Om EU-rettsaktene

Primærfaner

Forsiden - Lær mer - Om EU-rettsaktene

Her finner du kortfattet informasjon om de ulike typer rettsakter som EU benytter seg av:

Forordning
Direktiv
Beslutning
Rekommandasjon
Retningslinjer

Forordning
En forordning er en bindende rettsakt. Den skal følges i alle detaljer i hele EU, hvor den også har direkte virkning. Det betyr at når en forordning publiseres i EU-tidende på EUs 23 offisielle språk, vil f.eks. den danske utgaven utgjøre dansk rett - ingen ytterligere gjennomføring i Danmark er påkrevd. Ettersom forordninger sikrer like og samtidige rettsregler i alle EUs medlemsland, er det en tendends til at Kommisjonen foreslår å erstatte eksisterende direktiver med forordninger. På visse områder krever imidlertid EU-traktaten at lovgivningen skjer i form av direktiver.

Fordninger inneholder bestemmelser om når de skal tre i kraft - normalt kort tid etter at de er publisert i EU-tidene.

Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg, på samme måte som vi er forpliktet til å gjennomføre direktiver og andre bindende rettsakter som innlemmes. En forordning får altså ikke direkte virkning i Norge, men henhold til EØS-avtalens artikkel 7 skal den "gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden". De fleste forordninger gjennomføres i Norge i form av egne forskrifter, men av og til krever de lovendringer eller nye lover.

Siden forordninger har direkte virkning i EU, men krever gjennomføring i norsk rett, inngår de ikke i sammenligningen ("scoreboard") mellom EU og Norge når det gjelder nasjonal implementering av EU-rettsakter.

Direktiv
Et direktiv er en rettsakt som fastsetter et mål som landene skal oppnå. Det er imidlertid opp til hver enkelt land å velge form og utforme innholdet i de nasjonale rettsakter som skal sørge for å målene blir nådd. Direktiver er derfor ofte mer generelt uformet enn forordninger. I utgangspunkter gjelder direktiver derfor ikke direkte. Plikter og rettigheter for borgere og juridiske personer inntrer først ved nasjonal gjennomføring av direktivet. Dette gjelder både i EU og i Norge. Likevel har EU-domstolen slått fast at myndighetene i EUs medlemsland kan holdes ansvarlig dersom borgere eller bedrifter blir skadelidende på grunn av manglende eller mangelfull gjennomføring avet direktiv. Tilsvarende rettspraksis fins ikke på EFTA/EØS-siden.

I likhet med forordninger, gjennomføres de fleste direktiver i Norge gjennom forskrifter, men større rammedirektiver kan nødvendiggjøre nye norske lover eller endringer i eksisterende lover.

Beslutning
En beslutning bindende for dem den er rettet til (f.eks. et eller flere land eller en enkelt bedrift) og har direkte virkning i EU. Hvis ikke annet er angitt i beslutningen, trer den i kraft 20 dager etter offentliggjøring i EU-tidende. Enkelte EU-beslutninger, men ikke alle, krever gjennomføring i norsk rett etter innlemmelse i EØS-avtalen. Tidligere (før Lisboa-traktaten) skilte EU mellom beslutninger og vedtak.

Rekommandasjon (henstilling)
En rekommandasjon er en ikke-bindende rettsakt ("soft law) som henstiller landene til etterleve rettsaktens innhold, uten at de juridisk er forpliktet til dette. Rekommandasjoner inkludererer ofte oppfordring om regelmessig rapportering om hvordan henstillingene er blitt fulgt opp i de enkelte land. Enkelte rekommandasjoner, men langt fra alle, innlemmes i EØS-avtalen som rettsakter partene skal ta hensyn til.

Retningslinjer
Retningslinjer er ikke-bindende rettsakter ("soft law") som først og fremst anvendes av Kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan på statsstøtteområdet. Selv om de ikke er jurdisk bindende og ikke gjennomføres i nasjonal rett, angir hvilke prinsipper som institusjonene legger til grunn ved f.eks. overvåking av landenes praksis på statsstøtteområdet.