressursbruk og den sirkulære økonomien.

Forordningen legger stor vekt på å øke batteriers levetid så lenge som mulig, inkludert mulighetene for ombruk, refabrikkering (fortsatt bruk men i ny sammenheng (second life), og høyest mulig grad av materialgjenvinning i henhold til tallfestede mål spesifisert i forordningen.

Det stilles, som i dag, strenge krav til avfallsbehandling i alle ledd og krav til tillatelse og myndighetskontroll med håndtering av batteriavfall. Det stilles krav om at produsentene skal sikre innsamling av batterier, at forhandlere skal ta imot kasserte batterier, og at EU-kommisjonen skal vurdere panteordninger for batterier. Kravene om innsamling er sentrale for å oppnå økte mengder materialgjenvinning. Det oppstilles videre et forbud mot at batteriavfall går til sluttbehandling og energigjenvinning. Som et motstykke til dette stilles det krav om at kasserte batterier skal forberedes til ombruk, forberedes til annen bruk eller materialgjenvinnes. I tillegg stilles det krav til hvilken gjenvinningseffektivitet som minimum skal oppnås og nivåer av mengde materialgjenvunnet råvare (for kobolt, kobber, bly, litium og nikkel). Dette er råvarer som er knappe ressurser. Forordningen inneholder videre spesialregler om grensekryssende forsendelser av batteriavfall. I tillegg settes det krav om bevis for å kunne dokumentere at batterier som har gjennomgått gjenvinning oppfyller kravene til å ikke lenger anses som avfall – og produsenter pålegges å gjøre offentlig informasjon om avfallsforebygging og håndtering av batteriavfall tilgjengelig for blant annet sluttbrukere, forhandlere og behandlere av batteriavfall

EU-kommisjonen skal utarbeide utfyllende regler for ombruk av batterier til samme formål eller nye formål som stasjonær lagring av energi.  Produkter som settes på markedet etter en ombruksprosess får mange av de samme kravene som nye produkter, inkludert ny plikt til produsentansvar og garanti.

5.  Utvidet produsentansvar for innsamling og materialgjenvinning av batteriavfall

Forordningen pålegger produsenter et utvidet produsentansvar for batterier og fastsetter det nærmere innholdet i dette ansvaret, inkludert mål for innsamling og materialgjenvinning av batteriavfall. Ansvaret påhviler rettslig sett den enkelte produsent, som kan velge å enten selv sørge for å overholde alle krav til produsentansvaret i forordningen, eller å oppfylle sitt ansvar gjennom en produsentansvarsorganisasjon opprettet av og mellom ansvarlige produsenter, og som oppfyller produsentansvaret på deres vegne. Det stilles konkrete krav til en slik produsentansvarsorganisasjon for oppfyllelse av produsentansvaret. Batteriforordningen er lex specialis i forhold til de generelle kravene til produsentansvarsorganisasjoner i henhold til EUs rammedirektiv for avfall. Kravene til organisasjonen er formelle krav med formål å sikre at produsentenes organisasjon er egnet til å løse oppgavene på deres vegne, og er tilstrekkelig organisatorisk og finansielt rustet for oppgaven. En produsentansvarsorganisasjon skal ha godkjenning fra nasjonale myndigheter.

Produsentansvaret inkluderer netthandel og annet salg utenfor butikk. Gjennom det utvidede produsentansvaret skal produsentene finansiere innsamling, behandling, rapportering og informasjon til publikum, avfallsbehandlere og ombruksaktører. 

Ved beregning av finansielt bidrag (vederlag) fra produsent til produsentansvars­ordningen skal vederlaget minimum differensieres på batterikategori og type kjemi. Med kjemi menes f.eks lithium-ion- eller blybatteri.

Også virksomheter som setter på markedet batterier etter forberedelse til ombruk får nå plikt til produsentansvar. Produsenter av batterier innmontert i andre produkter, som kjøretøy og elektroniske og elektriske produkter skal nå også ivareta sitt produsentansvar for batterier, ikke bare for produktene som de er del av.

Kravene til grad av innsamling av batterier skjerpes betydelig for å sikre tilgangen på materialgjenvunnet råvare i det europeiske markedet. For bærbare batterier og batterier til lette kjøretøy stilles prosentkrav, mens det for industribatterier og startbatterier stilles krav om at alt som er tilgjengelig skal samles inn.

