Databasedirektivet: rettslig vern av databaser
Europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EF av 11. mars 1996 om rettslig vern av databaser
Directive 96/9/EC of the European Parliament and of the Council of 11 March 1996 on the legal protection of databases
Fortolkningsdom avsagt av EU-domstolen 3.6.2021. Høring om initiativet for 'Data Act' og revisjon av regelverket om databaser igangsatt av Kommisjonen 3.6.2021 med frist 3.9.2021
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra St.prp. nr 36 (1996-97))
Rådsdirektiv 96/9/EF skiller mellom to kategorier databaser. Databaser som på grunn av sitt utvalg eller ordning av innhold representerer opphavsmannens egen intellektuelle produksjon, skal gis opphavsrettslig vern som åndsverk, med en beskyttelsestid på 70 år etter opphavsmannens død. Databaser som ikke oppfyller kriteriene for opphavsrettslig vern skal gis et særlig vern (sui generis-vern) med en vernetid på 15 år fra tidspunktet for den første utgivelse av databasens innhold. Forutsetningen for vernet er at databasen er resultatet av en vesentlig kvalitativ eller kvantitativ investering, enten når det gjelder innsamling, verifisering eller presentasjon av innholdet. Vernet innebærer rett til å hindre utdrag eller gjengivelse/bruk av databaseinnholdet. Medlemsstatene kan begrense vernet, bl.a. av hensyn til forbrukerne, vitenskapelige formål eller undervisningsformål.
Databasedirektivet er basert på prinsippene i Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske åndsverk. Bernkonvensjonen, som er det sentrale internasjonale regelverk på opphavsrettsområdet, ble sist revidert i Paris i 1971, og er ratifisert av ca. 120 land, herunder Norge. Bernkonvensjonen er gjennomført i norsk rett i åndsverkloven.
Forholdet til norsk rett og vurdering i forhold til EØS-avtalen
I norsk rett reguleres de forhold som direktivet omhandler i lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk. I åndsverkloven er det ingen særskilt lovregulering av databaser, men databaser er vernet etter de generelle regler om vern av åndsverk dersom de alminnelige vilkår for vern av åndsverk er oppfylt. Vernetiden er 70 år etter opphavsmannens død, altså den samme som for tilsvarende databaser etter direktivet. Databaser som ikke regnes som åndsverk kan oppnå vern etter den såkalte «katalogbestemmelsen» i åndsverklovens § 43, som gir 10 års ettergjøringsvern for «formular, katalog, tabell og lignende arbeid som sammenstiller et større antall opplysninger...». For databaser som ikke regnes som åndsverk gir databasedirektivet således fem års lengre vernetid enn det som kan oppnås etter åndsverkloven idag.
De avveininger som må gjøres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet vil bli behandlet av Kulturdepartementet i en egen lovproposisjon om endring av åndsverkslovgivningen som følge av databasedirektivet. Lovforslaget vil på vanlig måte bli sendt på høring.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Databasedirektivet antas ikke å medføre administrative eller budsjettmessige konsekvenser av betydning.
Konklusjon
Formålet med EØS-avtalen er å sikre et enhetlig økonomisk samarbeidsområde grunnlagt på felles regler og like konkurransevilkår. Direktivet inngår som en del av EUs felles regler og like konkurransevilkår. Hovedformålet med direktivet er å sikre likt vern for databaser innen hele det indre marked. Norsk lovgivning er i all hovedsak i overenstemmelse med direktivets krav. Gjennomføring av direktivet i norsk rett vil imidlertid kreve enkelte lovendringer. De avveininger som må gjøres i forbindelse med dette forelegges Stortinget i en egen lovproposisjon fra Kulturdepartementet.
Regjeringen finner at databasedirektivet ivaretar norske interesser på en tilfredsstillende måte og tilrår på dette grunnlag at Norge godkjenner EØS-komitéens beslutning om å innlemme det i EØS-avtalen.
Rådsdirektiv 96/9/EF skiller mellom to kategorier databaser. Databaser som på grunn av sitt utvalg eller ordning av innhold representerer opphavsmannens egen intellektuelle produksjon, skal gis opphavsrettslig vern som åndsverk, med en beskyttelsestid på 70 år etter opphavsmannens død. Databaser som ikke oppfyller kriteriene for opphavsrettslig vern skal gis et særlig vern (sui generis-vern) med en vernetid på 15 år fra tidspunktet for den første utgivelse av databasens innhold. Forutsetningen for vernet er at databasen er resultatet av en vesentlig kvalitativ eller kvantitativ investering, enten når det gjelder innsamling, verifisering eller presentasjon av innholdet. Vernet innebærer rett til å hindre utdrag eller gjengivelse/bruk av databaseinnholdet. Medlemsstatene kan begrense vernet, bl.a. av hensyn til forbrukerne, vitenskapelige formål eller undervisningsformål.
Databasedirektivet er basert på prinsippene i Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske åndsverk. Bernkonvensjonen, som er det sentrale internasjonale regelverk på opphavsrettsområdet, ble sist revidert i Paris i 1971, og er ratifisert av ca. 120 land, herunder Norge. Bernkonvensjonen er gjennomført i norsk rett i åndsverkloven.
Forholdet til norsk rett og vurdering i forhold til EØS-avtalen
I norsk rett reguleres de forhold som direktivet omhandler i lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk. I åndsverkloven er det ingen særskilt lovregulering av databaser, men databaser er vernet etter de generelle regler om vern av åndsverk dersom de alminnelige vilkår for vern av åndsverk er oppfylt. Vernetiden er 70 år etter opphavsmannens død, altså den samme som for tilsvarende databaser etter direktivet. Databaser som ikke regnes som åndsverk kan oppnå vern etter den såkalte «katalogbestemmelsen» i åndsverklovens § 43, som gir 10 års ettergjøringsvern for «formular, katalog, tabell og lignende arbeid som sammenstiller et større antall opplysninger...». For databaser som ikke regnes som åndsverk gir databasedirektivet således fem års lengre vernetid enn det som kan oppnås etter åndsverkloven idag.
De avveininger som må gjøres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet vil bli behandlet av Kulturdepartementet i en egen lovproposisjon om endring av åndsverkslovgivningen som følge av databasedirektivet. Lovforslaget vil på vanlig måte bli sendt på høring.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Databasedirektivet antas ikke å medføre administrative eller budsjettmessige konsekvenser av betydning.
Konklusjon
Formålet med EØS-avtalen er å sikre et enhetlig økonomisk samarbeidsområde grunnlagt på felles regler og like konkurransevilkår. Direktivet inngår som en del av EUs felles regler og like konkurransevilkår. Hovedformålet med direktivet er å sikre likt vern for databaser innen hele det indre marked. Norsk lovgivning er i all hovedsak i overenstemmelse med direktivets krav. Gjennomføring av direktivet i norsk rett vil imidlertid kreve enkelte lovendringer. De avveininger som må gjøres i forbindelse med dette forelegges Stortinget i en egen lovproposisjon fra Kulturdepartementet.
Regjeringen finner at databasedirektivet ivaretar norske interesser på en tilfredsstillende måte og tilrår på dette grunnlag at Norge godkjenner EØS-komitéens beslutning om å innlemme det i EØS-avtalen.