Europalovs ordliste over EU- og EØS-ord og -uttrykk

Forsiden - Lær mer - Europalovs ordliste over EU- og EØS-ord og -uttrykk
Sist oppdatert 8. november 2014.
Send rettelser og forslag til endringer til info@europalov.no.

ACQUIS COMMUNAUTAIRES, betegnelse på EU-retten, som inkluderer både vedtatte EU-RETTSAKTER og dommer avsagt av EU-DOMSTOLEN (CASE-LAW).

AMSTERDAM-TRAKTATEN, revisjon av MAASTRICHT-TRAKTATEN om Den europeiske union, inkludert Trakaten om DET EUROPEISKE FELLESSKAP, ble signert 2. oktober 1997. Den nye traktaten, som trådte i kraft 1. mai 1999, utvidet blant annet politikkområdene under EUs INDRE MARKED og likså bruken av medbestemmelses- prosedyren mellom RÅDET og EUROPAPARLAMENTET (nå: DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN) til flere områder. Traktaten innførte videre en mulighet for etablering av FORSTERKET («enhanced cooperation») mellom en gruppe av EU-medlemsland.

ANDREGANGSBEHANDLING, betegnelse på andre runde i EUROPAPARLAMENTETS og RÅDETS behandling av forslag til nye EU-RETTSAKTER i saker som følger DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN. På dette stadiet har partene maksimalt seks måneder hver til å vedta sine synspunkter. Under andregangsbehandlingen kan ikke andre bestemmelser diskuteres enn de som ble introdusert under Europaparlamentets og/eller Rådets FØRSTEGANGSBEHANDLING. Dersom Europaparlamentet godtar resultatet av Rådets FELLES HOLDNING fra førstegangsbehandlingen, er saken vedtatt. Det samme gjelder dersom Rådet aksepterer Europaparlamentets andregangsbehandling. I motsatt fall går saken til FORLIKSBEHANDLING.

ANVENDELSE. Både EUs rettsakter og norske lover og forskrifter skjelner mellom tidspunktene for GJENNOMFØRING og anvendelse av regelverket. Ofte er dette samme dato, men ikke alltid. Eksempelvis skulle EUs førerkortdirektiv være gjennomført i form av nasjonale lover og forskrifter måtte vedtas og kunngjøres innen 19. januar 2011, mens bestemmelsene først skulle anvendes (virke) fra 19. januar 2013. Betegnelsen ikrafttredelse brukes ofte om begge datoene. Det er derfor hensiktmessig å presisere om dette gjelder gjennomføring eller anvendelse.

ARBEIDSGRUPPER, se EFTAS ARBEIDSGRUPPER.

ARTIKLER, EØS-AVTALENS, utgjør avtalens hoveddel. EØS-AVTALEN består av i alt 129 artikler. En rekke av disse henviser til avtalens VEDLEGG og PROTOKOLLER, hvor EU-RETTSAKTER som EØS-KOMITEEN vedtar å INNLEMME i avtalen, innplasseres. Endringer til artiklene krever traktatendring i alle 31 EØS-land. Dette har til nå bare skjedd i forbindelse med EU-utvidesler og inngåelse av nye avtaler om EØS-MIDLENE.

BESLUTNING, EU- («Decision»), bindende EU-RETTSAKT for dem den er rettet til, f.eks. et eller flere land eller en enkelt bedrift. Beslutninger har DIREKTE VIRKNING i EU. Hvis ikke annet er angitt i beslutningen, trer det i kraft 20 dager etter offentliggjøring i EU-TIDENDE. Enkelte EU-beslutninger, men ikke alle, krever GJENNOMFØRING i norsk rett etter INNLEMMELSE i EØS-avtalen. Tidligere (før Lisboa-traktaten trådte i kraft) skjelnet EU mellom to typer «decisions», som på norsk ble oversatt med henholdsvis vedtak og beslutning.

BESLUTNINGSPROSESSEN. En detaljert fremstilling av saksgangen for nye EU-RETTSAKTER og INNLEMMELSE av disse i EØS-AVTALEN og SCHENGEN-SAMARBEIDET finner du på Europalov her.

BUDSJETT, EU-, se EU-BUDSJETTET.

BUDSJETT, EØS-, se EØS-BUDSJETTET.

CASE LAW, betegnelse på domsavgjørelser gjort av EU-DOMSTOLEN eller EFTA-DOMSTOLEN. FORTOLKNINGSDOMMER avsagt av de to domstolene utgjør på lik linje med rettsaktene en del av EØS- og EU-retten.

CE-MERKING (CE - Communauté Européenne), synlige bevis på at et produkt oppfyller sikkerhetskravene som er fastsatt i ett eller flere av EUs rammedirektiver på utvalgte produktområder med overordnede krav til helse, miljø og sikkerhet. Produsenten har ansvar for at produktet oppfyller disse kravene.

CELEX-NUMMER (Communitatis Europeae LEX), harmonisert identifikasjonsnummer for vedtatte EU-RETTSAKTER. CELEX-nummeret består et ensiffret tall som angir rettsaktens nivå (1=EU-traktat, 2=bilaterale avtaler, 3=avledet regelverk, dvs. vanlige EU-rettsakter) etterfulgt av vedtaksåret (fire siffer), en bokstav som angir typen rettsakt (L=DIREKTIV, R=FORORDNING, D=BESLUTNING, H=REKOMMANDASJON) og til slutt et firesifret løpenummer. Eksempel: EUs førerkortdirektiv 2006/126/EF («naturlig» nummer) har CELEX-nummer 32006L0216. Kjenner du rettsaktens naturlige nummer, er søk på CELEX-nummeret den raskeste og sikreste måten å finne rettsakten på. Se også EUR-LEX. Europalov har en egen tjeneste for søk på CELEX-nummer, som du finner her.

CO-DECISION, se NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN, DEN.

COMMON POSITION, se FELLES HOLDNING.

COMMUNICATION, se MEDDELELSE.

CONSILIATION, se FORLIKSBEHANDLING.

COREPER, sentral komite under RÅDET som består av ambassadørene (COREPER II) eller nestlederne (COREPER I) ved EU-landenes faste representasjoner i Brussel. COREPER drøfter saker som skal behandles av Rådet en eller to uker før rådsmøtet finner sted. Dersom det oppnås enighet i COREPER, vil saken bli vedtatt i Rådet uten diskusjon som såkalt A-punkt.

DELEGERT RETTSAKT, se KOMITOLOGI.

DIREKTE VIRKNING. EUs DIREKTIVER og BESLUTNINGER har direkte virkning i EUs medlemsland, dvs. at når f.eks. den danske utgaven av EU-TIDENDE publiserer en vedtatt EU-forordning, gjelder denne som dansk rett. EU-forordninger som innlemmes i EØS-avtalen, har derimot ikke direkte virkning, men må GJENNOMFØRES i norsk, islandsk og liechtensteinsk rett gjennom nasjonale lover eller (mest vanlig) forskrifter.

DIREKTIV, EU-RETTSAKT som fastsetter mål som landene skal oppnå. Det er imidlertid opp til hver enkelt land å velge form og utforme innholdet i nasjonale rett som skal sørge for å målene blir nådd. Direktiver er derfor ofte mer generelt uformet enn forordninger. I utgangspunkter har direktiver ikke DIREKTE VIRKNING. Plikter og rettigheter for borgere og juridiske personer inntrer først ved nasjonal GJENNOMFØRING av direktivet. Likevel har EU-DOMSTOLEN slått fast at myndighetene i EUs medlemsland kan holdes ansvarlig dersom borgere eller bedrifter blir skadelidende på grunn av manglende eller mangelfull gjennomføring av et direktiv. Tilsvarende rettspraksis fins ikke på EØS/EFTA-siden. I likhet med forordninger, gjennomføres de fleste direktiver i Norge gjennom forskrifter, men større rammedirektiver kan nødvendiggjøre nye lover eller endringer i eksisterende lover.

DUBLIN-SAMARBEIDET, avtale mellom EU-landedne, Norge og Island som sørger for at alle asylsøkere får søknaden sin behandlet i ett av disse landene. Norge ble tilknyttet Dublin-samarbeidet i 2001. Den opprinnelige Dublin-konvensjonen ble i 2003 erstattet av den Dublin II-forordningen.

EC (European Communities), se EUROPEISKE FELLESSKAP, DET (EF).

ECJ (European Court of Justice, nå Court of Justice), se EU-DOMSTOLEN.

ECOFIN, betegnelse på EUS RÅDSMØTE for økonomiske og finansielle saker. ECOFIN består av EU-landenes finansministre. ECOFIN møter også EFTA-landenes finansministre i et årlig fellesmøte.

EEA AGREEMENT (Agreement on the European Economic Area), engelsk betegnelse på EØS-AVTALEN (Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde).

EEA EFTA STATES, se EØS/EFTA-LANDENE.

EEA EFTA COMMENTS, se EØS/EFTA-KOMMENTARER.

EEA GRANTS, en av de to finansieringsordningene for EØS-MIDLENE for utjevning av økonomisk og sosial ulikhet i Europa. I perioden 2009-2014 utgjorde ordningen 993 millioner euro, finansiert av Norge (94%), Island (5%) og Liechtenstein (1%) med 197,7. I tillegg ga Norge et bidag på 800 millioner euro gjennom NORWAY GRANTS.

EEA-LEX, interaktivt oppslagsverktøy på EFTA-sekretariatets nettside hvor man kan sjekke EØS-status for vedtatte EU-RETTSAKTER. For å søke i EEA-LEX må du kjenne rettsaktens CELEX-nummer. EEA-Lex finner du her.

EEAS (European External Action Service), se EUS UTENRIKSTJENESTE.

EEC (European Economic Community), se EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP, DET (EØF)

EF, se EUROPEISKE FELLESSKAP, DET.

