Tredje livsforsikringsdirektiv

Tittel

Rådsdirektiv 92/96/EØF av 10. november 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring og om endring av direktiv 79/267/EØF og 90/619/EØF (tredje livsforsikringsdirektiv)

Council Directive 92/96/EEC of 10 November 1992 on the coordination of laws, regulations and administrative provisions relating to direct life assurance and amending Directives 79/267/EEC and 90/619/EEC (third life assurance Directive)

Siste nytt

Fortolkningsdom avsagt av EU-domstolen 29.04.2015

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

Red. anm.: Direktivet ble i 2002 erstattet av Direktiv 2002/83/EF.

BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)

1) Det er nødvendig å gjennomføre det indre marked for direkte livsforsikring både når det gjelder etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester, for å gjøre det lettere for forsikringsforetak med hovedkontor innen Fellesskapet å påta seg forpliktelser innenfor Fellesskapet.

2) Annet rådsdirektiv (90/619/EØF) av 8. november 1990 om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring, om fastsettelse av bestemmelser for å lette den faktiske utøvelse av adgang til å yte tjenester og om endring av direktiv 79/267/EØFhar i stor utstrekning bidratt til å gjennomføre det indre marked for direkte livsforsikring ved å gi forsikringstakere som ved selv å ta initiativ til å tegne en forpliktelse med et forsikringsforetak i en annen medlemsstat, viser at de ikke har behov for særlig vern i den medlemsstat der forpliktelsen består, full frihet til å benytte et størst mulig forsikringsmarked.

3) Direktiv 90/619/EØF er derfor et viktig skritt mot en tilnærming av de nasjonale markeder i et integrert marked, et skritt som bør suppleres ved andre fellesskapsdokumenter for å gi alle forsikringstakere mulighet, enten de selv tar initiativet eller ikke, til å benytte enhver forsikringsgiver som har hovedkontor i Fellesskapet og utøver sin virksomhet der etter reglene om etableringsadgang eller adgang til å yte tjenester, samtidig som de sikres tilstrekkelig vern.

4) Dette direktiv er en del av Fellesskapets regelverk som alt er gjennomført, særlig ved første rådsdirektiv (79/267/EØF) av 5. mars 1979 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte livsforsikring, samt rådsdirektiv 91/674/EØF av 19. desember 1991 om forsikringsforetaks årsregnskaper og konsoliderte regnskaper.

5) Den fremgangsmåte som er valgt, består i å gjennomføre den grunnleggende harmonisering som er nødvendig og tilstrekkelig for å oppnå gjensidig godkjenning av tillatelser og ordninger for forsiktighetstilsyn, som gjør det mulig å gi en enkelt tillatelse som er gyldig i hele Fellesskapet og å anvende prinsippet om at hjemstaten skal føre tilsynet.

6) Adgangen til å starte og utøve forsikringsvirksomhet er derfor fra nå av betinget av en enkelt offentlig tillatelse som utstedes av myndighetene i den medlemsstat der forsikringsforetaket har sitt hovedkontor. Denne tillatelsen gir foretaket mulighet til å drive virksomhet overalt i Fellesskapet, enten etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester. Filialmedlemsstaten eller den medlemsstat der tjenesten ytes, vil ikke lenger kunne kreve at forsikringsforetak som ønsker å utøve forsikringsvirksomhet der, og som allerede er godkjent i hjemstaten, skal gis ny tillatelse. For å ta hensyn til dette bør direktiv 79/267/EØF og 90/619/EØF endres.

7) Det påligger heretter vedkommende myndigheter i hjemstaten å sikre tilsyn med forsikringsforetakets økonomiske soliditet, særlig foretakets solvens og opprettelsen av tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger, samt med at disse er dekket av kongruente aktiva.

8) Gjennomføringen av transaksjonene omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav c) i direktiv 79/267/EØF skal ikke under noen omstendighet berøre de fullmakter som er gitt de respektive myndigheter overfor de enheter som er eiere av aktiva omhandlet i nevnte bestemmelse.

9) Visse bestemmelser i dette direktiv definerer minimumsstandarder. Hjemstaten kan fastsette strengere regler for forsikringsforetak som er godkjent av deres vedkommende myndigheter.

10) Vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal ha nødvendige tilsynsmuligheter for å sikre at forsikringsforetakene utøver sin virksomhet på en betryggende måte i hele Fellesskapet, enten den utøves etter reglene om etableringsadgang eller adgang til å yte tjenester. Særlig skal myndighetene kunne vedta egnede vernetiltak eller pålegge sanksjoner for å hindre uregelmessigheter eller eventuelle overtredelser av bestemmelsene om forsikringstilsyn.

11) Bestemmelsene om overdragelse av forsikringsporteføljen skal tilpasses rettsreglene om en enkelt tillatelse som innføres ved dette direktiv.

