Gjennomføring av konkurransereglene i EU-traktaten

Tittel

Rådsforordning (EF) nr. 1/2003 av 16. desember 2002 om gjennomføring av konkurransereglene fastsatt i traktatens artikkel 81 og 82

Council Regulation (EC) No 1/2003 of 16 December 2002 on the implementation of the rules on competition laid down in Articles 81 and 82 of the Treaty

Siste nytt

Anmodning om fortolkning sendt til EU-domstolen 30.10.2017 og kunngjort i EU-tidende 19.3.2018

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra St.prp. nr. 3 (2004-2005))

Generelt om rådsforordning (EF) nr. 1/2003
Rådsforordning nr. 1/2003 om håndheving av konkurransereglene i EF-traktaten artikkel 81 og 82 trådte i kraft 1. mai 2004 og erstattet gjeldende ordning nedfelt i rådsforordning nr. 17/62. Forordning nr. 1/2003 innebærer en vesentlig revisjon av gjeldende regelverk. Bakgrunnen for det nye regelverket er behovet, i et utvidet EU-samarbeid, for effektiv håndheving av konkurransereglene og ønsket om å la Kommisjonen prioritere de mest konkurranseskadelige sakene (karteller). Håndhevingssystemet for konkurransereglene i EU/EØS har vært sterkt sentralisert. Alle avtaler som kan være i strid med forbudet mot konkurransebegrensende avtaler (artikkel 81 EF/artikkel 53 EØS) måtte etter reglene nedfelt i forordning nr. 17/62 forhåndsmeldes til Kommisjonen eller ESA for å få unntak etter artikkel 81 nr. 3 EF/artikkel 53 nr. 3 EØS. Dette meldesystemet er svært ressurskrevende, og har medført at Kommisjonen ikke har kunnet prioritere sine oppgaver slik den ønsker.

Det nye regelverket inneholder følgende hovedelementer: Meldeordningen og Kommisjonens enerett til å gi unntak fra forbudet, er opphevet. Dette vil gi Kommisjonen større ressurser å sette inn mot de mest skadelige brudd på konkurransereglene. Kommisjonen har i den forbindelse fått styrkede undersøkelses- og kontrollfullmakter. Videre er det innført rett og plikt for nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler til å håndheve artikkel 81 (konkurransebegrensende avtaler) og artikkel 82 EF (misbruk av dominerende stilling). Denne desentraliseringen er ivaretatt ved innføring av samarbeidsmekanismer og regler for saksfordeling mellom de forskjellige nasjonale myndigheter og Kommisjonen samt mekanismer for å sikre ensartet rettsanvendelse. Det er innført nye bestemmelser vedrørende forholdet mellom nasjonale konkurranseregler og konkurransereglene i EF-traktaten.

Nærmere om endringene i EØS-avtalen
I følge artikkel 1 i protokoll 21 i EØS-avtalen skal ESA ha samme kompetanse til å håndheve EØS-avtalens konkurranseregler som Kommisjonen har til å håndheve konkurransereglene i EF-traktaten.

Den nåværende artikkel 3 i protokoll 21 til EØS-avtalen viser til de forordninger som angir Kommisjonens kompetanse, blant annet forordning nr. 17/62 om anvendelse av artikkel 81 og 82 i EF-traktaten. Siden forordning nr. 17/62 erstattes av forordning nr. 1/2003, må henvisningen i artikkel 3 endres.

Forordning nr. 1/2003 har også virkninger for samarbeidet mellom overvåkingsorganene, som er regulert i protokoll 23 til EØS-avtalen. Protokoll 23 må derfor endres.

Videre innebærer forordning nr. 1/2003 endringer i de materielle reglene som er tatt inn i vedlegg XIV til EØS-avtalen. Vedlegg XIV til EØS-avtalen må derfor også endres.

Det er bare bestemmelsene om overvåkningsorganenes kompetansegrunnlag i forordning nr. 1/2003 som innlemmes i EØS-avtalen. Kommisjonen har satt seg imot å innføre endringene fullt ut i EØS på det nåværende tidspunkt. Det legges derfor opp til visse særskilte EØS-tilpasninger. Kommisjonen har akseptert at avtalen skal revurderes på dette punktet innen utgangen av 2005.

Kommisjonen mener at EØS-avtalen ikke pålegger avtalepartene noen plikt til å desentralisere håndhevingen av EØS-avtalens artikkel 53 og 54 samtidig med at EU desentraliserer håndhevingen av artikkel 81 og 82 i EF-traktaten. EØS-landene vil derfor ikke få tilgang til det nettverket av konkurransemyndigheter som er opprettet i EU for å styrke og effektivisere håndhevingen av de nasjonale konkurransereglene og EUs konkurranseregler. EFTA-landene i EØS tar imidlertid sikte på å desentralisere håndhevingen av artikkel 53 og 54 i EØS-avtalen og opprette et nettverk av konkurransemyndigheter innenfor sin pilar. Dette systemet vil speile systemet innenfor EU. Behovet for samarbeid mellom pilarene må skje gjennom et tilpasset samarbeid mellom Kommisjonen og ESA.

De nye EØS-reglene skal bidra til at foretak med grenseoverskridende virksomhet gis like konkurransevilkår i hele EØS. Anvendelsen av nasjonal konkurranselovgivning på samarbeid som faller inn under virkeområdet til artikkel 53 nr. 1, reguleres. Det etableres også mekanismer som skal bidra til å sikre en ensartet anvendelse av artikkel 53 og 54 ved en desentralisert håndheving av disse bestemmelsene. Videre bortfaller ordningen med overvåkingsorganenes enerett til å vedta individuelle unntak etter artikkel 53 nr. 3. ESA får også styrket sine etterforskningsfullmakter.