EFTA (European Free Trade Association), Det europeiske frihandelsforbund. EFTA er en mellomstatlig organisasjon stiftet av opprinnelig syv land gjennom Stockholm-konvensjonen, som trådte i kraft 3. mai 1960 og som representerte et alternativ til DET EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP (EØF). EFTAs målsetning var å styrke samhandelen mellom medlemslandene gjennom reduksjon og bortfall av tollavgifter. I 1972-73 fremforhandlet EFTA-landene frihandelsavtaler med EØF. Senere har frihandelsavtaler blitt undertegnet med over 35 land i og utenfor Europa. Selv om disse er fremforhandlet i fellesskap av EFTA-landene, dreier det seg om imidlertid om bilaterale avtaler. EFTAs råd er organisasjonens besluttende organ. Det møtes to ganger årlig på ministernivå (fra Norge møter nærings- og handelsministeren) og ellers månedlig på ambassadørnivå. Arbeidet med frihandelsavtalene administreres fra EFTA-SEKRETARIATET, som har hovedsete i Genève.

I forbindelse med EØS-forhandlingene vedtok EFTA-landene å legge forvaltningen av avtalen til EFTA-sekretariatets avdeling i Brussel. EFTA består i dag av fire medlemsland (Island, Liechtenstein, Norge og Sveits). Sveits deltar ikke i EØS-samarbeidet men har observatørstatus i EFTAs EØS-komiteer og bidrar også finansielt til EFTAs EØS-forvaltning.

I 2001 ble EFTA-konvensjonen revidert. Den nye Vaduz-konvensjonen har i likhet med EØS-avtalen dynamiske vedlegg hvor rettsakter innlemmes etter vedtak i EFTAs råd. Dette gjelder rettsakter som er felles for henholdsvis EØS-avtalen og Sveits’ bilaterale avtaler med EU og som sikrer at det samme regelverket også gjelder mellom Sveits og de tre EØS/EFTA-LANDENE. EFTAs hjemmeside finner du her.

EFTA-ARBEIDSGRUPPE, RÅDETS, se RÅDETS EFTA-ARBEIDSGRUPPE.

EFTA-DOMSTOLEN er opprettet i henhold til EØS-avtalens artikkel 108 og er hjemlet i den såkalte ODA-AVTALEN (avtale mellom EØS/EFTA-LANDENE om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol). Domstolen består av tre dommere, oppnevnt av hvert EØS/EFTA-land. EFTA-domstolen avgjør EØS-rettslige spørsmål som oppstår i EFTA. Domstolen holder til i nærheten av EU-domstolen i Luxembourg. Domstolen behandler saker om traktatsbrudd anlagt av EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN (ESA) eller EØS/EFTA-landene. Dette gjelder først og fremst mangelfull eller feilaktig gjennomføring av EØS-regelverket. Domstolen tar også stilling til søksmål fra private eller offentlige institusjoner mot ESA, f.eks. i saker om ulovlig statsstøtte. Videre kan EFTA-domstolen avgi rådgivende uttalelser om tolkningen av EØS-rettslige spørsmål etter anmodning fra nasjonale domstoler i et av EØS/EFTA-landene. Mens høyesterett i EU-landene har plikt til å be EU-DOMSTOLEN om slike uttalelse i saker som berøres av EU-retten, inneholder EØS-avtalen ikke et slikt påbud. EFTA-domstolens hjemmeside finner du her.

EFTA-SEKRETARIATET, forvaltningsorgan for EFTA-organisasjonen, opprettet i 1960 med hovedsete i Genève, for å assistere medlemslandene i arbeidet med reduksjon og avskaffelse av tollbarrierer (frihandel). I 1991 ble EFTA Statistical Office opprettet i Luxembourg for å styrke samarbeidet med EUROSTAT, EUs statistiske kontor. Gjennom EØS-forhandlingene vedtok EFTA-landene å legge sin del av forvaltningen av EØS-AVTALEN til EFTA-sekretariatets avdeling i Brussel, som organisasjonen hadde opprettet i 1985. Denne er fra 2004 utvidet med et eget kontor, Financial Mechanism Office (FMO, for forvaltning av EØS-MIDLENE.

EFTAS ARBEIDSGRUPPER, EØS-utvalg som assisterer EFTAS FASTE KOMITE og EFTAS UNDERKOMITEER i arbeidet med å vurdere EØS-relevans av nye EU-RETTSAKTER og eventuelt behov for tilpasninger ved innlemmelse i EØS-avtalen. Arbeidsgruppene, som består av representanter for de tre EØS/EFTA-LANDENES fagdepartementer med støtte fra EFTA-SEKRETARIATET, følger løpende med i beslutningsprosessen på EU-siden gjennom kontakter med KOMMISJONEN, RÅDET og EUROPAPARLAMENTET, og deltar i utviklingen av EØS/EFTA-KOMMENTARER. Sveits har observatørstatus i arbeidsgrupene.

EFTAS FASTE KOMITE (Standing Committee of the EFTA States), det styrende organ på EØS/EFTA-siden for samarbeidet om EØS-saker. Komiteen møtes 7-8 ganger i året i EFTA-SEKRETARIATET og består av ambassadørene ved de tre EØS/EFTA-LANDENES EU-delegasjoner i Brussel, med observatører fra EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN og Sveits. Komiteens hovedoppgave er å forbereder saker til EØS-KOMITEENS og EØS-RÅDETS møter. Komiteen assisteres av EFTAS UNDERKOMITEER og EFTAS ARBEIDSGRUPPER.

EFTAS KONSULTATIVE KOMITE, rådgivende komite bestående av arbeidslivets parter i de fire EFTA-landene (Island, Liechtenstein, Norge og Sveits). Komiteen er rådgivende og en plattform for kontakt mellom partene i arbeidslivet og nasjonale myndigheter med ansvar EFTA- og EØS-saker, samt med ledelsen i EFTA-institusjonene. Komiteen har 17 medlemmer, hvorav seks fra Norge (LO, KS, NHO, Unio, Virke og YS). Ni av komiteens medlemmer fra Norge, Island og Liechtensten deltar sammen med representanter fra DEN EUROPEISKE ØKONOMISKE OG SOSIALE KOMITE (EESC) i DEN FELLES EØS’ KONSULTATIVE KOMITE.

EFTAS PARLAMENTARIKERKOMITE, rådgivende komite opprettet i 1977 bestående av parlamentarikere fra EFTA-landene. Fra 1994 er komiteen formelt delt i to: EFTA-parlamentarikerkomiteen, hvor Sveits deltar på lik linje med Island, Norge og Lichtenstein, har rådgivende funksjoner overfor EFTAs råd (komite bestående av EFTA-landenes ambassadører til WTO og EFTA i Genève) og fungerer som bindeledd til EFTA-landenes nasjonalforsamlinger i saker innenfor EFTAs tradisjonelle arbeidsområde (EFTA-landenes forbindelser og frihandelsavtaler med tredjeland). EØS/EFTA-parlamentarikerkomiteen, hvor Sveits kun deltar som observatør, utgjør EFTA-siden i Den felles EØS-parlamentarikerkomiteen. Komiteen kan gi uttrykk for synspunkter på, vedta resolusjoner eller anbefalinger vedrørende alle saker knyttet til EØS-samarbeidet. Parlamentarikerkomiteene støttes administrativt av EFTA-SEKRETARIATET.

EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN (ESA) skal føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i hvert av EØS/EFTA-LANDENE. Denne oppgaven tilsvarer KOMMISJONENS overvåkingsoppgaver overfor EUs medlemsland og de to institusjonene har derfor nært samarbeid. Kontrollen skal dekke både hvordan EØS-reglene gjennomføres i nasjonal rett, og hvordan de senere håndheves av nasjonale og lokale myndigheter. Den såkalte ODA-AVTALEN om overvåkingsorganet og domstolen inneholder detaljerte regler for overvåking av avtalepartenes etterlevelse av sine forpliktelser og foretakenes etterlevelse av konkurransereglene. ESA kan iverksette undersøkelser på eget initiativ eller på grunnlag av klage, enten fra andre EØS-land, fra EU-organer eller fra private aktører eller personer. Dersom ESA finner at et EØS/EFTA-land ikke har oppfylt sine EØS-forpliktelser, har organet mulighet til å innlede en formell traktatbruddssak, som i siste instans kan bringes inn for EFTA-DOMSTOLEN. ESA ledes av et kollegium med tre medlemmer, ett fra hvert av de tre EØS/EFTA-landene. Kollegiet fatter vedtak med simpelt flertall. ESAs hjemmeside finner du her.

EFTAS UNDERKOMITEER, EØS-utvalg under EFTAS FASTE KOMITE, bestående av representanter for EØS/EFTA-LANDENES utenriksdepartementer. Underkomiteene møtes som felles underkomiteer under EØS-KOMITEEN med deltakelse fra EØS/EFTA-landene og EUs utenrikstjeneste. Underkomite I-IV er slått sammen til én komite som forbereder innlemmelse av EU-regelverk i EØS-avtalen etter klarering i EFTAS ARBEIDSGRUPPER. Underkomite V drøfter jurdiske og institusjonelle saker av prinsipiell karakter. EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN og Sveits har observatørstatus i underkomiteene (men ikke i de felles underkomiteene). Komiteene assisteres av EFTA-SEKRETARIATET i samarbeid med EUS UTENRIKSTJENESTE (for de felles underkomiteene).

EFTA/EØS-KOMMENTARER, se EØS/EFTA-KOMMENTARER.

EFTA/EØS-LANDENE, se EØS/EFTA-LANDENE.

EKSPERT, NASJONAL, se NASJONAL EKSPERT.

EKSPERTGRUPPER, KOMMISJONENS, er utvalg med medlemmer oppnevnt av EUROPAKOMMISJONEN for å assistere denne med utvikling av nytt regelverk. I forbindelse med såkalte kommisjonsdelegerte rettsakter (se KOMITOLOGI) har Kommisjonen etablert egne ekspertgrupper med deltakere fra samtlige EU-medlemsland og EØS/EFTA-landene. Kommisjonens database for ekspertgrupper finner du her.

