Fluorgassforordningen: reduksjon av utslipp av fluorholdige klimagasser (revisjon)

Tittel

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 517/2014 av 16. april 2014 om fluorholdige klimagasser og om oppheving av forordning (EF) nr. 842/2006

Regulation (EU) No 517/2014 of the European Parliament and of the Council of 16 April 2014 on fluorinated greenhouse gases and repealing Regulation (EC) No 842/2006

Siste nytt

Rapport om vurdering av kvotetildelingsmetoden lagt fram av Kommisjonen 13.7.2017

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.6.2017)

Sammendrag av innhold
Forordning (EU) nr. 517/2014 er en videreføring og skjerping av forordning (EF) nr. 842/2006 om fluorholdige klimagasser (f-gasser). Den reviderte forordningen er hjemlet i Lisboa-traktaten (TEUV) art. 192(1) om miljøtiltak og har som formål å redusere utslippene av de moderate til sterke klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6), med to tredjedeler innen 2030. Forordningen ble gjort gjeldende i EU fra 1. januar 2015. Kravene som har fremgått av forordning (EF) nr 842/2006 skjerpes, og det innføres et nedfasingsregime for tilgangen til HFK-gasser i markedet for nedfasing av import og produksjon av HFK. Forordningen regulerer også gass i produkter, samt bruk, resirkulering og destruksjon av f-gasser. F-gassene er omfattet av Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, og i oktober 2016 ble det også vedtatt en regulering av HFK-gassene under Montrealprotokollen.

Den reviderte forordningen innebærer en betydelig skjerping av regelverket for f-gasser, sammenlignet med forordning (EF) nr. 842/2006. EU-kommisjonen gjennomførte en evaluering av gjeldende virkemidler for f-gasser i 2011/2012. Denne evalueringen viste at forordning (EF) nr. 842/2006 for HFK, PFK og SF6 i produkter kun ville gitt en utflating av utslipp i EU på lengre sikt og således ikke bidra tilstrekkelig til å oppfylle EUs langsiktige utslippsmål. EU ønsker å prioritere tiltak på f-gasser fra produkter, da det vurderes at dette kan gjennomføres uten omfattende virkninger på økonomi og sysselsetting, samt at det finnes sikre og energieffektive alternativer på de fleste områder. EU anså også forslaget til revidert forordning som en mulighet til å fremme miljøteknologi og påvirke regulering på feltet globalt. Systemet må også ses i sammenheng med at EU lenge har jobbet for å få innført et lignende nedfasingsregime for HFK globalt under Montrealprotokollen. Den reviderte forordningen regulerer flere forhold knyttet til f-gasser med målsetning om å begrense utslipp og bruk av gassene. Den gir bestemmelser om:

• Å hindre utslipp, dvs. forbud mot forsettlige utslipp, krav til lekkasjekontroller og krav om å samle opp brukt gass, krav til sertifisering av personell og bedrifter som håndterer gassene (Artiklene 3 – 10)

• Forbud mot å plassere på markedet enkelte typer produkter og utstyr som inneholder eller er avhengige av f-gasser med høyt oppvarmingspotensial (GWP) (Artiklene 11 – 12)

• Vilkår for bruk av f-gasser for spesifikke bruksområder (Artiklene 13 – 14)
• Kvantitative grenser for plassering av HFK på markedet (Artiklene 14 – 18)

• Rapportering av import/eksport, produksjon og destruksjon av f-gasser og utstyr som inneholder gassene (Artikkel 19)

De viktigste nye elementene i den reviderte f-gassforordningen er et nedfasingsregime for HFK og en overgang fra metriske tonn til GWP-tonn (tonn basert på globalt oppvarmingspotensial) som måleenhet for f-gasser.

