Om beslutningsprosessen
Beskrivelsen under av beslutningsprosessen er strukturert i henhold til organene som behandler rettsaktene på de forskjellige stadiene i prosessen. For hvert trinn i prosessen er det inkludert lenker til relevante kilder (nettsteder).
Europalovs detaljerte oversikter over rettsakter på de forskjellige fagområdene er også bygget opp på tilsvarende måte - se for eksempel rettsakter på miljøområdet).
Europalov faktaark Om EU-rettsaktene gir nærmere informasjon om de forskjellige typene rettsaktene som benyttes.
Behandlende organ:
1. EU-institusjonene
- Kommisjonen: forbereder nye forslag (konsulterer)
- Rettsakter som vedtas av Kommisjonen
- Rettsakter som vedtas av Europaparlamentet og Rådet
2. EØS-organene
- EFTA/EØS: vurderer EØS-relevans og -innlemmelse
- EU: vurderer EFTA/EØS-utkast til EØS-komitevedtak
- Parlamentsprosedyrer: samtykke til EØS-komitevedtak under vurdering
3. Schengen-samarbeidet
4. Gjennomføring i norsk rett
5. EFTAs overvåkingsorgan og EU- og EFTA-domstolene
1. EU-institusjonene
Kommisjonen: forbereder nye forslag (konsulterer)
Bare Europakommisjonen har rett til å foreslå nye EU-rettsregler. I forkant utarbeider Kommisjonen veikart og gjennomfører ofte åpne høringer, av og til ledsaget av hvit- eller grønnbøker. Kommisjonen fremmer også meddelelser ("communications") til Europaparlamentet og Rådet for å få synspunkter på ulike politikkalternativer før utforming ny lovgivning eventuelt settes i gang. EØS-avtalens artikkel 99 sikrer Norge adgang til å bli hørt på disse stadiene på lik linje med medlemslandene når sakene gjelder EUs indre marked og dermed EØS-avtalen.
På statsstøtteområdet er Kommisjonen gitt myndighet til selv å vedta retningslinjer (tilsvarende myndighet er gitt EFTAs overvåkingsorgan, se under). Også her gjennomfører Kommisjonen åpne konsultasjoner i forkant av beslutningene.
Rettsakter som vedtas av Kommisjonen
Mange rettsakter vedtatt av Europaparlamentet og/eller Rådet (se under) inneholder bestemmelser som gir Kommisjonen fullmakt til selv å vedta endringer eller utfyllende bestemmelser til eksisterende direktiver, forordninger og beslutninger. Faktisk er rundt 90 prosent av alle rettsakter som tas inn i EØS-avtalen vedtatt av Kommisjonen.
Dette ble før Lisboa-traktaten kalt komitologirettsakter, fordi Kommisjonen måtte legge sakene fram for komiteer bestående av representanter for medlemslandene før de kunne vedtas. Enkelte saker måtte i tillegg klareres med Europaparlamentet og Rådet. Fortsatt behandles noen saker etter disse "før-Lisboa"-prosedyrene i påvente av at basisrettsaktene endres. De vil i så fall benevnes som kommisjonsdirektiver, -forordninger eller -beslutninger.
Med Lisboa-traktaten skilles det mellom gjennomføringsbestemmelser ("implementing acts") og bestemmelser som utfyller eksisterende lovgivning ("delegated acts").
Utkast til gjennomføringsrettsakter må godkjennes av en komite bestående av representanter for medlemslandene (men uavhengig av Rådet) før de kan vedtas av Kommisjonen. Disse rettsakter benevnes som Kommisjonens gjennomføringsdirektiv, -forordning eller -beslutning.
For delegerte rettsakter vil Kommisjonen innhente synspunkter fra ekspertgrupper med personer fra medlemslandene (men ikke som representanter for disse) før den treffer sine vedtak. Delegerte rettsakter må deretter sendes til klarering i Europaparlamentet og Rådet, som har inntil tre måneder på å gi sitt samtykke eller avvise dem. Disse rettsaktene benevnes som delegert kommisjonsdirektiv, - forordning eller -beslutning.
Gjennom EØS-avtalens artikkel 100 har EFTA/EØS-landene adgang til komiteene og ekspertgruppene som assisterer Kommisjonen i arbeidet med kommisjonsrettsakter. Deltakere fra EFTA/EØS-landene har tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. I alt deltar norske departementer og underliggende organer i over 150 komiteer på EØS-området. Også på Schengen-området fins lignende komiteer med norsk deltakelse.
