Direktivet ble først foreslått av Kommisjonen som en forordning (KOM(2016) 594). Bakgrunnen er Kommisjonens strategi for det digitale indre marked ("DSM"-strategien (KOM(2015) 192) av 6. mai 2016, der det foreslås en rekke initiativer for å skape et indre digitalt marked for digitalt innhold og digitale tjenester. Det varsles i strategien bl.a. en reform av reglene om opphavsrett. I desember 2015 ble forslag til forordning om portabilitet (KOM(2015) 627) lansert som det første forslaget til ny opphavsrettsregulering, samtidig med Kommisjonens meddelelse "Towards a modern, more European copyright framework" (KOM(2015) 626). I meddelelsen redegjøres det nærmere for Kommisjonens forslag på opphavsrettsområdet. Forslaget til forordning ble offentliggjort 14. september 2016 som en del av en større "opphavsrettspakke" bestående av ytterligere tre forslag til rettsakter: forslag til direktiv om opphavsrett i det digitale indre marked (KOM(2016) 593) samt forslag til direktiv og forordning om gjennomføring av Marrakech-traktaten om tilgang til verk for syns- og lesehemmede (KOM(2016) 596 og KOM(2016) 595). På bakgrunn av trilogforhandlinger mellom Kommisjonen, Parlamentet og Rådet ble det foretatt en del endringer sammenlignet med det opprinnelige forslaget. Blant annet ble rettsakten omgjort fra en forordning til et direktiv, virkeområdet ble noe innsnevret, og det ble tatt inn regler om overføring av kringkastingsprogrammer ved "direct injection" (som ikke var med i Kommisjonens opprinnelige forslag).

Direktivet har 13 artikler.

Artikkel 1 omhandler formålet med direktivet. Artikkelen gir anvisning på at direktivet fastsetter regler som tar sikte på å fremme den grenseoverskridende tilgangen til et større antall TV- og radioprogrammer, ved å lette klareringen av rettigheter for tilbud av online-tjenester som er knyttet til sending av visse typer kringkastingsprogrammer, og for videresending av kringkastingsprogrammer. Videre gis det uttrykk for at direktivet fastsetter regler for overføring av kringkastingsprogrammer ved prosessen "direct injection".

Artikkel 2 inneholder direktivets definisjoner. I artikkelen defineres begrepene "tilknyttet onlinetjeneste" i nr. 1 og "retransmission" (videresending) i nr. 2.. Videre defineres "kontrollert miljø" (knyttet til videresending) i nr. 3, mens "direct injection" defineres i nr. 4.

Artikkel 3 gir regler om anvendelse av det såkalte opprinnelseslandsprinsippet (country of origin) for tilknyttede onlinetjenester (som definert i artikkel 2 nr. 1) ved overføring til allmennheten av et kringkastingsselskap eller under selskapets ansvar og kontroll. Tilgjengeliggjøring av slike tjenester skal opphavsrettslig anses å skje i medlemsstaten der kringkastingsselskapet primært er etablert (har sitt hovedsete). For TV-programmer gjelder dette imidlertid bare iht. artikkelen bokstav b bare for slike programmer som er nyhets- og aktualitetsprogrammer (i) eller kringkastingsselskapets fullt finansierte egenproduksjoner (ii). Heller ikke TV-programmer med sending av sportsbegivenheter og verk og andre beskyttede frembringelser som inngår i slike sendinger, omfattes av reglene, jf. artikkelen nr. 1 siste setning. Artikkelen har også regler om beregning av vederlag for rettigheter i tilfeller der opprinnelseslandsprinsippet får anvendelse, jf. nr. 2. Reglene om anvendelse av opprinnelseslandsprinsippet skal likevel ikke påvirke avtalefriheten for rettighetshavere og kringkastingsforetak til i overensstemmelse med EU-retten å avtale begrensninger i utnyttelsen av slike rettigheter, jf. nr. 3.

Artikkel 4 gir regler om utøvelse av rettigheter i forbindelse med videresending for andre rettighetshavere enn kringkastingsselskaper. Rettighetene til å tillate eller forby videresending kan bare utøves gjennom en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Etter satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) er dette prinsippet begrenset til videresending i kabel, men etter direktivet skal det også gjelde for andre typer samtidig og uendret videresending, som er nærmere definert i artikkel 2 nr. 2. I artikkel 4 gis videre nærmere regler om slik obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter til videresending av kringkastingsprogrammer, jf. artikkelen nr. 2 og 3.