Det foreslåtte nedfasingsregimet for HFK legger opp til en trinnvis reduksjon av tilgangen på ny gass i markedet (produksjon og import) fra 2015 til 2030. I motsetning til EUs klimakvotesystem som knyttes til utslipp direkte er altså kvotene her knyttet til tilgangen på gass. Nedfasingsregimet for HFK vil baseres på at produsenter og importører av gass tildeles kvoter/mengder for import og produksjon basert på gassenes globale oppvarmingspotensial (GWP). Mengden som tilføres markedet minskes gradvis fra 100 prosent i 2015 til 21 prosent i 2030. Kvotene vil reallokeres hvert tredje år. Kvotene skal tildeles vederlagsfritt til virksomhetene. Tildeling for den første perioden (2015-2017) var basert på årlig gjennomsnitt av mengder HFK som virksomhetene lovlig har plassert på markedet i 2009-13. For andre periode (2018-2020) skal tildelingen baseres på årlig gjennomsnitt av mengder HFK som virksomhetene har plassert på markedet siden 1. januar 2015. Kommisjonen har etablert et kvoteregister og det gis adgang til overføring av kvoter mellom bedrifter, dvs. at kvoter kan overføres mellom virksomhetene. Kvoter kan ikke spares fra en periode til den neste, eller overføres til neste år.

Den reviderte f-gassforordningen introduserer GWP-tonn som målenheten for f-gasser. GWP står for «Global Warming Potential» og man får altså en måleenhet som er direkte knyttet opp mot klimaeffekten av gassen. Denne overgangen fra metriske tonn til GWP-tonn, samt innfasing av begrensninger i maksimal GWP for gass i visse typer kjøleanlegg, vil ha betydning for Norge. Overgangen til GWP-tonn som måleenhet vil føre til andre terskelverdier for blant annet krav til lekkasjekontroller og vil gi et ekstra incitament til bruk av gasser med lavere GWP.

Annen skjerping gjennom den reviderte forordning innebærer blant annet:

• Mellom 2015 og 2025 fases det inn grenser for maksimal GWP for gass i mange kjøleanlegg og luftkondisjoneringssystemer. Reguleringen baseres på type anlegg, bruksområde, størrelse mv. (ref. vedlegg III i forordningen).

• Forbud mot bruk av ny gass med GWP>2500 for service av de fleste større kuldeanlegg (mer enn 40 GWP-tonn fylling) fra 2020.

• Generelle forbud mot HFK-gasser med GWP over 150 for skum (fra 2020 for XPS-skum og fra 2023 for andre skumtyper) og tekniske aerosoler (fra 2018).

• Totalforbud mot bruk av SF6 i magnesiumindustrien (fra 2018) og HFK-23 i brannslukking (fra 2016).

• Krav til lekkasjetesting utvides til kjølebiler (og tilhengere) og elektriske brytere med SF6 (GIS-anlegg).

• Sertifiseringskrav for personer er utvidet til å gjelde kjølebiler og GIS-anlegg.

• Forhandlere av gass skal føre regnskap over salg og kan kun selge til virksomheter som er sertifiserte iht. forordningen.

• Det innføres skjerpede rapporteringskrav for importører, produsenter og brukere av gass.

De berørte bransjene i Norge er i hovedsak kulde- og varmepumpebransjen, bilbransjen (luftkondisjonering og kjølebiler), elektrobransjen (SF6 i høyspentbrytere) og brannslukkingsbransjen. Prosessutslipp av PFK fra aluminiumsproduksjon er ikke omfattet av forordningen, men disse utslippene ble omfattet av EUs klimakvotesystem i 2013.

Merknader

Om gjeldende norsk regulering av f-gasser:
Den forrige EU-forordningen om f-gasser ((EF) nr. 842/2006) og tilhørende underforordninger er innlemmet i EØS-avtalen og ble gjennomført i norsk rett 6. mai 2010 gjennom endringer i produktforskriftens kapittel 6a.

Ved innføringen ble det iverksatt importrestriksjoner for visse typer produkter og utstyr og krav til forsvarlig gasshåndtering for de fleste anlegg som inneholder HFK-, PFK- og SF6-gass. Krav til at personell og bedrifter som håndterer f-gasser skal inneha sertifikat ble fullt implementert fra 1. september 2013.

