Innsatsfordelingsbeslutningen: medlemsstatenes innsats for å redusere klimagassutslippene
Europaparlaments- og rådsvedtak nr. 406/2009/EF av 23. april 2009 om medlemsstatenes innsats for å redusere klimagassutslippene for å oppfylle EUs klimamål for 2020
Decision No 406/2009/EC of the European Parliament and of the Council of 23 April 2009 on the effort of Member States to reduce their greenhouse gas emissions to meet the Community's greenhouse gas emission reduction commitments up to 2020
Europaparlaments- og rådsvedtak publisert i EU-tidende 5.6.2009
Nærmere omtale
Red. anm.: Klikk på lenken til "Pakke:" (over) for en samlet oversikt over faktaark på nettstedet Europalov knyttet til den lovgivende pakken som denne saken tilhører.
Ansett som ikke EØS-relevant og derfor ikke innlemmet i EØS-avtalen.
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.10.2009)
Sammendrag av innhold
Innsatsfordelingsbeslutningen (beslutning 2009/406/EF) utgjør en tredje byggesten i EUs klima- og energipakke, som operasjonaliserer målene om 20 % reduksjon av klimagassutslipp og 20 % fornybarandel i energisektoren innen 2020 (20-20-20- målsettingen). Tiltak i ikke-kvotepliktige sektorer kommer i tillegg til de reduksjoner som vil følge av det reviderte kvotesystemet (jf. revidert kvotedirektiv), og økt bruk av fornybar energi (jf. fornybardirektivet).
Beslutningen er en slags oppsamling av ikke-regulerte sektorer, og skal sikre at EU samlet oppfyller sine klimapolitiske mål innen 2020. Beslutningen omhandler hvilke utslippsreduksjoner medlemsstatene må foreta i ikke-kvotepliktige samfunnssektorer i perioden 2013-2020 for å bidra til å oppfylle EUs klimapolitiske målsettinger. EUs mål er å redusere de samlede utslippene fra alle sektorer med 20 prosent fra 1990-2020. Utslippene i kvotepliktige sektorer skal reduseres med 21 prosent fra 2005 til 2020. Ikke-kvotepliktige sektorer må dermed kutte 10 prosent fra 2005 til 2020 for at EU skal nå det samlede målet. De nødvendige kuttene i ikke-kvotepliktige sektorer er fordelt mellom medlemsstatene iht. landenes BNP. Det fattigste landet (Bulgaria) kan øke utslippene med 20 % i forhold til 2005, mens de rikeste landene (Irland, Danmark og Luxembourg) må redusere utslippene med 20 % i forhold til 2005, jf. art. 3 nr. 1 og Annex II.
Kuttene i ikke-kvotepliktige sektorer må først og fremst oppnås ved nasjonale virkemidler, men nye virkemidler på EU-nivå vil bidra. Kvotesystemet for perioden 2013-2020 omfatter om lag 50 prosent av utslippene fra EU, først og fremst de store punktkildene fra kraftverk og industri, samt luftfart. Resten av utslippene som ikke er kvotepliktige stammer fra småkilder for eksempel i transportsektoren, bygg (oppvarming), handels- og servicenæringen, småbedrifter, landbruk og avfall.
Medlemsstatene kan innfri sin forpliktelse til utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene ved å bruke kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene (CDM/JI) tilsvarende 3 prosent av 2005-utslippene i ikke-kvotepliktige sektorer, jf. art. 5 nr. 4. Denne samlede begrensningen tilsvarer en tredjedel av utslippsreduksjonene som kreves i 2020. Dersom adgangen ikke utnyttes fullt ut kan retten til å levere de overskytende kvotene overføres til andre medlemsstater. Begrensningen i kjøp av kvoter fra andre land skal sikre at det finner sted utslippsreduksjoner innenfor EU. Målet er at dette skal bidra til utvikling av nye utslippsreduserende teknologier. Beslutningen er ikke til hinder for at medlemsstatene kan ta på seg mer ambisiøse nasjonale mål, jf. preambelpunkt 17. Det er ikke begrensninger på bruken av CDM/JI-kvoter for å oppnå ytterligere reduksjoner utover det som følger av beslutningen.
Dersom det etableres en bindende internasjonal klimaavtale skal EUs overordnede målsettinger skjerpes fra 20 % til 30 % reduksjon fra 1990-2020. Medlemsstatenes individuelle bidrag i henhold til denne beslutningen vil kunne bli justert på grunnlag av utslippsforpliktelsene i den nye avtalen. EUs innsats for å nå målene i den nye avtalen vil imidlertid bli fordelt mellom kilder innenfor og utenfor kvotesystemet etter de samme andeler som foreslått i denne beslutningen. Adgangen til å levere kvoter fra prosjekter i tredjeland vil også kunne bli økt etter inngåelsen av en ny internasjonal klimaavtale. Kommisjonen foreslår at kvoter fra tredjeland skal kunne dekke inntil halvparten av skjerpingen av utslippsmålet. EU vil kun akseptere kvoter fra tredjeland som har ratifisert den nye avtalen. Endringer i kvotesystemets omfang vil føre til at samlet utslipp som tillates i ikke-kvotepliktige sektorer justeres, jf. art. 10. Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 3 i beslutning 280/2004/EF (overvåkningsmekanisme for klimagassutslipp - ikke inntatt i EØS-avtalen) rapportere til Kommisjonen om sine utslipp av klimagasser. Hvert år fra og med 2013 skal disse rapportene også inneholde informasjon om medlemsstatenes fremskritt med hensyn til oppfyllelsen av forpliktelsene i henhold til innsatsfordelingsbeslutningen, jf. art. 6.
