For det andre skal direktivet bygge opp under medlemslandenes innsats for å oppfylle sine internasjonale forpliktelser etter FN-konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse (CRPD). EU ratifiserte CRPD i 2010. Norge ratifiserte CRPD i 2013.

Direktivet har også et forbrukerperspektiv, fordi det vil gi personer med funksjonsnedsettelse og eldre tilgang til flere tilgjengelige produkter og tjenester. Antallet eldre og personer med funksjonsnedsettelse vil stige i takt med befolkningsaldringen i Europa. Europakommisjonen har tidligere estimert at ca. 1 av 5 europeere vil ha en form for funksjonsnedsettelse i 2020. Dette tilsvarer 120 millioner mennesker, og er bl.a. som følge av Europas aldrende befolkning. Direktivet skal gjøre sentrale produkter og tjenester mer tilgjengelig for forbrukeren, og således bidra til et mer inkluderende samfunn og uavhengighet for personer med nedsatt funksjonsevne og eldre.

Den overordnede målsettingen om forbedret markedsadgang for tilgjengelige produkter og tjenesteytelser i det indre marked, synes å være i tråd med norske interesser og prioriteringer.

Direktivets omfang - Varer og tjenester

Direktivet skiller seg ut fra mengden av EU-direktiver i sin kompleksitet og ved at det har et meget bredt anvendelsesområde og omfatter en rekke forskjellige typer varer og tjenester, herunder E-handel, finansielle tjenester og audiovisuelle medietjenester. Ikke alle varer og tjenester omfattes av direktivet. Kommisjonen har valgt å omfatte de produktene og tjenestene som antas å være mest relevant for det indre markedet.

Direktivets virkeområde er fastsatt i artikkel 2, og omfatter følgende varer og tjenester:

• System for generell forbrukermaskinvare og tilhørende operativsystem,

• Betalingsterminaler,

• Visse selvbetjeningsterminaler; herunder pengeautomater, billettautomater, "check in"-automater, og interaktive selvbetjeningsterminaler som leverer informasjon,

• Forbrukerterminalutstyr med kapasitet for interaktiv databehandling som brukes til elektroniske kommunikasjonstjenester, eller som brukes til å få tilgang til audiovisuelle medietjenester,

• Lesebrett,

• Elektroniske kommunikasjonstjenester, med unntak for tjenester som anvendes for kommunikasjon mellom maskiner,

• Tjenester som gir tilgang til audiovisuelle medietjenester,

• Visse tjenester innenfor passasjertransport; nettsteder, mobile tjenester (inkludert mobilapplikasjoner), e-billetter og e-billettjenester, sanntidsinformasjon, og visse interaktive selvbetjeningsterminaler,

• Banktjenester rettet mot kunder,

• E-bøker og særlig programvare,

• E-handelstjenester,

• Besvarelse av alarmkommunikasjon – besvarelse til felleseuropeisk nødnummer 112.

Direktivet stiller overordnede og funksjonelle krav til hvordan statene skal sørge for tilgjengelighet av de nevnte varene og tjenestene, ved å definere hvordan produktene og tjenestene skal være tilgjengelige. Direktivet lar det være opp til medlemsstatene selv å bestemme hvilke konkrete tekniske krav som skal stilles for å oppnå dette. Direktivet gjør det likevel lettere å opprette felles europeiske standarder for universell utforming blant medlemslandene.

Direktivet legger opp til at både produsenter, importører, distributører og serviceleverandører skal påse at produktene og tjenestene oppfyller direktivets krav. Direktivet gir adgang til å gjøre unntak fra tilgjengelighetskravene hvis de vil innebære:

• en fundamental endring av et aspekt eller en egenskap av produktet eller tjenesten som fører til en grunnleggende endring av produktet eller tjenesten,

• eller en uforholdsmessig byrde for den aktuelle virksomheten.

Direktivet har også betydning for EU-direktivene om offentlige anskaffelser, og innebærer at de tilgjengelighetskravene som er nevnt i tilgjengelighetsdirektivet skal legges til grunn i kravspesifikasjonene ved blant annet offentlige anskaffelser. I direktivet stilles også krav om at det oppnevnes en myndighet for markedsovervåkning med ansvar for gjennomføring av direktivets bestemmelser og etterlevelse av krav til tjenesteyter.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Spørsmålet om hvilke konsekvenser direktivet vil få for norsk lovgivning må utredes nærmere.

Likestillings- og diskrimineringsloven stiller i utgangspunktet ikke krav til tilgjengelighet av varer og tjenester. Loven inneholder en plikt til å gjøre visse IKT-løsninger universelt utformet, og støtter seg på nærmere angitte regler i forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger (IKT-forskriften). Reglene er knyttet til type teknologi (herunder "nettløsning" og "automat"), og ikke til hvilken tjeneste som tilbys via nettløsningen eller automaten. For eksempel omfatter reglene nettstedene og mobilapplikasjonene til virksomheter som driver/tilbyr passasjertransport, banktjenester, e-handel m.m. De automater som direktivet viser til vil også falle innenfor IKT-forskriftens definisjon av "automat", jf. forskriftens § 3 bokstav b.

Norsk rett stiller per i dag ikke krav til flere av IKT-løsningene som direktivet viser til. Dette gjelder blant annet e-bøker, datamaskiner og operativsystem. Det må vurderes om disse IKT-løsningene skal reguleres i likestillings- og diskrimineringsloven, og IKT-forskriften, eller om de skal reguleres i annen lovgivning/forskrift. Samtidig er datamaskiner og operativsystem produkter og tjenester som ofte utvikles av globale selskaper med utgangspunkt i internasjonale industristandarder som en nasjonal regulering, som til og med en EU-regulering forventningsmessig kan ha begrenset virkning på.