ENDRINGSBESTEMMELSER, endringer til eksisterende EU-rettsakter. EUs grunnleggende DIREKTIVER og DIREKTIVER (basisrettsakter) endres ofte gjennom en serie enkeltstående endringsrettsakter. En full oversikt over en EU-rettsakt krever derfor at man sammenholder basisrettsakten med senere endringer. EUR-LEX tilbyr uoffisielle KONSOLIDERTE (sammenstilte) versjoner av rettsaktene på sine nettsider. Ved regelmessige mellomrom vedtas en ny, KODIFISERT versjon av rettsakten, hvor samtlige endringer innarbeides og rettsakten gis et ny beslutningsnummer. Dersom den nye, kodifiserte versjonen samtidig innfører nye bestemmelser, brukes betegnelsen OMARBEIDING (recast).

ENHANCED COOPERATION, se FORSTERKET.

ENHETSAKTEN (Single European Act), den første revisjon av ROMA-TRAKTATEN. Enhetsakten trådte i kraft 1. juli 1987, og la grunnlaget for gjennomføringen av det INDRE MARKED, med utgangen av 1992 som mål. DET EUROPEISKE RÅD (EUs toppmøte) ble formelt traktatfestet av Enhetsakten.

EP, se EUROPAPARLAMENTET.

ESA, se EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN.

EU, se EUROPEISKE UNION, DEN.

EU-BUDSJETTET finansierer EU-INSTITUSJONENE og felles politikkområder, spesielt EUs landbruks- og fiskeripolitikk og strukturfondene, som samlet representerer over 75 prosent av utgiftene. De siste årene har støtten til utdanning, forskning og innovasjon økt jevnt på bekostning av landbrukssubsidiene. EU-landenes bidrag til EU-budsjettet er sammensatt av flere faktorer og rabattordninger, men svarer grovt sett til rundt 1 prosent av landenes brutto nasjonalinntekter. I 2014 var det samlede EU-budsjettet på 143 milliarder euro. I henhold til Lisboa-traktaten skal EU vedta 7-årige langtidsbudsjetter («multi-annual financial framework»). Den nåværende perioden løper fra 2014 til 2020. EØS/EFTA-LANDENE bidrar til EU-budsjettet gjennom deltakelse i EU-PROGRAMMER og EU-BYRÅER (EØS-BUDSJETTET). I 2014 utgjorde dette bidraget over 350 millioner euro. EØS/EFTA-landene bidrar ikke til EUs politikk for økonomisk og sosial utjevning (strukturfondene), men har opprettet egne finansieringsordninger (EØS-MIDLENE) for dette formålet.

EU-BYRÅER, selvstendige enheter opprettet av EU og tillagt oppgaver av teknisk, vitenskapelig eller forvaltningsmessig art for å bistå EU og medlemsstatene i deres arbeid. Blant disse er f.eks. Miljøbyrået i København, Smittevernbyrået i Stockholm, Kjemikaliebyrået i Helsingfors, Mattrygghetsbyrået i Parma, Legemiddelbyrået i London, Flysikkerhetsbyrået i Køln og Jernbanesikkerhetsbyrået i Valenciennes og EUs tilsynsorganer for bank-, forsikrings- og verdipapirområdet i henholdvis London, Frankfurt og Paris. Gjennom vedtak i EØS-KOMITEEN deltar Norge, Island og Liechtenstein som fullt medlem i disse og andre EU-byråer, men har ikke stemmerett i deres styrer. Norske borgere kan ansettes i EU-byråene, men ikke i lederstillinger. Ved siden av de selvstendige byråene, har Kommisjonen delegert administrative funksjoner til underliggende forvaltningsbyråer («executive agencies»), bl.a. i forbindelse med administrering av EU-programmene. Disse byråene har alle kontorer i Brussel.

EU-DELEGASJON, DEN NORSKE, representerer Regjeringen overfor EU på alle EU-relaterte områder som berører Norge. Delegasjonen holder til i Norway House i Brussel og er Norges største utenriksstasjon. Delegasjonen ledes av Norges EU-ambassadør, for tiden Atle Leikvoll, som representerer Norge i EFTAS FASTE KOMITE og EØS-KOMITEEN. Delegasjonen har utsendinger (fagråder) fra nesten samtlige norske departementer. Delegasjonen skal blant annet følge og analysere utviklingen i EU-samarbeidet på områder som er viktige for Norge og holde departementene løpende orientert, samt fremme norske bidrag, synspunkter og innspill overfor EU-INSTITUSJONENE, EFTA-SEKRETARIATET og EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN og bidra til å identifisere og utnytte handlingsrommet i EØS-AVTALEN, SCHENGEN-SAMARBEIDET og det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet med EU. De ansatte skal også bidra til økt kunnskap og kompetanse om EU- og EØS-spørsmål i Norge og overfor dem som besøker eller kontakter EU-delegasjonen. Den norske EU-delegasjonens hjemmeside finner du her.

EU-DOMSTOLEN. Den europeiske unions domstol (Court of Justice, tidligere European Court of Justice) i Luxembourg. EU-domstolen har én dommer pr. medlemsstat. Gjennom domsavsigelse gir EU-domstolen også regelmessige forolkninger av EU-retten, enten i forbindelse med saker om feilaktig gjennomføring av EU-direktiver i nasjonal rett (traktatsbrudd) eller feilaktig prkatisering av EU-regelverket. I likhet med EFTA-DOMSTOLEN, gir EU-domstolen rådgivende uttalelser på henvendelse fra nasjonale domstoler. I EU-landene har Høyersterett plikt til å be om en fortolkning fra EU-domstolen i saker som berører EU-retten. Et slikt pålegg gjelder ikke i EØS-avtalen. EU-domstolens hjemmeside finner du her.

EU-INSTITUSJONENE. I henhold til Lisboa-traktaten, styres og forvaltes Unionen av syv EU-institusjoner, hvorav fire er direkte involvert i beslutningsprosessene: EUROPAKOMMISJONEN, EUROPAPARLAMENTET, RÅDET (ministermøtene) og DET EUROPEISKE RÅD (toppmøtet for EUs stats- og regjeringssjefer). De tre andre EU-institusjonene er EU-DOMSTOLEN, Revisjonsretten, og Den europeiske sentralbank. Andre EU-organer er REGIONKOMITEEN og DEN EUROPEISKE ØKONOMISKE OG SOSIALE KOMITE som begge deltar som rådgivende organer i beslutningsprosessene, EUS UTENRIKSTJENESTE (EEAS), som blant annet forvalter EØS-avtalen på EU-siden, EUs ombudsmann og en rekke EU-BYRÅER.

EU-PROGRAMMER. Gjennom vedtak i EUROPAPARLAMENTET og RÅDET har EU etablert et rekke EU-programmer som yter finansiell støtte til prosjekter på ulike områder. Programmene finansieres fra EU-BUDSJETTET. Formålet til mange av programmene er blant annet å understøtte utviklingen av EUs INDRE MARKED. EØS/EFTA-landene kan i henhold til EØS-avtalen gis full deltakelse i EU-programmer gjennom vedtak i EØS-KOMITEEN mot et finansielt bidrag (EØS-budsjettet). I 2014 utgjorde EØS/EFTA-bidraget rundt 350 millioner euro, hvorav Norge stod for 94 prosent. To av EU-programmene, rammeprogrammet for forskning og Livslang læring-programmet (inkludert Erasmus) utgjorde over 80 prosent av det totale programbidraget. De fleste EU-programmer følger 7 års-perioden til EUs langtidsbudsjett (finansielle persektiver). De fleste programmene løper derfor for tiden fra 2014 til 2020.

EU-RETTSAKT, rettslige bestemmelse vedtatt av EUs organer: DIREKTIVER («Directives»), FORORDNINGER («Regulations»), BESLUTNINGER («Decisions»), REKOMMANDASJONER («Recommendations») og RETNINGSLINJER («Guidelines»). Mens de tre første er rettslige bindende («hard law»), er rekommandasjoner (anbefalinger) og retningslinjer kun veiledende («soft law»).

EU-TIDENDE, Den europeiske unions tidende (Official Journal of the European Union – O.J.), offisiell publikation som brukes til offentliggjøring av lovgivning, dommer, meldinger og publisering av forberedende lovgivningsarbeid i EU. EU-tidende kan sammenlignes med Norsk Lovtidend i Norge og utkommer daglig i tre elektroniske utgaver: L(lovgiving), C (meldinger) og S (offentlige anbud). EU-tidende finner du her.

EUR-LEX, juridisk tjeneste som tilbyr EUs lovgivning gratis på nettet, inkludert EU-TIDENDE. EUR-Lex drives av EUs publiseringskontor i Luxembourg, som også utgir EU-tidende og tilbyr PRELEX-tjenesten med oversikt over saksgangen i beslutningsfasene. EUR-Lex finner du her.

EURATOM, Det europeiske atomenergifellesskap etablert i 1957 samtidig med DET EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP. Euratoms formål er å samordne fremstillingen og utnyttelsen av kjernekraft i medlems landene, og samtidig begrense muligheten til militær utnyttelse. LISBOA-TRAKTATEN omfatter ikke Euroatom, som derfor ikke lenger er en del av Den europeiske union, men et selvstendig rettssubjekt. Lisboa-traktaten inneholder imidlertid en protokoll om felles bruk av visse EU-INSTITUSJONER. EØS-avtalen omfatter ikke deltakelse i Euratom, heller ikke i Euratoms rammeprogram for forskning. Norske fagmiljøer kan imidlertid delta for egen regning i forskningsprosjekter under Euratoms strålevernprogram.