I perioden 2013-2019 kan inntil 5 % av en medlemsstats årlige utslippstak overføres fra neste år til det inneværende året, jf. art. 3 nr. 3. (Låning av fremtidige utslippstillatelser.)
Hvis en medlemsstats utslipp ligger lavere enn det tillatte utslippstaket, kan det overskytende utslippstaket overføres videre frem mot 2020 eller selges til andre medlemsstater, jf. art. 3 nr. 5. (Sparing av ubrukte utslippstillatelser.)
Medlemsstatene kan dessuten overføre (selge) inntil 5 % av sitt årlige utslippstak til andre medlemsstater, jf. art. 3 nr. 4. Overføring av de nasjonale utslippstakene skal notifiseres til Kommisjonen.
Inntil 3 % av det ubrukte taket på kvoter fra CDM/JI kan overføres til andre stater hvert år, jf. art. 5 nr. 6.
Registeret som er etablert under beslutning 280/2004/EF (NB! Ikke registerforordningen) skal benyttes for å holde orden på transaksjonene som gjelder denne beslutningen, jf. art. 11.
Merknader
Rettsakten er hjemlet i EF-traktaten artikkel 175. Beslutningen er ikke merket "Tekst med EØS-relevans".
Sakkyndige instansers merknader
Saken har vært presentert i EØS-spesialutvalget for miljø 13. mars 2008. Saken ble behandlet på skriftlig prosedyre med frist 26. april 2009. Det kom ikke inn noen kommentarer fra andre departementer. Rettsakten anses derfor ikke å være EØS-relevant. Rettsaken har ikke vært på nasjonal høring, men den har vært presentert på referansegruppemøter i Miljøverndepartementet en rekke ganger sammen med resten av klima- og energipakken - sist 19. november 2008.
Status
Prosessen i EU
Kommisjonen la frem forslag til beslutning om innsatsfordeling den 23. januar 2008. Beslutningens endelige innhold ble vedtatt 17. desember 2008. Beslutningen ble publisert i Official Journal 5. juni 2009, og trådte i kraft 25. juni 2009.
Prosessen i Norge
Saken har kun vært behandlet i SU Miljø, se ovenfor.
Ansett som ikke EØS-relevant og derfor ikke innlemmet i EØS-avtalen.
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.10.2009)
Sammendrag av innhold
Innsatsfordelingsbeslutningen (beslutning 2009/406/EF) utgjør en tredje byggesten i EUs klima- og energipakke, som operasjonaliserer målene om 20 % reduksjon av klimagassutslipp og 20 % fornybarandel i energisektoren innen 2020 (20-20-20- målsettingen). Tiltak i ikke-kvotepliktige sektorer kommer i tillegg til de reduksjoner som vil følge av det reviderte kvotesystemet (jf. revidert kvotedirektiv), og økt bruk av fornybar energi (jf. fornybardirektivet).
Beslutningen er en slags oppsamling av ikke-regulerte sektorer, og skal sikre at EU samlet oppfyller sine klimapolitiske mål innen 2020. Beslutningen omhandler hvilke utslippsreduksjoner medlemsstatene må foreta i ikke-kvotepliktige samfunnssektorer i perioden 2013-2020 for å bidra til å oppfylle EUs klimapolitiske målsettinger. EUs mål er å redusere de samlede utslippene fra alle sektorer med 20 prosent fra 1990-2020. Utslippene i kvotepliktige sektorer skal reduseres med 21 prosent fra 2005 til 2020. Ikke-kvotepliktige sektorer må dermed kutte 10 prosent fra 2005 til 2020 for at EU skal nå det samlede målet. De nødvendige kuttene i ikke-kvotepliktige sektorer er fordelt mellom medlemsstatene iht. landenes BNP. Det fattigste landet (Bulgaria) kan øke utslippene med 20 % i forhold til 2005, mens de rikeste landene (Irland, Danmark og Luxembourg) må redusere utslippene med 20 % i forhold til 2005, jf. art. 3 nr. 1 og Annex II.
