Om EØS-avtalen

Forsiden - Lær mer - Om EØS-avtalen

Kilde: Europortalen m.fl.

EØS-avtalen omfatter EU-landene og Norge, Island og Liechtenstein. EØS gir Norge og nordmenn de samme retter og plikter som andre EØS-land og deres borgere når det gjelder handel med varer, investeringer, bank- og forsikring, kjøp og salg av tjenester og rett til å ta arbeid, studere (uten fritak for skolepenger) og bo i andre land i området.

På de områder som avtalen omfatter, skal EØS utgjøre et indre marked som skal fungere så effektivt som mulig. Nasjonale grenser skal ikke hindre handel, investeringer og flytting, så sant ikke særlige unntaksbestemmelser kommer til anvendelse.

EØS bygger på felles regler for godkjenning av produkter, for konkurranse og statsstøtte, og forbyr toll, straffetoll og handelsbegrensninger.

EØS-avtalen omfatter også deltakelse i en rekke EU-programmer, blant annet innen forskning, utdanning, innovasjon, informasjonstjenester, energi, transport, folkehelse, sosialpolitikk, kultur, media, transport, undgomsspørsmål og katastrofeberedskap.

Norge, Island og Liechtenstein bidrar gjennom EØS-avtalen også til sosial og økonomisk utjevning i Europa, spesielt i EUs nye medlemsland, via et norsk og et felles EØS-fond.

Nye EØS-relevante rettsakter vedtatt i EU-institusjonene innlemmes i EØS-avtalens vedlegg og protokoller gjennom beslutninger i EØS-komiteen. Sakene forberedes i EØS-organene med assistanse fra EFTA-sekretariatet. Omfattende rettsakter som krever nasjonale lovendringer, må normalt parlamentsbehandles i Norge, Island og/eller Liechtenstein før EØS-beslutningene er rettskraftige.

EFTAs overvåkingsorgan, og i siste instans EFTA-domstolen, overvåker at rettsakter innlemmet i EØS-avtalen innarbeides i nasjonale over og forskrifter i Norge, Island og Liechtenstein og at myndigheter og bedrifter overholder avtalen.

Samtidig er EU, både EU-landenes myndigheter og EUs sentrale organer, som Kommisjonen og EF-domstolen, forpliktet til å sørge for at våre rettigheter blir respektert i EU.

EØS-avtalen omfatter ikke norsk landbruk, fiskerier og avtaler om handel med andre land utenfor EØS. Men det er inngått avtaler om handel med landbruksprodukter og fisk, og det eksisterer et utstrakt samarbeid der det er felles interesser og syn.

EØS-avtalen: historikk

EØS-avtalen er nært knyttet til utviklingen av EUs indre marked. Opprinnelsen til ideen om EUs indre marked var EUs vedtak om Den europeiske enhetsakt i 1986.

Initiativtaker til EUs indre marked var president for Europakommisjonen, Jacques Delors. I 1989 foreslo han et mer formalisert samarbeid med EFTA – Det europeiske frihandelsforbund, som da bestod av Norge, Sveits, Sverige, Østerrike, Island og Finland.

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.

Sverige, Finland og Østerrike ble EU-medlemmer 1. januar 1995, men fortsatte i EØS som EU-medlemmer. Liechtenstein ble med i EFTA i 1991 og EØS 1. mai 1995.

Sveits valgte som følge av en folkeavstemning å ikke bli med i EØS-samarbeidet. Sveits er heller ikke med i EU, men har egne bilaterale avtaler med EU på deler av det indre marked. EU-regelverk som innlemmes både i EØS-avtalen og i Sveits' bilaterale avtaler, innarbeides i EFTA-konvensjonen slik at regelverket også fungerer mellom EØS-landene og Sveits.

EØS ble utvidet samtidig med EU i 2004 og 2007 og omfatter nå 27 EU-medlemsland, inkludert de tolv nye medlemsland i Sentral-Europa og Middelhavsområdet, og de 3 EFTA/EØS-landene.

DIVERSE LENKER

Europaportalen og Norges EU-delegasjon
Europakommisjonens delegasjon til Norge og Island
EUs hjemmeside
Europabevegelsen
Nei til EU
St.meld. nr. 23 (2006-2007) Om gjennomføring av europapolitikken
St. meld. nr. 27 (2001-2002) Om EØS-samarbeidet 1994-2001
EØS-loven (Lovdata)
EØS-avtalen: alle dokumenter (EFTA-sekretariatet)(engelsk utgave)