Innlemmelsen av forordning nr. 1/2003 i EØS-avtalen, samt etableringen av et eget EFTA-system for desentralisert håndheving, krever også endringer i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol (ODA) av 2. mai 1992 protokoll 4. Forslag til slike endringer vil bli fremmet som egen sak.

Forholdet til norsk rett

I EU har forordninger direkte virkning for personer og foretak i medlemsstatene. I Norge er det nødvendig med gjennomføring av EØS-reglene i nasjonal rett, som svarer til forordningen slik den er inntatt i EØS-avtalen gjennom beslutningen i EØS-komiteen. Etter EØS-avtalen artikkel 7 skal en rettsakt som tilsvarer en forordning «som sådan» gjøres til del av den interne rettsorden, dvs. gjennomføres ord for ord i lov eller forskrift sammen med de tilpasninger som følger av EØS-komiteens vedtak.

Gjennomføringen i norsk rett av enkelte av endringene i EØS-avtalen protokoll 21 krever lovendring. Lovendringene er allerede vedtatt gjennom Stortingets vedtakelse av ny EØS-konkurranselov, jf. Ot.prp. nr. 6 (2003-2004), Innst. O. nr. 50 (2003-2004) og Besl. O. nr. 57 (2003-2004). Bakgrunnen for den raske gjennomføringen i norsk rett var forutsetninger om at de nye reglene skulle tre i kraft innen 1. mai 2004 både i EU og i EFTA-landene i EØS. Dette har imidlertid ikke latt seg gjøre, som følge av forsinkelser i beslutningsprosessen i EØS. Dette betyr at en har hatt to forskjellige regelverk i EØS-området i en periode. Det er nå viktig at perioden med ulikt regelverk blir så kort som overhodet mulig. Lovendringene vil tre i kraft samtidig som endringene i EØS-avtalen trer i kraft.

Nedenfor omtales kort de lovendringer som er nødvendige som følge av innlemmelsen av forordning nr. 1/2003 i EØS-avtalen. For øvrig vises til Ot.prp. nr. 6 (2003-2004), særlig kapittel 13, 14 og 18.

• Artikkel 20 nr. 8 og 21 nr. 3 i forordning nr. 1/2003, slik de gjennomføres i ODA protokoll 4 kapittel II artikkel 20 nr. 8 og 21 nr. 3, regulerer nasjonale domstolers rett til å prøve ESAs beslutninger om bevissikring. Disse bestemmelsene fastlegger vurderingstemaet til nasjonale domstoler når ESA ønsker å gjennomføre bevissikring i EFTA-landene. Reglene er gjennomført i norsk rett i EØS-konkurranseloven § 3 annet, tredje og fjerde ledd.

• Artikkel 15 nr. 3 i forordning nr. 1/2003, slik den gjennomføres i ODA protokoll 4 kapittel II artikkel 15 nr. 3, regulerer ESAs innleggsrett overfor nasjonale domstoler. Herunder kan ESA kreve innsyn i saksdokumenter som er nødvendige for å utarbeide innlegg. Bestemmelsen er gjennomført i norsk rett i EØS-konkurranseloven § 9 annet og tredje ledd.

• Artikkel 16 nr. 1 i forordning nr. 1/2003, slik den gjennomføres i ODA protokoll 4 kapittel II artikkel 16 nr. 1, regulerer rettsanvendelsen til nasjonale domstoler innen EFTA-pilaren når disse anvender EØS-avtalens artikkel 53 og 54. Bestemmelsen innebærer at domstolene ikke kan treffe beslutninger i strid med beslutninger som er truffet av ESA, eller som ESA har til hensikt å treffe.

• Bestemmelsen gjelder kun der nasjonale domstoler behandler det samme saksforhold som ESA har tatt stilling til eller har tatt opp til behandling. Bestemmelsen medfører altså ingen plikt for nasjonale domstoler til å legge ESAs generelle rettsforståelse til grunn. Det er bare overvåkningsorganets avgjørelse i den konkrete saken som skal være bindende. Videre er det bare ESAs behandling av det samme saksforholdet som skal forplikte norske domstoler til om nødvendig å utsette eller stanse en sak.

• Bestemmelsen er gjennomført i norsk rett i EØS-konkurranseloven § 8.

Administrative og økonomiske konsekvenser
Endringer som følge av at rådsforordning nr. 1/2003 gjennomføres i norsk rett antas ikke å innebære vesentlig økt ressursbruk eller administrative kostnader for norske konkurransemyndigheter eller domstoler. For nærmere om økonomiske og administrative konsekvenser vises til kapittel 16 i Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) om endringer i EØS-konkurranseloven.

Konklusjon og tilråding
Moderniseringsdepartementet tilrår godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 130/2004 av 24. september 2004 om innlemmelse i EØS-avtalen av rådsforordning (EF) nr. 1/2003 av 16. desember 2002 om gjennomføring av konkurransereglene i EF-traktaten artikkel 81 og 82. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.

Nøkkelinformasjon
EFTA/EØS-flagg

EØS

EØS-prosessen
Saksområde
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Island, Liechtenstein og Norge
EØS-beslutningens ikrafttredelse
19.05.2005
Frist for implementering (anvendelse) i EØS
19.05.2005
norge-flagg

Norge

Ansvarlig departement
Nærings- og fiskeridepartementet
Samtykkeproposisjon
Dato
15.10.2004
Gjennomføring i norsk rett
Dato
19.05.2005
Anvendes fra i Norge
19.05.2005