Kommisjonen la i 2004 frem en oppfølgende meddelelse, KOM (2004) 651, for Rådet og Europaparlamentet, om det videre arbeidet. Her ble det fastslått at arbeidet med europeisk kontraktsrett skulle følge to spor. For det første tok Kommisjonen sikte på å utarbeide en referanseramme for europeisk kontraktsrett, med felles prinsipper, definisjoner og modellregler. Referanserammen vil kunne være til hjelp i arbeidet med å forbedre kvaliteten på eksisterende EU-lovgivning og ved utformingen av fremtidig EU-lovgivning på kontraktsrettens område. Arbeidet med referanserammen har skjedd i et nettverk av forskere, men Kommisjonen har i noen grad også trukket medlemsstatene inn i arbeidet. For det andre tok Kommisjonen sikte på å gjennomgå åtte utvalgte direktiver. Gjennomgåelsen omfattet direktivene om fjernsalg, dørsalg, forbrukerkjøp, pakkereiser, timeshare, urimelige avtalevilkår, prismerking og forbud. Formålet var blant annet å avdekke uklarheter og ufullstendigheter i, samt motsetninger mellom, de ulike direktivene, for deretter å foreslå endringer.

Etter gjennomgåelsen la Kommisjonen i 2008 frem et forslag til direktiv om forbrukerrettigheter, KOM (2008) 614. Det vises til eget EØS-notat om det nå vedtatte forbrukerrettighetsdirektivet.

I arbeidet med en felles referanseramme for europeisk kontraktsrett, har de såkalte Study Group on a European Civil Code og Research Group on EC Private Law (Acquis Group) i flere år arbeidet med å identifisere og utarbeide prinsipper, definisjoner og modellregler for europeisk privatrett, herunder europeisk kontraktsrett. Arbeidet har vært organisert slik at ulike arbeidsgrupper har arbeidet med utvalgte rettslige emner. Det har vært avholdt regelmessige møter mellom forskerne og ulike referansegrupper av praktikere. I tillegg har en ekspertgruppe med representanter fra medlemslandene møttes for å diskutere arbeidet til forsker- og referansegruppen. Forskergruppenes foreløpige utkast til referanseramme for europeisk kontraktsrett ble fremlagt i 2007 og publisert i februar 2008, mens en endelig utgave ble publisert i oktober 2009. Arbeidet er publisert i form av "lovbøker" på til sammen seks bind med modellregler, kommentarer og omfattende komparative fotnoter.

Kommisjonen presenterte 1. juli 2010 en grønnbok om forslag til løsningsmodeller for innføring av en europeisk kontraktsrett, KOM (2010) 348.

Kommisjonen reiste her spørsmål om hva slags rettslig instrument en referanseramme bør være. Kommisjonen skisserte ulike løsningsmodeller. Videre ønsket Kommisjonen høringsinstansenes syn på hvilket anvendelsesområde et slikt instrument børe ha, herunderom instrumentet bør begrenses til avtaler mellom næringsdrivende,eller om det også skal dekke avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere. Videre ble det reist spørsmål om instrumentet bør omfatte både grenseoverskridende og innenlandske avtaler. Kommisjonen ba også om innspill på hva instrumentet materielt bør inneholde..

Kommisjonen satte våren 2010 ned en ekspertgruppe som arbeidet med en konsentrert referanseramme basert på det akademiske utkastet. Ekspertgruppens arbeid ble offentliggjort 3. mai 2011, og dannet utgangspunkt for Kommisjonens videre arbeid.

Den 12. oktober 2011 presenterte Kommisjonen et forslag til forordning om en europeisk kjøpsrett, KOM (2011) 635. Forslaget innebærer en for partene valgfri kontraktsrett ved grensekryssende handler. Forslaget gjelder både kontrakter mellom næringsdrivende og mellom næringsdrivende og forbrukere. Forslaget innebærer en felles europeisk kontraktsrett som omfatter avtaleinngåelsen, avtaletolkning, pre-kontraktuelle informasjonsforpliktelser, mangelsbeføyelser, tilknyttete tjenesteavtaler, urimelige avtalevilkår, digitale tjenester og foreldelse av krav i forbindelse med kontrakten, samt erstatningskrav og rentekompensasjon.

16. desember 2014 trakk Kommisjonen trakk forslaget om forordning om en europeisk kjøpsrett.

