Tredje direktiv om annen forsikring enn livsforsikring

Tittel

Rådsdirektiv 92/49/EØF av 18. juni 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring og om endring av direktiv 73/239/EØF og 88/357/EØF (tredje direktiv om annen forsikring enn livsforsikring)

Council Directive 92/49/EEC of 18 June 1992 on the coordination of laws, regulations and administrative provisions relating to direct insurance other than life assurance and amending Directives 73/239/EEC and 88/357/EEC (third non-life insurance Directive)

Siste nytt

Fortolkningsdom avsagt av EU-domstolen 27.4.2017

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave utgave)

1) Det er nødvendig å gjennomføre det indre marked for direkte forsikring med unntak av livsforsikring både når det gjelder etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester, for å gjøre det lettere for forsikringsforetak med hovedkontor innen Fellesskapet å påta seg forpliktelser innenfor Fellesskapet.

2) Annet rådsdirektiv 88/357/EØF av 22. juni 1988 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring, om fastsettelse av bestemmelser for å lette den faktiske utøvelse av adgang til å yte tjenester og om endring av direktiv 73/239/EØF har i stor utstrekning bidratt til å gjennomføre det indre marked for direkte forsikring med unntak av livsforsikring ved å gi forsikringstakere som i kraft av sin status eller størrelse eller den type risiko som skal dekkes, ikke har behov for særlig vern i den medlemsstat der risikoen består, full frihet til å benytte et størst mulig forsikringsmarked.

3) Direktiv 88/357/EØF er derfor et viktig skritt mot en tilnærming av de nasjonale markeder i et integrert marked, et skritt som bør suppleres ved andre fellesskapsdokumenter for å gi alle forsikringstakere mulighet, uansett deres status eller størrelse eller den type risiko som skal forsikres, til å benytte enhver forsikringsgiver som har hovedkontor i Fellesskapet og utøver sin virksomhet der etter reglene om etableringsadgang eller adgang til å yte tjenester, samtidig som de sikres tilstrekkelig vern.

4) Dette direktiv inngår som en del av Fellesskapets regelverk som alt er gjennomført, særlig ved første rådsdirektiv 73/239/EØF av 24. juli 1973 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring, samt rådsdirektiv 91/674/EØF av 19. desember 1991 om forsikringsforetaks årsregnskaper og konsoliderte regnskaper.

5) Den fremgangsmåte som er valgt, består i å gjennomføre den grunnleggende harmonisering som er nødvendig og tilstrekkelig for å oppnå gjensidig godkjenning av tillatelser og ordninger for forsiktighetstilsyn, som gjør det mulig å gi en enkelt tillatelse som er gyldig i hele Fellesskapet og å anvende prinsippet om at hjemstaten skal føre tilsynet.

6) Adgangen til å starte og utøve forsikringsvirksomhet er derfor fra nå av betinget av en enkelt offentlig tillatelse som utstedes av myndighetene i den medlemsstat der forsikringsforetaket har sitt hovedkontor. Denne tillatelsen gir foretaket mulighet til å drive virksomhet overalt i Fellesskapet, enten etter reglene om etableringsadgang eller etter reglene om adgang til å yte tjenester. Filialmedlemsstaten eller den medlemsstat der tjenesten ytes, vil ikke lenger kunne kreve at forsikringsforetak som ønsker å utøve forsikringsvirksomhet der, og som allerede er godkjent i hjemstaten, skal gis ny tillatelse. For å ta hensyn til dette bør direktiv 73/239/EØF og 88/357/EØF endres.

7)Det påligger heretter vedkommende myndigheter i hjemstaten å sikre tilsyn med forsikringsforetakets økonomiske soliditet, særlig foretakets solvens og opprettelsen av tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger, samt med at disse er dekket av kongruente aktiva.

