Status
Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/763 av 9. april 2018 om praktiske ordninger for utstedelse av felles sikkerhetssertifkater til jernbaneforetak i henhold til Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/798, og oppheving av kommisjonsforordning (EC) nr. 653/2007 (forordningen) er utarbeidet i forbindelse med gjennomføringen av av EUs fjerde jernbanepakke. Den er fastsatt med hjemmel i artikkel 10 nr. 10 i Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/798 av 11. mai 2016 om jernbanesikkerhet, som krever at Kommisjonen vedtar nærmere bestemmelser om praktiske ordninger for behandling av søknad om felles sikkerhetssertifikat, innenfor rammene av jernbanesikkerhetsdirektivets bestemmelser om dette. Forordningen oppstiller plikter for Den europeiske unions jernbanebyrå (ERA), nasjonale sikkerhetsmyndigheter og jernbaneforetak. Den gjelder for søknad om nytt, oppdatert eller fornyet sikkerhetssertifikat. I vedleggene til forordningen er det nærmere angitt hva en søknad skal inneholde, hvordan sikkerhetsvurderingsprosessen ved behandling av søknader skal gjennomføres og hvilken informasjon selve sikkerhetssertifikatet skal inneholde.

I forordningens artikkel 2 om definisjoner blir "sikkerhetssertifiseringsorgan" angitt som det organet som er ansvarlig for å utstede felles sikkerhetssertifikat. Avhengig av situasjonen kan dette være ERA eller den nasjonale sikkerhetsmyndigheten (i Norge er dette Statens jernbanetilsyn). ERAs og nasjonale sikkerhetsmyndigheters plikter fremkommer i artikkel 3. Blant annet er det plikt til å bidra i en "pre-engagement" fase når en søker ber om det, til å dele relevant informasjon som kan ha innvirkning på søknadsprosessen samt å utarbeide og opprettholde veiledere og interne rutiner. Dette innebærer noe mer omfattende forpliktelser enn den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningsloven. Jernbanevirksomhetenes plikter følger av artikkel 4 og inkluderer blant annet plikt til å sende søknad gjennom one-stop shop og å sende inn informasjon og dokumentasjon som spesifisert i vedlegg 1. Det fremgår også at når en virksomhet har valgt enten ERA eller nasjonal sikkerhetsmyndighet til å behandle sin søknad, er dette valget bindende frem til søknadsprosessen enten er fullført eller stoppes.

Forordningens artikkel 5 har bestemmelser om språk og hvilket språk søknaden skal leveres på. Bestemmelsen referer til bestemmelse i jernbanesikkerhetsdirektivet artikkel 10 (3) som skiller mellom felleseuropeiske og nasjonale krav. Det fremgår at når ERA er sertifiseringsorgan kan man for de felleseuropeiske kravene levere søknaden på et av de offisielle EU-språkene (eller norsk, slik det legges opp til gjennom EØS-tilpasning). Hvilket av disse er opp til søkeren. For de nasjonale kravene skal søknaden leveres på det språket som den aktuelle medlemsstaten har bestemt, og som skal fremgå av den nasjonale veiledningen. Utstedelsen av et sikkerhetssertifikat skal gjøres på det førstnevnte språket, altså et offisielt EU-språk.

Fremdrift og tidsfrister for søknadsbehandlingen følger av artikkel 6, der det også vises til vedlegg II til forordningen for en nærmere angivelse av sikkerhetsvurderingsprosessen. Her er også et flytskjema som viser de enkelte stegene skjematisk. I artikkel 7 angis rammene for kommunikasjon mellom søkeren og sertifiseringsorganet. Utgangspunktet er at dialogen skal skje gjennom den felles nettportalen "One-stop-shop". Artikkel 8 angir at gyldighetsperioden for et felles sikkerhetssertifikat er 5 år (som i dag), men bestemmelsen åpner også for kortere gyldighetsperiode hvis det er nødvendig for å ha en effektiv kontroll med risikoforhold som kan påvirke sikker drift.

De videre bestemmelsene inneholder rammen for informasjonsstyring, gjennomføring av eventuelle besøk, inspeksjoner og revisjoner, samt hvordan ERA og nasjonale sikkerhetsmyndigheter avtaler, koordinerer og deler informasjon knyttet til søknadsprosessen. Det er også bestemmelser i artikkel 12 om hvordan man skal klassifisere og følge opp utestående problemer ("issues") med oppfyllelse av kravene til sikkerhetssertifikat. Det stilles i artikkel 13 kompetansekrav til personell som vurderer søknader i sertifiseringsorganet. Søker har etter artikkel 14 rett til å be om en fornyet vurdering i de tilfeller hvor det foreligger en negativ vurdering fra sertifiseringsorganet. Dette inkluderer avslag på søknad, der et felles sikkerhetssertifikat ikke omfatter hele området det opprinnelig ble søkt om, og der sertifikatet er utstedt med vilkår og/eller restriksjoner. Artikkel 15 inneholder overgangsbestemmelser der en søknad er sendt inn etter det tidligere direktivet, men det ikke vil være mulig å ferdigbehandle den før det nye jernbanesikkerhetsdirektivet er trådt i kraft.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Siden forordningen er vedttat med hjemmel i det nye jernbanesikkerhetsdirektivet som er en del av EUs fjerde jernbanepakke, kan den først tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett etter eller i forbindelse med jernbanepakken.

