Basisrettsakter i sammendrag: miljø

Det europeiske miljøbyrået (EEA) i København kom i gang i 1994 og har til oppgave å levere pålitelig, uavhengig informasjon om miljøet til alle som er med på å utforme, vedta, iverksette og evaluere miljøpolitikk, samt for allmennheten. Med forordningen som etablerte EEA ble også Det europeiske nettet for miljøinformasjon og miljøobservasjon (Eionet) opprettet.

Det såkalte RoHS-direktivet (Restriction of Hazardous Substances) forbyr eller begrenser bruken av farlige kjemiske stoffer i elektriske og elektroniske produkter og inneholder konkrete forbud eller grenseverdier for bestemte substanser som utgjør en fare for mennesker og miljø. Norge har implementert direktivet gjennom forskrift om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften). Bestemmelsene i dette direktivet kompletteres av WEEE-direktivet om kassering av elektriske og elektroniske produkter. Gjennom KOM(2008) 809 la Kommisjonen i desember 2008 fram forslag til revisjon av RoHS-direktivet.

Formålet med forordningen er å gjennomføre krav i den globale Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forbindelser (POPs) og ECE-POPs-protokollen under konvensjonen om langtransporterte grensekryssende luftforurensning. Forordningen har regler om produksjon, omsetning, bruk, utslipp og avfallsbehandling for stoffer som omfattes av disse internasjonale avtalene. Forordningen har også bestemmelser om bl.a. overvåkning, informasjonsutvikling og teknisk bistand.

Et av hovedformålene med EUs kjemikalieregelverk REACH (Registration, Evaluation, Authorisation of CHemicals) er å oppnå bedre beskyttelse av helse og miljø ved å få bedre kontroll med produksjon, import, bruk og utslipp av kjemikalier. REACH-forordningen medfører krav om registrering av alle stoffer som produseres eller importeres i mengder over 1 tonn pr år pr produsent eller importør. Kravene til dokumentasjon er avhengig av hvor farlige stoffene er, og i hvor stor mengde de produseres og importeres. Alle stoffer, også under 1 tonn pr år, omfattes av autorisasjonskrav.

Formålet med rettsakten er å styrke beskyttelsen av helse (mennesker og dyr), strømlinjeforme og forenkle godkjenningsprosedyrene, styrke konkurranseevnen for produsenter og øke tilgjengeligheten av plantevernmidler for brukerne og redusere bruk av forsøksdyr. Rettsakten skal erstatte direktiv 91/414/EØF om markedsføring av plantevernmidler. Bakgrunnen for det nye EU-regelverket om plantevernmidler var at EUs tidligere direktiv, som kun gjaldt markedsføring av plantevernmidler, ikke ga tilstrekkelig beskyttelse av verken forbrukere eller miljø. Det nye regelverket gir strengere krav, og utvider dessuten området for hva som reguleres på fellesskapsnivå. Tidligere var ikke bruken av plantevernmidler regulert på fellesskapsnivå.

Ddirektivets hovedmålsetning er å forebygge og redusere emballasjens påvirkning på miljøet. Det stiller krav til at emballasjen er optimert, at den skal kunne gjenvinnes, og at den ikke inneholder unødvendige miljøfarlige stoffer. Eventuelle tungmetaller må holde seg innenfor fastsatte grenseverdier. Direktivet inneholder også tidfestede krav til blant annet andeler returinnsamling av emballasje. Disse tidsfestede kravene gjelder bl.a. fra 5 og 10 år etter at direktivet er gjort gjeldende.

Direktivet setter kvalitetskrav til bensin og diesel fra henholdsvis 1. januar 2000 og 1. januar 2005. Direktivet inngår i en strategi for å redusere utslipp av luftforurensninger fra veitrafikk.

Formålet med forordningen er å redusere utslippene av de moderat til sterke klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6). Hovedfokus er minimalisering av lekkasjer og oppsamling av brukt gass fra typiske bruksområder. Det stilles krav til bokføring av gassforbruk og regelmessige lekkasjekontroller for stasjonære kjøleanlegg, luftkjølingsutstyr, varmepumper og brannvernsystemer. Bestemmelsene er i overensstemmelse med ozonforordningen om ozonnedbrytende gasser.

Direktivet regulerer bruk av slam fra renseanlegg i landbruket slik at det unngås skadevirkninger på jord, vekster, dyr og mennesker, samtidig som det oppmuntres til riktig bruk av slammet. Direktivet fastsetter grenseverdier i jorden for visse tungmetaller som kan være giftige for planter, samt for mennesker ved at de forekommer i avlinger. Bruk av slam forbys når konsentrasjonen av disse metallene i jorden overstiger grenseverdiene.

