Varemerkedirektivet

Tittel

Første rådsdirektiv 89/104/EØF av 21. desember 1988 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker

First Council Directive 89/104/EEC of 21 December 1988 to approximate the laws of the Member States relating to trade marks

Siste nytt

Fortolkningsdom avsagt av EU-domstolen 16.07.2015

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)

Den gjeldende varemerkelovgivning i medlemsstatene inneholder forskjeller som kan hindre fritt varebytte og fri adgang til å yte tjenester, og forårsake konkurransevridning på det felles marked. Med tanke på det indre markeds opprettelse og funksjon er det derfor nødvendig å foreta en tilnærming av medlemsstatenes lovgivning.

Det er viktig at det blir tatt hensyn til de løsninger og fordeler som Fellesskapets varemerkesystem kan tilby foretak som ønsker å få rett til varemerker.

Det synes i øyeblikket unødvendig å foreta en fullstendig tilnærming av medlemsstatenes varemerkelovgivning, og det vil være tilstrekkelig å begrense tilnærmingen til de internrettslige bestemmelser som har mest direkte betydning for det indre markeds funksjon.

Dette direktiv fratar ikke medlemsstatene retten til fortsatt å gi vern til varemerker oppnådd ved bruk, men inneholder bestemmelser for slike bare når det gjelder deres forhold til varemerker som er oppnådd ved registrering.

Medlemsstatene står også fritt til å fastsette saksbehandlingsregler for registrering, opphevelse og ugyldigkjennelse av varemerker som er oppnådd ved registrering. De kan f.eks. fastsette regler for registrering og ugyldigkjennelse, bestemme om eldre rettigheter kan påberopes i fremgangsmåtene for registrering eller ugyldigkjennelse eller i begge, og, dersom eldre rettigheter kan påberopes i fremgangsmåten for registrering, fastsette en fremgangsmåte for innsigelse eller registrerbarhetsprøving av eget tiltak, eller begge deler. Medlemsstatene beholder adgangen til å bestemme hvilke konsekvenser opphevelse og ugyldigkjennelse av varemerker skal ha.

Dette direktiv utelukker ikke at det for varemerker kan komme til anvendelse lovbestemmelser i medlemsstatene som ikke tilhører varemerkelovgivningen, som f. eks. bestemmelser om illojal konkurranse, erstatningsansvar eller forbrukervern.

For å nå de mål som tilnærmingen sikter mot, er det en forutsetning at vilkårene for å oppnå og beholde retten til et registrert varemerke i hovedsak er de samme i alle medlemsstatene. Det er for dette formål nødvendig å angi eksempler på tegn som kan utgjøre et varemerke, under forutsetning av at de er egnet til å skjelne varene eller tjenestene til ulike foretak fra hverandre. Grunnene for registreringsnektelse eller ugyldighet når det gjelder selve varemerket, som f.eks. manglende særpreg, eller når det gjelder konflikter mellom varemerket og eldre rettigheter, må fastsettes på en uttømmende måte, selv om noen av disse grunnene blir angitt som valgfrie for medlemsstatene, som dermed vil kunne opprettholde eller innføre vedkommende grunner i sin lovgivning. Medlemsstatene vil i sin lovgivning kunne opprettholde eller innføre grunner for registreringsnektelse eller for ugyldighet som er knyttet til vilkårene for å oppnå eller beholde retten til et varemerke, som ikke omfattes av tilnærmingsbestemmelser, og som f.eks. angår hvem som kan inneha et varemerke, fornyelse av varemerket, avgiftsbestemmelser eller manglende overholdelse av saksbehandlingsregler.

For å redusere det samlede antall registrerte og vernede varemerker i Fellesskapet og følgelig antall konflikter som kan oppstå dem imellom, er det av stor betydning å kreve at registrerte varemerker faktisk blir brukt og i motsatt fall blir opphevet. Det er nødvendig å fastsette at et varemerke ikke kan kjennes ugyldig på grunnlag av et eldre varemerke som ikke er i bruk, samtidig som medlemsstatene beholder sin frihet til å legge det samme prinsippet til grunn ved registrering av et varemerke, eller til å fastsette at et varemerke ikke med rette kan påberopes i inngrepssøksmål dersom det som følge av en innvending blir fastslått at varemerket kan oppheves. I alle disse tilfellene er det medlemsstatenes oppgave å fastsette de saksbehandlingsregler som skal komme til anvendelse.

For å lette det frie varebytte og den frie adgangen til å yte tjenester er det av grunnleggende betydning å sørge for at registrerte varemerker heretter har det samme vern i alle medlemsstatenes rettssystemer. Dette fratar imidlertid ikke medlemsstatene adgangen til etter eget valg å gi et mer omfattende vern til varemerker som er særlig kjente.

Det vern som et registrert varemerke gir, et vern som særlig har til oppgave å garantere varemerket som en angivelse av opprinnelse, er absolutt når varemerket og tegnet og varene eller tjenestene er identiske. Vernet gjelder også dersom det er likhet mellom varemerket og tegnet samt mellom varene eller tjenestene. Det er helt nødvendig å gi en tolkning av begrepet likhet i forhold til faren for forveksling. Grunnforutsetningen for vern er faren for forveksling, og en vurdering av denne er avhengig av en rekke faktorer, særlig av hvor godt varemerket er kjent på markedet, av den assosiasjon som det anvendte eller registrerte varemerket fremkaller, av hvor stor grad av likhet det er mellom varemerket og tegnet samt mellom varene eller tjenestene de kjennetegner. På hvilken måte fare for forveksling kan fastslås, og særlig bevisbyrden, hører inn under de nasjonale saksbehandlingsreglene, som ikke berøres av dette direktiv.

Av hensyn til den rettslige forutberegneligheten, og uten å skade interessene til innehaveren av et eldre varemerke på urimelig måte, er det viktig å bestemme at sistnevnte ikke lenger kan begjære ugyldigkjennelse av eller motsette seg bruken av et varemerke som er yngre enn hans, og som han gjennom lengre tid med vitende har avfunnet seg med, med mindre søknaden om det yngre varemerket ble inngitt i ond tro.

Alle medlemsstatene i Fellesskapet er bundet av Paris-konvensjonen for beskyttelse av industriell eiendomsrett. Det er nødvendig at bestemmelsene i dette direktiv er fullstendig i samsvar med bestemmelsene i Paris-konvensjonen. Medlemsstatenes forpliktelser i henhold til denne konvensjonen blir ikke berørt av dette direktiv. I påkommende tilfeller kommer traktatens artikkel 234 annet ledd til anvendelse

Nøkkelinformasjon
eu-flagg

EU

EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
21.12.1988
Gjennomføringsfrist i EU
28.12.1991
Anvendelsesdato i EU
28.12.1991
Opphører å gjelde
27.11.2008
Erstattes av
Siste saker i EU-domstolen
norge-flagg

Norge

Ansvarlig departement
Justis- og beredskapsdepartementet