Kuttene i ikke-kvotepliktige sektorer må først og fremst oppnås ved nasjonale virkemidler, men nye virkemidler på EU-nivå vil bidra. Kvotesystemet for perioden 2013-2020 omfatter om lag 50 prosent av utslippene fra EU, først og fremst de store punktkildene fra kraftverk og industri, samt luftfart. Resten av utslippene som ikke er kvotepliktige stammer fra småkilder for eksempel i transportsektoren, bygg (oppvarming), handels- og servicenæringen, småbedrifter, landbruk og avfall.
Medlemsstatene kan innfri sin forpliktelse til utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene ved å bruke kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene (CDM/JI) tilsvarende 3 prosent av 2005-utslippene i ikke-kvotepliktige sektorer, jf. art. 5 nr. 4. Denne samlede begrensningen tilsvarer en tredjedel av utslippsreduksjonene som kreves i 2020. Dersom adgangen ikke utnyttes fullt ut kan retten til å levere de overskytende kvotene overføres til andre medlemsstater. Begrensningen i kjøp av kvoter fra andre land skal sikre at det finner sted utslippsreduksjoner innenfor EU. Målet er at dette skal bidra til utvikling av nye utslippsreduserende teknologier. Beslutningen er ikke til hinder for at medlemsstatene kan ta på seg mer ambisiøse nasjonale mål, jf. preambelpunkt 17. Det er ikke begrensninger på bruken av CDM/JI-kvoter for å oppnå ytterligere reduksjoner utover det som følger av beslutningen.
Dersom det etableres en bindende internasjonal klimaavtale skal EUs overordnede målsettinger skjerpes fra 20 % til 30 % reduksjon fra 1990-2020. Medlemsstatenes individuelle bidrag i henhold til denne beslutningen vil kunne bli justert på grunnlag av utslippsforpliktelsene i den nye avtalen. EUs innsats for å nå målene i den nye avtalen vil imidlertid bli fordelt mellom kilder innenfor og utenfor kvotesystemet etter de samme andeler som foreslått i denne beslutningen. Adgangen til å levere kvoter fra prosjekter i tredjeland vil også kunne bli økt etter inngåelsen av en ny internasjonal klimaavtale. Kommisjonen foreslår at kvoter fra tredjeland skal kunne dekke inntil halvparten av skjerpingen av utslippsmålet. EU vil kun akseptere kvoter fra tredjeland som har ratifisert den nye avtalen. Endringer i kvotesystemets omfang vil føre til at samlet utslipp som tillates i ikke-kvotepliktige sektorer justeres, jf. art. 10. Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 3 i beslutning 280/2004/EF (overvåkningsmekanisme for klimagassutslipp - ikke inntatt i EØS-avtalen) rapportere til Kommisjonen om sine utslipp av klimagasser. Hvert år fra og med 2013 skal disse rapportene også inneholde informasjon om medlemsstatenes fremskritt med hensyn til oppfyllelsen av forpliktelsene i henhold til innsatsfordelingsbeslutningen, jf. art. 6.
I perioden 2013-2019 kan inntil 5 % av en medlemsstats årlige utslippstak overføres fra neste år til det inneværende året, jf. art. 3 nr. 3. (Låning av fremtidige utslippstillatelser.)
Hvis en medlemsstats utslipp ligger lavere enn det tillatte utslippstaket, kan det overskytende utslippstaket overføres videre frem mot 2020 eller selges til andre medlemsstater, jf. art. 3 nr. 5. (Sparing av ubrukte utslippstillatelser.)
Medlemsstatene kan dessuten overføre (selge) inntil 5 % av sitt årlige utslippstak til andre medlemsstater, jf. art. 3 nr. 4. Overføring av de nasjonale utslippstakene skal notifiseres til Kommisjonen.
Inntil 3 % av det ubrukte taket på kvoter fra CDM/JI kan overføres til andre stater hvert år, jf. art. 5 nr. 6.
Registeret som er etablert under beslutning 280/2004/EF (NB! Ikke registerforordningen) skal benyttes for å holde orden på transaksjonene som gjelder denne beslutningen, jf. art. 11.
Merknader
Rettsakten er hjemlet i EF-traktaten artikkel 175. Beslutningen er ikke merket "Tekst med EØS-relevans".
Sakkyndige instansers merknader
Saken har vært presentert i EØS-spesialutvalget for miljø 13. mars 2008. Saken ble behandlet på skriftlig prosedyre med frist 26. april 2009. Det kom ikke inn noen kommentarer fra andre departementer. Rettsakten anses derfor ikke å være EØS-relevant. Rettsaken har ikke vært på nasjonal høring, men den har vært presentert på referansegruppemøter i Miljøverndepartementet en rekke ganger sammen med resten av klima- og energipakken - sist 19. november 2008.
Status
Prosessen i EU
Kommisjonen la frem forslag til beslutning om innsatsfordeling den 23. januar 2008. Beslutningens endelige innhold ble vedtatt 17. desember 2008. Beslutningen ble publisert i Official Journal 5. juni 2009, og trådte i kraft 25. juni 2009.
Prosessen i Norge
Saken har kun vært behandlet i SU Miljø, se ovenfor.