Sosial trygghet for tilsatte og selvstendig næringsdrivende

Tittel

Forslag til rådsrekommandasjon om om sosial trygghet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende

Proposal for a Council Recommendation on access to social protection for workers and the self-employed

Siste nytt

EØS-notat offentliggjort 29.5.2019

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 28.5.2019)

Sammendrag av innhold
Kommisjonen la 13. mars 2018 frem et forslag til rådsrekommandasjon om sosial trygghet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Forslaget er gitt med hjemmel i traktaten om Den europeiske union (TEU) og traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), og støtter målene i artikkel 3 TEU om å fremme velferd blant folk samt en bærekraftig utvikling med et mål om full arbeidsdeltagelse og sosial fremgang, men også målet om å fremme sosial rettferdighet og trygghet, likestilling mellom menn og kvinner og solidaritet mellom generasjonene. Etter artikkel 9 TEUV skal EU ta hensyn til de krav som er knyttet til målet om et høyt sysselsettingsnivå, garantien om tilstrekkelig sosial trygghet, bekjempelsen av sosial utstøting og et høyt nivå for utdanning, opplæring og vern av menneskers helse. De aktuelle bestemmelsene finnes ikke i EØS-avtalen. Inititativet er en del av "Social Fairness Package", sammen med forslaget til europaparlaments- og rådsforordning om å etablere et europeisk arbeidsmarkedsbyrå (KOM(2018)131) og en melding om å overvåke implementering av Den europeiske pillaren om sosiale rettigheter.

Hensikten med rekommandasjonen er å støtte personer i utradisjonelle yrker og selvstendig næringsvirksomhet, som på grunn av sin yrkesstatus, ikke er tilstrekkelig dekket av sosiale trygghetsordninger og således er utsatt for en større grad av økonomisk usikkerhet.

Gjennom forslaget ønsker Kommisjonen å oppmuntre EU-landene til å

- tillate personer i utradisjonalle yrker og selvstendig næringsdrivende å slutte seg til sosiale trygghetsordninger

- fremme tiltak som tillater dem å bygge opp tilstrekkelige sosiale ytelser som medlemmer av en ordning og tilrettelegge for overføring av sosiale trygghetsytelser mellom ordninger

- øke åpenheten når det gjelder sosiale trygghetssystemer og rettigheter.

Nærmere om forslaget:

Formål og omfang:

Rekommandasjonen har som formål å sørge for tilgang til adekvat sosial trygghet til alle arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende i medlemslandene. Rekommandasjonen har til hensikt å etablere minimumstandarder for sosial trygghet for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende. Sosial trygghet kan sikres ved en kombinasjon av ordninger, inkludert offentlige, yrkesrelaterte og private ordninger og kan medføre avgifter, i tråd med de grunnleggende prinsippene for nasjonale sosiale trygghetssystemer. Medlemslandene kan selv definere nivået på avgiftene og bestemme hvilken kombinasjon av ordninger som er hensiktsmessige, i overenstemmelse med artikkel 153 nr. 4 i TEUV.

Rekommandasjonen dekker både retten til å delta i en ordning samt opptjening og uttak av rettigheter. Den har særlig til hensikt og sikre følgende for alle arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende:

a) formell dekning som gir sosial trygghet

b) effektiv dekning, tilstrekkelighet og overførbarhet av sosial trygghet

c)åpenhet om rettigheter til sosial trygghet

Rekommandasjonen får anvendelse for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, inkludert personer som er i en overgang mellom disse statusene eller som har begge statusene. I tillegg får den anvendelse for personer som har fått arbeidsforholdet sitt avbrutt på grunn av en av risikoene som er dekket av sosial trygghet.

Rekommandasjonen får anvendelse på følgende grener av sosial trygghet, så lenge de er omfattet av medlemslandets lovgivning; arbeidsløshetsytelser, sykepenger og helseytelser, foreldrepenger, uføreytelser, alderspensjon, yrkesskade og yrkessykdommer

Prinsippene om tilgjengelighet, overførbarhet , tilstrekkelighet og åpenhet som er definert i rekommandasjonen, anvendes for alle arbeidstakere og for selvstendig næringsdrivende, selv om man anerkjenner at ulike regler kan komme til anvendelse for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.