Direktivet gjelder både kommunale og private deponier, og inneholder bestemmelser som skal redusere mengden av avfall som går til deponi. Mengden biologisk nedbrytbart forbruksavfall til deponi skal innen år 2016 trinnvis reduseres til 35 prosent av mengden deponert i 1995. Det stilles krav om forbehandling av avfall som skal deponeres. Deponering av farlig avfall sammen med øvrig avfall forbys. Deponering av brukte dekk vil heller ikke være tillatt. Videre stilles det krav til drift av deponier for å begrense miljøpåvirkningene i form av utslipp til grunnvann, jord og luft.

Direktivet inneholder bestemmelser som skal sikre separat innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall), basert på produsentansvar. Målet er å redusere miljøproblemene ved å redusere mengdene EE-avfall, ved å øke gjenvinningen og ved særskilt håndtering av farlige komponenter i avfallet. Medlemslandene skal sørge for at det etableres et system for separat innsamling og behandling av EE-avfall, og at produsenter og importører dekker kostnadene ved dette. Forbruker skal kunne levere EE-avfall vederlagsfritt til forhandler ved kjøp av nytt produkt. Gjennom KOM(2008) 810 har Kommisjonen foreslått en revisjon av direktivet. WEEE-direktivet kompletteres av RoHS-direktivet om bruk av farlige stoff i elektriske og elektroniske produkter.

Forordning regulerer overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap og omfatter eksport og import av alle typer avfall som ikke i sin helhet dekkes av annet regelverk. Det gir regler om hvilke prosedyrer som skal følges for diverse avfallstyper og eksportruter.

Formålet med direktivet er rasjonalisering og forbedring på sektorbasis med hensyn til bestemmelsene om oversendelse av opplysninger og om offentliggjøring av rapporter om enkelte fellesskapsdirektiver på området miljøvern. I KOM(2008) 46 varsler Kommisjonen at den utreder forslag til nytt elektronisk rapporteringssystem (SEIS).

Direktivet innebærer at planer og programmer innen nærmere angitte sektorer skal undergis en miljøvurdering før de vedtas av en offentlig myndighet eller oversendes nasjonalforsamlingen. Direktivet omfatter planer og programmer for fysisk planlegging og arealbruk som er underlagt formelle vedtaksprosedyrer og som legger rammer for senere avgjørelser om utbyggingstiltak. Direktivet stiller krav om dokumentasjon av miljøkonsekvenser av planen samt medvirkning og offentlighet i tilknytning til konsekvensutredningen.

Formålet med direktivet er å etablere et rammeverk for ansvar for miljøskade. Direktivet bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. En operatør som har forårsaket skade på miljøet eller forårsaker stor fare for at slik skade skal oppstå, skal både ha plikt til å gjennomføre forebyggende og gjenopprettende tiltak, og skal holdes økonomisk ansvarlig for slike tiltak. Begrepet "miljøskade" er definert som skade på beskyttede dyrearter og naturtyper, forurensning av vann og forurensning av jordsmonnet.

Direktivet skal sikre tilgang til offentlig forvaltet geografisk informasjon (geodata), bl.a. om natur, samferdsel, bebyggelse, befolknings- og miljøforhold. Geodata fra ulike etater og forvaltningsnivå skal kunne sammenstilles og gjøres tilgjengelig på tvers av administrative grenser og organisatoriske skiller. Dette forutsetter at det blir etablert felles standarder og tjenester for elektronisk søk og uttak av data. Direktivet skal i perioden 2009-2019 bane vei for en gradvis harmonisering av geodata mellom landene, men er i seg selv ikke et program for innsamling av ny informasjon. INSPIRE skal bygge på de enkelte lands nasjonale geografiske infrastrukturer.

Direktivet pålegger medlemsstatene en forpliktelse til å innføre strafferettslige sanksjoner i deres nasjonale lovgivning for overtredelser av fellesskapsrettens bestemmelser om miljøbeskyttelse. Formålet med direktivet er å effektivisere håndhevelsen av miljøregelverket og kan i så måte sees i sammenheng med miljøansvarsdirektivet 2004/35/EF. EØS-relevansen av direktivet er fortsatt under vurdering.

Direktivet, som er en kodifisert utgave av direktiv 85/337/EØF og senere endringer av dette, fastsetter generelle prinsipper for vurdering av miljøvirkningene med sikte på å supplere og samordne prosedyrene for tillatelse til offentlige og private prosjekter som sannsynligvis vil få stor innvirkning på miljøet. Vurderingen bør foretas på grunnlag av relevante opplysninger fra utbyggeren og eventuelt også fra myndighetene og fra den del av allmennheten som kan bli berørt av prosjektet.

Direktivet regulerer forsøksutsettinger av genmodifiserte organismer (GMO) og omsetning av produkter som består av eller inneholder GMO. Utsetting kan bare skje etter godkjenning av søknad med konkret vurdering av helse- og miljørisiko. Direktivet har føre-var prinsippet som et overordnet prinsipp. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2007, men EØS-komitevedtaket har ikke trådt i kraft (parlamentsprosedyrer i Island ikke fullført). Gjennom KOM(2010) 375 la Kommisjonen i juli 2010 fram forslag til endring av direktivet hvor det gis anledning til medlemlandene til selv å forby eller begrense utsetting av GMO.