Den nasjonale sektorlovgivning har enkelte krav som er relevante for noen av produktene og tjenestene som direktivet omfatter. For eksempel innenfor samferdselsområdet er det gjennomført flere direktiver som gjelder tilgjengelighet og tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser og redusert bevegelighet. Likestillings- og diskrimineringsloven har allerede en unntaksbestemmelse (tilsvarende artikkel 14 i direktivet) som gir adgang til unntak fra kravet til universell utforming dersom dette vil innebære en uforholdsmessig byrde for den enkelte virksomhet.

Universell utforming er et etablert norsk begrep for "accessibility" i kontekst av IKT-løsninger. EUʼ s direktiv om tilgjengelighet av offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner (Web Accessibility Directive) stiller, sammenlignet med gjeldende nasjonal rett på området, nye og skjerpede krav til universell utforming av IKT-løsninger. Dette er bl.a. krav om universell utforming av intranett og ekstranett, universell utforming av forhåndsinnspilt multimediainnhold og et krav om å utarbeide tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjonalitet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har, sammen med Kulturdepartementet, utarbeidet et lovforslag om gjennomføring av direktivets krav som ble sendt ut på høring sommeren 2019. Web Accessibility Directive og European Accessibility Act utfyller hverandre. Web Accessibility Directive stiller tilgjengelighetskrav som er relevante for enkelte produkter og tjenester som direktivet omfatter, herunder nettsteder og mobilapplikasjoner.

Det er behov for en nærmere analyse og konsekvensutredning av direktivet, og en gjennomgang av Likestillings- og diskrimineringsloven og sektorlovgivningen for å vurdere hvilke endringer som er nødvendige som følge av direktivet.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Dersom direktivet innlemmes i EØS-avtalen, vil det få lovgivningsmessige konsekvenser, som vil kunne medføre økonomiske og adminstrative konsekvenser for enkeltpersoner, næringslivet og det offentlige. Direktivet (art.19) vil medføre at det må føres markedstilsyn med de produkter som er omfattet. Det skal også etableres prosedyrer for å kontrollere at tjenestene som er omfattet av direktivet oppfyller direktivets krav. Mulige økonomiske og administrative konsekvenser må analyseres og avklares nærmere i henhold til EFTA/EØS-prosedyrene for inkorporering av EU-direktiver i nasjonalt lovverk og utredningsinstruksen.

Europakommisjonen la til grunn i sin konsekvensanalyse (Impact Assessment) at direktivforslaget vil ha både sosiale og økonomiske gevinster siden det vil forbedre det indre markedets funksjon. Europakommisjonen anslo at direktivet, slik det forelå på analysetidspunktet, vil redusere kostnadene for næringslivet med opptil 45 prosent sammenlignet med nullalternativet. Kommisjonen begrunnet dette med at direktivet vil eliminere nåværende - og hindre fremtidige - ulike og motstridende krav til tilgjengelighet i medlemslandenes lovgivning som vanskeliggjør en fri flyt av varer og tjenester i det indre markedet. Kommisjonen la imidlertid til grunn at kravet i direktivet om å sørge for informasjon om tilgjengelighetskrav til de aktuelle produktene og tjenestene, vil ha administrative tilleggskostnader.

Sakkyndige instansers merknader
EØS-notatet har vært forelagt den interdepartementale arbeidsgruppen for arbeidet med EUs tilgjengelighetsdirektiv (oppnevnte kontaktpersoner i): Barne- og familiedepartementet (BFD), Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), Kunnskapsdepartementet (KD), Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Samferdselsdepartementet (SD).

Rettsakten har vært forelagt Spesialutvalget for forbrukersaker, som finner den EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

EØS-relevans
Kommisjonen har merket direktivet som EØS-relevant. Direktivet er hjemlet i TFEU artikkel 114. Kulturdepartementet anser direktivet som EØS-relevant.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 14

Status
Direktivet ble vedtatt 17 april 2019 og kunngjort i Official Journal 7. juni 2019. Direktivet er under vurdering i EØS/EFTA-statene.

I EFTAs sekretariat er koordineringsansvaret for direktivet forankret i EFTAs arbeidsgruppe for familie, likestillings- og ikke-diskrimineringspolitikk (WG GEADFP), som ledes av Kulturdepartementet (KUD).

Direktivforslaget var på høring i 2016: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---europakommisjonens-for.... Høringsinnspillene dannet grunnlag for norsk posisjon..

EØS/EFTA- landene ga en felles EFTA uttalelse til Europakommisjonens forslag om et europeisk tilgjengelighetsdirektiv 13. juni 2017:

https://www.efta.int/sites/default/files/images/16-6535%20EEA%20EFTA%20C....

Direktivet behandles i Spesialutvalget for forbrukerspørsmål og gjennomføring i norsk rett vil kooordineres av Kulturdepartementet (KUD) i tett samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Flere departementer forvalter sektorlovgivning som berøres av direktivet og er involvert i arbeidet med gjennomføringen.

KUD har både rollen som koordinerende departement og utreder av konsekvenser for regelverket departementet har ansvaret for. Konsekvensutredningen av direktivet opp mot norsk lovverk vil være en grunnleggende del av prosessen og sentral for norske posisjoner i det videre arbeidet. Interesseorganisasjoner og faglige organisasjoner som for eksempel SAFO, FFO, NHO og Virke vil holdes orientert og involveres i prosessen.

Direktivet skal gjennomføres i medlemslandenes nasjonale lovgivning innen 28. juni 2022. Kravene gjelder hovedsakelig fra 28. juni 2025. Direktivet inneholder også bestemmelser om overgangsperiode.