Det viktigste anvendelsesområdet for HFK i Norge er bruk som kjølemedium i kjøleanlegg, luftkondisjoneringsanlegg og varmepumper. I tillegg blir det benyttet i isolasjonsskum, brannslukkingsanlegg og en del andre produkter. Norge har ingen produksjon av HFK.

Norge har siden 2003, som ett av svært få land, hatt avgift på produksjon og import av HFK og PFK (både bulk og produkter som inneholder gassene). Disse gassene produseres ikke i Norge, dvs. at avgiften i praksiser en importavgift. Avgiftsplikten omfatter alle blandinger av HFK, både innbyrdes blandinger og blandinger med andre stoffer, samt HFK som inngår som bestanddel i andre varer. Avgiftsatsene er gradert etter GWP-verdi. Gasser med høy GWP får dermed høyere avgift. I 1990 var utslippene av HFK svært små, men fra midten av 1990-årene økte bruken sterkt som følge av at disse gassene ble faset inn som erstatninger for ozonnedbrytende gasser som klorfluorkarbon (KFK) og hydroklorfluorkarboner (HKFK). Veksten i utslipp av HFK har blitt dempet etter at avgiften ble innført. Det antas at dette skyldes at avgiften har bidratt til å begrense bruken av gassene gjennom, blant annet, tettere anlegg, økt satsing på alternative kuldemedier og ny teknologi, samt bruk av gasser med lav GWP. Avgiftsnivået er økt vesentlig de siste prene fra om lag 230 NOK per tonn CO- ekvivalenter i 2013 til 450 NOK per tonn CO- ekvivalenter i 2017. Avgiften på HFK er i dag på samme nivå som den generelle CO-avgiften i ikke-kvotepliktig sektor, regnet i kroner per tonn CO-ekvivalenter.

I 2004 ble avgiften supplert med refusjon for HFK og PFK som blir destruert. HFK er definert som farlig avfall i avfallsforskriftens kapittel 11. Tilsiktet utslipp er derfor forbudt, og det stilles krav til forsvarlig håndtering av gassen når produktene tas ut av bruk. For gass som innleveres til destruksjon utbetales en refusjon tilsvarende avgiften, i henhold til avfallsforskriftens kapittel 8. Dette har bidratt til at mer gass samles inn, men det er trolig fremdeles en del gass som slippes ut mer eller mindre tilsiktet. Samlet sett, og over tid, er avgiften og refusjonen knyttet til bruk av gass sammenlignbart med en avgift knyttet til direkte utslipp.

Bruk av f-gasser i luftkondisjonering i kjøretøy er regulert gjennom EUs direktiv for mobil luftkondisjonering (MAC-direktivet). Dette direktivet er i Norge fastsatt i kjøretøyforskriften og administreres av Statens vegvesen. Direktivet tar sikte på å begrense bruken av HFK med høy GWP i nye biler.

SF6 er ikke omfattet av avgiften og er i bare i begrenset grad regulert i forordning (EF) nr. 842/2006. Fra 2002 til 2010 hadde man en frivillig avtale mellom Miljøverndepartementet og elektrobransjen, som er den viktigste brukeren av gassen i Norge. Denne avtalen bidro til utslippsreduksjoner gjennom blant annet opplæring av personell og tekniske tiltak på høyspentbrytere. Disse resultatene gjelder i stor grad fortsatt, selv om avtalen formelt er avsluttet.

Kyotoprotokollen og Montrealprotokollen:
HFK er omfattet av Klimakonvensjonen, Kyotoprotokollen og Montrealprotokollen. Nedfasing av HFK under Montrealprotokollen ble vedtatt på partsmøtet under protokollen i Kigali, Rwanda i oktober 2016.