12) Spesialiseringsregelen fastsatt i direktiv 79/267/EØF bør lempes slik at de medlemsstater som ønsker det, har adgang til å gi det samme forsikringsforetak tillatelser for klassene nevnt i vedlegget til direktiv 79/267/EØF og for forsikringstransaksjoner som tilhører klasse 1 og 2 i vedlegget til direktiv 73/239/EØF. Adgangen kan imidlertid gjøres betinget av at regnskaps- og avviklingsregler overholdes.

13) For å beskytte forsikringstakerne bør ethvert forsikringsforetak opprette tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger. Beregningen av avsetningene skal i det vesentlige baseres på aktuarielle prinsipper. Prinsippene bør samordnes for å lette den gjensidige godkjenning av forsiktighetsbestemmelser som får anvendelse i de forskjellige medlemsstater.

14) Av forsiktighetshensyn er det ønskelig å foreta en minste samordning av reglene om begrensning av den rentesats som anvendes ved beregning av forsikringstekniske avsetninger, og siden eksisterende fremgangsmåter er like korrekte, forsiktige og likeverdige, synes det hensiktsmessig å overlate til medlemsstatene fritt å velge fremgangsmåte.

15) Reglene om beregning, spredning, lokalisering og kongruens av aktiva som dekker forsikringstekniske avsetninger, bør samordnes for å lette den gjensidige godkjenning av medlemsstatenes bestemmelser. Samordningen skal ta hensyn til de tiltak som er vedtatt for liberalisering av kapitalbevegelser ved rådsdirektiv 88/361/EØF av 24. juni 1988 om gjennomføring av traktatens artikkel 67, samt utviklingen i Fellesskapet mot Den økonomiske og pengepolitiske union.

16) Hjemstaten kan ikke kreve at forsikringsforetakene skal investere aktiva som dekker de forsikringstekniske avsetninger i bestemte kategorier aktiva, fordi slike krav ville være uforenlige med tiltakene for liberalisering av kapitalbevegelser fastsatt i direktiv 88/361/EØF.

17) I påvente av et direktiv om investeringstjenester som blant annet harmoniserer definisjonen av begrepet regulert marked, må det for dette direktiv og uten å berøre fremtidig harmonisering, fastlegges en foreløpig definisjon av begrepet, som senere skal erstattes av den definisjon som harmoniseres på fellesskapsplan og som pålegger markedets hjemstat det ansvar som dette direktiv midlertidig pålegger forsikringsforetakets hjemstat.

18) Listen over de deler som vil kunne inngå i den solvensmargin som kreves i direktiv 79/267/EØF, må suppleres for å ta hensyn til nye finansielle instrumenter og fasiliteter som andre finansinstitusjoner kan medregne i egenkapitalen.

19) Harmonisering av forsikringsavtaleretten er ingen forutsetning for å gjennomføre det indre forsikringsmarked. Medlemsstatenes mulighet for å pålegge at deres lovgivning anvendes på forsikringsavtaler som omfatter forpliktelser på deres territorium, gir derfor tilstrekkelig garanti for forsikringstakerne.

20) Innenfor rammen av et indre marked er det i forsikringstakerens interesse å ha adgang til et størst mulig utvalg av de forsikringsprodukter som tilbys i Fellesskapet for å kunne velge det produkt som passer hans behov best. Det påligger den medlemsstat der forpliktelsen består, å sikre at det på dens territorium ikke finnes hindringer for markedsføringen av de forsikringsprodukter som tilbys i Fellesskapet, forutsatt at de ikke er i strid med gjeldende lovbestemmelser begrunnet i allmenne hensyn i den medlemsstaten der forpliktelsen består, og i den utstrekning hjemstatens regler ikke ivaretar allmenne hensyn, idet disse bestemmelsene bør få anvendelse uten forskjellsbehandling på alle foretak som utøver virksomhet i denne medlemsstaten og objektivt sett være nødvendige og stå i forhold til det mål som skal nås.

21) Medlemsstatene skal kunne sikre at forsikringsproduktene og avtaledokumentene som anvendes i forbindelse med forpliktelser inngått på deres territorium etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, er i samsvar med gjeldende særlige lovbestemmelser begrunnet i allmenne hensyn. Tilsynsordningene som benyttes, bør tilpasses kravene i det indre marked uten å være en forutsetning for å utøve forsikringsvirksomhet. Fra denne synsvinkel synes ikke ordningene med forutgående godkjenning av forsikringsvilkår å være berettiget. Det bør derfor fastsettes andre ordninger som er bedre tilpasset kravene i det indre marked og som gir alle medlemsstatene mulighet til å sikre forsikringstakerne tilstrekkelig vern.

22) Ved anvendelsen av aktuarielle prinsipper i samsvar med dette direktiv kan imidlertid hjemstaten kreve løpende underretning om det tekniske grunnlag beregningen av avtalens premietariffer og de forsikringstekniske avsetninger baserer seg på, men denne underretningen om det tekniske grunnlag omfatter ikke underretning om de alminnelige og særlige avtalevilkår og heller ikke om foretakets forretningsmessige satser.

