Betalingsdirektivet: bekjempelse av forsinket betaling ved handelstransaksjoner (inntil 2013)

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om bekjempelse av forsinket betaling ved handelstransaksjoner

Directive 2000/35/EC of the European Parliament and of the Council of 29 June 2000 on combating late payment in commercial transactions

Siste nytt

Anmodning om fortolkning sendt til EU-domstolen 11.4.2019 og kunngjort i EU-tidende 24.6.2019

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra europaparlaments- og rådsdirektivet, norsk utgave)

1) I sin resolusjon om det integrerte programmet for små og mellomstore bedrifter og håndverkssektoren oppfordret Europaparlamentet Kommisjonen til å framlegge forslag til behandling av problemet med forsinket betaling.

2) Kommisjonen vedtok 12. mai 1995 en rekommandasjon om betalingsperioder ved handelstransaksjoner.

3) I Europaparlamentets resolusjon om kommisjonsrekommandasjonen om betalingsperioder ved handelstransaksjonerble Kommisjonen oppfordret til å vurdere å forandre rekommandasjonen til et forslag til rådsdirektiv for framleggelse så snart som mulig.

4) Den økonomiske og sosiale komité vedtok 29. mai 1997 en uttalelse om Kommisjonens grønnbok om offentlige innkjøp i Den europeiske union: Betraktninger om framtiden.

5) Kommisjonen offentliggjorde 4. juni 1997 en handlingsplan for det felles marked, der det ble understreket at forsinket betaling i økende grad er til hinder for et velfungerende felles marked.

6) Kommisjonen offentliggjorde 17. juli 1997 en rapport om forsinket betaling ved handelstransaksjoner, med et sammendrag av resultatene fra en evaluering av virkningene av kommisjonsrekommandasjonen av 12. mai 1995.

7) Foretakene, særlig små og mellomstore bedrifter, pålegges tunge administrative og økonomiske byrder som følge av overdrevent lange betalingsperioder og forsinket betaling. Disse problemene utgjør dessuten en av hovedårsakene til insolvens, som truer foretaks eksistens og fører til at mange arbeidsplasser går tapt.

8) I visse medlemsstater avviker avtalefestede betalingsperioder betraktelig fra gjennomsnittet i Fellesskapet.

9) Ulikhetene som eksisterer mellom medlemsstatene med hensyn til regler og praksis for betaling, er til hinder for at det indre marked kan fungere tilfredsstillende.

10) Dette har den virkning at handelstransaksjoner mellom medlemsstatene begrenses betraktelig. Dette er i strid med traktatens artikkel 14, idet entreprenører skal kunne drive handel i hele det indre marked på vilkår som sikrer at transaksjoner over landegrensene ikke medfører større risiko enn innenlandsk salg. Det ville oppstå konkurransevridning dersom det fantes vesentlig forskjellige bestemmelser for innenlandske transaksjoner for transaksjoner over landegrensene.

11) De siste statistikkene viser at det i mange medlemsstater i beste fall ikke har skjedd noen bedring med hensyn til forsinket betaling etter at rekommandasjonen av 12. mai 1995 ble vedtatt.

12) Målet om å bekjempe forsinket betaling i det indre marked kan ikke i tilstrekkelig grad nås av medlemsstatene hver for seg, og kan derfor bedre nås på fellesskapsplan. Dette direktiv går ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette mål. Dette direktiv oppfyller dermed i sin helhet kravene som følger av nærhets- og forholdsmessighetsprinsippet, som uttrykt i EF-traktatens artikkel 5.

13) Virkeområdet for dette direktiv bør begrenses til å gjelde betalinger foretatt som vederlag for handelstransaksjoner, og skal ikke regulere transaksjoner foretatt med forbrukerne, renter i forbindelse med annen betaling som betaling i henhold til lovgivning om bruk av sjekker og veksler, erstatningsutbetalinger, herunder betalinger foretatt av forsikringsforetak.

14) Det faktum at de frie yrker omfattes av dette direktiv, betyr ikke at medlemsstatene må behandle dem som foretak eller forretningsdrivende for formål som ikke omfattes av dette direktiv.