Norges første reduksjonsforpliktelse i henhold til Kigali-endringene i Montrealprotokollener å redusere forbruket av HFK med 10 prosent innen 2019, sammenliknet med et basisnivå som er basert på gjennomsnittlig forbruksnivå av HFK i 2011–2013, samt 15 prosent av basisnivået for HKFK. Deretter skal Norge redusere forbruket av HFK med 40 prosent innen 2024, 70 prosent innen 2029, 80 prosent innen 2034 og 85 prosent innen 2036, i forhold til samme basisnivå.

Den norske HFK-forpliktelse under Montrealprotokollen vil ikke kunne innfris sammen med EU, slik bestemmelsene i protokollen er i dag. Begrensningen i forordningen for import og produksjon av HFK er satt for å sikre EUs utslippsmål, og norsk deltakelse i EUs nedfasingsregime for HFK vil ikke kunne sikre at Norge oppfyller en norsk forpliktelse under Montrealprotokollen. Den internasjonale HFK-forpliktelsen medfører at vi må etablere et nasjonalt system for lisensiering av import.

Om utslipp og framskrivinger:

I 2015 var de totale utslippene av fluorholdige gasser i Norge på 1,44 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Av disse var 60.000 tonn utslipp av SF6, 150.000 tonn utslipp av PFK (i hovedsak utslipp fra aluminiumsindustrien) og 1.230.000 tonn utslipp av HFK fra bruk i produkter.

I 2015 utgjorde utslippene av f-gasser fra produkter 2,4 prosent av de totale norske klimagassutslippene. HFK-gasser står for hoveddelen av Norges utslipp av f-gasser og utgjorde om lag 2,3 prosent av norske klimagassutslipp.

Utslippene av HFK-gasser anslås å gå ned som en følge av eksisterende og planlagte virkemidler. I henhold til Perspektivmeldingen fra 2017 (Meld. St. 29. (2016- 2017) er utslippene er forventet å være kun 0,6 millioner tonn CO-ekvivalenter i 2030. Effektene av denne reviderte F-gassforordningen er inkludert i framskrivningen.

Som følge av avgiften på HFK i Norge er andelen gass som importeres i bulk blitt kraftig redusert. I 2004 var andelen gass som var importert i allerede påfylte produkter kun 26 prosent, mens denne andelen var økt til 51 prosent i 2014. I EU ser forholdet mellom import av gass i bulk og påfylte produkter helt annerledes ut. I 2014 utgjorde andelen gass i produkter kun under 10 prosent av den totale gassen som brukes i EU.

Konsekvenser av forordning (EU) nr. 517/2014 i Norge:

Generelt
De berørte bransjene i Norge er i hovedsak kulde- og varmepumpebransjen, bilbransjen (luftkondisjonering og kjøling), elektrobransjen (SF6 i høyspentbrytere) og brannslukkingsbransjen.

Med den reviderte f-gassforordningen blir det utvidelser i sertifiseringsordningen for teknisk personell innen kuldebransjen og høyspentbransjen med hensyn til kompetansekrav og hvilke oppgaver som kreves utført av sertifisert personell sammenlignet med eksisterende forordning. Utstedte sertifikater vil fremdeles gjelde og det innføres ingen obligatorisk tidsbegrensning på sertifikater (men mange land har innført en slik begrensning og dette bør også vurderes i Norge). Nye krav til virksomhetenes rapportering av import og bruk av gass vil for norske virksomheter avhenge av hvordan underforordningen på dette blir gjort gjeldende i Norge, og vil kunne kreve en del ressurser fra virksomhetene og i noen grad for Miljødirektoratet, avhengig av hvordan det organiseres.