23) Innenfor rammen av et enkelt forsikringsmarked vil forbrukeren ha et større og mer variert utvalg av avtaler. For å utnytte dette utvalget og den økende konkurransen fullt ut, skal forbrukeren ha tilgang til de opplysninger som er nødvendige for å velge den avtalen som passer hans eller hennes behov best. Behovet for opplysninger er særlig stort fordi forpliktelsene kan strekke seg over et svært langt tidsrom. Det bør derfor foretas en samordning av de minimums- bestemmelser som er nødvendige for å sikre at forbrukeren mottar klare og entydige opplysninger om de vesentlige egenskaper ved produktene som tilbys og om de organer som har myndighet til å behandle klager fra forsikringstakerne, de sikrede eller de som er begunstiget etter avtalen.

24) Reklame for forsikringsproduktene er vesentlig for å lette utøvelsen av forsikringsvirksomhet i Fellesskapet. Det er derfor viktig å gi forsikringsforetakene mulighet til å benytte alle vanlige reklamemidler i den filialmedlemsstat eller i den medlemsstat der tjenestene ytes. Medlemsstatene kan imidlertid kreve at nasjonale regler om form og innhold i slik reklame overholdes, uansett om de følger av fellesskapsrettsakter på reklameområdet eller av bestemmelser vedtatt av medlemsstatene av allmenne hensyn.

25) Innenfor rammen av det indre marked kan ingen medlemsstat lenger forby at forsikringsvirksomhet samtidig utøves på dens territorium etter reglene om etableringsadgang og reglene om adgang til å yte tjenester. Medlemsstatenes adgang til dette etter direktiv 90/619/EØF bør derfor oppheves.

26) Det bør innføres en ordning med sanksjoner som skal komme til anvendelse når forsikringsforetaket i den medlemsstat der forpliktelsene består, unnlater å overholde bestemmelser begrunnet i allmenne hensyn som får anvendelse på foretaket.

27) I visse medlemsstater er forsikringstransaksjoner ikke underlagt noen form for indirekte beskatning, mens flertallet av medlemsstatene anvender særskilte skatter og andre former for avgifter. Strukturen og nivået på slike skatter varierer sterkt mellom de medlemsstater som pålegger dem. Det bør unngås at eksisterende forskjeller fører til konkurransevridning mellom forsikringstjenestene i de forskjellige medlemsstatene. Med forbehold for en fremtidig harmonisering vil anvendelsen av skattebestemmelsene samt av andre former for avgifter i medlemsstaten der forpliktelsen består, kunne bøte på slike ulemper, og det er opp til medlemsstatene å fastsette nærmere regler for å sikre at slike skatter innkreves.

28) Det er viktig å finne frem til en samordning på Fellesskapsplan for avvikling av forsikringsforetak. Det er vesentlig allerede nå, i tilfelle et forsikringsforetak avvikles, å fastsette at garantiordningen i hver enkelt medlemsstat sikrer likebehandling av alle forsikringskreditorer, uten hensyn til kreditors nasjonalitet eller fremgangsmåten når forpliktelsen tegnes.

29) Det kan være nødvendig med jevne mellomrom å foreta tekniske endringer i de detaljerte regler i dette direktiv for å ta hensyn til den fremtidige utvikling i forsikringssektoren. Kommisjonen vil etter samråd med Forsikringskomiteen nedsatt ved direktiv 91/675/EØF innenfor rammen av den gjennomføringsmyndighet den er tillagt i traktaten og i den utstrekning det er nødvendig, foreta slike endringer.

30) Det må fastsettes særskilte bestemmelser for å sikre overgangen fra de rettsregler som gjelder på det tidspunkt dette direktiv iverksettes, til de regler nevnte direktiv innfører. Bestemmelsene skal ha som mål å hindre at vedkommende myndigheter i medlemsstatene får ekstra arbeidsbyrde.

31) I henhold til traktatens artikkel 8 C bør det tas hensyn til omfanget av den innsats som må gjøres av visse økonomier på ulike utviklingstrinn. Visse medlemsstater bør derfor innrømmes en overgangsordning som gjør det mulig å iverksette gradvis de særskilte bestemmelsene i dette direktiv.

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
10.11.1992
Gjennomføringsfrist i EU
31.12.1993
Anvendelsesdato i EU
01.07.1994
Opphører å gjelde
18.12.2002
Erstattes av
Siste saker i EU-domstolen

EØS



EFTA/EØS-flagg
EØS-prosessen
Saksområde
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Norge og Island (fullført)
EØS-beslutningens ikrafttredelse
01.07.1994
Frist for implementering (anvendelse) i EØS
01.07.1994

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Finansdepartementet

Lovdata Pro



Lovdata
Rettsakten i Lovdata Pro 31992L0096
Har du ikke abonnement? Les mer om Lovdata Pro