Ansvarlig departement: Samferdselsdepartementet
Saksområde: Transport (varer): kjøretøyer (EØS-avtalens vedlegg 2.1)
Behandlende organ: Ferdigbehandlet
Sakstype: Retningslinjer
Samferdselsdepartementets bakgrunnsnotat - september 2008
Sammendrag av innhold
Med bakgrunn i gjeldende EU-lovgivning og praksis ved EF-domstolen har Kommisjonen utgitt en fortolkning av de fellesskapsrettslige prinsipper som gjelder ved registrering av motorvogn fra en annen medlemsstat. Meldingen fra Kommisjonen omtaler regelverket i forhold til hvilke godkjenningsprosedyrer som kan gjennomføres for kjøretøy som ønskes registrert i et annet medlemsland, hvilken dokumentasjon som kan kreves, henholdsvis hvilken dokumentasjon som skal anerkjennes av medlemsstatene på dette området. Oppsummeringen nedenfor tar for seg hovedpunktene i meldingen med enkelte kommentarer fra Vegdirektoratet flettet inn fortløpende.
Sammenstillingen av hvordan EF-lovgivningen er å forstå på dette området er blitt gjort for å sikre at regelverket blir fulgt i de respektive land, som igjen skal gjøre det enklere for borgere og virksomheter å kjøpe en motorvogn i et annet medlemsland enn der hvor de har sitt bosted. Dette skal sikre at regelverk og praksis i de enkelte land er i samsvar med prinsippet om fri fly av varer. Det understrekes at det kun er domstolen som har kompetanse til å avgjøre spørsmål vedrørende fortolkning av fellesskapsretten.
Meldingen erstatter tidligere fortolkning (96/C 143/04) om typegodkjenning og registrering av kjøretøy, som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat. Den tidligere fortolkende melding etterfølger kommisjonsmerknad 88/C 281/08 som partene i følge EØS-avtalen vedlegg 1 skal ta i betraktning. Meldingen er ikke formelt sett rettslig bindende, men grunnleggende EØS-rettslige avtaleplikter om harmonisering av regelverkt og lojalitet tilsier i utgangspunktet at tolkningsuttalelsen også blir tatt til følge i Norge.
Tolkningsuttalelsen omfatter kjøretøy som er kjøpt nye i en annen medlemsstat enn der hvor de ønskes registrert, og motorvogner som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat.
Når et kjøretøy skal registreres i et annet medlemsland enn der hvor det er kjøpt eller tidligere registrert, kan det som hovedregel ikke foretas ny teknisk kontroll av kjøretøyet dersom dette alt er gjort i det annet medlemsland.
Det foreligger tre etapper ved godkjenning/registrering:
1.Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper
2. Teknisk kontroll av brukte kjøretøy
3. Registrering av kjøretøy
Nedenfor følger enkelte regelverkstolkninger vedrørende godkjenning/registrering i de tre etappene:
1. Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper
Det må her skilles mellom EU-typegodkjenning, nasjonal typegodkjenning og enkeltgodkjenning.
1.1 EU-typegodkjenning
Som innehaver av typegodkjenning utsteder fabrikanten COC (samsvarserklæring), som viser at kjøretøyet er i samsvar med den godkjente kjøretøytypen. Medlemsstatene kan kun tillate registrering, salg eller at nye typegodkjente kjøretøy tas i bruk når disse ledsages av en gyldig COC.
Det må ikke stilles krav om at nye kjøretøy, som er typegodkjente og ledsages av gyldig COC, må godkjennes på nytt med mindre det er klart at kjøretøyet er endret etter at det forlot fabrikken. Nasjonale bestemmelser som krever ny godkjenning i slike tilfeller er i strid med EØS-reglene.
1.2 Nasjonal godkjenning
For et nytt kjøretøy som ikke er typegodkjent, kan et medlemsland kreve at det skal godkjennes nasjonalt. Dette kan enten foretas som en nasjonal typegodkjenning eller nasjonal enkeltgodkjenning. Disse prosedyrene er normalt ikke omfattet av fellesskapsretten.
Nasjonal typegodkjenning er i Norge aktuelt først og fremst i forbindelse med avgiftsmessig klassifisering, hvor det stilles tekniske tilleggskrav for enkelte kjøretøygrupper som vilkår for at kjøretøyene skal få avgiftslette.