8) Visse bestemmelser i dette direktiv definerer minimumsstandarder. Hjemstaten kan fastsette strengere regler for forsikringsforetak som er godkjent av deres vedkommende myndigheter.

9) Vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal ha nødvendige tilsynsmuligheter for å sikre at forsikringsforetakene utøver sin virksomhet på en betryggende måte i hele Fellesskapet, enten den utøves etter reglene om etableringsadgang eller adgang til å yte tjenester. Særlig skal myndighetene kunne vedta egnede vernetiltak eller pålegge sanksjoner for å hindre uregelmessigheter eller eventuelle overtredelser av bestemmelsene om forsikringstilsyn.

10) Det indre marked er et område uten indre grenser med adgang til å utøve enhver form for forsikringsvirksomhet med unntak av livsforsikring i hele Fellesskapet, og enhver behørig godkjent forsikringsgiver har derfor muligheten til å forsikre de risikoer som er nevnt i vedlegget til direktiv 73/239/EØF. Den monopolstilling som visse institusjoner har i visse medlemsstater med hensyn til å dekke visse risikoer, må derfor oppheves.

11) Bestemmelsene om overdragelse av forsikringsporteføljen skal tilpasses rettsreglene om en enkelt tillatelse som innføres ved dette direktiv.

12) Direktiv 91/674/EØF har allerede gjennomført den grunnleggende harmoniseringen av medlemsstatenes bestemmelser om forsikringstekniske avsetninger som forsikringsgivere skal opprette som sikkerhet for de tegnede forpliktelser, og denne harmoniseringen muliggjør gjensidig godkjenning av nevnte avsetninger.

13) Reglene om spredning, lokalisering og kongruens av aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger, bør samordnes for å lette den gjensidige godkjenning av medlemsstatenes bestemmelser. Samordningen skal ta hensyn til de tiltak som er vedtatt for liberalisering av kapitalbevegelser ved rådsdirektiv 88/361/EØF av 24. juni 1988 om gjennomføring av traktatens artikkel 67, samt utviklingen i Fellesskapet mot Den økonomiske og pengepolitiske union.

14) Hjemstaten kan ikke kreve at forsikringsforetakene skal investere aktiva som dekker de forsikringstekniske avsetninger i bestemte kategorier aktiva, fordi slike krav ville være uforenlige med tiltakene for liberalisering av kapitalbevegelser fastsatt i direktiv 88/361/EØF.

15) I påvente av et direktiv om investeringstjenester som blant annet harmoniserer definisjonen av begrepet regulert marked, må det for dette direktiv og uten å berøre fremtidig harmonisering, fastlegges en foreløpig definisjon av begrepet, som senere skal erstattes av den definisjon som harmoniseres på fellesskapsplan og som pålegger markedets hjemstat det ansvar som dette direktiv midlertidig pålegger forsikringsforetakets hjemstat.

16) Listen over de deler som vil kunne inngå i den solvensmargin som kreves i direktiv 73/239/EØF, må suppleres for å ta hensyn til nye finansielle instrumenter og fasiliteter som andre finansinstitusjoner kan medregne i egenkapitalen.

17) Innenfor rammen av et integrert forsikringsmarked bør forsikringstakere som på grunn av sin status eller størrelse eller den type risiko som skal dekkes, ikke har behov for særskilt vern i den stat risikoen består, gis full frihet til å velge lovgivningen som skal få anvendelse på forsikringsavtalen.

18) Harmonisering av forsikringsavtaleretten er ingen forutsetning for å gjennomføre det indre forsikringsmarked. Medlemsstatenes mulighet for å pålegge at deres lovgivning anvendes på forsikringsavtaler som omfatter forpliktelser på deres territorium, gir derfor tilstrekkelig garanti for forsikringstakere, som har behov for særskilt vern.