Det stilles høye og detaljerte krav til materialgjenvinning av ulike komponenter i batteriet, særlig metaller. For kobolt, kobber, bly, lithium og nikkel er det satt tallfestede samlede gjenvinningsmål opp til 80 % for lithium og til 95 % for de øvrige, med frister i 2027 og 2031. Kasserte batterier skal forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes, og separat innsamlede batterier skal ikke deponeres eller energiutnyttes. 

6.  Eksport av brukte batterier og batteriavfall

Eksport av batteriavfall følger de generelle reglene i EUs forordning om grensekryssende forsendelser  av avfall (grensekryssforordningen). Batteriavfall vil i de aller fleste tilfelle være å anse som farlig avfall i henhold til rammedirektivet for avfall, og følger grensekryssforordningens regler for dette, herunder forbudet mot eksport av farlig avfall fra EU/EØS til ikke-OECD-land (the «Basel ban»). I henhold til et vedtak om endringer i den globale konvensjonen om avfall (Baselkonvensjonen) i 2022, som skal tre i kraft i 2025, skal alt elektrisk og elektronisk avfall, uansett om det er farlig avfall eller ikke, notifiseres og følge de internasjonale reglene om forhåndssamtykke og kontroll med avfallstransporter. Disse reglene vil måtte gjennomføres i EU/EØS og i Norge.

EU-kommisjonens forslag til ny forordning for kjøretøy vil ha betydning for innsamling og kontroll med håndtering av bilbatterier inkludert mulig eksport. Batteriforordningen legger opp til at separat innsamling av batterier med fordel bør koordineres med innsamling av annet elektrisk og elektronisk avfall og bilvrak. Forslaget til kjøretøyforordning inneholder strenge krav til eksport av bruktbiler og hvordan skille mellom hva som er bruktbil og bilvrak (avfall).

Eksport av brukte batterier anses som eksport av produkter. Når det gjelder grenseoppgangen mellom hva som er et brukt batteri som fortsatt fungerer som batteri, eller eksport av batteriavfall, inneholder forordningen nærmere bestemmelser i vedlegg XIV, inkludert en viktig bevisbyrde- og presumsjonsregel som klargjør og forenkler kontrollsituasjonen i eksporttilfelle. Bevisbyrden for at en forsendelse med brukte batterier er eksport av produkter og ikke en avfallstransport, påhviler den som står for eksporten. Det er altså eksportør som skal bevise at noe er produkt, og ikke myndighetene som skal bevise at noe er avfall. I mangel av tilstrekkelig dokumentasjon fra eksportør på at batteriene er produkter, skal kontrollerende myndigheter presumere at transporten er en avfallstransport. Myndighetene skal i den forbindelse også presumere at transporten er en ulovlig avfallstransport. For at eksporten skal kunne gjennomføres som en lovlig avfallstransport må det foreligge gyldig forhåndssamtykke i henhold til det felleseuropeiske regelverket for grensekryssende transporter av avfall (grensekryssforordningen).

7.  Offentlige anskaffelser 

Forordningen innfører en generell forpliktelse for offentlige oppdragsgivere som er omfattet av anskaffelsesdirektivet og forsyningsdirektivet, til å ta hensyn til batteriers miljøpåvirkning i hele deres livsløp med formål å redusere denne påvirkningen til et minimum. EU-kommisjonen skal innen bestemte frister utvikle delegerte rettsakter med konkrete innkjøpskriterier for batterier og produkter som inneholder batterier, basert på de generelle kriteriene for batteriers bærekraftsegenskaper (økodesign) som nedfelt i forordningen, slik som batteriets klimafotavtrykk, innhold av materialgjenvunnet råstoff, kvalitet og levetid. Gjeldende norske forskrifter om offentlige anskaffelser inneholder ikke bindende krav til å legge grønne innkjøpskriterier til grunn ved en anskaffelse.

Etablering av tilsynsmyndigheter

Forslaget stiller krav om etablering av offisiell kontaktmyndighet (competent authority) for flere funksjoner og fagområder knyttet til akkreditering, produktsikkerhet, produktgodkjenning og produsentansvar. 

Nasjonal rapportering og digital informasjonsutveksling  

Det er krav om detaljert rapportering av måloppnåelse fra aktørene til myndighetene, og fra myndighetene til Europakommisjonen (for Norges del ESA). Europakommisjonen skal på et senere tidspunkt vedta et felles digitalt informasjonsutvekslingssystem for informasjon knyttet til batterier. For industri- og elbilbatterier skal informasjonen knyttes til et unikt digital pass for hvert produkt. Dette skal bedre utnyttelsen og mulighet for ombruk av hvert produkt. Kravet gjelder fra februar 2027. 