Enkeltgodkjenning skal fortrinnsvis benyttes ved import av enkeltkjøretøy fra tredjeland som ikke oppfyller EUs krav til typegodkjenning, og for unike kjøretøy. Bruktimporterte kjøretøy som har vært godkjent i et medlemsland skal ikke kontrolleres på ny etter de samme tekniske tester som er utført i en annen medlemsstat. (Det skal altså ikke skje en dupliserende kontroll.) Det stilles også blant annet krav til aktivitet og samarbeid mellom de nasjonale myndigheter i forhold til å kunne fremskaffe dokumentasjon for hvilke kontroller som er utført ved søknad om godkjenning av enkeltkjøretøy.
Merknader
Dette vil etter Vegdirektoratets oppfatning kunne innebære at det er tilstrekkelig at et kjøretøy fremvises med registreringsdokumentasjon, eksempelvis vognkort, og at registreringsmyndighetene i bestemmelseslandet kan ha en aktivitetsplikt i forhold til å fremskaffe øvrig dokumentasjon fra andre lands myndigheter som man anser nødvendig når det gjelder å kunne kontrollere om alle de tekniske krav som stilles til kjøretøyet har vært kontrollert/dokumentert og er oppfylt.
Det fremheves også at medlemsstatene ikke må stille unødige tekniske krav i sine forskrifter som innebærer at kjøretøyene må endres før de kan godkjennes nasjonalt. Kjøretøy som tidligere har vært godkjent i en annen medlemsstat (uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert) kan bare nektes godkjent dersom det fremstår som en reell risiko for allmennheten eller trafikksikkerheten. I denne forbindelse skal det tas i betraktning proporsjonalitets- og effektivitetshensynet i forhold til hvilke midler man velger for å sikre de overordnede hensyn.
I praksis innebærer dette at myndighetene i det land hvor kjøretøyet søkes godkjent må vurdere de tekniske egenskaper ved kjøretøyet ut fra de forskrifter som gjaldt da kjøretøyet ble godkjent i opprinnelsesmedlemsstaten (dette fremgår også av kjøretøyforskriften § 1-7 i dag). Myndighetene må se hen til de tester og attester som er utstedt av andre godkjenningsmyndigheter. Supplerende tester kan bare kreves dersom de nødvendige opplysninger mangler på attestene som kan fremskaffes fra annet medlemsland. Det kan bare kreves dokumentert tekniske krav som går ut over andre medlemslands bestemmelser, dersom det kan påvises at dette er nødvendig ut fra tvingende allmenne hensyn og kravet til proporsjonalitet er oppfylt.
Vegdirektoratet forutsetter ut fra meldingen at dersom kjøretøyet er blitt endret etter siste godkjenning i et medlemsland, må kjøretøyet fremstilles til ny teknisk godkjenning i bestemmelseslandet.
I Norge blir det stilt krav om dokumentasjon på at et kjøretøy tilfredsstiller de tekniske bestemmelser som gjelder for kjøretøyet, når kjøretøyet er nasjonalt godkjent i utlandet. For kjøretøy som innehar EU-typegodkjenning og som ikke har blitt ombygd/oppbygd i etterkant, blir det kun utført en id-kontroll.
For å kunne kontrollere at et kjøretøy er i god stand på registreringstidspunktet, kan et medlemsland gjennomføre teknisk kontroll før kjøretøyet blir registrert. Det er imidlertid en forutsetning at denne kontrollen er obligatorisk ved all omregistrering av kjøretøy uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert i samme eller et annet medlemsland. Den tekniske kontrollen skal minst oppfylle de samme prosedyrer som godkjenningen av kjøretøyets tekniske egenskaper, dvs at kontrollen må skje etter objektive kriterier som er kjent på forhånd, kjøretøyet må ikke utsettes for dupliserende kontroll, og kontrollen må være lett tilgjengelig og kunne gjennomføres innenfor en rimelig tidsfrist.
Teknisk kontroll, tilsvarende periodisk kjøretøykontroll, skjer tidligst ett år etter at kjøretøyet har blitt førstegangsregistrert i Norge.
Ved registrering tillater medlemsstaten at kjøretøyet tas i bruk. Det omfatter altså identifisering av kjøretøyet og tildeling av et registreringsnummer.
Ved registrering av nye kjøretøy kan man be om å få forelagt godkjenningsdokumentasjon.