EURO, Den europeiske unions myntenhet (€). Den anvendes i 17 av EUs medlemsland (euro-området eller eurosonen), i de fire mikrostatene Andorra, Monaco, San Marino og Vatikanstaten, samt i Montenegro og Kosovo. Euroen er hjemlet i MAASTRICHT-TRAKTATEN om EUs monetære union og ble introdusert som elektronisk valuta 1. januar 1999 og 1. januar 2002 som fysisk betalingsenhet. 1 euro tilsvarer 100 cent. Noen land, som Danmark og Sveits, har bundet sin nasjonale valuta til svingninger i eurokursen.

EURODAC, Det europeiske fingeravtrykkssamarbeidet. Formålet med Eurodac er å finne ut om en person som søker asyl, allerede har søkt asyl i et annet land innenfor DUBLIN-SAMARBEIDET.

EUROPAKOMMISJONEN, forvaltnings- og kontrollorgan for Den europeiske union. Kommisjonen har i tillegg enerett på å forslå ny EU-lovgivning. Den består av en 28 kommissærer («kollegiet»), utpekt av medlemslandenes regjeringer for en periode på fem år, med ansvar for over 30 underliggende generaldirektorater og andre tjenester. Kommisjonens president (fra 1. november 2014 Jean-Claude Juncker fra Luxembourg) velges blant kommissærene av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd. Kommisjonen har også fått delegert kompetanse til å vedta gjennomføringsrettsakter og delegerte rettsakter (se KOMITOLOGI). Den har i tillegg en overvåkingsoppgave på linje med EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN. Kommisjonen forvalter også vedtatte EU-PROGRAMMER, i mange tilfeller ved hjelp av egne forvaltningsbyråer («executive agencies», se ">EU-BYRÅER). Kommisjonen er organisert i en en rekke generaldirektorater («DGer»). De fleste av disse ligger i Brussel, mens andre har tilhold i Luxembourg. Europakommisjonens hjemmeside finner du her.

EUROPAPARLAMENTET, en av de to lovgivende EU-INSTITUSJONENE, med 751 medlemmer direkte valgt av EUs innbyggere. Medlemmene sitter ikke etter nasjonalitet, men i europeiske politiske grupper. De fleste EU-RETTSAKTER vedtas av Europaparlamentet sammen med RÅDET gjennom den NORMALE LOVGIVNINGSPROSEDYRE, tidligere kalt medbestemmelsesprosedyren. I noen saker har Parlamentet bare en samtykke- eller rådgivende funksjon. Parlamentet er også med å vedta EU-BUDSJETTET, og har en kontrollfunksjon som innebærer at det kan avsette Kommisjonen. Europaparlamentets arbeid er organisert i komiteer, akkurat som på Stortinget. For hver sak avgjør Parlamentet først hvilken komite for har hovedansvaret for behandlingen. Deretter velges en saksordfører (rapportør). Etter votering, går komiteinnstillingen til behandling i Europaparlamentets plenumsforsamling. Parlamentets komitearbeid foregår i Brussel, mens plenumsmøtene foregår i Strasbourg (fire dager hver måned), med unntak av kortsesjonene (en dag), som holdes i Brussel. En gruppe parlamentarikere fra Europaparlamentet og EØS/EFTA-LANDENES nasjonale parlamenter møtes regelmessig i DEN FELLES EØS-PARLAMENTARIKERKOMITEEN. Europaparlamentets hjemmeside finner du her.

EUROPAUTVALGET, Stortingets organ for konsultasjoner med regjeringen om aktuelle EU/EØS-spørsmål. Utvalget behandler hovedsakelig EU-rettsakter som skal opp til behandling i EØS-komiteen. Bestemmelser om utvalgets virksomhet er nedtegnet i Stortingets forretningsorden § 13 a. Fra Stortingets side består Europautvalget av representantene i utenrikskomiteen og Stortingets medlemmer i EFTAS PARLAMENTARIKERKOMITE. Andre fagkomiteer blir kalt inn dersom aktuelle saker angår deres arbeidsområde. Fra regjeringens side deltar utenriksministeren og eventuelt andre ministere ved behov. Lederen av utenrikskomiteen leder Europautvalget.

EUROPEISKE FELLESSKAP, DET (EF), et av de tre fellesskapene i DEN EUROPEISKE UNION (EU) fastsatt av MAASTRICHT-TRAKTATEN i 1993. Den tidligere betegnelsen, DET EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP (EØF) fra 1957 ble endret for å reflektere at den nye traktaten utvidet Fellesskapet til nye politikkområder. Med LISBOA-TRAKTATENS ikrafttredelse 1. desember 2009 ble EU gitt status som juridisk person (rettssubjekt). EF ble samtidig erstattet av EU ved at Trakaten om Det europeiske fellesskap ble videreført av Trakaten om DEN EUROPEISKE UNIONS VIRKEMÅTE.

EUROPEISKE RÅD, DET, EUs toppmøte bestående av dets president (for tiden Herman van Rompuy fra Belgia; fra 1. desember 2014 Donald Tusk fra Polen), medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, samt Europakommisjonens president. Møtet avholdes minst fire ganger i året. Det europeiske råds hovedoppgave er å utforme EUs overordnede politiske strategier. Se også RÅDET.

EUROPEISKE UNION, DEN (EU), traktatfestet statsforbund mellom 28 nasjonalstater i Europa. EU er fra 1. desember 2009 hjemlet i LISBOA-TRAKATEN som består av to forfatningstraktater: Traktaten om Den europeiske union (basert på MAASTRICHT-TRAKTATEN fra 1993) og Traktaten om DEN EUROPEISKE UNIONS VIRKEMÅTE (basert på ROMA-TRAKTATEN om DET EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP fra 1958, endret i 1993 til Trakaten om DET EUROPEISKE FELLESSKAP). Forholdet til EURATOM-FELLESSKAPET er nedfelt i en egen protokoll i Lisboa-traktaten, som hjemler at visse bestemmelser i de to EU-traktatene, spesielt vedrørende EU-institusjonene, også skal gjelde for Euratom. Traktaten om DEN EUROPEISKE KULL- OG STÅLUNIONEN (ECSC) opphørte 23. juli 2002, da dens aktiviteter ble overført til Traktaten om Det europeiske fellesskap. EUs viktigste institusjoner er DET EUROPEISKE RÅD (EU-toppmøtet), RÅDET (ministermøtene), EUROPAPARLAMENTET, EUROPAKOMMISJONEN og EU-DOMSTOLEN. Andre EU-institusjoner er blant annet EUS UTENRIKSTJENESTE, Revisjonsretten, Den europeiske sentralbank, Den europeiske investeringsbank, REGIONKOMITEEN, DEN EUROPEISKE ØKONOMISKE OG SOSIALE KOMITE og EUs ombudsmann. EUs medlemsland bidrar finansielt til EU-BUDSJETTET, som sikrer drift av EU-institusjonene og midler til EUs felles politikkområder. EUs hjemmeside på Europa-serveren finer du her.

EUROPEISKE UNIONS VIRKEMÅTE, DEN, en av LISBOA-TRAKTATENS to traktater. Traktaten (Treaty on the Functioning of the European Union - TFEU) erstatter ROMA-TRAKTATEN og etterfølgende endringer, inkludert Traktaten om DET EUROPEISKE FELLESSKAP.

EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP, DET (EØF), et av de tre fellesskapene etablert av ROMA-TRAKTATEN i 1957 ved siden av EURATOM og DEN EUROPEISKE KULL- OG STÅLUNIONEN. EØF, ofte omtalt som Fellesmarkedet, endret navn i 1993 til DET EUROPEISKE FELLESSKAP (EF) gjennom MAASTRICHT-TRAKTATEN, som definerte EF som en av tre pillarer i DEN EUROPEISKE UNION (EU). Gjennom Lisboa-traktaten er EF-trakaten videreført i Trakaten om DEN EUROPEISKE UNIONS VIRKEMÅTE.

EUROPOL, EUs organisasjon for politisamarbeid innen kriminaletterretning. Europol skal sikre økt effektivitet og samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for å forebygge og bekjempe alvorlig internasjonal organisert kriminalitet og terrorisme. MAASTRICHT-TRAKATEN i 1993 la grunnlaget for Europol, som ble opprettet gjennom en konvensjon i 1998. Europol har kontor i Den Haag i Nederland. Norge undertegnet 28. juni 2001 en bilateral avtale med EU om deltakelse i Europol-samarbeidet.

EUROSTAT, EUs statistikkontor i Luxembourg. Eurostat ble grunnlagt som egen EU-institusjon i 1953 av DEN EUROPEISKE KULL- OG STÅLUNION, men er fra ikrafttredelsen av ROMA-TRAKTATEN i 1958 organisert som en av KOMMISJONENS generaldirektorater. I samarbeid med medlemslandenes nasjonale statistikkbyråer har Eurostat etablert Det europeiske statistiske system (ESS). EFTA-landene innledet samarbeid med ESS i 1989 ved oppstart av EØS-forhandlingene og etablerte et eget statistiske kontor (EFTA Statistical Office, del av EFTA-SEKRETARIATET) i kontorfellesskap med Eurostat i 1991. Statististikk-samarbeidet ble formalisert gjennom EØS-avtalen i 1994 og for Sveits’ del gjennom en bilateral avtale med EU i 2007. Eurostats hjemmeside finner du her.

EUS DELEGASJON TIL NORGE er Den europeiske unions representasjon i Norge. Den ivaretar offisielle forbindelser mellom EU og Norge. EU har tilsvarende delegasjoner i rundt 130 land, og en viktig oppgave er å informere om EUs oppbygning, politikk og aktiviteter. Delegasjonen er underlagt EUS UTENRIKSTJENESTE (EEAS). Delegasjonens hjemmeside finner du her.

EUS TOPPMØTE, se EUROPEISKE RÅD, DET.

EUS UTENRIKSTJENESTE (European External Action Service - EEAS) ble opprettet ved Lisboa-traktaten i 2009. Den forvalter og tilrettelegger EU eksterne virksomhet og bistår Unionens høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (fra 1. november 2014 Federica Mogherini fra Italia). Utenrikstjenesten forvalter EUs diplomatiske representasjoner og delegasjoner, inkludert EUS DELEGASJON TIL NORGE. Den har også forvaltningsansvar for EØS-avtalen på EU-siden og deltar i denne egenskap i EØS-komiteens møter på vegne av EU-INSTITUSJONENE.