Forordningen opphever forordning (EF) Nr 653/2007, som er inntatt i norsk rett gjennom forskrift av 7. desember 2007 nr. 1392. Sistnevnte forordning innehar bestemmelser blant annet om format for sikkerhetssertifikat. Dersom forordningen tas inn i EØS-avtalen vil det medføre forskriftsvedtak som også må gå ut på å oppheve forskrift av 12. desember 2007 nr. 1392.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Den vedlagte forordningen vil i i seg selv ikke medføre store konsekvenser for virksomheter eller Statens jernbanetilsyn, da bestemmelsene er innenfor de rammene som er angitt i det nye jernbanesikkerhetsdirektivet. De prosessuelle kravene og fremgangsmåten for utstedelse av sikkerhetssertifikat avviker ikke vesentlig fra dagens praksis. Forordningen må ses i sammenheng med det nye jernbanesikkerhetsdirektivet og forordning om felles sikkerhetsmetode for sikkerhetsstyringssystemer (EU) 2018/762, som er omtalt i eget EØS-notat. For virksomhetenes del antas det at når søknads- og saksbehandlingsprosessen gjøres lik for hele Europa og prosesseres gjennom den felles nettportalen "One-stop-shop", vil det kunne være ressursbesparende.

Det legges til grunn at forordningen kan gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer.

Sakkyndige instansers merknader
Forordningen ble sendt på høring 29. juni 2018, med høringsfrist 24. august. Alle jernbaneforetak med virksomhet i Norge, eller som er i en søknadsprosess, samt Jernbanedirektoratet og Jernbanevirksomhetenes sikkerhetsforening sto på høringslisten. Det har kommet svar fra SJ AS og Mantena AS.

Innspillene fra SJ AS er i hovedtrekk:

• Forordningen innebærer en helt ny måte å søke om sikkerhetssertifkat i og med at ERA tar ansvar for alle sertifikat som skal være gyldige over landegrensene.

• En utvidelse av sikkerhetssertifikatet til å omhandle et nytt område vil trolig ikke kunne behandles på en like smidig måte som i dag.

• Den nasjonale tilknytningen blir mindre eller borte, siden det nå er ERA som vil behandle søknader. Dette kan medføre at at søknadsprosessen blir lengre da det kan oppstå større behov for å opplyse saken.

• Kostnadene vil øke ettersom søknader til Statens jernbanetilsyn ikke tidligere har vært gebyrbelagt.

Innspillene fra Mantena AS er i hovedtrekk:

• Positivt at veiledningsplikten videreføres gjennom blant annet krav til en søknadsveileder.

• Forslaget vil ikke medføre praktiske, administrative eller økonomiske konsekvenser for Mantena.

Vurdering

Forordningen er EØS-relevant.

Den er en av flere rettsakter som Kommisjonen er forpliktet til å fastsette innen gitte frister i hovedrettsaktene i den fjerde jernbanepakken. Bestemmelsene holder seg innenfor rammene av hjemmelen.

Vurdering av høringsinstansenes innspill:
Statens jernbanetilsyn er enige i at prosessen med at søknader nå skal behandles av ERA kan medføre noe lengre avstand mellom søker og behandlende enhet, og at det kan bli større avstand mellom nasjonal sikkerhetsmyndighet og jernbanevirksomhet med drift i det landet. Dette kan i noen grad oppveies av at det er den nasjonale sikkerhetsmyndigheten som vil ha ansvaret for å gjennomføre tilsyn med virksomhetene som driver innenfor sine grenser, og at nasjonale sikkerhetsmyndigheter vil bli involvert for å vurdere nasjonale krav i en søknad. Som Mantena påpeker vil den nasjonale sikkerhetsmyndigheten også ha en veiledningsplikt for virksomhetene.

Når det gjelder merknaden fra SJ AB om økte kostnader så følger ikke eventuelle gebyrer for Statens jernbanetilsyn av denne rettsakten, og vi gjør derfor ingen nærmere vurdering av dette her.

Vurdering:
Forordningen bygger opp under den endring som følger av ERA-forordningen ((EU) 2018/796) og det nye jernbanesikkerhetsdirektivet, og ikke i seg selv medfører endringer fra det som fremkommer av disse rettsaktene. Det vurderes som positivt at man gjennom denne forordningen klart oppstiller de kravene som skal gjelde for både søknader og søknadsbehandling gjennom hele Europa.

Det vurderes som viktig at man ved en eventuell innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen sikrer muligheten for at norske virksomheter kan søke om felles sikkerhetssertifikat på norsk, eller et annet språk de selv velger, jf. bestemmelsen i artikkel 5. Bestemmelser om språk ved søknad, klage og annen kommunikasjon med ERA og/eller sikkerhetssertifiseringsorgan er omtalt i flere rettsakter og det bør påses at man får en lik løsning for alle disse rettsaktene. Vi legger inntil videre til grunn at de tilpasningene som er spilt inn for den nye ERA-forordningen (Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/796 av 11. mai 2016 om Den europeiske unions jernbanebyrå og om oppheving av forordning (EF) nr. 881/2004) vil gjelde tilsvarende for disse gjennomføringsrettsaktene, men dette må også avklares med EFTA-sekretariatet og EU-siden. De vurderingene som er gjort til det nye sikkerhetsdirektivet og ERA-forordning ligger også til grunn for vurderingene etter denne forordningen. Hvis premissene for dette endres, vil man måtte gjøre en fornyet vurdering av denne forordningen.

Det er tidligere spilt inn tilpasninger til Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/796 av 11. mai 2016 om Den europeiske unions jernbanebyrå og om oppheving av forordning (EF) nr. 881/2004 (ny ERA-forordning), som bl.a. går ut på å videreføre gjeldende tilpasninger med tanke på språk og norsk deltagelse i byrået. Under forutsetning av at det blir gjort EØS-tilpasninger i tråd med dette, vil Norge få avklart om det er behov for å fastsette de samme tilpasningene til denne forordningen ved en EØS-komitebeslutning.

Under forutsetning av tilsvarende tilpasninger som er meldt inn for ny ERA-forordning også vil gjelde for denne forordningen, er den akseptabel for Norge.