Rettsakter som vedtas av Europaparlamentet og Rådet
Forslag til nye basisdirektiver, -forordninger, -vedtak og rekommandasjoner presenteres av Kommisjonen i såkalte KOM-dokumenter, som sendes til behandling i Europaparlamentet og/eller Rådet. De fleste forslagene medfølges av en pressemelding.
På nesten alle områder som omfattes av EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet må vedtak gjøres i fellesskap av de to institusjonene etter den såkalte "normale beslutningsprosedyren" ("ordinary legislative procedure"), som forutsetter at Europaparlamentet og Rådet etter maksimalt tre behandlingsrunder blir enige om absolutt alle detaljer. I motsatt fall faller forslaget, noe som skjer relativt sjelden.
De ulike trinnene i denne prosessen er:
- Kommisjonens forslag
- (opsjon) Rådets "general approach": foreløpig holdning i påvente av EPs behandling
- Europaparlamentets 1. gangsbehandling: komiteinnstilling (rapport)
- Europaparlamentets 1. gangsbehandling: plenumsvedtak
- Rådets 1. gangsbehandling: politisk enighet (fagministre)
- Rådets 1. gangsbehandling: formelt vedtak (etter lingvistisk og juridisk tekstkontroll)
Dersom Rådet aksepterer resultatet av Europaparlamenntets 1. gangsbehandling fullt ut, er rettsakten vedtatt og kan publiseres i EU-tidende. I mange tilfeller oppnås en slik enighet (kompromiss) gjennom uformelle forhandlinger mellom Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen ("trilog"-forhandlinger) forut for Europaparlamentets 1. gangsbehandling.
Dersom Rådet ikke kan akseptere alle sider ved Europaparlamentets 1. gangsbehandling, vedtar Rådet sin 1. gangsbehandling som en såkalt "felles holdning", som så oversendes Europaparlamentet. Saken går dermed til en ny runde i de to institusjonene, men denne gang kan hver av partene maksimalt bruke tre måneder på behandlingen. Dessuten kan partene ikke fremme endringsforslag om saker som ikke allerede har vært oppe i første runde av behandlingen.
- Europaparlamentets 2. gangsbehandling: komiteinnstilling (rapport)
- Europaparlamentets 2. gangsbehandling: plenumsvedtak
Dersom Europaparlamentet godtar Rådets felles holdning i sin 2. gangsbehandling, er rettsakten vedtatt og kan publiseres. I slike tilfeller har som oftest enigheten mellom de to institusjonene blitt til gjennom forhandlinger allerede før Rådet vedtok sin felles holdning. I motsatt fall går saken tilbake til Rådet:
- Rådets 2. gangsbehandling: politisk enighet (fagministre)
- Rådets 2. gangsbehandling: formelt vedtak
Igjen kan Rådet vedta rettsakten ved å akseptere Europaparlamentets syn. I motsatt fall går saken til såkalt forliksbehandling ("consiliation"), hvor representanter for de to institusjonene har maksimalt åtte uker på å finne fram til et felles kompromiss:
- Forlikskomiteens innstilling
- Europaparlamentets 3. gangsbehandling: bekreftelse av forliket
- Rådets 3. gangsbehandling: bekreftelse av forliket
I sjeldne tilfeller bryter forliksforhandlingene sammen. Det betyr at beslutningsprosessen avsluttes uten vedtak. Kommisjonen må i slike tilfeller velge om den vil legge saken bort for godt eller om den på et senere tidspunkt vil legge fram et nytt forslag.
2. EØS-organene
EFTA/EØS: vurderer EØS-relevans og -innlemmelse
Nye EU-rettsregler publiseres i EU-tidende, hvor Kommisjonen indikerer EØS-relevante saker med en fotnote. De tre EFTA/EØS-landene gjør imidlertid en selvstendig vurdering av hva de mener er EØS-relevant. I Norge vil EØS-sakenes relevans og eventuelle behov for unntak bli diskutert i departementenes spesialtutvalg for EØS-saker. I den forbindelse utarbeides det EØS-notater. De offentlige delene av disse legges ut på EØS-notatbasen på Utenriksdepartementets nettsider.
I EFTA/EØS-arbeidsgruppene vurderer Norge, Island og Liechtenstein i fellesskap om eller hvordan EU-rettsaktene skal innlemmes i EØS-avtalen: i sin helhet eller om deler faller utenfor avtalens virkeområde. I enkelte tilfeller kan det også bli fremmet forslag om tilpasningstekster eller unntaksbestemmelser.