Artikkel 5 fastsetter at artikkel 4 ikke gjelder for kringkastingsselskapenes rettigheter i kringkastingsprogrammene, uavhengig av om det dreier seg om selskapenes egne rettigheter eller rettigheter som er overført fra andre rettighetshavere, jf. nr. 1. Etter nr. 2 fastsetter medlemsstatene at forhandlingene skal føres i god tro når kringkastere og tilbydere av videresendingstjenester innleder forhandlinger om tillatelse til videresending i henhold til direktivet, jf. nr. 2.

Artikkel 6 gir regler om megling. Etter artikkelen skal det være mulig å innhente bistand fra én eller flere meglere i henhold til artikkel 11 i satellitt- og kabeldirektivet om det ikke inngås avtale mellom den kollektive forvaltningsorganisasjonen og tilbyderen av videresendingstjenester, eller mellom tilbyderen av videresendingstjenester og kringkastingsselskapet, om tillatelse til videresending av sendinger.

Artikkel 7 gir regler om videresending av en opprinnelig sending som først fant sted i samme medlemsstat. Etter artikkelen kan medlemsstatene fastsette at reglene om videresending i dette direktivet og satellitt- og kabeldirektivet får anvendelse i tilfeller der både den opprinnelige sendingen og videresendingen finner sted i deres territorium.

Artikkel 8 gir regler om overføring av programmer ved "direct injection". Artikkelen regulerer situasjonen der et kringkastingsselskap overfører sine programbærende signaler til en signaldistributør på denne måten (dvs. ved direct injection), uten samtidig selv å overføre signalene direkte til allmennheten, og signaldistributøren overfører signalene til allmennheten. I slike tilfeller fastsetter direktivet at kringkastingsselskapet og signaldistributøren anses for å delta i en enkelt overføring til allmennheten, som de skal innhente tillatelse til fra rettighetshaverne.

Artikkel 9 gjelder endring av satellitt- og kabeldirektivet artikkel 1 nr. 3 (definisjonen av videresending i kabel).

Artikkel 10 gir regler om at Kommisjonen innen 7. juni 2025 skal foreta en gjennomgang av direktivet og utarbeide en rapport om de viktigste resultatene.

Artikkel 11 er en overgangsbestemmelse som regulerer forholdet til eksisterende avtaler.

Artikkel 12 gjelder gjennomføring av direktivet i medlemsstatene.

Artikkel 13 gjelder ikrafttredelse.

Merknader
Direktivet er vedtatt med hjemmel i TFEU, særlig artikkel 53 nr. 1 og 62.

Rettslige konsekvenser
Norsk rett inneholder ingen regler om anvendelse av opprinnelseslandsprinsippet for tilknyttede onlinetjenester. Åndsverkloven gjelder som utgangspunkt bare handlinger som foretas på norsk territorium. I åndsverkloven er det i § 57 gitt regler om avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner og radiosendinger. Bestemmelsen omfatter også videresending av kringkastingssendinger.

Dersom direktivet innlemmes i EØS-avtalen må det vurderes hvilke endringer i norsk lovgivning (trolig åndsverkloven) som er nødvendige for å gjennomføre direktivet i norsk rett., men det er foreløpig usikkert hvor omfattende endringer det er behov for.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Det antas at direktivet ikke får vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter. Dersom formålet om å øke tilgangen til kringkastingsprogrammer fra andre medlemsstater oppnås, vil dette innebære fordeler for forbrukerne. For øvrig vil direktivet kunne få betydning for rettighetshavere, kringkastere, distributører og andre aktører på tv-distribusjonsområdet, men det er vanskelig å foreta en nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene på det nåværende tidspunktet.

Sakkyndige instansers merknader
Direktivet vil bli behandlet i spesialutvalget for immaterialrett høsten 2019.

Kulturdepartementet gjennomførte 11. oktober 2016 en høring av det opprinnelige forordningsforslaget fra Kommisjonen hos berørte instanser. Høringsfristen var 7. november 2016. Det var delte meninger om forordningsforslaget.

Vurdering
Direktivet vurderes foreløpig som EØS-relevant. Kulturdepartementet støtter det overordnede formålet om enklere klarering av innhold i kringkastingsprogrammer for grenseoverskridende bruk. For øvrig må det nærmere innholdet vurderes nærmere. Departementet mener at det er viktig at EØS-lovgivningen på området ikke hindrer anvendelse av avtalelisensordninger nasjonalt.

Status
Direktivet ble vedtatt i EU 17. april 2019 og publisert I Official Journal 17. mai 2019. Rettsakten er nå til vurdering i EØS/EFTA-statene.