EØF, se EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP, DET.

EØS-AVTALEN, folkerettslig avtale (traktat) som omfatter EU-landene og Norge (unntatt Svalbard), Island og Liechtenstein og som har som hovedmålsetning å utvide EUs INDRE MARKED, med fri bevegelighet for varer tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen ble signert i Porto, Portugal, 3. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Den består av en hoveddel med 129 , 22 VEDLEGG, 49 PROTOKOLLER og en «Final Act», som blant inneholder felles eller ensidige erklæringer. Avtalen er dynamisk ved at nye EØS-relevante EU-RETTSAKTER løpende INNLEMMES i avtalens vedlegg og protokoller gjennom vedtak i EØS-KOMITEEN. To uavhengige institusjoner, EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN og EFTA-DOMSTOLEN, overvåker at Norge, Island og Liechtenstein overholder avtalen . EØS-RÅDET utgjør avtalens høyeste organ. På EØS/EFTA-siden forvaltes avtalen av EFTA-sekretariatet, mens EUS UTENRIKSTJENESTE har administrativt ansvar for avtalen på EU-siden. Se også EFTAS FASTE KOMITE, EØS-BUDSJETTET og EØS-MIDLENE.

EØS-BASEN, Utenriksdepartementets terminologidatabase og norske oversettelser av EU-RETTSAKTER som er innlemmet i EØS-avtalen. EØS-basen finner du her.

EØS-BUDSJETTET, betegnelse på EØS/EFTA-landenes årlige finansielle bidrag til EU-BUDSJETTET for deltakelse i EU-PROGRAMMER og EU-BYRÅER. I henhold til EØS-avtalen skal slik deltakelse medfølges av et finansielt bidrag som tilsvarer en andelen av aktivitetens EU-budjett. Prosentandelen beregnes ut fra forholdet mellom EØS/EFTA-landenes og EUs brutto nasjonalprodukt (3.0 prosent i 2014). EØS-budsjettet i 2014 var på rundt 350 millioner euro, hvorav det norske bidraget utgjorde 94 prosent. EØS-MIDLENE regnes ikke til EØS-budsjettet, men er separate midler som stilles til disposisjon direktetil mottakerlandene og derfor ikke går via EU-budjettet.

EØS-KOMITEEN består av representanter for de tre EØS/EFTA-LANDENE (normalt EU-ambassadørene med assistanse fra EFTA-sekretariatet) og EUS UTENRIKSTJENESTE. EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN (ESA) deltar som observatør og har talerett i saker som berører dets ansvarsområde. Komiteen møtes ca. syv ganger årlig. Dens hovedoppgave er å fatte bindende vedtak om innlemmelse av nytt EU-regelverk i EØS-avtalen. EØS/EFTA-landene møtes forut for EØS-komiteens møter i EFTAS FASTE KOMITE.

EØS-KOMITEVEDTAK, beslutning gjort av EØS-KOMITEEN. I de fleste tilfeller gjelder dette INNLEMMELSE av EU-RETTSAKTER, med eller uten TILPASNINGER, i EØS-avtalen. EØS-komiteens vedtak om innlemmelse av rettsakter har ikke direkte virkning i EØS/EFTA-LANDENE, men må gjennomføres nasjonalt, for eksempel gjennom lover eller forskrifter. Vedtakene pålegger imidlertid landene å gjør dette, og ETFAS (ESA) kontrollerer at dette skjer innen rimelig tid og på riktig måte. I motsatt fall åpnes sak om mangelfull eller feilaktig gjennomføring, som eventuelt kan ende i EFTA-DOMSTOLEN. Artikkel 103 i EØS-avtalen gjør det mulig for EØS/EFTA-landene å gjøre vedtak i EØS-komiteen med konsitusjonelt forbehold. Slikt forbehold benyttes særlig dersom gjennomføringen av EU-rettsakten krever nasjonale lovendringer og dermed Stortingsbehandling. Normalt skal konstitusjonelle prosedyrer være fullført innen seks måneder etter EØS-vedtaket og meddeles (notifieres) ESA og Kommisjonen.

EØS’ KONSULTATIVE KOMITE, DEN FELLES, rådgivende komite for dialog og kontakt med partene i arbeidslivet om hvordan EØS-samarbeidet fungerer fra noen av de viktigste brukernes synspunkt. EØS' konsultative komite omfatter ni representanter fra DEN EUROPEISKE ØKONOMISKE OG SOSIALE KOMITÉ (EESC) og ni representanter fra EFTAS KONSULTATIVE KOMITE.

EØS-KOORDINERINGSUTVALG, samordningsutvalg for de ulike departementenes posisjoner før møter i EØS-KOMITEEN. Utvalget benyttes også til å drøfte politisk viktige EØS-saker før de legges fram for regjeringen. Utover disse funksjonene fungerer utvalget som et viktig forum for informasjonsutveksling mellom departementene i EØS-arbeidet. Utenriksdepartementet har ledelse og sekretariatsansvar for koordineringsutvalget. Se også EØS-SPESIALUTVALG.

EØS-LOVEN, lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i EØS-AVTALEN. EØS-loven innlemmer EØS-avtalens artikler i norsk rett. Artiklene speiler i hovedsak EU-traktatens artikler om det indre marked. I tillegg gjennomfører EØS-loven blant annet bestemmelsene om EØS-organene og EØS-beslutningsprosessen. EØS-loven finner du her.

EØS-MIDLENE, betengelsen på EØS/EFTA-LANDENES bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EUs medlemsland. EØS-midlene består fra 2004 av to finanasieringsordninger, EEA GRANTS og NORWAY GRANTS og utgjorde i 2009-2014 totalt 1 793 millioner, hvorav 97% finansieres av Norge. Ordningene administeres av EFTA-sekretariatets Financial Mechanism Office (FMO). Kontorets hjemmeside finner du her.

EØS-NOTATBASEN, består av de offentlige delene EØS-notater utformet av de forskjellige departementene som har ansvar for ulike deler av EØS-regelverket. EØS-notatene utgjør et verktøy i forvaltningens arbeid med EU og EØS og benyttes bl.a. i arbeidet til EØS-SPESIALUTVALGENE og EØS-KOORDINERINGSUTVALGET. EØS-notatene oppdateres løpende med informasjon om EU-RETTSAKTER som vurderes eller er innlemmet i EØS-avtalen. EØS-notatbasen finner du på Utenriksdepartementets Europaportal her.

EØS-PARLAMENTARIKERKOMITEEN, DEN FELLES(EEA Joint Parliamentary Committee - JPC), rådgivende komite bestående av 12 medlemmer fra Norge, Island og Liechtenstein og en tilsvarende delegasjon fra EUROPAPARLAMENTET. Felleskomiteen kan i henhold til EØS-avtalen gi uttrykk for synspunkter på EØS-samarbeidet gjennom rapporter eller resolusjoner og skal gjennomgå EØS-komiteens årsrapport.

EØS-PROGRAMKONTINGENT, se EØS-BUDSJETTET.

EØS-SPESIALUTVALGENE, samordningsorgan på departementsnivå i Norge for vurdering av EØS-relevans og forhold knyttet til innlemmelse og gjennomføring av ny EU-lovgivning i EØS-avtalen. I 2014 var i alt 22 spesialutvalg i arbeid.

EØS-RÅDET (EEA Council), det øverste samarbeidsorganet mellom EU og EØS/EFTA-LANDENE. EØS-rådet har som oppgave å gi EØS-avtalen politisk framdrift og vurdere hvordan avtalen samlet sett virker og utvikler seg. EØS-rådet møtes to ganger i året og er sammensatt av et regjeringsmedlem (normalt utenriksministrene) fra hvert av EØS/EFTA-landene, en representanter for RÅDET (formannskapslandet) og en representant for EUS UTENRIKSTJENESTE.

EØS-TILLEGGET (EEA Supplement), norsk og islandsk utgave av relevante deler av EU-tidende. EØS-tillegget publiseres av EFTA-SEKRETARIATET og utkommer normalt en gang i uken. Ved siden av løpende meldinger, offentliggjør EØS-tillegget norske og islandske oversettelser av EØS-KOMITEENS VEDTAK og tekstene til EU-RETTSAKTER som gjennom vedtakene er innlemmet i EØS-avtalen, samt oversettelser av EFTA-DOMSTOLENS avgjørelser og vedtak truffet av EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN og av EU-rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen. EØS-tillegget finner du her.

EØS/EFTA-KOMMENTARER («EEA EFTA Comments»), offisielle kommentarer fra EØS/EFTA-LANDENE til EØS-relevante saker under behandling i EU-institusjonene. Retten til å fremme synpunkter overfor EU mens beslutningsprosessen pågår, er hjemlet i EØS-avtalens artikkel 100. EØS/EFTA-kommentarer utarbeides av EFTAS ARBEIDSGRUPPER, hvor EØS/EFTA-landenes fagdepartementer er representert, og godkjennes av EFTAS UNDERKOMITE I-IV før de oversendes til EU-INSTITUSJONENE. En oversikt over EØS/EFTA-kommentarer finner du her.

EØS/EFTA-LANDENE («EEA EFTA States»), fellesbetegnelse på de tre EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein som deltar i EØS-samarbeidet med EU gjennom EØS-AVTALEN. Etter at Sveits vedtok ikke å delta i EØS-samarbeidet, ble bruken av betegnelsen av «EFTA-landene» i EØS-avtalens tekster omdefinert til kun å bety de tre EØS/EFTA-landene.

FELLES HOLDNING (common position), betegnelse på RÅDETS FØRSTEGANGSBEHANDLING i saker som følger DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSESSEN og hvor Rådets syn avviker fra EUROPAPARLAMENTETS forutgående førstegangsbehandling. Europaparlamentet kan deretter velge enten å akseptere Rådets felles holdning, eller vedta en avvikende ANDREGANGSBEHANDLING. Dersom Rådet ikke aksepterer denne, går saken til FORLIKSBEHANDLING.