15) Dette direktiv definerer bare begrepet "tvangsgrunnlag", men regulerer ikke de ulike framgangsmåtene for tvangsfullbyrdelse av et slikt tvangsgrunnlag eller på hvilke vilkår tvangsfullbyrdelse av et slikt grunnlag kan stanses eller utsettes.

16) Forsinket betaling utgjør et avtalebrudd, og har i de fleste medlemsstater vært økonomisk fordelaktig for skyldnere på grunn av lave forsinkelsesrenter og/eller langsomme framgangsmåter for inndriving. Det er nødvendig med betydelige endringer, herunder erstatning til fordringshaverne for påløpte kostnader, for å snu denne utviklingen og sikre at konsekvensene ved forsinket betaling er av en slik art at de motvirker forsinket betaling.

17) Rimelig erstatning for kostnadene ved inndriving må vurderes, uten at det berører nasjonale bestemmelser som gir en nasjonal dommer myndighet til å tilkjenne fordringshaver erstatning for andre tap forårsaket av skyldners forsinkede betaling, idet det også må tas hensyn til at påløpte kostnader kan være dekket gjennom forsinkelsesrenten.

18) I dette direktiv omhandles også spørsmålet om lange avtalefestede betalingsperioder, og særlig visse avtalekategorier der lengre betalingsperioder i kombinasjon med begrenset avtalefrihet eller med høyere rentesatser kan rettferdiggjøres.

19) Dette direktiv bør forhindre at avtalefriheten misbrukes til skade for fordringshaver. Dersom en avtale hovedsakelig tjener det formål at skyldneren gis ytterligere likviditet på fordringshavers bekostning, eller dersom hovedleverandøren pålegger sine leverandører og underleverandører betalingsvilkår som ikke kan rettferdiggjøres på grunnlag av de betalingsvilkår som gjelder for hovedleverandøren selv, kan nevnte forhold anses som faktorer som utgjør et slikt misbruk. Dette direktiv berører ikke nasjonale bestemmelser om former for avtaleinngåelse, eller som regulerer gyldigheten av avtalevilkår som er urettferdige for skyldneren.

20) Konsekvensene ved forsinket betaling vil virke avskrekkende bare dersom de er kombinert med raske og effektive rettslige framgangsmåter for fordringshaveren. I samsvar med prinsippet om likebehandling i traktatens artikkel 12 skal slike framgangsmåter være tilgjengelige for alle fordringshavere som er etablert i Fellesskapet.

21) Det er ønskelig å sikre at fordringshavere skal kunne gjøre gjeldende eiendomsforbehold på et likebehandlingsgrunnlag i hele Fellesskapet, dersom bestemmelsen om eiendomsforbehold er gyldig i henhold til de nasjonale bestemmelser som gis anvendelse i henhold til internasjonal privatrett.

22) Dette direktiv bør regulere alle handelstransaksjoner, uansett om de finner sted mellom private eller offentlige foretak eller mellom foretak og offentlige myndigheter, med henblikk på det faktum at sistnevnte foretar en stor del av betalingene til foretakene. Direktivet skal derfor også regulere alle handelstransaksjoner mellom hovedleverandører og deres leverandører og underleverandører.

23) Artikkel 5 i dette direktiv krever at ubestridte krav skal inndrives i løpet av kort tid i samsvar med nasjonal lovgivning, men det kreves ikke at medlemsstatene vedtar noen bestemt framgangsmåte eller at de endrer sine eksisterende rettslige tiltak på noen bestemt måte

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
29.06.2000
Gjennomføringsfrist i EU
08.08.2002
Anvendelsesdato i EU
08.08.2002
Erstattes av
Siste saker i EU-domstolen

EØS



EFTA/EØS-flagg
Rettsakten på norsk
EEA Suppl. No 16, 2.4.2005, p. 263-266
EØS-prosessen
Saksområde
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Norge og Liechtensten (fullført)
EØS-beslutningens ikrafttredelse
01.02.2004
Frist for implementering (anvendelse) i EØS
01.02.2004

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Justis- og beredskapsdepartementet