Merknader
Rettslige konsekvenser

Batterier er i dag regulert i avfallsforskriften, produktforskriften og forskrifter knyttet til el-sikkerhet under DSBs myndighetsområde. Forordningen vil gjennomføres i en ny batteriforskrift, og det vil samtidig være nødvendig å endre dagens forskrifter.

Kravene i forordningen er begrunnet i ressurseffektivitet og brede bærekraftshensyn med et globalt perspektiv,og kan ikke hjemles i eksisterende regelverk, som krav til innhold av materialgjenvunnet råvare. Dette skal ivaretas av en foreslått ny lov om bærekraftige produkter og verdikjeder, som er under arbeid. Lovforslaget var på høring sommeren/høsten 2023. Klima- og miljødepartementet planlegger å fremme et lovforslag for Stortinget våren 2024. Batteriforordningen kan ikke gjennomføres før denne loven er vedtatt av Stortinget, og det er behov for konstitusjonelt forbehold etter EØS-avtalen artikkel 103.

Kommende underliggende rettsakter med spesifikke krav vil også måtte gjennomføres i norsk regelverk, forutsatt at de innlemmes i EØS-avtalen. Disse vil omtales i egne EØS-notater.
 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Europakommisjonen konkluderer i sin konsekvensvurdering med at, selv om kostnadene og nytten av forordningen som helhet er usikker, er det sannsynlig at den ikke har stor betydning for prisen på batterier.

Forordningen vil gi høyere kvalitet på batterier, mer effektiv og sikrere batterier, med lavere utslipp over livsløpet. Spesielt vil krav til materialgjenvinning og innblanding av materialgjenvunnede mineraler bidra til at Europa blir mindre avhengig av mineraler fra andre deler av verden og bidra til lavere utslipp i tredjeland.

Den største kostnadsdriveren er innsamling av batterier, som er estimert til å være 1,09 euro (12 NOK) i året per innbygger. Norge klarer allerede kravene til innsamling for enkelte batterier og kostnadene ved innføringen av forordningen vil derfor antagelig være noe mindre i Norge.

Totalt for alle kravene i forordningen estimerer Europakommisjonen en samlet kostnad på ca. 500 millioner euro per år. De viser til at kostnadsestimatene er usikre og at markedet og teknologien sannsynligvis vil bli mer effektiv i fremtiden. De viser videre til at det er vanskelig å kvantifisere miljønytten og forbedringene i batterienes effektivitet og ytelse.

Vi har ikke grunnlag for å kvantifisere verken den miljømessige nytten eller kostnadene i Norge av forslagene. Deler av nytten og kostnadene av å innføre regelverket i Norge vil komme i andre land siden batterier og produkter som inneholder batterier i stor grad importeres, men det er rimelig å anta at kostnadene vil legges på produktprisen og dermed bæres av norske kjøpere av batterier. Utover nytte for klima og miljø, vil gjennomføring av forordningen i hele EØS-området styrke det indre marked og bidra til like konkurranseforhold i hele Europa. Det vil være positivt for norsk næringsliv som konkurrerer på det europeiske markedet.

En rekke av artiklene i forordningen gir EU-kommisjonen oppgave om å fastsette flere krav i underliggende rettsakter, og disse vil vurderes nærmere i egne prosesser og EØS-notater på vanlig måte.

Konsekvenser for næringslivet

Regelverket vil ha økonomiske og administrative kostnader for næringslivet.

Forordningen stiller en rekke nye krav til produsenter av batterier, som må ivaretas for at batterier lovlig skal kunne settes på det norske markedet. Det er liten eller ingen batteriproduksjon i Norge i dag, men det planlegges framtidig produksjon av batterier som må følge forordningens krav. Siden kravene gjelder alle batterier som settes på markedet i EØS-området gir dette likere konkurransevilkår for alle batteriprodusenter. Dersom forordningens krav indirekte påvirker produsenter utenfor EØS-området ved at også disse endrer sin produksjon, for å tilpasse seg salg til EØS, kan dette være en fordel for norske aktører.

Krav til utvidet produsentansvar er på de fleste områder ivaretatt i norsk rett, men flere produsenter vil få krav om å delta i produsentansvaret enn tidligere, og dermed kostnader som følge av dette.

Kravet om tredjepartsverifikasjon av søknader om godkjenning av returselskap innebærer økte kostnader for returselskap. 

