Direktiv om modernisering og bedre håndheving av EUs forbrukervernlovgivning

Tittel

Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 93/13/EØF, europaparlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF, europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF og europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU med hensyn til bedre håndheving og modernisering av EUs forbrukervernlovgivning

Proposal for Directive of the European Parliament and of the Council amending Council Directive 93/13/EEC, Directive 98/6/EC of the European Parliament and of the Council, Directive 2005/29/EC of the European Parliament and of the Council and Directive 2011/83/EU of the European Parliament and of the Council as regards better enforcement and modernisation of EU consumer protection rules

Siste nytt

Felles EØS/EFTA-kommentar sendt til EU-institusjonene 19.11.2018. Omtale publisert i Stortingets EU/EØS-nytt 21.11.2018

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 12.12.2018)

Sammendrag av innhold
EU-kommisjonen la 11. april 2018 frem forslagspakken "A New Deal for Consumers". Den består av to direktivforslag (COM(2018)184 og COM(2018)185) og en meddelelse med visjoner for forbrukerpolitikken. Forslagspakken tar sikte på å styrke forbrukervernet og sikre bedre konkurransevilkår for næringsdrivende. Dette foreslås oppnådd gjennom mer effektiv offentlig og privat håndheving, innføring av nye forbrukerrettigheter og forenkling av regelverket.

"A New Deal for Consumers" bygger på evalueringer av sju direktiver (direktiv 2005/29/EF, direktiv 98/6/EF, direktiv 2006/114/EF, dirketiv 2009/22/EF, direktiv 99/44/EF, direktiv 93/13/EØF og direktiv 2011/83/EU).

EU-kommisjonens evalueringer viser at det EØS-baserte forbrukerregelverket fungerer bra så lenge det håndheves skikkelig. Dette gjelder også i dagens digitale verden. Samtidig kan regelverket forbedres på følgende hovedpunkter: (1) Kunnskapen om regelverket bør styrkes, både blant forbrukere og næringsdrivende, (2) offentlige myndigheter bør gis bedre virkemidler for å håndheve regelverket og (3) det bør bli enklere for forbrukere å få det de har krav på ved hjelp av bedre muligheter for privat håndheving av regelverket. Se EØS-notatet "Evaluering av EUs forbruker- og markedsføringslovgivning" for nærmere informasjon.

På bakgrunn av evalueringene utarbeidet EU-kommisjonen en konsekvensanalyse der ulike tiltak for å nå det påviste forbedringspotensialet ble vurdert. Resultatet ble forslagspakken "A New Deal for Consumers". Den diskuteres nå på nasjonalt nivå i EU, mellom medlemslandene i Rådet for den Europeiske Union, samt i Europaparlamentet. Forslagspakken ble hørt i Norge fra 12. juni til 17. august 2018. BLD mottok 27 høringsinnspill, hvorav 15 med merknader.

Det første direktivforslaget i denne pakken (COM(2018)185) kalles "moderniseringsforslaget" (tidligere omtalt som "oppsamlingsforslaget" eller "Omnibus-forslaget", i BLDs høringsbrev omtalt som "direktivforslag 1") og inneholder forslag til diverse endringer i fire direktiver. Det andre (COM(2018)184) kalles forslag til "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser" (i BLDs høringsbrev omtalt som "direktivforslag 2") og har som formål å innføre et felleseuropeisk system for ivaretakelse av forbrukeres kollektive interesser, gjennom domstolsapparat eller administrative myndigheter.

Forslaget til "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser" er omtalt i eget EØS-notat (Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om adgang til å bringe inn saker for å ivareta forbrukernes kollektive interesser og om opphevelse av direktiv 2009/22/EF).

"Moderniseringsforslaget", som er tema for det foreliggende EØS-notatet, gjelder endringer i fire eksisterende direktiver:

• Direktiv om urimelig handelspraksis (2005/29/EF),

• Direktiv om forbrukerrettigheter (2011/83/EU),

• Direktiv om forbrukarvern ved opplysning om prisar på forbruksvarer (1998/6/EF),

• Direktiv om urimelige vilkår i forbrukeravtaler (1993/13/EØF).

Disse direktivene er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i angrerettloven, markedsføringsloven, avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og prisopplysningsforskriften.

Et hovedinntrykk fra høringsrunden er at "moderniseringsforslaget" inneholder enkelte elementer som er kontroversielle i Norge: Noen høringsinstanser er skeptiske til forslaget til økt samordning av sanksjonsmyndighet for nasjonale forbrukermyndigheter, mens andre støtter dette. Det er også en viss skepsis til forslaget om presisering av rettigheter til individuelle beføyelser (som erstatning og heving av kontrakt) ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF). Forslaget til endringer i angreretten ved netthandel, dørsalg osv. er også kontroversielt.