Har kjøretøyet tidligere vært registrert i en annen medlemsstat, kan man utelukkende be om å få forelagt original eller kopi av ikke-harmonisert vognkort fra en annen medlemsstat (dette vil gjelde for kjøretøy som er førstegangsregistrert før 1. juni 2004), eller vognkort som oppfyller kravene i direktiv 1999/37/EF. EU-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning (vel også enkeltgodkjenning) kan som hovedregel bare kreves utlevert dersom kjøretøyet ikke innehar et vognkort som er i henhold til direktiv 1999/37/EF, og myndighetene ikke er i stand til å identifisere kjøretøyet tilstrekkelig presist. Videre kan det kreves blant annet bevis på betalt moms og forsikringsbevis.
Det tillates for øvrig kjøring på prøvenummerskilter i et kortere tidsrom, selv om det i forbindelse med dette ikke er utstedt et ordentlig vognkort og kjøretøyet ikke er tilstrekkelig identifisert. Midlertidige kjennemerker tillates også brukt over kortere tidsrom inntil endelig registrering skjer.
Fri ferdsel kan bare begrenses av hensyn til trafikksikkerheten (førerens egenskaper, overholdelse av nasjonale trafikkbestemmelser, kjøretøyets tekniske stand), når det er begrunnet mistanke om at kjøretøyet er stjålet, eller myndighetene har begrunnet tvil om attestenes gyldighet.
Også registreringsattester som utstedes for motorkjøretøy som er midlertidig registrert i et annet medlemsland, eller er utstyrt med prøvekjennemerke, skal anerkjennes som gyldige registreringsattester.
Dette vil neppe kunne gjelde for kjøretøy som får prøvekjennemerker i Norge, da vi i Norge ikke utsteder registreringsattest ved utlevering av prøvekjennemerker. Midlertidige registreringsattester inneholder ikke alltid navn på eier og kan mangle andre nødvendige opplysninger. Det bør således gjelde et slags minimumskrav til hva som kan aksepteres av midlertidige registreringsattester.
Til grunn for fortolkningen ligger de regelverk som er utviklet for å lette innførsel og registrering av utenlandske kjøretøy i en annen medlemsstat, blant annet rådsdirektiv 70/156/EØF med senere endringer, kommisjonsforordning nr. 1400/2002 og rådsdirektiv 1999/37/EF med endringer. Dette lovverket regulerer EU-typegodkjenningssystemet, forordningen om gruppefritak fra anvendelsen av konkurransereglene på salg og service av motorvogner og harmonisering av registreringsattester (vognkort) for kjøretøy.
De norske bestemmelsene på dette området fremgår hovedsakelig av forskrift 4.oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy og forskrift 8. august 2002 nr. 875 om periodisk kontroll og utekontroll av kjøretøy.
Det fremgår av fortolkningen at det ikke kan stilles krav om at nye, EU-typegodkjente kjøretøy som innehar gyldig attest om typegodkjenning, skal kunne kreves fremstilt til ny teknisk godkjenning i det landet de ønskes registrert, med mindre kjøretøyene har blitt ombygd etter at de forlot fabrikanten. Denne fortolkningen er gjeldende fortolkning i Norge.
Ved bruktimport i Norge skjer det imidlertid en forvaltningskontroll av kjøretøyene. Dette innebærer ikke at det blir gjennomført en teknisk kontroll av kjøretøyets funksjonelle deler, men en bekreftelse på at kjøretøyet oppfyller de forskriftsmessige krav/vilkår for å kunne godkjennes. Dersom kjøretøyet innehar EU-typegodkjenning skjer det kun en id-kontroll av kjøretøyet. Det bør vurderes nærmere hvorvidt omfanget av den myndighetskontrollen som i dag skjer av importerte kjøretøy med nasjonal godkjenning fra et annet medlemsland, er i strid med forbudet mot dupliserende kontroller.
Det fremgår også av meldingen at det ikke skal stilles unødige krav om at motorvogner skal endres teknisk sett for å kunne godkjennes i et annet medlemsland. Toll- og avgiftsdirektoratet forutsetter i sitt avgiftsregelverk at visse tekniske krav er oppfylt for at et kjøretøy skal kunne få avgiftslette, som for eksempel begravelsesbiler og varebiler klasse 2. Vegdirektoratet anser ikke dette for å komme i konflikt med kravet i EU-retten til at det ikke kan stilles øvrige tekniske krav til kjøretøy utover det som fremgår av EU-typegodkjenningen.
Det presiseres at meldingen utelukkende er en tolkningsuttalelse fra Kommisjonen som, til tross for at Norge, ved at denne er innlemmet i EØS-avtalen, plikter å ta hensyn til de retningslinjer Kommisjonen gir, ikke krever særskilt gjennomføring i norsk rett ved lov- eller forskriftsendring.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalge fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