Produsenter og importører får økte administrative kostnader som følge av skjerpede krav til samværserklæring og teknisk dokumentasjon.  

Aktører innen innsamling og materialgjenvinning av batterier i Norge må følge nye krav til innsamling og materialgjenvinning. Strengere innsamlingskrav fører hovedsakelig til omfordeling av kostnader som i dag faller på avfallsbesitter, som kommuner og andre.

Sikrere batterier og høyere innsamling av batterier kan ha nytte ved å senke risikoen for brann, f.eks i avfallsanlegg.

Forordningen kan også bidra til å styrke markedet for materialgjenvunnet råvare og dermed gjøre slik råvare mer konkurransedyktig prismessig og redusere kostnader knyttet til avfallshåndtering, som også norske virksomheter vil dra nytte av.

Konsekvenser for kommuner

Forordningen stiller ikke i utgangspunktet egne krav til kommunene, men kommunene er en viktig aktør for å sikre separat innsamling av batterier og vil kunne få flere av nytte-effektene som omtalt for næringslivet over. Vi regner ikke med at kommunene får økte kostnader som følge av forordningen.

Konsekvenser for offentlig forvaltning

Gjennomføringen og overholdelse av forordningen vil medføre administrative kostnader knyttet til regelverksarbeid, veiledning, nasjonal rapportering, kontroll og tilsyn. Deler av disse kostnadene vil dekkes gjennom gebyrer. 

Det må etablerers en eller flere kontaktmyndigheter for å ivareta ulike hensyn som reguleres av forordningen, noe som vil innebære nye oppgaver og økte kostnader for den eller de som utpekes som kontaktmyndigheter.

Batteriforordningen er omfattet av den nye markedstilsynsforordningen (EU) 2019/1020, hvor DSB er utpekt som nasjonalt samordningspunkt.  Forordningen skal erstatte batteridirektivet (2006/66 EC), som tidligere var omfattet av markedstilsynsforordningens anvendelsesområde.

Forordningens krav til offentlige anskaffelser gir konsekvenser for offentlige innkjøpere sin kravstilling ved offentlige anskaffelser.

Konsekvenser for forbrukerne

Vi forventer at økte kostnader til produsentene i stor grad vil bli tatt ut gjennom økte priser og derved økte kostnader for forbrukerne. Forbrukere vil samtidig få glede av sikrere og mer effektive batterier. Krav til informasjon om hva batteriene inneholder, ytelse, miljø og sosiale forhold vil gi innkjøpere og forbrukere mulighet til å gjøre informerte valg.

Forutsetning for vellykket gjennomføring

En vellykket gjennomføring forutsetter en bred og tidlig involvering av hele verdikjeden for batterier, og at produsenter og importører og andre aktører i verdikjeden nå med en gang forbereder seg på de nye kravene. Gjennomføring i norsk rett forutsetter at nødvendige lovhjemler er vedtatt og trådt i kraft i Norge.

Varighet av tiltakene

Det er en klar intensjon med regelverket at det skal bidra til mer bærekraftige batterier, mer ombruk og økt materialgjenvinning av kasserte batterier i årene framover. Forslaget inneholder også en gradvis økning i ambisjonsnivået og krav på noen området som også vil bidra til en gradvis styrking og varig endring.

Sakkyndige instansers merknader

Miljødirektoratet la 22. februar 2021 Kommisjonens forslag ut på høring, slik at sakkyndige instanser fikk mulighet til å gi innspill. Miljødirektoratet mottok høringssvar fra syv aktører.  

Aktørene ønsket reguleringen velkommen. Flere aktører hadde syn på beregning av karbonfotavtrykk for produksjonen av batterier og at beregningen bør kreve en fysisk sammenheng mellom kraftproduksjon og bruk. De ønsker ikke at opprinnelsesgarantier skal kunne brukes. Dette vil fremme produksjon i Norge basert på vannkraft som energikilde. Regler om beregning av karbonfotavtrykk fastsettes i underliggende regelverk og ikke i selve forordningen. Det vil utarbeides eget EØS-notat om utfyllende rettsakter.

Flere interessenter viste til at kravene til innblanding av sekundære råvarer må ta hensyn til tilgjengeligheten av slike råvarer i markedet.

Vi viser til høringssiden hvor innspillene kan leses i sin helhet. (lenke)

Forslaget til ny forordning ble forelagt for, og orientert om, på møte i spesialutvalget for miljø den 13. januar 2021.