I det følgende beskrives de viktigste forslagene i ""moderniseringsforslaget", samt hovedtrekk i de norske høringsinstansenes merknader i saken.

1) Det foreslås endringer som skal gi mer proporsjonale, effektive og avskrekkende sanksjoner for brudd på de fire direktivene som berøres av forslaget. Bakgrunnen er at størrelsen på økonomiske sanksjoner for brudd på forbrukerregelverk i dag varierer betydelig mellom landene innenfor EØS-området.

Følgende nye bestemmelser foreslås for å oppnå dette (forslagetsartikkel 1(5), 2(10), 3 og 4, som inneholder likelydende forslag til sanksjonsbestemmelser):

• Felles ikke-uttømmende kriterier for vurdering av om økonomiske sanksjoner skal ilegges og for utmåling.

• Der økonomiske sanksjoner ilegges, skal den næringsdrivendes årlige omsetning, nettofortjeneste, samt eventuelle økonomiske sanksjoner ilagt i andre land inngå blant utmålingskriteriene.

• Ved alvorlige grenseoverskridende saker (som definert i forordning 2017/2394/EU om håndheving av forbrukervernregler) skal det kunne ilegges sanksjoner på opp til 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning i landet. Landene står fritt til å gå høyere enn 4%.

• Forbrukernes kollektive interesser skal vektlegges ved fordeling av innkomne midler fra sanksjoner.

Disse forslagene støttes i hovedsak av Forbrukertilsynet, Forbrukerrådet og Markedsrådet, mens Direktesalgsforbundet, Hovedorganisasjonen Virke, Næringslivets Hovedorganisasjon og Telenor er negative.

Mange høringsinstanser er positive til forslaget om felles kriterier for vurderinger av om økonomiske sanksjoner skal ilegges, og for utmåling. Det fremheves typisk at det er viktig at landene har lik tilnærming til forholdet mellom alvorlighetsgrad i overtredelse og bruk av sanksjoner, og at kriteriene som er listet opp i forslaget(andre ledd, litra (a) til (g) i de foreslåtte bestemmelsene om sanksjoner) i stor grad samsvarer med norske kriterier.

Når det gjelder forslaget om at medlemslandene – ved alvorlige grenseoverskridende saker – skal sikre at håndhevingsmyndighetene skal kunne ilegge økonomiske sanksjoner på opp til 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning, foreslår Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet å gå lenger enn direktivforslaget, ved også å gi håndhevingsmyndighetene kompetanse til å ilegge tilsvarende økonomiske sanksjoner i nasjonale saker. Motsatt er særlig Næringslivets Hovedorganisasjon negativ til å innføre et slikt "minimums maksimumsnivå" for økonomiske sanksjoner, fordi de mener det ikke foreligger bevis for at felles grenseverdier som dette vil bidra til bedre etterlevelse av regelverket.

Et annet kontroversielt aspekt ved forslaget er at medlemsstatene skal ta hensyn til forbrukernes kollektive interesser ved fordelingen av inntekter fra økonomiske sanksjoner.

2) Det foreslås at landene skal sikre at forbrukere som utsettes for urimelig handelspraksis minst kan heve kontrakten. Dersom ingen kontrakt foreligger, skal forbrukeren sikres rett til erstatning. Landene står fritt til å innføre eller beholde ytterligere individuelle rettigheter til beføyelser for forbrukere som utsettes for urimelig handelspraksis (som for eksempel aggressiv og villedende markedsføring). I Norge er slike rettigheter dels regulert i formell lov og dels av kontraktsrettslig sedvane. Det aktuelle direktivet (2005/29/EF om urimelig handelspraksis) regulerer bare håndheving i form av offentligrettslige sanksjoner (typisk overtredelsesgebyr og bøter).

Bakgrunnen for forslaget er at EU-kommisjonens evaluering avdekket at mens mange forbrukere opplever at næringsdrivende bryter sine forpliktelser etter direktivet om urimelig handelspraksis, er det få som gjør noe for å få reparasjon for tapene dette medfører. Innføring av individuelle rettigheter er både tenkt å virke preventivt ved å motvirke regelverksbrudd, og å gjøre det enklere for forbrukere å faktisk få rett når de juridisk sett har rett.

Dette forslaget støttes av Forbrukertilsynet, Forbrukerrådet, Landsorganisasjonen i Norge og Norges vassdrags- og energidirektorat, men kritiseres av Hovedorganisasjonen Virke, Næringslivets Hovedorganisasjon og Telenor.