FINANSIELLE PERSPEKTIVER, se EU-BUDSJETTET.

FIRE FRIHETER, se INDRE MARKED, EUs.

FMO (Financial Mechanism Office), se EØS-MIDLENE.

FORMANNSKAP, RÅDETS, går på omgang blant EUs medlemsland i perioder på seks måneder. Høsten 2014 har Italia formannskapet i RÅDET og har derfor ansvar for å lede alle EUs rådsmøter, samt møtene i COREPER og Rådets arbeidsgrupper. En oversikt over Rådets formannskap i perioden 2014-2020 finner du her.

FORELØPIG HOLDNING (general approach), betegnelse på RÅDETS standpunkt til en EU-RETTSAKT i forkant av EUROPAPARLAMENTETS FØRSTEGANGSBEHANDLING. I henhold til den normale vedtaksprosedyren skal Europaparlamentet ferdigstille sin førstegangsbehandling før Rådet svarer på denne. Formålet med Rådets foreløpig holdning er å gi et signal til Europaparlamentet i forkant av dennes vedtak.

FORLIKSBEANDLING, betegnelse på tredje og siste forhandlingsrunde i DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN mellom EUROPAPARLAMENTET og RÅDET. Partene, som består av representanter for de to institusjonene, assistert av Kommisjonen, har i denne fasen maksimalt åtte (kan utvides til tolv) uker til å komme til engihet. I motsatt fall avsluttes vedtaksprosessen uten resultat. Forlikskomiteens (positive) resultat må godkjennes i etterkant av Europaparlamentets plenumsforsamling og av Rådet.

FORORDNING, bindende EU-RETTSAKT som skal følges i alle detaljer i hele EU, hvor den også har DIREKTE VIRKNING. Det betyr at når en forordning publiseres i EU-TIDENDE på EUs 24 offisielle språk, vil f.eks. den danske utgaven utgjøre dansk rett. Ingen ytterligere GJENNOMFØRING i Danmark er påkrevd. Ettersom forordninger sikrer like og samtidige rettsregler i alle EUs medlemsland, er det en tendends til at KOMMISJONEN foreslår å erstatte eksisterende DIREKTIVER med forordninger. På visse områder krever imidlertid EU-traktaten at lovgivningen skjer i form av direktiver. Forordninger inneholder bestemmelser om når de skal ANVENDES, normalt kort tid etter at de er publisert i EU-tidene. Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett forordninger som innlemmes i EØS-avtalens VEDLEGG på samme måte som direktiver. En forordning får altså ikke direkte virkning i Norge, men i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 skal den "gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden". Forordninger gjennomføres i Norge i forskrifter hvis de ikke nødvendiggjør lovendringer eller etablering av nye lover. Siden forordninger har direkte virkning i EU, men krever gjennomføring i norsk rett, inngår de ikke i EFTA OVERVÅKINGSORGANS regelmessige sammenligninger ("scoreboard") mellom EU og Norge når det gjelder nasjonal implementering av EU-rettsakter.

FORSKRIFT, rettslig bindende bestemmelse som må ha hjemmel i lov. EU-DIREKTIVER og --FORORDNINGER som INNLEMMES i EØS-avtalen, men som ikke krever endringer av eller nye nasjonale lover, må GJENNOMFØRES i forskrifter før de får virkning.

FORSTERKET SAMARBEID, («enhanced cooperation»), mulighet for en gruppe av EU-medlemsland til å inngå felles rettsregler, introdusert av AMSTERDAM-TRAKTATEN. Ordningen er blant annet benyttet for etablering av et europeisk patentsystem, som foreløpig omfatter 25 av EUs 28 medlemsland.

FORTOLKNINGSDOM, betegnelse på dom avsagt av EU-DOMSTOLEN eller EFTA-DOMSTOLEN og som fortolker innholdet i en rettsakt eller traktat. Fortolkningsdommer (case-law) har samme juridiske betydning som innholdet i rettsaktene.

FRONTEX, EUs grensebyrå etablert i forbindelse med SCHENGEN-SAMARBEIDET.

FØRSTEGANGSBEHANDLING, betegnelse på første runde i EUROPAPARLAMENTETS og RÅDETS behandling av forslag til nye EU-RETTSAKTER i saker som følger DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN. Dersom Rådet aksepterer Europaparlamentets førstegangsbehandling, er rettsakten vedtatt. I motsatt fall vedtar Rådet en FELLES HOLDNING (common position), som krever en ANDREGANGSBEHANDLING i Europaparlamentet (og eventuelt Rådet) og deretter FORLIKSBEHANDLING hvis partene fortsatt ikke er kommet til engighet.

GENERAL APPROACH, se FORELØPIG HOLDNING.

GJENNOMFØRING, iverksetting av EU- og EØS-regelverk. EU-DIREKTIVER- og -FORODNINGER som vedtas innlemmet i EØS-avtalen må alle gjennomføres i norsk rett i form av lover eller forskrifter.

GJENNOMFØRINGSRETTSAKTER. EU-DIREKTIVER eller --FORORDNINGER som inneholder generelle målsetninger suppleres ofte av gjennomføringsrettsakter som gir detaljerte bestemmelser om hvordan regelverket skal settes ut i livet. EUROPAPARLAMENTET og RÅDET kan gjennom hovedrettsaktene delegere myndighet til Kommmisjonen til å vedta gjennomføringsrettsakter, se KOMITOLOGI.

GODKJENNINGSPROSEDYREN, beslutningsprosedyre innført av ENHETSAKTEN i 1986 og som krever EUROPAPARLAMENTETS godkjenning før RÅDET kan fatte endelig vedtak. Europaparlamentet kan kun godkjenne eller avvise rettsakten, men ikke endre den. De fleste EU-RETTSAKTER vedtas nå ved DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN, som krever full enighet mellom de to EU-institusjonene.

GRØNNBOK, betegnelse på dokument utgitt av EUROPAKOMMISJONEN med formål å stimulere til diskusjon og danne bakgrunn for konsultasjon om et gitt emne.

HVITBOK, betegnelse på dokument utgitt av EUROPAKOMMISJONEN som inneholder et sett av forslag til ny politikkutforming.

IKRAFTTREDELSE, se ANVENDELSE.

INDRE MARKED, sentralt begrep i EU for fjerning av hindringer for fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital mellom medlemslandene. ROMA-TRAKTATEN om DET EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP fra 1958 hjemlet opprettelsen av et "fellesmarked", men uten en presis angivelse av hva dette innebar. I kjøvannet av kommisjonspresident Jacques Delors hvitbok om det indre market i 1985, ble rammene for det indre marked fastlagt av ENHETSAKTEN i 1987 med 31. desember 1992 som fullføringsdato. I tillegg til regler for fri bevegelse av de «fire friheter», omfatter EU-bestemmelsene om det indre marked regler for å sikre fri konkurranse og hindring av ulovlig statsstøtte. Dessuten spiller de såkalte horisontale politikker, som miljøvern, forbrukervern og sosial- og arbeidspolitikk, en viktig rolle for det indre markedets funksjon. EØS-AVTALEN er i hovedsak en avtale om deltakelse i EUs indre marked.

INNLEMMELSE, betegnelse på EU-RETTSAKTER som gjennom vedtak i EØS-KOMITEEN blir en del av EØS-samarbeidet. Innlemmede rettsakter innplasseres i EØS-avtalens VEDLEGG eller PROTOKOLLER. Rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen får først virkning i EØS/EFTA-LANDENE" når de er GJENNOMFØRT i nasjonal rett.

JCD (Joint Committee Decision), se EØS-KOMITEVEDTAK

KODIFISERT RETTSAKT, ny utgave av eksisterende rettsakt som også inkluderer alle senere endringer av den opprinnelige rettsakten. En kodifiert rettsakt vil få nytt vedtaksnummer, til forskjell fra en uoffisiell KONSOLIDERT RETTSAKT. Se også OMARBEIDET RETTSAKT (recast).

KOM-NUMMER OG -DOKUMENTER, nummerering av og betegnelse på poltikkdokumenter og forslag til RETTSAKTER lagt fram av Europakommisjonen. Se også PRE-LEX. Europalov har en egen tjeneste for søk på KOM-nummer som du finner her.

KOMITOLOGI, beslutningsprossess hvor EUROPAPARLAMENTET og/eller RÅDET har gitt KOMMISJONEN myndighet til å vedta gjennomføringsrettsakter etter å ha lagt saken fram for komiteer (komitologikomite) bestående av representanter for EUs medlemsland. Norge, Island og Liechtenstein deltar i EØS -relevante komitologikomiteer, men har ikke stemmerett. I tilfeller komiteen er gitt myndighet til å motsette seg Kommisjonens forslag («examination procedure»), kan sistnevnte prøve saken i en ankeinstans. Kommisjonens database over komitologikomiteer og -saker finner du her.

I henhold til Lisboa-traktaten er det etablert en egen prosedyre for såkalte kommisjonsdelegerte rettsakter. Også her konsulterer Kommisjonen komiteer (ekspertkomiteer), men medlemmene av disse er utpekt av Kommisjonen (etter forslag fra medlemslandene), og representerer derfor formelt ikke nasjonalstatene. Komiteene er kun rådgivende, men etter å ha innhentet deres synpunkter, må Kommisjonen sende utkast til vedtak til Europaparlamentet og Rådet, som innenfor en tidsfrist kan avvise disse. Det fins foreløpig ingen tilgjengelig database over saker som er under behandling etter delegasjonsprosedyren.

Formelt sett brukes ikke begrepet komitologi lenger, men betegnelsen benyttes fortsatt i mange sammenhenger om begge prosedyrene beskrevet over.

KOMMISJONEN, se EUROPAKOMMISJONEN.

KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSRETTSAKT, se KOMITOLOGI.

KOMMISJONSDELEGERT RETTSAKT, se KOMITOLOGI.

KONSOLIDERT RETTSAKT, uoffisiell sammenstilling av en grunnleggende rettsakt og senere endringer av denne. EUR-LEX tilbyr kodifierte utgaver av de fleste EU-rettsaktene på sine nettsider. Se også KODIFISERING og OMARBEIDING.

KONSULTATIVE KOMITE, se EFTAS KONSULTATIVE KOMITE og EØS’ KONSULTATIVE KOMITE, DEN FELLES.

KULL- OG STÅLUNIONEN, den første av de tre europeiske statsforbund som ble inngått på 1950-tallet. Trakaten om Den europeisk kull- og stålunionen ble undertegnet i 1951 av Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Vest-Tyskland, etterfulgt av EURATOM- og ROMA-TRAKTATENE i 1957. Formålet med Kull- og stållunionen var å skape et INDRE MARKET for disse produktene, men samtidig få kontroll med produksjon for å hindre en gjentakelse av opprustningen som ledet til de to verdenskrigene. Kull- og stålunionen ble avviklet i 2002 da dens aktiviteter ble overført til DET EUROPEISKE FELLESSKAP (EF).

LISBOA-TRAKTATEN ble signert 13. desember 2007 og trådte i kraft 1. desember 2009. Traktaten endret MAASTRICHT-TRAKTATEN om Den europeiske Union (EU) og den tilhørende traktaten om DET EUROPEISKE FELLESSKAP (EF). Lisboa-traktaten etablert EU som jurdisk person (rettssubjekt) og endret EF-traktaten til Traktaten om DEN EUROPEISKE UNIONS VIRKEMÅTE. Medbestemmelsesprosedyren , hvorved ny EU-lovgivining krever enighet på alle punkter mellom Europaparlamenet og Rådet for å bli vedtatt, ble gjort til den allminnelige vedtaksformen under betegnelsen DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN og utvidet til å gjelde flere områder. Nasjonale parlamenter er gitt anledning til å intervenere i beslutningsprosessenes tidlige fase gjennom samordnede aksjoner. Den såkalte KOMITOLOGI-PROSEDYREN ble splittet i to, en for delegerte rettsakter og en for gjennomføringsrettsakter. Gjennom Lisboa-traktaten ble det opprettet en en stilling som president for Det europeiske råd. Trakaten etablerte også EUS UTENRIKSTJENESTE (European External Action Service - EEAS) som assisterer EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Høyrepresentanten leder utenriksministermøtene i Rådet og er samtidig vise-president i Kommisjonen. Lisboa-traktaten ble vedtatt sammen med et Charter for grunnleggende rettigheter som omtaler EU-borgernes politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. Traktaten omfatter ikke EURATOM-FELLESSKAPET, men tillater gjennom en egen protokoll felles bruk av EU-institusjonene.

MAASTRICHT-TRAKTATEN, Traktaten om DEN EUROPEISKE UNION (TEU) ble underskrevet 7. februar 1992 og trådte i kraft 1. november 1993. Traktaten etablerte den Den europeiske union (EU) som en politisk overbygning over tre søyler: De europeiske fellesskaper, den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, og justis- og politisamarbeidet. Den første søylen omfattet de tre etablerte fellesskapene, gjennom tre separate traktater: DET EUROPEISKE FELLESSKAP (EF, tidligere EØF), EURATOM og KULL- OG STÅLUNIONEN. Maastricht-traktaten la samtidig grunnlaget for EUs økonomiske og monetære union.

MEDBESTEMMELSESPROSEDYREN, se DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYRE.

MEDDELELSE («Communication»), betegnelse på dokument fra EUROPAKOMMISJONEN rettet til andre EU-INSTITUSJONER og som skisserer mulig politikkutvikling på et eller flere områder. Kommisjonens meddelser kan sammenlignes med regjeringens meldinger til Stortinget. Basert på tilbakemeldinger på meddelelsen vil Kommisjonen kunne utvikle og fremme konkrete lovforslag.

MINISTERRÅDET, se RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION.

NASJONAL EKSPERT, fageksperter utlånt til EUROPAKOMMISJONEN eller en av de andre EU-INSTITUSJONENE av nasjonale forvaltningsorganer for en periode på normalt fire år. I flere EU-PROGRAMMER stiller EØS/EFTA-LANDENE nasjonale eksperter til disposisjon for Kommisjonen som en del av programkontingenten. I andre tilfeller tilbys eksperter bilateralt. En oversikt over EØS/EFTA-landenes nasjonale eksperter i EU-insitusjonene finner du på EFTAs hjemmesider her.

NORGES EU-DELEGASJON, se EU-DELEGASJON, NORGES.

NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYRE, DEN, betegnelse innført av LISBOA-TRAKATATEN på den såkalte medbestemmelsesprosedyren mellom EUROPAPARLAMENTET og RÅDET og som krever at begge parter kommer til full enighet før en ny EU-RETTSAKT kan vedtas. Den normale beslutningsprosedyren starter med at EUROPAKOMMISJONEN fremmer forslag om en ny EU-RETTSAKT. Forslaget går først til FØRSTEGANGSBEHANDLING i Europaparlamentet, men Rådet kan i forkant vedta en FORELØPIG HOLDNING. Dersom Rådet ikke kan godta resultatet av Europaparlamentets førstegangsbehandling, vedtar Rådet en FELLES HOLDNING. Denne danner så utgangspunkt for en ANDREGANGSBEHANDLING i Europaparlamentet. Hvis resultatet av denne fortsatt er uakseptabelt for Rådet, går saken til FORLIKSBEHANDLING, som enten fører fram til et forlik eller ender uten resultat. I det siste tilfelle henlegges saken.

I praksis holder Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen uformell kontakt med hverandre gjennom beslutningsprosessen med sikte på å finne fram til kompromisser som kan redusere behandlingstiden. Slike TRILOG-FORHANDLINGER kan finne sted på ulike stadier i prosessen. Europaparlamentet kan også vedta å forkaste Kommisjonens forslag. I så fall blir saken henlagt.

Lisboa-traktaten innførte en ordning som gir nasjonale parlamenter anledning til å intervenere i beslutningsprosessenes tidlige fase gjennom samordnede aksjoner. I slike tilfeller kan Kommisjonen bli tvunget til å trekke forslaget.

NORWAY GRANTS, utgjør sammen med EEA GRANTS de to finansieringsordningene for EØS-MIDLENE for utjevning av økonomisk og sosial ulikhet i Europa. Norway Grants finansieres i sin helhet av Norge. I perioden 2009-2014 utgjorde bidraget 800 millioner euro.

NICE-TRAKTATEN, revisjon av EU-traktaten (MAASTRICHT-TRAKTATEN, endret ved AMSTERDAM-TRAKTATEN), signert 26. februar 2001 og trådte i kraft 1. februar 2003. Traktatens primære formål var gjøre institusjonelle endringer forut for udvidelse av EU. Nice-traktaten ble avløst av LISBOA-TRAKTATEN 1. desember 2009.

NOTIFISERING, meddelese om at en traktatfestet prosedyre er fullført.

ODA-AVTALEN, overvåkings- og domstolsavtale inngått mellom Norge, Island og Liechtenstein i 1994 som supplerer EØS-avtalen med detaljerte bestemmelser vedrørende EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN (ESA) og EFTA-DOMSTOLEN. Avtalen finner du her.

OJ (Official Journal of the EU), se EU-TIDENDE og EUR-LEX.

OMARBEIDET RETTSAKT (recast), ny versjon av tidligere EU-rettsakt som inkluderer alle senere endringer av denne (KODIFISERING) og samtidig innfører nye bestemmelser.

PARLAMENTARIKERKOMITEEN, se EFTAS PARLAMENTARIKERKOMITE og EØS-PARLAMENTARIKERKOMITEEN, DEN FELLES.

PRELEX, Kommisjonens database for å følge beslutningsprosessen mellom EU-INSTITUSJONENE. For vedtatte EU-RETTSAKTER, se EUR-LEX. PreLex finner du her. EUROPAPARLAMENTET har en egen database for pågående prosesser (Legislative Observatory - l’Oeil) som du finner her.

PROTOKOLLER, EØS-AVTALENS, dokumenter referert til i EØS-AVTALENS hoveddel. EØS-avtalen inneholder i alt 49 protokoller av ulik karakter. Protokoll 1 om horisontale tilpasninger sikrer at begreper som EU, Fellesskapet, Unionen og medlemslandene i EU-RETTSAKTER som INNLEMMES i EØS-avtalen i de fleste sammenhenger automatisk skal forstås (leses) som også å omfatte EØS/EFTA-landene. Protokoll 31 inneholder innlemmede EU-rettsakter om samarbeid utenfor de fire friheter, i første rekke deltakelse i EU-PROGRAMMER (jf. EØS-avtalens VEDLEGG som inneholder rettsakter innenfor de fire friheter og tilknyttede horisontale områder). EØS-avtalens protokoller finner du her.

RAPPORTØR, betegnelse på saksordfører i EUROPAPARLAMENTET.

RATIFISERING, betegnelse på konstitusjonelle prosedyrer som må fullføres før en mellomfolkelig avtale (traktat) kan tre i kraft. Endringer til EU-traktatene og EØS-avtalen krever samtykke av nasjonalstatenes parlamenter etter at de er signert av stats- og regjeringssjefene.

RECAST, se OMARBEIDING.

REGIONKOMITE, EUs, rådgivende komite opprette med hjemmel i MAASTRICHT-TRAKTATEN i 1993, bestående av representanter for regionene i EUs medlemsland. Regionkomiteen er ikke speilet i EØS-avtalens to-pillarstruktur, slik tilfellet er med DEN EUROPEISKE ØKONOMISKE OG SOSIALE KOMITE, men et EØS/EFTA-forum for regionale myndigheter ble opprettet i 2010. Regionkomiteens hjemmeside finner du her.