Direktivet fastsetter bestemmelser som skal redusere eller forhindre asbestutslipp i luften, asbestutslipp i det akvatiske miljø og asbestavfall i fast form.

Direktivet er et ledd i å beskytte befolkningen mot kjente farer ved svoveldioksidutslipp og å verne miljøet ved å hindre at svovelavleiringen overstiger de definerte kritiske belastninger og nivåer. Direktivet setter en grense på 1,0 prosent for svovelinnhold i tunge fyringsoljer fra 1. januar 2003. Fra 1. januar 2008 er grensen for svovelinnhold i gassoljer 0,1 prosent.

Direktivet har som formål å begrense de negative miljømessige konsekvensene av forbrenning av avfall gjennom å stille krav til utslipp og drift av nye og eksisterende avfallsforbrenningsanlegg. Direktivet gjelder både kommunale og private anlegg og omfatter, med mindre unntak, alle typer avfall i den europeiske avfallskatalogen. Forbrenning av avfall skal reguleres gjennom konsesjoner. Direktiver stilles strenge utslippskrav til luft og vann samt krav til utslippsmålinger og til operativ drift av anleggene.

Kvotedirektivet legger grunnlaget for innføringen av et kvotesystem for klimagasser i EU i 2005, med det formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Kvotesystemet omfatter utslipp av CO2 fra energianlegg, oljeraffinerier, koksverk, visse typer anlegg for bearbeiding av malm, anlegg for produksjon av støpejern og stål, anlegg for sement-, kalk-, glass- og glassfiberproduksjon, anlegg for produksjon av keramiske produkter og anlegg for produksjon av papirmasse, papir og papp. Direktivet krever at hver medlemsstat forut for perioden 2005-2007 og hver etterfølgende femårsperiode legger frem en nasjonal allokeringsplan der staten angir den samlede mengde kvoter den vil tildele i den kommende perioden og samtidig spesifiserer hvordan kvotene skal tildeles.

Direktivet fastsetter målsettinger for konsentrasjonen av arsen, kadmium, nikkel og PAH i luft samt krav til målinger, rapportering og varsling. Direktivet fastsetter ingen bindende grenseverdier, men målsettinger for konsentrasjonene som skal nås innen utgangen av 2012.

Direktivet slår sammen rammedirektivet for luftkvalitet 96/62/EF og tilhørende datterdirektiver, samt rådsbeslutning 97/101/EF. Disse regulerer stoffene SO2, NO, NO2, partikler, bly, benzen, CO og bakkenær ozon samt bestemmelser om utveksling av informasjon. Direktivet innebærer en forenkling av EUs eksisterende bestemmelser for lokal luftkvalitet, først og fremst gjennom en sammenslåing og revisjon av de nevnte direktivene. Det stilles også nye og reviderte krav til rapportering av tiltaksplaner, overvåkningsprogram og kvalitetssikring av luftkvalitetsvurderinger.

Direktivets formål er å forebygge eller begrense plager og skadelige virkninger som skyldes eksponering for utendørsstøy. Det inneholder bestemmelser om utarbeidelse av strategiske støykart etter felles beregningsmetoder og med felles måleenheter, og informasjonen skal offentliggjøres bredt. Videre skal det utarbeides handlingsplaner med sikte på å forebygge og redusere støyen der det er nødvendig. Direktivet gjelder i utgangspunktet støy fra alle eksterne kilder med fokus på vei, jernbane, sivile flyplasser og industri (inkl. havner). Det omfatter ikke støy som forårsakes av den eksponerte selv, støy i hjemmet, nabostøy, støy på arbeidsplassen, støy i transportmidler eller støy fra militære aktiviteter på militære områder.

Direktivet fastsetter bestemmelser om beskyttelse av vann mot nitratforurensing fra landbrukskilder. Direktivet legger vekt på generelt god landbrukspraksis og spesielle handlingsprogrammer i nitratfølsomme områder. Det inneholder bestemmelser om forbedringer av miljøtilstanden , f. eks. gjennom bruk av fangvekster om vinteren og ved beskyttelse av bratte skråninger.

Rammedirektivet for vann skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannforekomstene og vannmiljøet og sikre en bærekraftig bruk av vannressursene. En rekke direktiver er fastsatt med formål å beskytte vannforekomstene. Rammedirektivet for vann danner en overbygning for alle disse direktivene. Samtidig får direktivet en videre rekkevidde ved å gi grunnlag for å fastlegge overordnede rammer for de aktiviteter som påvirker miljøet i vannforekomstene.

Direktivet omfatter alt ferskvann, grunnvann og kystvann ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjen. Landet skal deles inn i nedbørfeltdistrikter som ivaretar hele nedbørfelt med tilhørende kystsoner. Én myndighet skal utpekes som ansvarlig for gjennomføringen av direktivet i hvert nedbørfeltdistrikt.