19) Innenfor rammen av et indre marked er det i forsikringstakerns interesse å ha adgang til et størst mulig utvalg av de forsikringsprodukter som tilbys i Fellesskapet for å kunne velge det produkt som passer hans behov best. Det påligger den medlemsstat der risikoen består, å sikre at det på dens territorium ikke finnes hindringer for markedsføringen av de forsikringsprodukter som tilbys i Fellesskapet, forutsatt at de ikke er i strid med gjeldende lovbestemmelser begrunnet i allmenne hensyn i den medlemsstaten der risikoen består, og i den utstrekning hjemstatens regler ikke ivaretar allmenne hensyn, idet disse bestemmelsene bør få anvendelse uten forskjellsbehandling på alle foretak som utøver virksomhet i denne medlemsstaten og objektivt sett være nødvendige og stå i forhold til det mål som skal nås.

20) Medlemsstatene skal kunne sikre at forsikringsproduktene og avtaledokumentene som anvendes i forbindelse med risikoer som består på deres territorium etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, er i samsvar med gjeldende særlige lovbestemmelser begrunnet i allmenne hensyn. Tilsynsordningene som benyttes, bør tilpasses kravene i det indre marked uten å være en forutsetning for å utøve forsikringsvirksomhet. Fra denne synsvinkel synes ikke ordningene med forutgående godkjenning av forsikringsvilkår å være berettiget. Det bør derfor fastsettes andre ordninger som er bedre tilpasset kravene i det indre marked og som gir alle medlemsstatene mulighet til å sikre forsikringstakerne tilstrekkelig vern.

21)Når forsikringstakeren er en fysisk person, bør forsikringsforetaket gi opplysninger om den lov som får anvendelse på avtalen og bestemmelsene om behandling av klager fra forsikringstakere med hensyn til avtalen.

22) I visse medlemsstater erstatter privat eller frivillig inngått sykeforsikring helt eller delvis den dekning trygdeordningene gir ved sykdom.

23) Arten og de sosiale følger av sykeforsikringsavtaler gjør det berettiget at myndighetene i den medlemsstat der risikoen består, krever løpende underretning om generelle og spesielle avtalevilkår for å kunne kontrollere at disse helt eller delvis erstatter den dekning trygdeordningen gir ved sykdom. Denne kontrollen kan ikke gjøres til en forutsetning for markedsføringen av produktene. På grunn av sitt særpreg skiller sykeforsikring som helt eller delvis erstatter den dekning trygdeordningen gir ved sykdom, seg fra andre skadeforsikringsklasser og livsforsikring, for så vidt som det er nødvendig å sikre forsikringstakere adgang til privat eller frivillig sykeforsikring uansett alder og helsetilstand.

24) Visse medlemsstater har derfor vedtatt særskilte lovbestemmelser for dette formål. For å sikre allmenne hensyn er det mulig å vedta eller beholde slike lovbestemmelser dersom de ikke unødig begrenser etableringsadgangen eller adgangen til å yte tjenester, forutsatt at nevnte bestemmelser anvendes på samme måte uansett hvilken stat som er foretakets hjemstat. Arten av lovbestemmelsene kan variere i henhold til situasjonen i medlemsstaten der de vedtas. Nevnte bestemmelser kan fastsette at det skal være fri adgang, tariffering på et ensartet grunnlag for hver avtaletype og livslang dekning. Det samme mål kan nås dersom det kreves at foretak som tilbyr privat eller frivillig sykeforsikring, skal tilby standardavtaler som gir en dekning som svarer til dekningen fra den lovfestede trygdeordningen, med en premie som er lik eller lavere enn en fastsatt maksimumspremie, og at de skal delta i ordninger for tapsutjevning. Det kan også kreves at det tekniske grunnlag for den private eller frivillige sykeforsikring skal være likt det tilsvarende grunnlag for livsforsikring.

25) På grunn av samordningen gjennomført ved direktiv 73/239/EØF, som endret ved dette direktiv, er muligheten gitt Forbundsrepublikken Tyskland i henhold til artikkel 7 nr. 2 bokstav c) i samme direktiv til å forby at sykeforsikringsvirksomhet utøves samtidig med andre klasser, ikke lenger begrunnet, og bør derfor bortfalle.