De som støtter forslaget mener kodifisering av ulovfestede regler i Norge vil bidra til klarhet om reglenes innhold, slik at det blir enklere for forbrukerne å gjøre krav gjeldende, ettersom rettigheter til beføyelser i dag er lovfestet ved kjøp av varer (i forbrukerkjøpsloven), men basert på ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper for de fleste typer av tjenester. De som ikke støtter forslaget fremhever at slike rettigheter allerede er ivaretatt i Norge, at kodifisering er unødvendig og at direktivet om urimelig handelspraksis ikke er ment å gi forbrukere individuelle rettigheter.

3) "Det foreslås flere nye informasjonskrav for online markedsplasser. Formålet er å gjøre det enklere for forbrukere å forstå forhold rundt kontraktinngåelsen, som bl. a. hvilke kriterier online markedsplasser bruker for å rangere søkeresultater og om selgere er næringsdrivende eller forbrukere.

Online markedsplasser er definert som tjenesteytere som tilbyr forbrukere muligheten til å inngå kontrakter med næringsdrivende online, se direktivforslaget artikkel 2(1)(19). Online aktører som for eksempel søketjenester, som ikke tilbyr mulighet for kontraktsinngåelse, faller utenfor de foreslåtte informasjonsreglene, som er listet opp i forslagets artikkel 2(4) bokstav (a) til (d).

Høringsinstansene stiller seg gjennomgående positive til disse forslagene.

Forbrukertilsynet ser imidlertid et teknisk forbedringspotensial her. De foreslår at de fire foreslåtte informasjonspliktene skal fordeles mellom direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF) og forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU). Dette fraviker fra direktivforslaget, der det er foreslått at alle informasjonspliktene inntas i forbrukerrettighetsdirektivet. Forbrukertilsynet påpeker at to av informasjonskravene (om rangeringskriterier for søkeresultater og om selger er nærindrivende eller forbruker) er mest relevant for forbrukere på markedsføringsstadiet, som reguleres i direktivet om urimelig handelspraksis. De to andre informasjonskravene (om hvorvidt kontrakten vil være regulert av forbrukeregelverket og om hvilken næringsdrivende som vil være ansvarlig for å sikre kontraktoppfyllelse hvis det oppstår problemer) kan derimot være mest relevant på det pre-kontraktuelle stadiet, som reguleres av forbrukerrettighetsdirektivet.

4) Det foreslås et forbud mot skjult reklame i online søketjenester. Hvis en næringsdrivende har betalt en søkemotor for å få sine tilbud fremtredende plassert blant søkeresultatene, vil søkemotoren i fremtiden måtte opplyse om dette. Forslaget foreslås gjennomført gjennom en oppdatering av vedlegget til direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF), den såkalte "svartelista", se artikkel 1(6) i forslaget.

Flere norske høringsinstanser støtter dette forslaget (Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, Handel og Kontor, Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon). Forbrukertilsynet foreslår at forslaget burde gå lenger, ved å omfatte skjult reklame også i andre digitale kanaler enn søkemotorer, særlig blogger og sosiale media.

5) Det foreslås endringer i angreretten for nettkjøp og kjøp utenfor fast utsalgssted. Begrunnelsen er å fjerne byrder for næringsdrivende, som til en viss grad har rapportert om tap som følge av at forbrukere sender tilbake varer etter å ha brukt dem såpass mye at det er vanskelig å selge dem videre.

(1) For det første foreslås det at forbrukere som benytter angreretten først kan kreve tilbakebetaling etter at den næringsdrivende har fått varen tilbake (forslagetsartikkel 2(7) første punkt, som vil bli ny artikkel 13 nr. 3 i forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU). Etter dagens regler kan forbrukeren kreve tilbakebetaling så snart det er lagt fram dokumentasjon på at varen er sendt, se gjeldende artikkel 13 nr. 3 i forbrukerrettighetsdirektivet.

(2) For det andre foreslås det å fjerne angreretten ved kjøp av varer dersom forbrukerne bruker produktet mer enn nødvendig for å undersøke det (forslagetsartikkel 2(9) siste punkt, som vil bli ny artikkel 16(n) i forbrukerrettighetsdirektivet. Et eksempel kan være nettkjøp av klær som brukes på fest og deretter leveres tilbake. I dag har forbrukere angrerett selv om produktet er benyttet mer enn nødvendig for å undersøke det, men den næringsdrivende kan kreve erstatning for eventuell verdireduksjon. Dette følger av gjeldende artikkel 14 nr. 2 i forbrukerrettighetsdirektivet.