REKOMMANDASJON, ikke-bindende EU-RETTSAKT ("soft law»), men som henstiller landene til å etterleve rettsaktens innhold uten at de juridisk er forpliktet til dette. Rekommandasjoner inkludererer ofte oppfordringer om regelmessig rapportering om hvordan disse er blitt fulgt opp i de enkelte land. Enkelte rekommandasjoner, men langt fra alle, INNLEMMES i EØS-avtalen som rettsakter partene skal ta hensyn til.

RESERVASJONSRETTEN I EØS-AVTALEN, populært omtalt som vetoretten, gir EØS/EFTA-LANDENE en mulighet til å reservere seg mot å INNLEMME EU-RETTSAKTER i EØS-avtalen som ellers anses som EØS-relevante. Bruk av reservasjonsretten gir imidlertid EU anledning til å unnta berørte deler av EØS-avtalen fra samarbeidet.

RETNINGSLINJER, ikke-bindende rettsakter ("soft law") som særlig vedtas og anvendes av KOMMISJONEN og EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN på statsstøtteområdet. Selv om retningslinjer ikke er jurdisk bindende og ikke gjennomføres i nasjonal rett, angir de hvilke prinsipper som de to institusjonene legger til grunn ved f.eks. overvåking av landenes praksis på statsstøtteområdet, inkludert bøtelegging.

RETTSAKT, rettslige bestemmelse vedtatt av EUs organer: DIREKTIVER («Directives»), -FORORDNINGER («Regulations»), BESLUTNINGER («Decisions»), REKOMMANDASJONER («Recommendations») og RETNINGSLINJER («Guidelines»). Mens de tre første er rettslige bindende («hard law»), er rekommandasjoner (anbefalinger) og retningslinjer kun veiledende («soft law»).

ROMA-TRAKTATEN. Traktaten om opprettelse av DET EUROPEISKE ØKONOMISKE FELLESSKAP (EØF) ble inngått 25. mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. januar 1958. Gjennom MAASTRICHT-TRAKTATEN i 2003 ble betegnelsen EØF endret til EF (DET EUROPEISKE FELLESSKAP) for å markere utvidelsen av traktatens politikkområder. Ved ikrafttredelsen av Lisboa-traktaten 1. desember 2009 er Roma-traktaten erstattet av Traktaten om DEN EUROPEISKE UNIONS VIRKEMÅTE.

RÅD, DET EUROPEISKE, EUs forsamling (toppmøte) av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, ledet av en rådspresident (for tiden Herman Van Rompuy fra Belgia). I henhold til EU-traktaten skal Det europeiske råd møtes minst fire ganger årlig. Dets hovedoppgave er å utforme Unionens overordnede politiske strategier.

RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION, en av de to lovgivende EU-INSTITUSJONENE, bestående av én minister fra hvert av EUs medlemsland. Hvem som møter, avhenger av Rådets konfigurasjon (dagsorden), i alt 13: allmenne saker; utenrikssaker; økonomi- og finanssaker; landbruk og fiskeri, justis- og innenrikssaker; sysselsetting, sosialpolitikk, helse- og forbrukersaker, konkurranseevne, inkludert forskning og industri; transport, telekommunikasjon og energi; miljø; og utdanning, ungdom, kultur og sport. Rådet kan på visse politikkområder gjøre selvstendige vedtak om nye EU-rettsregler, men på de fleste områdene krever EU-traktaten full enighet mellom EUROPAPARLAMENTET og Rådet i henhold til DEN NORMALE VEDTAKSPROSEDYREN før nytt regelverk kan vedtas. Saker til rådsmøtene foreredes av Rådets arbeidsgrupper og av COREPER-komiteen, assistert av Rådssekretariatet. I EØS-saker hvor EØS/EFTA-landene ønsker vesentlige TILPASNINGER til EU-rettsakter i forbindelse med INNLEMMELSE i EØS-avtalen, må EUS UTENRIKSTJENESTE klarere saken med Rådet før vedtak kan fattes i EØS-komiteen. Det er etablert en egen EFTA-ARBEIDSGRUPPE I RÅDET for diskusjon og forbredelse av slike saker. Rådets hjemmeside finner du her.

RÅDETS EFTA-ARBEIDSGRUPPE, arbeidsgruppe under RÅDET i EU med ansvar for saker som gjelder samarbeid med europeiske land som ikke er medlem av EU, inkludert EØS-avtalen og Sveits’ bilaterale avtaler med EU. Arbeidsgruppen består i hovedsak av diplomater ved EU-landenes faste representasjoner i Brussel. Alle EØS-saker hvor EØS/EFTA-LANDENE" har bedt om substansielle unntak eller tilpasninger må behandles av Rådets EFTA-arbeidsgruppe før vedtak kan gjøres i EØS-komiteen. Det samme gjelder ønske om deltakelse i EU-PROGRAMMER og EU-BYRÅER.

SCHENGEN-SAMARBEIDET, betegnelse på avtale opprinnelig inngått i 1985 mellom fem av EUs medlemsland om avskaffelse av inn- og utreisekontroll for personer. Gjenom AMSTERDAM-TRAKTATEN ble Schengen-samarbeidet i 1999 en del av EU. Schengen omfattes i dag av 22 av EUs medlemsland, samt Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Norge sluttet seg til 25. mars 2001. Schengen-reglene er i vesentlig utstrekning tatt inn i norsk lovgivning ved endringer til utlendingsloven og ved lov og forskrift om Schengen-informasjonssystemet (SIS-loven). For å sikre ikke-medlemslandenes deltakelse i Schengensamarbeidet er det opprettet et fellesorgan under RÅDET hvor de fire EFTA-landene og samtlige EU-land deltar. Fellesorganet skal behandle alle typer Schengensaker. Norge har talerett i fellesorganet, men fellesorganet har ikke beslutningskompetanse. Vedtak som gjelder for Schengen-området vedtas av Rådets justis- og innenriksministermøte i umiddelbar etterkant av Fellesorganets møte. Norge tar stilling til vedtakene i etterkant. Dersom man ikke kan godta et vedtak, opphører samarbeidet.

SINGLE EUROPEAN ACT, se ENHETSAKTEN og INDRE MARKED.

STRUKTURFONDENE, betegnelse på EUs støtteprogrammer for økonomisk og sosial utjevning i medlemslandene. EØS-avtalen omfatter ikke deltakelse i eller bidrag til strukturfondene, men har etablert egne fond, EØS-MIDLENE, for støtte til økonomisk og sosial utjevning i EUs medlemsland.

TILPASNINGER, vanlig betegnelse i EØS-sammenheng på endringer som søkes oppnådd eller vedtas ved INNLEMMELSE av EU-RETTSAKTER i EØS-avtalen. De fleste tilpasninger er av teknisk karakter. Dette gjelder særlig rettsakter som refererer til nasjonale myndigheter, yrker, områder eller lignende i EU-medlemslandene, og som krever at tilsvarende betegnelser innføres for EØS/EFTA-LANDENE. Dersom de tre landene ber om substantielle endringer eller unntak av politisk karakter, må dette klareres med RÅDET i forkant for vedtak i EØS-KOMITEEN.

TOPPMØTE, EUs, se EUROPEISKE RÅD, DET.

TRAKTAT, folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Både EU og EØS er hjemlet på traktater. Brudd på disse kan føre til dom i henholdsvis href="#EU_DOMSTOLEN">EU-DOMSTOLEN og href="#EFTA-DOMSTOLEN">EFTA-DOMSTOLEN. En oversikt over traktater inngått av Norge finner du i Utenriksdepartementets traktatregister her.

TRILOG-FORHANDLINGER, betegnelse på uformelle forhandlinger under DEN NORMALE BESLUTNINGSPROSEDYREN mellom representanter for EUROPAPARLAMENTE, RÅDET og KOMMISJONEN med formål å komme hurtigst mulig fram til enighet om nye EU-regler. Kompromisser som inngås ved trolig-forhandlinger må godkjennes i etterkant av Rådet og Europaparlamentets plenumsforsamling.

UNDERKOMITEER, se EFTAS UNDERKOMITEER.

UNNTAK, se TILPASNINGER.

UTENRIKSTJENESTE, se EUS UTENRIKSTJENESTE.

VEDLEGG, EØS-AVTALENS, dokumenter referert til i EØS-AVTALENS hoveddel og som omfatter de forskjellige områdene i EUs INDRE MARKED. EØS-avtalen inneholder i alt 22 vedlegg. De fleste EU-RETTSAKTER som innlemmes i EØS-avtalen innplasseres i vedleggene. Dette gjelder alle rettsakter som pålegger landene eller deres offentlige institusjoner, foretak eller enkeltpersoner rettigheter og plikter. Andre rettsakter, spesielt de som omfatter deltakelse i EU-programmer, innplasseres i EUs-avtalens PROTOKOLLER. En norsk versjon fins som betalingstjeneste hos Lovdata, mens en oppdatert (konsolidert) engelsk utgave av EØS-avtalens vedlegg finner du på EFTA-SEKRETARIATETS hjemmesider her.

VEDTAK, EU-, se BESLUTNING, EU-

VEDTAK, EØS-, se EØS-KOMITEVEDTAK.

VETORETT, se RESERVASJONSRETT.

ØKONOMISKE OG SOSIALE KOMITE, DEN EUROPEISKE (European Economic and Social Committee - EESC), EU-komite opprettet av ROMA-TRAKTATEN i 1958 for dialog og kontakt med partene i arbeidslivet om hvordan EU-samarbeidet fungerer. EESC er en rådgivende komite hvis synspunkter EUROPAPARLAMENTET og RÅDET i de fleste beslutningsprosedyrer plikter å innhente før endelig vedtak kan fattes. En delegasjon fra EESC møter sammen med medlemmer av EFTAS KONSULTATIVE KOMITE i den felles EØS’ KONSULTATIVE KOMITE. EESCs hjemmeside finner du her.