Formidlingsgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner

Tittel

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/751 av 29. april 2015 om formidlingsgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner

Regulation (EU) 2015/751 of the European Parliament and of the Council of 29 April 2015 on interchange fees for card-based payment transactions

Siste nytt

EØS-komitebeslutning ratifisert av Norge 22.11.2019. Beslutningen trer i kraft 1.1.2020

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 25.1.2019)

Forordning om interbankgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner må sees i sammenheng med det forslaget til revidert betalingstjenestedirektiv (PSDII - 32015L2366), jf. eget EØS-notat. Formålet med forordningen er å redusere kostnadene for bruk av betalingstjenester. I tillegg forbys praksis som forhindrer forbrukere og brukersteder fra å få nøyaktig informasjon om gebyrer.

Det antas at forordningen gjelder alle transaksjoner som gjennomføres innen EU-området, uavhengig av valutaen som benyttes.

Forordningen inneholder både regulering av interbankgebyr og regler om handelspraksis.

Reglene om interbankgebyrer i forordningens kapittel 2 innfører maksimumsgrenser for interbankgebyrer for bruk av debet- og kredittkort.

Forordningen deler inn kortbaserte betalingstransaksjoner i et regulert og et uregulert område. Det regulerte området omfatter forbrukeres debet- og kredittkort, samt internett- og mobile betalinger som er basert på slike kort. Forordningens regler om interbankgebyr skal etter forslaget ikke gjelde korttransaksjoner innenfor såkalte "tre-partssystem"

Forordningen innfører maksgrenser for formidlingsgebyrer. Maksgrensene vil utgjøre henholdsvis 0,2 og 0,3 pst. av transaksjonsverdien for debet- og kredittkort. Tilleggsgebyrer ved bruk av slike kort forbys også. Med tilleggsgebyr menes de gebyr som noen ganger settes for bruk av debet- eller kredittkort, for eksempel ved kjøp av flybilletter. Medlemslandene er gitt mulighet til å innenlands sette lavere maksgrense for transaksjonsverdien for debetkort, og også til å la betalingstjenestetilbydere kreve et fast beløp per transaksjon på nærmere angitte vilkår. Også for kredittkort er det gitt adgang til å sette lavere maksgrense for transaksjonsgebyr innenlands.

Reglene om handelspraksis i forordningens kapittel 3 gjelder både "tre-parts betalingsordninger" og "fire-parts betalingsordninger". Kapittel 3 om handelspraksis inneholder blant annet regler om følgende:

• Adgangen til å bruke avtaleklausuler om at dersom ett kort aksepteres, så må alle kort fra samme merke aksepteres ("Honour All Cards Rule") vil begrenses. Slike regler/avtaleklausuler er vanlige i dag og innebærer for eksempel at dersom et brukersted aksepterer et debetkort fra et merke, så må også de dyrere kredittkortene, gullkortene og forretningskortene aksepteres.

• Enhver regel/avtaleklausul som forhindrer selger fra å styre kundene mot billigere eller mer effektive betalingsløsninger (“No Steering Rule”) vil forbys. PSDII forbyr ekstragebyr på kort som faller inn under maksgrensene på 0,2 eller 0,3 pst. Dette betyr at selger bare kan ta ekstragebyr for de kort som faller utenfor ordningen, som "business-kort" og kort i tre-partssystemer. Medlemsstater kan ikke forby ekstragebyr for bruk av slike kort.

• Enhver regel/avtaleklausul som forhindrer brukerstedet fra å vise kundene gebyrene som betales forby

Forordningen stiller krav om at medlemslandene påser at det finnes utenomrettslige tvisteløsningsorgan for behandling av tvister mellom betalingsmottakere og betalingstjenestetilbydere under forordningen. Kravet gjelder etter sin ordlyd uavhengig av om tvisten oppstår innenfor eller utenfor et forbrukerforhold.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Det materielle innholdet i bestemmelsene i forordningen er allerede i all hovedsak gjennomført i norsk rett i forskrift om fomidlingstebyr i kontordninger mv.

Gjennomføring v rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Rettslige konsekvenser
Dersom forordning om interbankgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner blir tatt inn i EØS-avtalen, vil den gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon (henvisning). Bestemmelsene i forordningen er i all hovedsak førtidig gjennomført i forskrift av 27. juni 2016 nr 827 om formidlingsgebyr i kortordninger mv som er fastsatt med hjemmel i betalingssystemloven § 6-1 og finansforetaksloven § 16-6.

Vurdering
Forordningen er EØS-relevant og akseptabel.

For de delene av forordningen som er førtidig gjennomført i norsk rett kreves det ikke forbehold om Stortingets samtykke (konstitusjonelt forbehold). Kravet om utenomrettslige tvisteløsningsorgan for behandling av tvister utenfor forbrukerforhold er imidlertid ikke inntatt i forskrift om formidlingsgebyr, og inngår heller ikke i Finansklagenemnda Banks ansvarsområde per i dag. Det må derfor tas forbehold om Stortingets samtykke forbehold knyttet til dette kravet.

Det vil være behov for tekniske tilpasninger når det gjelder ikrafttredelsesdato.

Andre opplysninger
Forordningen må sees i sammenheng med forslaget til revidert betalingstjenestedirektiv (PSDII), jf. eget EØS-notat.

Status
Forordning om interbankgebyrer for korttransaksjoner er vedtatt og trådte i kraft i EU 8. juni 2015.

Forordningen er EØS-relevant, og er under vurdering av EØS/EFTA-statene for innlemmelse i EØS-avtalen.

Nøkkelinformasjon

EØS



EFTA/EØS-flagg
EØS-prosessen
Saksområde
Utkast til EØS-komitevedtak oversendt EU
19.12.2018
Vedtatt i EØS-komiteen
08.02.2019
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Norge, Island og Liechtenstein (fullført)
EØS-beslutningens ikrafttredelse
01.01.2020
Frist for implementering (anvendelse) i EØS
01.01.2020

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Finansdepartementet
Informasjon fra departementet
Samtykkeproposisjon
Dato
14.05.2019
Høring
Høring publisert
18.12.2015
Høringsfrist
01.04.2016

Lovdata Pro



Lovdata
Rettsakten i Lovdata Pro 32015R0751
Har du ikke abonnement? Les mer om Lovdata Pro