Elektrobransjen, som er den viktigste brukeren av SF6, omfattes i den nye forordningen i større grad av kravene til personellsertifisering (tidligere gjaldt disse bare for gjenvinning), samt krav til lekkasjetesting. Denne norske bransjen har allerede etablert rutiner og opplæring som følge av eksisterende forordning og den frivillige avtalen med Miljøverndepartementet i perioden 2002 - 2010. De praktiske konsekvensene av kravene til lekkasjetesting vil avhenge av hvor stor andel av utstyret som vil omfattes (kravet er knyttet til lekkasjerate, fyllingsmengde og andre tekniske forhold) og vil først kunne klarlegges nærmere ved en teknisk gjennomgang av installert utstyr.

Utvidelse av sertifiseringskrav for personell til å omfatte kjølebiler (og kjøletilhengere) vil få konsekvenser for den delen av bilbransjen som utfører vedlikehold m.m. på slike biler. Et større antall verkstedspersonell vil måtte ta fullt kuldesertifikat.

Norge antas å være godt forberedt til å møte forbudene mot bruk av HFK med høy GWP i en del typer kuldeanlegg. For hvitevarer er allerede alternativer som hydrokarboner det dominerende kjølemediet i Norge. Kommersielle hermetisk lukkede kjøledisker kan langt på vei bruke tilsvarende teknologier, så overgangen her er ikke kjent å by på store utfordringer. For enkelte typer større anlegg trer forbudene i kraft i 2020/22. Generelt har avgiften på HFK ført til at mange virksomheter i Norge har vurdert og innført alternative løsninger på større anlegg.

Forbudet mot bruk av ny gass med GWP over 2500 for service av de fleste større kuldeanlegg fra 2020 vil trolig medføre en snarlig stopp i installasjon av nye anlegg med kuldemedier med høy GWP, ombygging av store deler av anleggsparken før 2020 og kondemnering av nesten alle slike anlegg innen 2030 og vil dermed kunne medføre store konsekvenser for enkelte virksomheter.

Det innføres også en GWP-begrensning på små "single-split air-conditioning systems" fra 2025. Norge har ikke egen produksjon av slike systemer, og det er rimelig å anta at alternativer vil bli tilgjengelig i markedet før begrensningene trer i kraft. Teknisk sett er "split air-conditioning systems" svært like små varmepumper, så det dette vil trolig også ramme denne produktkategorien.

HFK-23 benyttes i svært liten grad i brannslukking i Norge i dag så forbudet mot bruk i nye anlegg vil ikke få lite praktiske konsekvenser. Forbudet mot bruk av SF6 i magnesiumindustrien fra 2018 vil kunne få praktiske konsekvenser dersom norsk aktivitet på dette feltet starter opp igjen. P.t. er det ingen slik bruk i Norge. Den eneste HFKen som benyttes for skumblåsing i Norge er HFK-152a, som har en GWP under maksimalgrense for forbud.

Avgiften på HFK har gjort at bruken av tekniske aerosoler med HFK er liten i Norge, og det antas at en svært liten andel av dette igjen vil være "ikke-essensiell" bruk av HFK med GWP over 150 som vil falle inn under forbudet.

Nedfasingsregimet for HFK
Deltakelse i EUs nedfasingsregime vil, forutsatt at avgiften beholdes, føre til en gradvis ytterligere økning i markedsprisen på HFK i Norge etter hvert som knappheten på gass gjør seg mer og mer gjeldene i Europa. Som følge av at Norge over tid har hatt en høy og økende avgift har det norske markedet tilpasset seg en høy pris på gass - det er gjort mye for å unngå lekkasjer, og HFK-bruken er i dag konsentrert til de områdene hvor det er vanskelig å finne alternativer. Som følge av dette antas det at det norske markedet er lite følsomt for økninger i markedsprisen på gass og at den nasjonale utslippsreduserende effekten av deltagelse i EUs kvotesystem vil la vente på seg. Det kan i tillegg trekkes fram at man vil få positive effekter i Norge av EUs nedfasingsregime uavhengig av om vi deltar, siden dette vil føre til økt tilgang til miljøvennlige produkter og løsninger også på det norske markedet.

