Den reviderte forordningen fra 2014 innebærer en betydelig skjerping av regelverket for fluorholdige gasser, inkludert hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6), med trinnvis reduksjon av tilgang på gass (produksjon og import) fra 2015 til 2030. Forordningen innfører måleenheten GWP-tonn (Global Warning Potential). Kommisjonen har etablert et kvoteregister som ikke er knyttet til utslipp, men til tilgangen på gass. Produsenter og importører av gass tildeles kvoter for import og produksjon basert på gassenes GWP-verdi. I Norge benyttes HFK blant annet i kjøleanlegg, luftkondisjoneringsanlegg, varmepumper, isolasjonsskum, og brannslukkingsanlegg. Norge har siden 2003, som ett av svært få land, hatt avgift på produksjon og import av HFK og PFK, med refusjon for gasser som blir innlevert til destruksjon. Norge har for øvrig vedtatt å følge HFK-reduksjonsforpliktelsene i Montrealprotokollen, og EUs nedfasingsregime for HFK er derfor vurdert til å ha liten effekt i Norge. På denne bakgrunn har EØS/EFTA-landene fått unntak fra EU-forordningens bestemmelser om nedfasingsregimet ved innlemmelse i EØS-avtalen. En slik tilpasning ligner på tilpasningen som EØS/EFTA-landene fikk ved innlemmelse i 2012 av EUs reviderte ozonforordning.