Merknader:
Oppfølgningen av EUs arbeid med kontraktsretten har til dels skjedd i samarbeid med andre berørte departementer, først og fremst Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. På de ulike stadiene i arbeidet har berørte parter enten blitt gjort oppmerksom på muligheten til å svare på Kommisjonens utspill direkte til Kommisjonen, eller det vært avholdt nasjonal høring av Kommisjonens høringsdokumenter.

20. august 2010 sendte Justisdepartementet Kommisjonens grønnbok på høring til berørte parter. Høringen ble avsluttet 20. november 2010.

Mer informasjons om den norske høringen finnes på Justisdepartementets nettsted: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2010/horin...

25. januar 2011 sendte Norge sitt høringssvar til Kommisjonen. Høringssvaret reflekterte flere av uttalelsene fra den norske høringen. Norge gav her uttrykk for sine foreløpige synspunkter. Norge oppfordret Kommisjonen til å offentliggjøre resultatet av ekspertgruppens arbeid og til å oversette resultatet til ulike europeiske språk for å øke tilgjengeligheten. Norge påpekte at det kan være gode grunner til å etablere en "verktøykasse" for arbeid med kontraktsretten. Det er imidlertid vanskelig å overskue hvordan en slik verktøykasse vil virke og hvilket innhold den eventuelt bør ha. Norge stillte seg derfor foreløpig avventende til forslaget.

Norge uttrykte skepsis til en kommisjonshenstilling om en europeisk kontraktsrett. Dette kan imidlertid være en mulighet på sikt. Dersom EU baserer seg på en slik modell, bør instrumentet ha tilstrekkelig legitimitet.

Norge stilte seg svært skeptisk til en forordning om en for partene frivillig europeisk kontraktsrett. Det kan være vanskelig å komme til enighet om et slikt instrument med tilstrekkelig høyt nivå av forbrukerbeskyttelse. Man kan også frykte at om et slikt instrument skal sette til side nasjonale preseptoriske regler, noe som i seg selv kan være et problem, vil det i realiteten ikke være frivillig å velge de europeiske reglene siden bruken av disse reglene vil kunne bli en kontraheringsbetingelse fra selgeren.

Norge frarådet at det foreslås et direktiv eller en forordning om europeisk kontraktsrett, da det er en fare for at dette vil gripe inn i nasjonal rett i for stor grad. Et slikt initiativ kan reise sensitive spørsmål om subsidiaritet og proporsjonalitet. Av samme grunner ble det uttalt at Norge ikke kan slutte seg til et forslag om en europeisk sivillovbok.

Norge uttalte at når det gjelder spørsmålet om hvilken personkrets et eventuelt instrument skal omfatte og spørsmålet om instrumentet skal gjelde både for grensekryssende og nasjonale avtaler, kan det vanskelig sies noe bestemt om dette før det nærmere innholdet i instrumentet er kjent. Norge har imidlertid understreket betydningen av et enkelt og enhetlig regelverk, samt viktigheten av et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå. Selv om Norge mente at det på det daværende tidspunkt var vanskelig å si noe om hvorvidt et eventuelt instrument bør omfatte både grensekryssende og nasjonale avtaler, har Norge pekt på at et instrument som dekker begge situasjoner vil bidra til et enkelt og enhetlig regelverk.

Norge gav uttrykk for at vi på det daværende tidspunkt ikke hadde særskilte synspunkter på innholdet i et eventuelt europeisk instrument. Et mulig instrument bør imidlertid ikke inneholde mer enn det som er strengt nødvendig for å lette handelen i det indre marked, i tråd med prinsippene om proporsjonalitet og subsidiaritet.

Justisdepartementet sendte 25. november 2011 Kommisjonens forslag til en europeisk salglov for grensekryssende kontakter på høring. Høringen ble avsluttet 25. februar 2012. Mer informasjon om høringen, Kommisjonens forslag til forordning og de høringssvarene finnes på Justisdepartementets nettsted:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2011/horin...

Norge avgav sammen med de øvrige EFTA-statene en felles EØS-EFTA-uttalelse om forslaget til forordning om en europeisk salgslov 27. september 2012.

Vurdering
Dersom Kommisjonens forslag til forordning om europeisk salgslovblir vedtatt og tatt inn i EØS-avtalen, vil forordningen måtte gjennomføres i nasjonal rett og gis virkning for slike grensekryssende kontrakter som er omfattet av forordningen.

Status
Kommisjonen trakk forslaget 16. desember 2014.