Mulighet for supplerende virkemidler, inkludert avgift for HFK
Klima- og miljødepartementets vurdering er at forordningen ikke er til hinder for videreføring av eksisterende virkemidler, inkludert avgiften og refusjonen for HFK og PFK. Departementets vurdering er også at også nye, supplerende virkemidler kan innføres så fremt de ikke er i direkte strid med forordningen.

Behov for tilpasninger til forordningen
Forordningen er vurdert som EØS-relevant. Det er likevel særskilte norske forhold som medfører at det er behov for tilpasninger til forordningen. Som nevnt over, er det besluttet at HFK skal håndteres under Montrealprotokollen, samt at deltakelse i EUs nedfasingsregime ikke vil medføre at Norge oppfyller en eventuell norsk forpliktelse under protokollen. I tillegg eksisterer det effektive nasjonale virkemidler i form av et avgiftsregime, og det norske markedet for f-gasser skiller seg fra markedet i EU. Videre vil EUs nedfasingsregime for HFK gi liten effekt på norske HFK-utslipp. Klima- og miljødepartementet anbefaler derfor tilpasninger som fastslår at artiklene som omhandler nedfasingsregimet, dvs. artikkel 14-19 ikke skal gjelde for Norge.

En slik tilpasning ligner EFTA-landenes tilpasning til ozonforordningen (EF) nr. 1005/2009 av 16. september 2009 (Vedlegg XX pkt. 21aa, tilpasning (h)), som fastslår at forordningens kapittel IV om nedfasingsregimet for HKFK ikke gjelder for EFTA-landene. I det tilfellet innførte EFTA-landene tilsvarende regime nasjonalt. For Norge vil det ikke være hensiktsmessig å innføre et nasjonalt nedfasingsregime for HFK med samme ambisjonsnivå som EUs system, da det raskt kan oppstå knapphet på gass i det norske markedet når gass i produkter tas inn som en del av regimet i 2017. Dersom denne knappheten blir stor kan det få utilsiktede bieffekter som for eksempel reduksjoner i bruken av varmepumper og for tidlig kondemnering av ellers velfungerende utstyr. Bakgrunnen for en slik mulig situasjon er den ulike fordelingen mellom import av gass i bulk og i produkter i Norge og EU.

Kommisjonen er etter artikkel 11 gitt myndighet til i visse tilfeller å gi unntak fra kravene i forordningen etter søknad fra enkeltland i form av såkalte "implementing acts". Det fremstår i dag som noe uklart om gjennomføringsrettsaktene skal gjelde generelt eller kun for/i det landet som søker om unntak. Hvis gjennomføringsrettsaktene skal gjelde generelt for alle land, vil dette anses som generelt regelverk som i utgangspunktet vil innlemmes i avtalen gjennom EØS-komitébeslutning. Det vil da normalt ikke være behov for tilpasninger knyttet til hvordan en anmodning fra et EFTA-land skal håndteres. Hvis unntaket skal gjelde kun for det land som søker, vil normalt anmodningen fra et EØS/EFTA-land, i tråd med Protokoll 1 til EØS-avtalen, håndteres i EFTA-pilaren. Det antas ikke å oppstå konstitusjonelle problemstillinger i denne sammenheng, med mindre rettsaktene mot formodning skulle inneholde bestemmelser som er rettet direkte mot borgere/foretak. Siden det ikke fremgår helt klart av artikkel 11 hva slags innhold en rettsakt som kan treffes i medhold av bestemmelsen kan ha, tas det for ordens skyld et foreløpig forbehold om Stortingets samtykke iht. EØS-avtalen artikkel 103 inntil dette er avklart.

Økonomiske og administrative konsekvenser
De administrative kostnadene vil primært være knyttet opp til Miljødirektoratets arbeid med å implementere bestemmelsene i forordningen. Dersom Norge ikke skal delta i nedfasingsregimet for HFK vil arbeidsmengden være mer begrenset og i hovedsak være knyttet til oppfølging av nye forbud og bruksbegrensninger knyttet til sertifisering og lekkasjekontroller, samt eventuelt forhold rundt merking og rapportering.

