Tilsyn med roroferger og hurtiggående rutebåter

Tittel

Rådsdirektiv 1999/35/EF av 29. april 1999 om en ordning med obligatoriske besiktelser med henblikk på sikker drift av roroferger og hurtiggående passasjerfartøyer i rutetrafikk

Council Directive 1999/35 of 29 April 1999 on a system of mandatroy surveys for the safe operation of regular ro-ro ferry and high-speed passenger craft services

Siste nytt

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra St.prp. nr. 68 (1999-2000))

Formålet med direktivet er å etablere krav til sikker drift av alle roroferger og hurtiggående passasjerfartøyer som går i rutetrafikk til eller fra havner innenfor EØS-området. Kravene vil også gjelde skip som går i utenriksfart eller i innenriksfart i havområder utenfor 20 sjømil fra kysten. De økte sikkerhetskravene skal gjennomføres ved å styrke kontrollen av fartøyene ved innføring av tekniske standarder og krav til sikkerhetsutstyr og beredskapsplaner.

Stater som har fartøyer i rutetrafikk betegnes som vertsstater. Vertsstaten skal føre førstegangskontroll med fartøyene før de settes inn i rutetrafikk, eller innen 12 måneder etter at direktivet trer i kraft. Deretter vil vertsstaten foreta årlige besiktelser, herunder en besiktelse mens skipet er i rutetrafikk. Inspeksjonene vil hovedsakelig kontrollere at fartøyene opererer i overensstemmelse med Convention on Safety of Life at Sea av 1974 (SOLAS). Ved behov kan besiktelsene gjennomføres i samarbeid med inspektører fra en godkjent klasseinstitusjon. Besiktelsesrapporter oversendes Kommisjonen for registrering i en særskilt database.

Direktivet medfører krav om at passasjerskip og hurtiggående passasjerfartøyer skal utstyres med ferdskriver og oppfylle særlige stabilitetskrav. Videre stilles det ytterligere krav til navigasjonssystemer og beredskapsplaner.

Dersom fartøyet settes inn i annen rutetrafikk skal den nye vertsstaten ta mest mulig hensyn til de kontroller og besiktelser som allerede er foretatt av fartøyet som en følge av dette direktivet.

Vertsstaten har adgang til å hindre skip fra å operere en rute dersom skipet ikke tilfredsstiller de fastsatte krav.

Direktivets artikkel 12 gjelder undersøkelse av sjøulykker og regulerer hvilken medlemsstat som skal ha ansvaret for å igangsette undersøkelse av sjøulykker som er omfattet av direktivet. Videre gir artikkel 12 særlig berørte medlemsstater rett til å delta i undersøkelsene av sjøulykker. Artikkel 12 oppstiller også enkelte krav til hvordan undersøkelsen skal skje, men bortsett fra enkelte grunnleggende krav om at undersøkelsen skal gjennomføres så effektivt og hurtig som mulig, og en bestemmelse om rapportering, er direktivet basert på at de enkelte stater gjennomfører undersøkelser av sjøulykker etter sine egne nasjonale regler. Artikkel 12 innebærer derfor ikke noen generell harmonisering av reglene om undersøkelse av sjøulykker.

Vertsstater som berøres av samme rutetrafikk skal samrå seg med hverandre ved anvendelsen av dette direktivet.

Det skal fastsettes sanksjoner for overtredelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til direktivet.

Frist for gjennomføring av direktivet er 1. desember 2000.

Forholdet til norsk rett
Forskrift av 1. juli 1996 nr. 774 om kontroll med fremmede skip og flyttbare innretninger i norske havner m.v. inneholder bestemmelser om regelmessig kontroll av og krav til fremmede passasjerskip i rutefart på norsk havn. Direktivet utvider adgangen til slik kontroll. En revisjon av forskriften er derfor nødvendig.

Det vil bli gjort endringer, for så vidt gjelder de materielle krav til roroferger, i følgende forskrifter: Forskrift av 15. september 1992 nr. 701 om navigasjonshjelpemidler og bro- styrehus- og radioarrangementer for skip, og forskrift av 15. september 1992 nr. 700 om redningsredskaper m.m. på passasjer- og lasteskip.

De utvidete krav til skipenes stabilitet er allerede gjennomført nasjonalt i forskrift av 15. september 1992 nr. 695 om bygging av passasjer- og lasteskip og lektere.

For hurtiggående passasjerfartøyer vil de materielle kravene bli innarbeidet i forskrift av 5. januar 1998 nr. 6 om bygging, utrustning og drift av hurtiggående fartøyer som anvendes som passasjerskip eller lasteskip.

Det må gis en ny bestemmelse i sjøloven kapittel 18 om at norske myndigheter skal innlede og forestå undersøkelse av sjøulykker som inntreffer her i riket med roroferger eller hurtiggående passasjerfartøyer som er registrert i en EØS-stat og som går i rutetrafikk til eller fra havn i en EØS-stat. Bestemmelsen må også omfatte sjøulykker med slike skip som inntreffer utenfor norsk sjøterritorium dersom Norge var den siste EØS-staten som skipet besøkte før ulykken.