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om disse endringsforslagene er positive, og mener de kan bidra til en bedre balanse mellom næringsdrivendes og forbrukeres rettigheter og plikter (Advokatforeningen, Hovedorganisasjonen Virke, Direktesalgsforbundet, Markedsrådet/Forbrukerklageutvalget, Norges Bilbransjeforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon). Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet advarer imidlertid mot disse endringene, som de mener ikke er begrunnet i reelle behov hos næringsdrivende og som vil redusere en av de mest sentrale forbrukerrettighetene.

6) Det foreslås at at forbrukerrettighetsdirektivet også skal gis anvendelse for digitale tjenester der forbrukerens motytelse er personopplysninger (som definert i GDPR (forordning (EU) 2016/679, se forslagetsartikkel 2(1) første punkt, som vil bli ny artikkel 2(4a) i forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU)). Med digitale tjenester menes e-post, skylagringstjenester, sosiale medier o.l. (forslagetsartikkel 2(1) femte punkt, som vil bli ny artikkel 2(d)(17) i forbrukerrettighetsdirektivet). Dette vil innebære at forbrukere får krav på informasjon før avtale inngås og angrerett på 14 dager for digitale tjenester der forbrukeren oppgir personopplysninger, og at det stilles enkelte formelle krav til avtalen (særlig forslagetsartikkel 2(2), som vil bli ny artikkel 5 bokstav (g) og (h) i forbrukerrettighetsdirektivet, og forslagetsartikkel 2(7) andre punkt og 2(8) første punkt, som vil bli henholdsvis ny artikkel 13(b) nr. 4 og 5 og artikkel 14(2) i forbrukerrettighetsdirektivet).

De fleste norske høringsinstansene er positive til disse forslagene.

7) Det foreslås endringer for å fjerne unødvendige byrder for næringsdrivende og skape mer fleksibilitet i næringsdrivendes informasjonsplikter. Det foreslås at plikten til å oppgi faks-nummer fjernes, og at næringsdrivende kan velge å kommunisere gjennom andre nettløsninger enn e-post, så lenge kommunikasjonen blir lagret på et varig medium (forslagetsartikkel 2(3) første punkt, som vil bli ny artikkel 6(1) bokstav (c) i forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU)).

De høringsinstansene som uttaler seg om denne delen av forslaget er positive (Direktesalgsforbundet, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, Markedsrådet/Forbrukerklageutvalget og Næringslivets Hovedorganisasjon).

8) Det foreslås å presisere reglene for urimelig handelspraksis (direktiv 2005/29/EF) for å klargjøre at det er villedende å markedsføre produkter som identiske dersom det er betydelig forskjeller i innhold eller egenskaper (forslagetsartikkel 1(2), som vil bli ny artikkel 6(2)(c) i direktiv 2005/29/EF). Dette vil for eksempel være matvarer eller rengjøringsmidler som tilbys under samme produktnavn, men med ulik kvalitet i ulike land.

De norske høringsinstansene er i liten grad opptatt av dette endringsforslaget.

Merknader
Forslaget er hjemlet i EU-traktaten artikkel 114.

Rettslige konsekvenser
Dersom moderniseringsforslaget blir vedtatt, vil dette trolig kreve flere endringer i følgende regelverk: Angrerettloven, markedsføringsloven, avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og prisopplysningsforskriften. Det vil også kunne ha budsjettmessige konsekvenser. Det vil derfor være behov for å ta forbehold om Stortingets samtykke i henhold til EØS-avtalen artikkel 103.

Økonomiske og administrative konsekvenser
EU-kommisjonen har gjennomført en konsekvensanalyse av de to direktivforslagene i "A New Deal for Consumers-pakken" ("moderniseringsforslaget" og forslaget til "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser" (COM(2018)184), se https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX%3A52018SC0096. EU-kommisjonen antar forslagspakkenblant annet vil ha følgende virkninger:

• For forbrukere antas det at forslagenevil medføre at forbrukernes krav om for eksempel erstatning og heving, vil kunne fremmes på en enklere måte og mer effektivt. Dette vil redusere forbrukernes tap, og vil være en fordel særlig for sårbare forbrukere. Kommisjonen antar også at reglene vil ha en preventiv effekt som fører til bedre etterlevelse av regelverket.

• For næringsdrivende som etterlever forbrukerregelverket antas det at de får reduserte kostnader som følge av mer balanserte angrerettsregler, forenklede informasjonskrav, forenklet kommunikasjon på nett med forbrukere og harmonisering av regler, særlig for transaksjoner på nett. Det antas også at næringsdrivende vil dra fordel av økt transparens på internettplattformer. Strengere håndheving og oppreisningsmuligheter for forbrukere antas også å redusere negative effekter fra urimelig (unfair) konkurranse.