På EFTA/EØS-siden fins det ingen avstemningsregler, slik at partene må komme fram til konsensus. En koordinerende underkomite med representanter for de tre landenes utenriksdepartementer legger siste hånd på saksbehandlingen før utkast til EØS-komitebeslutning oversendes til vurdering på EU-siden. Utkastet er ikke offentlig tilgjengelig, ettersom det har status som forhandlingsdokument.
Visse rettsakter på veterinær-, fôr- og næringsmiddelområdet krever ikke EØS-komitebeslutning, men skal anvendes samtidig i EU og EØS/EFTA-landene. Det gjelder beskyttelses- eller nødtiltak i forbindelse med import fra tredjeland, inkludert gjennomføringsbestemmelser og lister over virksomheter.
EU: vurderer EFTA/EØS-utkast til EØS-komitevedtak
Etter konsultasjon med myndighetene i Norge, Island og Liechtenstein utarbeider EFTA/EØS-siden felles utkast til EØS-komitebeslutninger om innlemmelse av nye EU-rettsakter i EØS-avtalen. Utkast til EØS-komitebeslutninger oversendes regelmessig til Europakommisjonens generalsekretariat for klarering. Generalsekretariatet vil rådføre seg med Kommisjonens avdelinger, men hvis EFTA/EØS-siden ber om tilpasninger eller unntak til rettsreglene, må saken også legges frem for Rådet, før EU-sidens standpunkt er klart og saken eventuelt kan settes på EØS-komiteens dagsorden.
EFTA/EØS-sidens utkast til EØS-komitebeslutninger er ikke offentlig tilgjengelige ettersom de anses som forhandlingsdokumenter. Via EFTA-sekretariatets database EEA-Lex registrerer Europalov løpende når utkast oversendes til Kommisjonen og informerer om dette på faktaarkene, på oversikten Siste nytt og i det ukentlige nyhetsbrevet.
Parlamentsprosedyrer: samtykke til EØS-komitevedtak under vurdering
Saker som trenger lovendring i Norge, Island eller Liechtenstein, eller som er av særlig nasjonal viktighet, kan trenge parlamentssamtykke i et eller flere av EFTA/EØS-landene, i henhold til EØS-avtalens artikkel 103, før EØS-komiteens vedtak blir rettskraftig. Hvis Norge tar slikt forbehold, vil regjeringen fremme en proposisjon til Stortinget og be om samtykke til EØS-komitevedtaket.
Dreier det seg om deltakelse i et EU-program, vil regjeringen ofte legge saken fram for Stortinget før den går til EØS-komiteen. Dette gjøres for å vinne tid, slik at Norge får adgang til programmet fra starten av når de første prosjektmidlene eller stipendene utlyses. Også i saker av særlig viktighet kan regjeringen velge å innhente Stortingets samtykke på forhånd, slik det ble gjort i forbindelse med EUs tjenestedirektiv og datalagringsdirektiv.
Dersom flere EFTA/EØS-land har tatt forbehold om parlamentssamtykke, trer EØS-vedtaket først i kraft når alle disse landene har gitt beskjed om (notifisert) at prosedyrene er gjennomført. Først på dette tidspunktet er rettsakten formelt innlemmet i EØS-avtalen og EFTAs overvåkingsorgan vil ha myndighet til å følge hvordan rettsakten gjennomføres i nasjonal rett i EFTA/EØS-landene.
Europalov mottar kopi av notifiseringene og informerer fortløpende om disse gjennom de ukentlige nyhetsbrevene og på rettsaktenes faktaark. En oversikt over mottatte notifiseringer om fullførte parlamentsprosedyrer og dato for ikrafttredelse av de involverte EØS-komitevedtakene publiseres halvårlig i EU-tidende og EØS-tillegget.
3. Schengen-samarbeidet
Norge: samtykke til Schengen-vedtak under vurdering
Da EU og Norge og Island inngikk samarbeidssavtalen som knytter de to landene til Schengen-regelverket, ble det etablert en helt unik struktur. Man opprettet et ”fellesorgan” (Mixed Committee), for drøfting av Schengen-relevante problemstillinger. Fellesorganet består av Rådets medlemmer, Kommisjonen og Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Det møtes på ekspert-, embeds-, ambassadør- og ministernivå.
Deltakelsen i fellesorganet innebærer at Norge har talerett på lik linje med EUs medlemsstater. Etter at Schengen-relevante spørsmål er behandlet i Fellesorganet blir de vedtatt av Rådet, som møtes i umiddelbar etterkant av Fellesorganet.