Formell dekning

Medlemslandene bør sikre at arbeidstakere har tilgang til sosial trygghet ved å gi formell dekning på obligatorisk basis til alle arbeidstakere, uavhengig av hvilke type ansettelsesforhold de har. Videre skal medlemslandene sikre at selvstendig næringsdrivende har tilgang til sosial trygghet ved å utvide sin formelle dekning slik at denne gruppen gis obligatorisk dekning for sykepenger, helsetjenester, foreldreytelser, alderspensjon, uføreytelser så vel som ytelser ved yrkesskade og yrkessykdommer. Videre skal ordningene utvides slik at det på frivllig basis kan gis dekning for arbeidsløshet for denne gruppen.

Effektiv dekning og overførbarhet

Medlemsslandene skal sikre effektiv dekning for arbeidstakere, uavhengig av hvilken type arbeidsforhold de har, og for selvstendig næringsdrivende samtidig med at man ivaretar systemets bærekraft og implementerer vern mot misbruk. For å oppnå dette skal:

a) bestemmelser som regulerer avgifter (for eksempel kvaifiseringsperioder og minimumsarbeidsperioder) og bestemmelser som regulerer rettigheter (for eksempel venteperioder, beregningsregler og varighet), ikke være til hinder for muligheten til å tjene opp og ha tilgang til ytelser på grunn av type arbeidsforhold eller arbeidsmarkedsstatusen;

b) ulikheter i bestemmelsene som regulerer ordningene mellom arbeidsmarkedsstatus eller type arbeidsforhold, være forholdsmessig og reflektere den særlige situasjonen til de som er begunstiget.

I overensstemmelse med de nasjonale systemene for å inkludere partene i arbeidslivet bør medlemslandene sikre at rettigheter - uavhengig av om de er opptjent gjennom obligatoriske eller frivillige ordninger - blir akkumulert, bevart og er overførbare på tvers av alle typer statuser som arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende og økonomiske sektorer. Dette kan inkludere:

a) sammenlegging av alle avgifter og bevaring av alle rettigheter opptjent gjennom hele personens karriere eller i løpet av en bestemt referanseperiode;

b) å gjøre alle rettigheter overførbare mellom ulike ordninger innenfor en gitt sosialtrygghetsgren.

Tilstrekkelighet

Dersom en risiko som er omfattet av sosiale trygghetsordninger for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende inntreffer, skal medlemsland sikre at ordninger sørger for et tilstrekkelig nivå av trygghet for deres medlemmer, dvs. tilstrekkelig store ytelser som gis til rett tid slik at de kan opprettholde levestandarden, og sørger for hensiksmessig inntektserstatning samtidig med at man forhindrer fattigdom blant medlemmene. Videre bør medlemslandene sikre at avgiftene for sosial trygghet står i forhold til mulighetene arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende har til å bidra.

Åpenhet

Medlemslandene bør sikre at vilkårene og reglene for alle sosiale ordninger er åpne og tilgjengelige og at enkeltpersonerr gis regelmessig oppdatert, omfattende, tilgjengelig, brukvervennlig og lett forståelig informasjon gratis om deres individuelle rettigheter og plikter.

I tillegg til de materielle reglene er det gitt administrative bestemmelser.

Forslag fra de faste representantenes komite i Rådet (COREPER)

De faste representanters komite (COREPER) kom til enighet om et forslag til rådsrekommandasjon 28. november 2018. Det ble oppnådd politisk enighet om dette forslaget i rådsmøtet til EPSCO (de enkelte medlemslands ministre for sysselsetting, sosiale saker, helse og forbrukerpolitikk) 6. desember 2018. Dette forslaget avviker noe fra det opprinnelige forslaget.