• For næringsdrivende som ikke etterlever regelverket vil de to direktivforslagene i "A New Deal for Consumers-pakken" få større økonomiske konsekvenser. Spesielt fordi de innebærer strengere sanksjoner kombinert med bedrede muligheter for forbrukerne til å fremme krav, noe som også vil kunne forhindre at næringsdrivende tjener penger på brudd på forbrukervernreglene.

• Nye regler i "moderniseringsforslaget" for "gratis" digitale tjenester og transparens på internettplattformer vil gi tilbyderne økte kostnader, og plattformeierne kostnader med tilpasningene av plattformene. Samtidig vil mer harmoniserte regler og rettsavklaring også kunne føre til reduserte kostnader, særlig for de aktørene som driver virksomhet i flere europeiske land.

For Norge spesielt, antar Barne- og likestillingsdepartementet at "moderniseringsforslaget" blant annet vil få følgende virkninger:

• Nivået på overtredelsesgebyr og tvangsmulkt som Forbrukertilsynet og Markedsrådet ilegger vil kunne bli betydelig høyere enn i dag for alvorlige overtredelser som rammer forbrukere i flere land. Departementet antar at dette vil ha en sterk preventiv effekt og sikre bedre etterlevelse av regelverket. Samtidig har forslaget en begrensning ettersom kravet om bøtenivå kun gjelder for vidtrekkende regelovertredelser som rammer forbrukere i flere medlemsland. Det er usikkert hvordan dette vil påvirke utmålingen i saker som kun berører norske forbrukere. Prinsippene for utmålingen vil uansett bli mer detaljert enn hva som følger av norsk rett i dag.

• Flere av elementene i forslaget gjelder endringer hvor norske forbrukere allerede har et vern etter norsk rett. Dette gjelder blant annet muligheten for heving og erstatning ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis. Likevel vil direktivendringene kunne ha en rettsavklarende effekt. Der norsk rett er sammenfallende med det som foreslås av kommisjonen, vil ikke norske næringsdrivende få store kostnader med å tilpasse seg nye regler.

Sakkyndige instansers merknader
Barne- og likestillingsdepartementet sendte de to forslagene i "A New Deal for Comsumers-pakken" ("omnibus-forslaget" og forslaget til "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser" (COM(2018)184), på høring 12. juni 2018, med høringsfrist 17. august s.å.: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---eu-kommisjonens-forsla...

Det ble mottatt 27 høringsinnspill, hvorav 15 med merknader. De fleste høringsinstansene stiller seg generelt positive til formålene i "moderniseringsforslaget", samtidig som de kommenterer en del punkter. Dette er omtalt under "sammendrag av innhold" ovenfor.

"Moderniseringsforslaget" ble behandlet i Spesialutvalget for forbrukerspørsmål 10. september 2018, og norsk posisjon ble deretter utarbeidet. Den norske posisjonen er inntatt i EØS EFTA-posisjonen om forslaget, som ble publisert 19. november 2018. Se lenke: http://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea/eea-efta-comments/....

Vurdering
Norske myndigheter støtter formålene med og hovedtrekkene i forslaget. Sett under ett vil forslaget styrke forbrukervernet i Norge, dersom det blir vedtatt. For norske forbrukere vil også en styrking av forbrukervernet i andre EU/EØS-land være positivt, fordi det vil komme norske forbrukere til gode når de handler med næringsdrivende i disse landene, via nett, på reise eller ved andre opphold i EU/EØS-land. Forslaget inneholder også elementer som vil være til fordel for lovlydige næringsdrivende.

Hovedtrekkene i norske myndigheters posisjon til direktivforslaget er inntatt i en EØS EFTA-posisjon som ble publisert av EFTA-sekretariatet 19. november 2018, se: http://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea/eea-efta-comments/....

Den norske posisjonen presenteres i det følgende (nummereringen nedenfor refererer til opplistingen av enkeltelementene i forslaget under punket "sammendrag av innhold" ovenfor, der mer utfyllende informasjon om høringsinstansenes syn på disse forslagene er inntatt):

1) Følgende nye bestemmelser er foreslått for å sikre mer proporsjonale, effektive og avskrekkende sanksjoner for brudd på de fire direktivene som berøres av "omnibus-forslaget" (se "omnibus-forslaget" artikkel 1(5), 2(10), 3 og 4, som inneholder likelydende forslag til sanksjonsbestemmelser):

• Felles ikke-uttømmende kriterier for vurdering av om økonomiske sanksjoner skal ilegges og for utmåling.

• Der økonomiske sanksjoner ilegges, skal den næringsdrivendes årlige omsetning, nettofortjeneste, samt eventuelle økonomiske sanksjoner ilagt i andre land inngå blant utmålingskriteriene.