For Schengen-rettsakter som er vedtatt av EU må Norge normalt gi beskjed innen 30 dager til EU om at man godtar at disse blir en del av Schengen-samarbeidet mellom EU og Norge. Vedtak om norsk godkjennelse fattes av Justis- og politidepartementet, som ansvarlig departement for Schengen-saker. På samme måte som for EØS-saker, kan regjeringen i viktige saker ta forbehold om Stortingets samtykke. I slike tilfeller vil godkjenningen ta lengre tid.
4. Gjennomføring i norsk rett
Forvaltningen: norske rettsregler under utarbeidelse
Når EØS-komiteen har gjort vedtak om innlemmelse av nye EU-rettsakter i EØS-avtalen og vedtakene har trådt i kraft, eller Norge har gitt EU-beskjed om at man godtar nye Schengen-rettsregler, plikter Norge å gjennomføre de fleste av disse i norske lover, forskrifter eller rundskriv.
EU-rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen, oppføres i EØS-avtalens vedlegg og protokoller. Oppdaterte versjoner av disse er tilgjengelige på engelsk på EFTA-sekretariatets nettsider. Norske utgaver av vedleggene og protokollene finnes på Lovdatas nettsider.
Schengen-rettsakter som er godkjent av Norge, oppføres i Utenriksdepartementets traktatregister.
Hvis ikke annet er nedfelt i EØS-komitevedtaket, gjelder de samme gjennomførings- og anvendelsesfristene for Norge som for EU-landene, dvs. slik det er nedfelt i EU-rettsakten. Hvis disse fristene er passert når EØS-vedtaket fattes, gjelder ikrafttredelsesdatoen for vedtaket som ny frist.
Ferdigbehandlet
Først når EU-rettsaktene er gjennomført i norsk rett, vil bestemmelsene gjelde overfor norske borgere og juridiske personer. EU-rettsaktene har altså ingen direkte virkning i Norge, heller ikke etter at det er fattet EØS-komitevedtak om innlemmelse av dem i EØS-avtalen eller Norge har godkjent nye Schengen-rettsakter. For EU-landene er situasjonen noe annerledes: der gjelder EU-forordninger og -vedtak direkte som nasjonale rettsregler, mens direktiver må gjennomføres i nasjonal rett på samme måte som i Norge.
Norske lover og forskrifter som gjennomfører EU-rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen skal inneholde en referanse til EU-rettsakten. Et slikt pålegg gjelder ikke lover og forskrifter som gjennomfører Schengen-rettsakter i norsk rett. I enkelte tilfeller eksisterer EU-reglene allerede i norsk rett og det er tilstrekkelig å legge til en EU-henvisning i den norske rettsaktens hjemmelfelt.
Det hender at Norge gjennomfører nytt EU-regelverk før det er fattet EØS-komitevedtak eller før disse er trådt i kraft.
5. EFTAs overvåkingsorgan og EU- og EFTA-domstolene
EFTAs overvåkingsorgan: utarbeider retningslinjer for statsstøtte
I likhet med Kommisjonen, har EFTAs overvåkingsorgan (ESA) myndighet til å vedta retningslinjer om statstøtte. Disse vil normalt vedtas noen måneder i etterkant Kommisjonens regelverk og tilsvare disse, men være tilpasset EØS-avtalen.
På ESAs nettsider fins en samlet oversikt over retningslinjene for statsstøtte (engelsk versjon). Norske utgaver publiseres i etterkant i EØS-tillegget.
EFTAs overvåkingsorgan: vurderer norsk gjennomføring av EU/EØS-rettsakter
Etter at EØS-komiteens vedtak er rettskraftige, har EFTAs overvåkingsorgan (ESA) et ansvar for å påse at gjennomføringen i norsk rett skjer innen rimelig tid og på riktig måte. I motsatt fall vil ESA åpne en gjennomføringssak mot Norge, som kan ende med at saken går videre til EFTA-domstolen.
EU- og EFTA-domstolene
EU- og EFTA-domstolene har blant annet til oppgave å fortolke EØS-avtalen og EU-traktaten og de tilhørende rettsreglene (sekundærlovgivningen) i tilfeller hvor det er uenighet eller uklarhet med hensyn til nasjonal anvendelse og gjennomføring. Fortolkningsdommer ("case law") tillegges like stor betydning i EU- og EØS-retten som direktivene og forordningene selv, og landene plikter derfor å rette seg etter disse på samme måte som de vedtatte rettsreglene. EFTA-domstolens fortolkninger av EU-regelverket skal også gjelde for EUs medlemsland. Tilsvarende gjelder EU-domstolens fortolkningsdommer for EFTA/EØS-landene når disse angår EU-rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen eller Schengensamarbeidet.