BAKGRUNN (fra Stortingsproposisjonen)

Direktiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked regulerer betalingstjenestevirksomhet i EU, og har som formål å skape et enhetlig rettslig rammeverk for betalingstjenester i EU-området. Direktivets kapittel I legger for det første til rette for en harmonisering av markedsadgangen i EU-området for betalingsformidlere som ikke er kredittinstitusjoner. Direktivet har også regler om åpenhet om vilkår ved inngåelse av avtaler om betalingsformidling, regler for betalingsformidlingen og regler om informasjonskrav til tilbyderne av tjenestene. Videre har direktivet regler om rettigheter og forpliktelser for brukere og tilbydere av betalingstjenester.

Direktivets kapittel II fastsetter krav om konsesjon for, og krav til, foretak som skal tilby betalingstjenester og som ikke er kredittinstitusjoner, e-pengeinstitusjoner eller postgiroinstitusjoner, såkalte betalingsinstitusjoner. Det er krav om at betalingsinstitusjonene skal være underlagt tilsyn. Det stilles videre krav til foretakenes likviditet og soliditet. Foretak som oppfyller nasjonale vilkår som er i overensstemmelse med direktivet, har rett til å etablere virksomhet i andre EU-stater og å yte grenseoverskridende virksomhet basert på tillatelse og tilsyn i hjemlandet. Betalingsinstitusjonene vil også få mulighet til å yte en begrenset kreditt i inntil tolv måneder, så lenge kreditten kun ytes i tilknytning til et betalingsformidlingsoppdrag.

Kapittel III i direktivet fastsetter bl.a. bestemmelser om tjenesteyterens opplysningsplikt og om hvordan informasjon skal gis til betaleren og betalingsmottakeren. Reglene skiller mellom enkeltstående betalingsoppdrag og rammekontrakter for betalingsoppdrag.

Direktivets kapittel IV fastsetter bl.a. regler om autorisasjon av betalingsoppdrag, utførelse av betalingsoppdrag, maksimal tid for gjennomføring av betalingsoppdrag, renteberegning ved betalingsoverføringer, tjenesteyterens ansvar for transaksjonen og midlene, tjenestetilbyders og betalers ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner, og om sanksjoner og utenomrettslige klageordninger.

Direktivet er i følge artikkel 86 et fullharmoniseringsdirektiv, men med enkelte unntak fra prinsippet om fullharmonisering, bl.a. ved at medlemsstatene kan gi forbrukeren økt beskyttelse ved misbruk av betalingskort.