Det er presisiert at private forsikringsprodukter ikke er omfattet av rekommandasjonen, og at den ikke får anvendelse på tilgang til sosialstønad og minimumsinntektsordninger. Videre er etterlatteytelser tatt inn i oversikten over områder som rekommandasjonen får virkning for.

Den største materielle endringen er gjort i bestemmelsen om formell dekning. I forslaget fra COREPER anbefales medlemslandene om å sikre at alle arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende har tilgang til passende trygghet for alle de aktuelle grenene av sosial trygghet. Medlemslandene kan ta hensyn til nasjonale forhold, men anbefales å nå dette målet ved å forbedre den formelle dekningen og utvide den til å omfatte

a) alle arbeidstakere på obligatorisk basis, uavhengig av hvilke type ansettelsesforhold de har

b) selvstendig næringsdrivende på frivillig basis, og dersom det er relevant, på obligatorisk basis.

Man har således lempet betraktlig på bestemmelsen om formell dekning for selvstendig næringsdrivende, og legger opp til at de primært gis frivillig dekning og bare dersom det er relevant, på obligatorisk basis.

Videre har man i forslaget fra COREPER moderert språket noe slik at man gjennomgående har gått fra å si at medlemslandene "bør" til å anbefale medlemslandene å følge rekommandasjonen.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Forslaget til rekommandasjon er fremsatt med hjemmel i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) og skal behandles etter den alminnelige lovgivningsprosedyren i TEUV artikkel 294. Rådet treffer avgjørelse med kvalifisert flertall.

Rekommandasjoner er i seg selv ikke bindende verktøy, men de kan bli anvendt som retningslinjer for andre rettsakter gjennom at de uttrykker en anbefaling, intensjon eller politisk vilje. Dersom den blir en del av konteksten for forståelsen av en bindende rettsakt vil den i praksis kunne få en bindende effekt. Dette gjelder ikke denne rekommandasjonen. Kompetansen til å fastsette bestemmelser på trygdeområdet er ikke overført til EU. Trygdeforordningene er vedtatt i medhold av artikkel 48 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TFEU) (som tilsvarer artikkel 29 EØS). Bestemmelsen åpner ikke for noen harmonisering av de enkelte nasjonalstaters trygdelovgivning, kun en koordinering mellom trygdesystemene. Dette innebærer at EØS-landene i prinsippet fortsatt står fritt til å bestemme de materielle vilkårene i det nasjonale trygdesystemet, herunder hvem som skal være medlem i trygdeordningene, hvilke ytelser som skal gis og på hvilke vilkår, hvor store trygdeavgifter som må betales, hvordan ytelsene skal beregnes og for hvor lenge de skal gis. Selv om EØS-statene har myndighet til å gi regler på trygdeområdet, må de imidlertid respektere de prinsippene som er fastsatt i forordningen og ligger til grunn for trygdekoordineringen, og rette seg etter EØS-retten når de utøver denne myndigheten.

Etter gjeldende rett har næringsdrivende ikke rett til dagpenger, og det er heller ingen frivillig ordning. En utvidelse av rett til dagpenger til å omfatte næringsdrivende krever omfattende endringer i gjeldende ordning, ev. at det utformes en egen dagpengeordning for næringsdrivende.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Rekkevidden av forslaget er uklare. Det må antas at en slik utvidelse som anbefales, vil ha betydelige kostnader.

Vurdering
I motsetning til trygdeforordningen, som kun stiller krav om koordinering av trygdeytelser, går rekommandasjonen svært langt i å pålegge medlemslandene å innføre ordninger som sikrer selvstendig næringsdrivende, inkl. krav om minimumsnivå.

Status
Det ble oppnådd politisk enighet om et justert forslag i Rådet 6. desember 2018, men det er foreløpig ikke formelt vedtatt. Rettsakten er for tiden til vurdering i EFTA/EØS-landene.

Nøkkelinformasjon

EU



eu-flagg
Kommisjonens framlegg
Dato
13.03.2018
Annen informasjon

Norge



norge-flagg
Ansvarlig departement
Arbeids- og sosialdepartementet
Informasjon fra departementet