• Ved alvorlige grenseoverskridende saker (som definert i forordning 2017/2394/EU om håndheving av forbrukervernregler) skal det kunne ilegges sanksjoner på opp til 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning i landet. Landene står fritt til å gå høyere enn 4%.

• Forbrukernes kollektive interesser skal vektlegges ved fordeling av innkomne midler fra sanksjoner.

Norske myndigheter er enige med de høringsinstansene som er positive til forslaget om felles kriterier for vurderinger av om økonomiske sanksjoner skal ilegges, og for utmåling av disse. Det vil være positivt med en likere tilnærming mellom EU/EØS-landene til forholdet mellom alvorlighetsgrad i overtredelse og bruk av sanksjoner. Dette vil kunne gi økt forutberegnelighet for næringsdrivende Kriteriene som er listet opp i direktivforslaget (andre ledd, litra (a) til (g) i de foreslåtte bestemmelsene om sanksjoner) ser for øvrig ut til å tilsvare de kriteriene som typisk legges til grunn etter norsk rett i dag.

Norske myndigheter er også positive til å la den næringsdrivendes årlige omsetning, nettofortjeneste, samt eventuelle økonomiske sanksjoner ilagt i andre land inngå blant utmålingskriteriene ved utmåling av økonomiske sanksjoner. Dette kan bidra til bedre proporsjonalitet, ved at større virksomheter kan ilegges høyere sanksjoner enn mindre virksomheter. Dette kan medføre mer avskrekkende sanksjoner og dermed færre regelverksbrudd, noe som vil være positivt både for forbrukere og lovlydige næringsdrivende.

Forslaget om å innføre et felles "minimumstak" på 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning ved alvorlige grenseoverskridende saker kan også bidra til et mer avskrekkende regelverk. Vi mener det er positivt at direktivforslaget inneholder en klar definisjon av slike saker, ved at det henvises til de nylig fastsatte bestemmelsene i forordning 2017/2394/EU om håndheving av forbrukervernregler. Dersom dette forslaget skal gjennomføres i Norge, må det imidlertid avklares hvilken prosentsats man skal legge seg på som maksimumsnivå for alvorlige grenseoverskridende saker (direktivforslaget krever som et minimum at aktuelle myndigheter skal ha muligheten til å ilegge økonomiske sanksjoner på 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning, men hvert land står fritt til å sette dette "minimumstaket" høyere).

Norske myndigheter er også positive til forslaget fra Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet om å gå lenger enn direktivforslaget, ved å gi norske håndhevingsmyndigheter kompetanse til å ilegge økonomiske sanksjoner også i nasjonale saker med et felles "minimumstak" regnet i forhold til den næringsdrivendes årlige omsetning. Dette fordi det virker fornuftig at regelverket skal virke like preventivt for overtredelser i Norge som for grenseoverskridende regelverksbrudd. Det er liten grunn til at norske forbrukere og seriøse næringsdrivende skal ha svakere vern ved nasjonale saker. Det kan også virke enklere for håndhevingsmyndighetene å forholde seg til ett sett med kriterier for utmåling av sanksjoner uavhengig av overtredelsens geografiske omfang.

Norske myndigheter er derimot skeptiske til forslaget om at landene skal ta hensyn til forbrukernes kollektive interesser når de bestemmer hvordan midler som kommer inn gjennom økonomiske sanksjoner skal fordeles. Dette virker prinsipielt sett fremmed for norsk forvaltningspraksis. I Norge er for øvrig forbrukermyndighetene finansiert gjennom offentlige budsjetter, slik at det ikke foreligger noe behov for at de skal motta midler fra økonomiske sanksjoner. En eventuell regel om dette kan også være prinsipielt betenkelig ved at myndighetsorganer vil kunne få egeninteresse i å ilegge økonomiske sanksjoner. I tillegg kan det stilles spørsmål ved om eventuelle bestemmelser fastsatt på EU-nivå om hvordan offentlige midler skal fordeles innad i Norge vil falle utenfor EØS-avtalens virkeområde. Dette standpunktet er inntatt i EØS EFTA-posisjonen.

Forslaget om at landene skal ta hensyn til forbrukernes kollektive interesser når de bestemmer hvordan midler som kommer inn gjennom økonomiske sanksjoner skal fordeles, er for øvrig identisk med tilsvarende forslag i artikkel 14 i forslaget til "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser", se eget EØS-notat om dette forslaget. Det kan derfor virke fornuftig å vurdere disse bestemmelsene samlet.