Sertifiseringsordningen utvides til å gjelde kjølebiler og GIS-anlegg, og det må derfor inngås nye avtaler eller gjøres endringer i avtaler med sertifiseringsorganer. Rettsakten er mer omfattende enn tidligere regelverk, og kan på sikt innebære at det må utføres mer tilsyn med etterlevelse av regelverket. Verken den opprinnelige eller reviderte forordningen setter krav om gyldighetstid på sertifikater. Flere land har imidlertid innført tidsbegrensninger, og Norge bør også vurdere dette ved implementering av den reviderte forordningen.

Administrative konsekvenser vil også avhenge av eventuelle tilpasninger til artikkel 11, hvor EU-kommisjonen er gitt myndighet til i visse tilfeller å gi unntak fra kravene i forordningen, etter søknad fra enkeltland.

Rettslige konsekvenser
Gjennomføring av forordningen kan hjemles i produktkontrolloven §§ 4 og 6a. Gjennomføring av forordningen forutsetter endring av produktforskriften kapittel 6a.

Sakkyndige instansers merknader
Miljødirektoratet hadde i januar 2013 et åpent orienteringsmøte med berørte norske bransjeaktører om EU-kommisjonens forslag til forordning datert 7. november 2012. Den gang var responsen på forslaget overveiende positiv fra de fremmøtte (som bl.a. var kuldeentrepenører, avfallsaktører, bilbransjen, LO og brukere (som Coop og Norgesgruppen)). Ettersom hovedtrekkene i den vedtatte forordningen er de samme som i Kommisjonens forslag, er det grunn til å anta at bransjeaktørene fremdeles er positive til forordningen.

Miljødirektoratet mottok skriftlige innspill fra bransjeforeningen VKE (Foreningen for ventilasjon, kulde og energi), Referansegruppen for SF6 og Isovator AS. Kommentarene omhandlet blant annet sertifiseringsordningen, dekning av mobile enheter, rapporteringsforpliktelser, loggføring og retursystem. VKE støttet forordningen generelt. Isovator AS pekte på viktigheten av å få samlet inn mer av brukte HFKer til forsvarlig destruering gjennom skjerping av returplikten. Referansegruppen for SF6 advarte mot en unødvendig økning av administrasjonen som følge av revidert forordning.

Rettsakten ble presentert for Klima- og miljødepartementets EØS-referansegruppen 2. april 2014.

Rettsakten ble 23. juni 2014 behandlet i spesialutvalget for miljø, der berørte departementer er representert. Det ble konkludert med at forordningen er EØS-relevant, men at det er behov for både tekniske og materielle tilpasninger. Det er antakelig behov for artikkel 103-forbehold, men forståelsen av de aktuelle bestemmelsene vil undersøkes nærmere med EFTA-sekretariatet. Det har vært nærmere dialog mellom berørte departementer om hva slags tilpasninger som er hensiktsmessige med tanke på nedfasingsregimet for HFK.

Vurdering
Som allerede konkludert i spesialutvalget for miljø anses forordningen som EØS-relevant og akseptabel med tilpasninger. Gitt at vi har fått et globalt nedfasingsregime for HFK under Montrealprotokollen, samt at norsk deltakelse i EUs nedfasingsregime for HFK er vurdert til å ha liten effekt i Norge, anbefaler Klima- og miljødepartementet at Norge ikke deltar i EUs nedfasingsregime for HFK. Det av foreslås unntak fra artikkel 14 til 19 for Norge ved innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen.

Andre opplysninger
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20.

Status
Rettsakten ble vedtatt 16. april 2014, publisert i Official Journal 20. mai 2014 og trådte i kraft i EU 9. juni 2014. Forordningen ble gjort gjeldende i EU fra 1. januar 2015.

Rettsakten er til vurdering i EØS/EFTA-statene.