Det bør gis en ny bestemmelse i sjøloven kapittel 18 som gir adgang til å nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon etter reglene i sjøloven § 485 for sjøulykker som omfattes av direktivet.

Det må gjøres endringer i reglene om vitneavhør i sjøforklaringer i sjøloven kapittel 18, slik at representanter for andre særlig berørte EØS-stater gis rett til å delta i avhøret.

Det må gis en ny bestemmelse i sjøloven kapittel 18 som innenfor direktivets område gir representanter for andre særlig berørte EØS-stater rett til å se dokumentasjon som nevnt i sjøloven §§ 477 tredje ledd og 480, og rett til å være til stede under gransking som besluttes av retten.

Det må gis en ny bestemmelse i sjøloven kapittel 18 om at retten innenfor direktivets område plikter å varsle særlig berørte EØS-stater om sjøforklaringen.

I tilknytning til bestemmelsen om at det for ulykker som omfattes av direktivet kan nedsettes en undersøkelseskommisjon etter reglene i sjøloven § 485, må det også gis en bestemmelse om at representant fra særlig berørt medlemsstat skal ha rett til å delta i undersøkelseskommisjonen.

Det må gis bestemmelser som pålegger domstolene rutinemessig oversendelse til Kommisjonen av rettsbøker etter sjøforklaringer som faller inn under direktivets anvendelsesområde. Om det er grunn til å foreslå en lovbestemmelse om dette, vil bli nærmere vurdert av Justisdepartementet i forbindelse med gjennomføringsloven.

Sjølovkomiteen legger i sin utredning NOU 1999:30 frem forslag til en ny modell for undersøkelse av sjøulykker. Siden direktivet skal være gjennomført i norsk rett innen 1. desember 2000, kan imidlertid ikke arbeidet med å gjennomføre artikkel 12 utstå til Sjølovkomiteens lovforslag er ferdig behandlet. Ved eventuelle senere lovendringer i sjøloven som følge av Sjølovkomiteens forslag i NOU 1999:30, vil også de bestemmelsene i sjøloven som gjennomfører artikkel 12 bli tilpasset et eventuelt nytt system for undersøkelse av sjøulykker.

Administrative og økonomiske konsekvenser
For Norges vedkommende vil direktivet gjelde for alle roroferger som opererer mellom havner i Norge og i utlandet, de fleste hurtigrutene og for riksvegferger som opererer i liten kystfart.

De økonomiske konsekvensene for næringen vil i det alt vesentlige knyttes til gjennomføringen av kravet til ferdskriver (direktivets artikkel 4 d) og til dels kravet om beredskapsplaner (direktivets artikkel 13 nr. 4). Totale kostnader er beregnet til ca. 9,4 millioner kroner.

Norge vil som vertsstat få økte utgifter i forbindelse med førstegangsbesiktelser og uanmeldte tilsyn på fremmede roroferger og hurtigbåter. I tillegg oppstår økte kostnader ved besiktelser knyttet til eventuelt eierskifte og skifte av driftsselskap. Merkostnaden er ikke av en vesentlig størrelse.

For norske domstoler vil en utvidelse av plikten til å holde sjøforklaring for fremmede skip kunne medføre noen flere sjøforklaringer enn i dag. Sjøforklaringer etter sjøulykker som omfattes av direktivet vil trolig også kunne bli noe mer omfattende som følge av at myndigheter fra særlig berørte EØS-stater har rett til å delta. Endelig vil plikten til å underrette Kommisjonen innebære et visst merarbeid i forhold til dagens ordning. På den annen side kan imidlertid ordningen med at en annen særlig berørt stat kan overta undersøkelsen, f.eks. flaggstaten, føre til færre sjøforklaringer enn i dag. Dette vil igjen bety en lettelse i arbeidsbyrden for domstolene.

Antallet sjøforklaringer i utlandet ved norsk konsulrett vil trolig gå noe ned når det gjelder norske utenriksstasjoner i andre EØS-stater. For øvrige berørte parter, som Sjøfartsdirektoratet, mannskap, redere og assurandører, er det ikke grunn til å tro at gjennomføringen av direktivet vil ha noen særlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Konklusjoner og tilråding
Direktivet bidrar til å styrke myndighetenes kontroll med sikkerheten om bord på roroferger og hurtiggående passasjerskip. Gjennom en godkjennelse av EØS-komiteens beslutning sikres en lik sikkerhetsstandard innenfor hele EØS-området. Medlemsstatenes adgang til å delta i undersøkelser ved sjøulykker og uhell innenfor EØS-området utvides.

Nærings- og handelsdepartementet tilrår at avgjørelsen til EØS- komiteen om å ta direktivet inn i EØS-avtalen blir godkjent. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
29.04.1999
Gjennomføringsfrist i EU
01.12.2000
Anvendelsesdato i EU
01.12.2000

EØS



EFTA/EØS-flagg
Rettsakten på norsk
EEA Suppl. No 14, 15.3.2001, p. 23-39
EØS-prosessen
Saksområde
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Norge
EØS-beslutningens ikrafttredelse
01.08.2000
Frist for implementering (anvendelse) i EØS
01.12.2000

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Nærings- og fiskeridepartementet
Samtykkeproposisjon
Dato
26.05.2000