2) Norske myndigheter er positive til forslaget om sikring av rettigheter til individuelle beføyelser (som erstatning og heving av kontrakt) ved brudd på direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF). Dette direktivet var i utgangspunktet bare ment å regulere håndheving i det offentliges interesse, men vi er enige i funnene fra EU-kommisjonens evaluering av forbrukerregelverket om at direktivet i større grad kan nå sine formål om å sikre et høyverdig forbrukervern og å bidra til et mer effektivt indre marked dersom det utvides til å omfatte individuelle rettigheter for forbrukere som utsettes for urimelig handelspraksis (som for eksempel aggressiv og villedende markedsføring).

I Norge er rettigheter til beføyelser for forbrukere i dag lovfestet ved kjøp av varer (forbrukerkjøpsloven), men basert på ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper for de fleste typer av tjenester. Norske myndigheter støtter de høringsinstansene som mener at en presisering i lovverket av at forbrukere som utsettes for urimelig handelspraksis har krav på beføyelser vil gjøre disse rettighetene enklere tilgjengelig for forbrukerne og dermed kunne gjøre det enklere for dem å gjøre krav på beføyelser gjeldene.

Direktivforslaget er på dette punktet basert på minimumharmonisering, slik at hvert land i alle fall må sikre at forbrukere har mulighet til å kreve heving av kontakt eller erstatning (dersom ingen kontrakt foreligger) når de utsettes for brudd på regler som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis. Norge står derfor fritt til å innføre eller beholde ytterligere rettigheter til beføyelser, og til å fastsette vilkår for når de enkelte beføyelsene kan gjøres gjeldende (som for eksempel at heving av kontrakt bare skal kunne kreves hvis en mangel ikke er uvesentlig). Vi er positive til dette utgangspunktet, som vil gjøre det mulig å kodifisere gjeldende norske bestemmelser når individuelle beføyelser etter direktivet om urimelig handelspraksis skal presiseres i norsk rett.

Norske myndigheter mener imidlertid at teksten i direktivforslaget bør gjøres mer presis, slik at ordlyden tydeligere gir uttrykk for at nasjonale myndigheter selv kan bestemme om andre rettigheter enn de som inngår i forslaget skal gjøres tilgjengelige for forbrukere og om det skal gjelde vilkår for anvendelse av disse rettighetene. I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å endre direktivforslaget i tråd med dette.

3) Norske myndigheter er positive til forslaget til nye informasjonskrav for online markedsplasser. Vi støtter formålet om å gjøre det enklere for forbrukere å forstå forhold rundt kontraktinngåelsen, som blant annet hvilke kriterier online markedsplasser bruker for å rangere søkeresultater og om selgere er næringsdrivende eller forbrukere.

Norske myndigheter er positive til at begrepet "online markedsplasser" er klart definert i forslaget (tjenesteytere som tilbyr forbrukere muligheten til å inngå kontrakter med næringsdrivende online, se forslagets artikkel 2(1)(19)).

Norske myndigheter støtter Forbrukertilsynet forslag til tekniske forbedringer av denne delen av forslaget. Det er fornuftig at informasjonsplikter som er relevante på markedsføringsstadiet inntas i direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EF), som regulerer denne delen av næringsdrivende-til-forbruker-transaksjoner. Vi mener imidlertid at det kan være fornuftig å la disse informasjonskravene inngå i forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU), i tråd med direktivforslaget, men samtidig også innta dem i direktivet om urimelig handelspraksis. Dette fordi de samme opplysningene både kan være relevante på markedsførings- og det pre-kontraktuelle stadiet (det sistnevnte reguleres av forbrukerrettighetsdirektivet.

I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å endre direktivforslaget i tråd med dette.

4) Norske myndigheter er positive til forslaget om å forby skjult reklame i online søketjenester.

Forslaget innebærer at hvis en næringsdrivende har betalt en søkemotor for å få sine tilbud fremtredende plassert blant søkeresultatene, vil søkemotoren i fremtiden måtte opplyse om dette. Norske myndigheter støtter imidlertid Forbrukertilsynets innspill om at dette forslaget burde gå lenger, ved også å omfatte skjult reklame også i andre digitale kanaler enn søkemotorer, herunder blogger og sosiale media.

For ordens skyld vil vi påpeke at denne bestemmelsen i direktivforslaget i alle tilfelle vil ha et bredere anvendelsesområde enn forslaget omtalt i punkt 3 ovenfor (om informasjonskrav til online markedsplasser), ettersom det sistnevnte er avgrenset til online markedsplasser der forbrukere kan inngå kontrakter med næringsdrivende.

I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å endre direktivforslaget i tråd med Forbrukertilsynets forslag.