Forordningen skal sikre et harmonisert indre marked i EØS-området og skal sikre forbedringer for klima og miljø. Forordningen er hjemlet i artikkel 114 om indre marked og artikkel 192 om miljø i traktaten om den europeiske unions virkeområde. Den er innenfor EØS-avtalens saklige og geografiske virkeområde og erstatter dagens batteridirektiv, som er innlemmet i EØS-avtalen.

Forordningen inneholder bestemmelser om straff ved brudd på enkelte artikler. Så lenge sanksjonsforpliktelser kan ivaretas gjennom administrative sanksjoner (herunder overtredelsesgebyr) og ikke forplikter til kriminalisering, vil det i utgangspunktet ikke være grunnlag for tilpasninger ut ifra EØS-relevans.

Forordningen vurderes som EØS-relevant og akseptabel.

Rettsakten ble forelagt spesialutvalget for miljø ved skriftlig prosedyre (30.11.23 - 07.12.23).

Status

Batteriforordningen trådte i kraft i EU 17. august 2023. Rettsakten er til vurdering i EØS/EFTA-landene.

I EUs regelverksutvikling har Norge særlig fremmet innspill om at krav til innsamling av elbilbatterier må innrettes med tanke på at slike batterier vil bli satt på markedet i store mengder i årene fremover, mens mengden kasserte batterier i de første årene vil bli lave. Forordningen ivaretar dette nå.

Videre har vi spilt inn at det er viktig at markedet for materialgjenvunnet råvare fra spesielt elbilbatterier bør stimuleres, f.eks gjennom innblandingskrav. Dette er også ivaretatt i forordningen gjennom slikt krav.

Miljødirektoratet vil delta i arbeidet i ekspertgrupper for underliggende rettsakter på prioriterte områder.

Miljødirektoratet koordinerer gjennomføringen av forordningen i Norge og har etablert samarbeid med flere andre etater, blant annet Direktoratet for samfunnssikkert og beredskap (DSB) og Direktoratet for  forvaltning og økonomistyring (DFØ). Det vil være dialog på departementsnivå for å avklare ansvar for krav knyttet til åpenhet og aktsomhetsvurderinger (due diligence),

Vurdering

Forordningen skal sikre et harmonisert indre marked i EØS-området og skal sikre forbedringer for klima og miljø. Forordningen er hjemlet i artikkel 114 om indre marked og artikkel 192 om miljø i traktaten om den europeiske unions virkeområde. Den er innenfor EØS-avtalens saklige og geografiske virkeområde og erstatter dagens batteridirektiv, som er innlemmet i EØS-avtalen.

Forordningen inneholder bestemmelser om straff ved brudd på enkelte artikler. Så lenge sanksjonsforpliktelser kan ivaretas gjennom administrative sanksjoner (herunder overtredelsesgebyr) og ikke forplikter til kriminalisering, vil det i utgangspunktet ikke være grunnlag for tilpasninger ut ifra EØS-relevans. Forordningen vurderes som EØS-relevant og akseptabel.

Dagens batteridirektiv, som i hovedsak angår batterier som avfall, erstattes av en forordning med en helhetlig livssyklustilnærming og vekt på å fremme harmoniserte standarder og øke effektiviteten i det indre marked. Forordninger åpner i liten eller ingen grad for nasjonale avvik, men enkelte kapitler i forordningen, som kapittel VII om avfall, gir mulighet for strengere nasjonale krav. Dette er særlig relevant for innsamlingskravet for batterier. Miljødirektoratet har derfor vedtatt en  å skjerpelse innsamlingskravet i nasjonalt regelverk utover det som følger av batteriforordningen for bærbare batterier, slik at returselskapene nå får plikt til å samle inn 65 prosent av medlemmenes samlede import og produksjon av batterier.  Forskriftsendringen trer i kraft 1. januar 2024.

Forordningen vil være en viktig brikke i elektrifiseringen av Europa, senke miljø- og klimabelastningen ved produksjon av nye batterier og bidra til en sirkulær økonomi for batterier.  På EU-nivå forventes nytten å overstige kostnadene ved å gjennomføre forordningen, og vi forventer at dette også vil være tilfelle i Norge. Forordningen gir avgjørende rammevilkår, som støtter regjeringens batteristrategi og øvrig politikk for sirkulær økonomi. 

Andre opplysninger

Informasjon om forslaget til ny lov om bærekraftige produkter og verdikjeder finnes her: Høring - forslag til ny lov om bærekraftige produkter og verdikjeder - regjeringen.no