26) Medlemsstatene kan kreve at forsikringsforetak som for egen risiko driver lovpliktig yrkesskadeforsikring på deres territorium, overholder særskilte bestemmelser for denne forsikring i nasjonal lovgivning. Kravet får likevel ikke anvendelse på bestemmelser om finansielt tilsyn som bare hjemstaten har kompetanse til å føre.

27) Utøvelsen av etableringsadgangen krever fast tilstedeværelse i filialmedlemsstaten. For å ta hensyn til de sikredes og de skadelidtes særskilte interesser i forbindelse med ansvarsforsikring for motorvogn, kreves det at det i filialmedlemsstaten finnes kanaler for innhenting av nødvendige opplysninger om erstatningssaker i forbindelse med denne risikoen, som har tilstrekkelige fullmakter til å representere foretaket overfor personer som har lidt skade og som vil kunne kreve erstatning, herunder til å utbetale erstatningen, og til å representere foretaket eller om nødvendig til å la det bli representert, i retten eller overfor myndighetene i nevnte medlemsstat i forbindelse med erstatningskrav.

28) Innenfor rammen av det indre marked kan ingen medlemsstat lenger forby at forsikringsvirksomhet samtidig utøves på dens territorium etter reglene om etableringsadgang og reglene om adgang til å yte tjenester. Medlemsstatenes adgang til dette etter direktiv 88/357/EØF bør derfor oppheves.

29) Det bør innføres en ordning med sanksjoner som skal komme til anvendelse når forsikringsforetaket i den medlemsstat der risikoen består, unnlater å overholde bestemmelser begrunnet i allmenne hensyn som får anvendelse på foretaket.

30) I visse medlemsstater er forsikringstransaksjoner ikke underlagt noen form for indirekte beskatning, mens flertallet av medlemsstatene anvender særskilte skatter og andre former for avgifter, herunder tilleggsgebyr til erstatningsorganer. Strukturen og nivået på slike skatter varierer sterkt mellom de medlemsstater som pålegger dem. Det bør unngås at eksisterende forskjeller fører til konkurransevridning mellom forsikringstjenestene i de forskjellige medlemsstatene. Med forbehold for en fremtidig harmonisering vil anvendelsen av skattebestemmelsene samt av andre former for avgifter i medlemsstaten der risikoen består, kunne bøte på slike ulemper, og det er opp til medlemsstatene å fastsette nærmere regler for å sikre at slike skatter innkreves.

31) Det kan være nødvendig med jevne mellomrom å foreta tekniske endringer i de detaljerte regler i dette direktiv for å ta hensyn til den fremtidige utvikling i forsikringssektoren. Kommisjonen vil etter samråd med Forsikringskomiteen nedsatt ved direktiv 91/675/EØF innenfor rammen av den gjennomføringsmyndighet den er tillagt i traktaten og i den utstrekning det er nødvendig, foreta slike endringer.

32) Det må fastsettes særskilte bestemmelser for å sikre overgangen fra de rettsregler som gjelder på det tidspunkt dette direktiv iverksettes, til de regler dette direktiv innfører. Bestemmelsene skal ha som mål å hindre at vedkommende myndigheter i medlemsstatene får ekstra arbeidsbyrde.

33) I henhold til traktatens artikkel 8 C bør det tas hensyn til omfanget av den innsats som må gjøres av visse økonomier på ulike utviklingstrinn. Visse medlemsstater bør derfor innrømmes en overgangsordning som gjør det mulig å iverksette gradvis de særskilte bestemmelsene i dette direktiv -

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
18.06.1992
Gjennomføringsfrist i EU
01.07.1994
Anvendelsesdato i EU
01.07.1994
Siste saker i EU-domstolen

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Finansdepartementet