5) Norske myndigheter støtter ikke forslagene til endringer i angreretten for nettkjøp og kjøp utenfor fast utsalgssted.

Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet advarer mot disse endringene, som de mener ikke er begrunnet i reelle behov hos næringsdrivende og som vil redusere en av de mest sentrale forbrukerrettighetene. Departementet er kjent med at mange europeiske forbrukermyndigheter og -representanter deler de bekymringene Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet gjør gjeldende på dette punktet. Europaparlamentets Komité for det indre marked og forbrukerbeskyttelse (IMCO) ga, i en høring om direktivforslaget 3. september 2018, også klart uttrykk for at den ikke støtter forslagene til endringer i angreretten.

På den annen side er flertallet av de norske høringsinstansene som uttalte seg om disse endringsforslagene positive, og mener de kan bidra til en bedre balanse mellom næringsdrivendes og forbrukeres rettigheter og plikter (Advokatforeningen, Hovedorganisasjonen Virke, Direktesalgsforbundet, Markedsrådet/Forbrukerklageutvalget, Norges Bilbransjeforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon).

Norske myndigheter legger vekt på at EU-kommisjonen på gjentatte forespørsler fra medlemsland og forbrukerorganisasjoner ikke har kunnet fremskaffe data som underbygger at det er et generelt problem for næringsdrivende at forbrukere misbruker angreretten ved å bruke varer kjøpt over nett og utenfor fast utsalgssted mer enn nødvendig for å prøve dem ut. I tillegg mener vi at forbrukere kan oppfatte den foreslåtte endringen som en svekkelse av forbrukervernet.

På denne bakgrunn går norske myndigheter mot de foreslåtte endringene i angreretten. I EØS EFTA-posisjonen oppfordres de europeiske lovgivende organene til å revurdere denne delen av direktivforslaget.

6) Norske myndigheter støtter forslaget om å utvide virkeområdet for forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU), slik at det også skal gjelde for digitale tjenester der forbrukeren ikke betaler med penger.

En slik utvidelse vil innebære at forbrukere får krav på informasjon før avtaler om digitale tjenester inngås og angrerett på 14 dager for slike avtaler. Det vil også stilles enkelte formelle krav til avtalen. Disse endringene vil innebære at forbrukere får tilsvarende beskyttelse ved kontakter for digitale tjenester der forbrukerne må oppgi personopplysninger for å få tilgang til tjenestene, som for tilsvarende kontrakter der forbrukerne betaler et vederlag i penger.

Vi vil for ordens skyld påpeke at personopplysninger er definert på samme måte som i den nye personvernforordningen GDPR (forordning (EU) 2016/679 (se artikkel 2(1) første punkt i "omnibus-forslaget"). Det har også vært et formål for EU-kommisjonen å sikre at de nye reglene om digitale tjenester i forbrukerrettighetsdirektivet samsvarer med EU-kommisjonens forslag til nytt direktiv om digitalt innhold (COM(2015) 634). Definisjonen av "digital tjeneste" (se artikkel 2(1)(d) andre og tredje punkt i "omnibus-forslaget", som vil bli ny artikkel 2(17) og 2(18) i forbrukerrettighetsdirektivet).

Norske myndigheter er positive til at forbrukerbeskyttelsen under forbrukerrettighetsdirektivet utvides til også å omfatte digitale tjenester der forbrukeren ikke betaler et vederlag i penger. Det er også positivt at relevante direktiver blir best mulig samkjørt, slik at overlapp og fortolkningsproblemer lettere kan unngås. I dette tilfellet gjelder dette samspillet mellom den nye personvernforordningen GDPR, forslag til nytt direktiv om digitalt innhold og forbrukerrettighetsdirektivet. Dette standpunktet er inntatt i EØS EFTA-posisjonen.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
EU-kommisjonens forslagspakke "A New Deal for Comsumers" er til behandling i Rådet og Europaparlamentet. EU-kommisjonens forbrukerkommisjonær Věra Jourová har uttrykt ønske om at forslagene ("moderniseringsforslaget" og "direktiv om beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser" (COM(2018)184), som behandles i et eget EØS-notat) skal behandles ferdig innen april 2019, slik at de to direktivene kan vedtas før valget til nytt Europaparlament i mai samme år. Europaparlamentet støtter også en ambisiøs framdriftsplan. Fremdriften for New Deal-pakken har imidlertid vært mer begrenset i Rådet. Romania, som innehar presidentskapet for Rådet våren 2019, har imidlertid signalisert at de ønsker å prioritere "moderniseringsforslaget" og vil forsøke å legge til rette for at det kan vedtas innen april 2019. Om dette vil lykkes er likevel usikkert.