Rammeforordningen for det felles europeiske luftrom
Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 549/2004 av 10. mars 2004 om fastsettelse av rammen for opprettelse av et felles europeisk luftrom – ”Single European Sky” (rammeforordningen)
Regulation 549/2004 of the European Parliament and of the Council of 10 March 2004 laying down the framework for the creation of the single European sky
Gjennomføringsrapport 2012-2014 lagt fram av Kommisjonen 16.12.2015
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra St.prp. nr. 87 (2005-2006))
Generelt
EUs lovgivningspakke om et felles europeisk luftrom dekker hovedelementene i den rettslige regulering som må utvikles for å oppnå målsettingen om et felles styringssystem for lufttrafikken i Europa. Rettsaktene omfatter følgende saksområder: Organisering og tilrettelegging av luftrommet, sertifisering av tjenesteytere (krav til organisering, sikkerhetsstandarder, m.v.), finansiering av flysikringsvirksomheten, og krav og spesifikasjoner angående utstyr og systemer på bakken og om bord i luftfartøyene.
Organiseringen som etablerer et felles europeisk luftrom er vedtatt med hjemmel i EF-traktatens transportkapittel. Det innebærer at de faller innenfor rammen av EUs Indre Marked. Rettsaktene berører ikke medlemsstatenes suverenitet over sitt nasjonale luftrom og deres krav knyttet til offentlig orden, sikkerhet og forsvarsspørsmål. Dette fremgår eksplisitt av rettsaktene, bl.a. i en egen beskyttelsesklausul som er tatt inn i rammeforordingen. Dette er også avklart underveis i behandlingen av rettsaktene i EU. Rettsaktene omfatter heller ikke militære operasjoner og trening, men de vil likevel få innvirkning på militær virksomhet. Sivile og militære brukeres behov for luftrom forutsettes samordnet gjennom konseptet «fleksibel bruk av luftrommet». 1 EU har lagt opp til å involvere militære instanser, gjennom forskjellige samrådprosesser og -organer og ved deltagelse av representanter for militær side i Kommisjonskomiteen som er opprettet i fm. gjennomføringen av et felles europeisk luftrom.
Lovgivningen trådte i kraft i EU 20. april 2004. Det er viktig å poengtere at de fire forordningene er av overordnet karakter. Gjennom dem er betydelig myndighet delegert til Kommisjonen for innenfor et saklig avgrenset område å utvikle og fastsette nødvendige gjennomføringsbestemmelser iht. til de vanlige komitologiprosedyrene i EF-Traktaten.
Luftfartsbransjen har vært en betydelig pådriver i prosessen som førte frem til denne lovgivningspakken, og samtlige berørte instanser - inklusiv arbeidslivets parter - trekkes inn i det videre arbeidet gjennom formelle samrådsorganer som er opprettet i medhold av rettsaktene.
Om rammeforordningen
Rammeforordningen etablerer de institusjonelle rammene for lovgivningspakken. Den oppretter Kommisjonskomiteen (Komiteen for det felles luftrom) og angir hvordan Kommisjonen må gå frem for å vedta gjennomføringslovgivning. Det er som nevnt tale om vanlige komitologiprosedyrer som leder frem til vedtak av Kommisjonsforordninger.
Det er et spesielt trekk ved denne Kommisjonskomiteen at medlemsstatene deltar med en sivil og en militær representant hver i komiteen, samt at en utenforstående organisasjon - Eurocontrol - deltar som observatør. 3 I tillegg til oppgavene angående utarbeidelse av gjennomføringslovgiving fungerer komiteen som et formelt samrådsorgan for Kommisjonen før det kan fattes vedtak i spørsmål om korrekt gjennomføring av rettsaktene og for behandling av andre viktige spørsmål. Utover dette er komiteen et sentralt forum for policydiskusjoner mellom medlemsstatene og Kommisjonen.
Det følger av rammeforordningen at medlemsstatene skal ha en nasjonal tilsynsmyndighet med omfattende oppgaver. Denne myndigheten skal være uavhengig av de virksomheter som utfører flysikringstjenestene. I Norge er denne uavhengigheten sikret ved omorganiseringen av Luftfartsverket i 2000 der myndighetsrollen ble utskilt til Luftfartstilsynet, mens selve tjenesteutøvelsen lå igjen i Luftfartsverket, nå Avinor AS.
Forordningen fastslår at det er ønskelig å utvide felles europeisk luftrom- konseptet til stater utenfor EU, enten på grunnlag av avtaler med disse statene eller innenfor rammen av samarbeidet i Eurocontrol. EFTA-statene er blitt invitert til å delta som observatører i Felles luftrom-komiteen på uformell basis. Norge har deltatt fra starten av med to representanter - hhv. fra sivil og militær side.
Generelt
EUs lovgivningspakke om et felles europeisk luftrom dekker hovedelementene i den rettslige regulering som må utvikles for å oppnå målsettingen om et felles styringssystem for lufttrafikken i Europa. Rettsaktene omfatter følgende saksområder: Organisering og tilrettelegging av luftrommet, sertifisering av tjenesteytere (krav til organisering, sikkerhetsstandarder, m.v.), finansiering av flysikringsvirksomheten, og krav og spesifikasjoner angående utstyr og systemer på bakken og om bord i luftfartøyene.
Organiseringen som etablerer et felles europeisk luftrom er vedtatt med hjemmel i EF-traktatens transportkapittel. Det innebærer at de faller innenfor rammen av EUs Indre Marked. Rettsaktene berører ikke medlemsstatenes suverenitet over sitt nasjonale luftrom og deres krav knyttet til offentlig orden, sikkerhet og forsvarsspørsmål. Dette fremgår eksplisitt av rettsaktene, bl.a. i en egen beskyttelsesklausul som er tatt inn i rammeforordingen. Dette er også avklart underveis i behandlingen av rettsaktene i EU. Rettsaktene omfatter heller ikke militære operasjoner og trening, men de vil likevel få innvirkning på militær virksomhet. Sivile og militære brukeres behov for luftrom forutsettes samordnet gjennom konseptet «fleksibel bruk av luftrommet». 1 EU har lagt opp til å involvere militære instanser, gjennom forskjellige samrådprosesser og -organer og ved deltagelse av representanter for militær side i Kommisjonskomiteen som er opprettet i fm. gjennomføringen av et felles europeisk luftrom.
Lovgivningen trådte i kraft i EU 20. april 2004. Det er viktig å poengtere at de fire forordningene er av overordnet karakter. Gjennom dem er betydelig myndighet delegert til Kommisjonen for innenfor et saklig avgrenset område å utvikle og fastsette nødvendige gjennomføringsbestemmelser iht. til de vanlige komitologiprosedyrene i EF-Traktaten.
Luftfartsbransjen har vært en betydelig pådriver i prosessen som førte frem til denne lovgivningspakken, og samtlige berørte instanser - inklusiv arbeidslivets parter - trekkes inn i det videre arbeidet gjennom formelle samrådsorganer som er opprettet i medhold av rettsaktene.
Om rammeforordningen
Rammeforordningen etablerer de institusjonelle rammene for lovgivningspakken. Den oppretter Kommisjonskomiteen (Komiteen for det felles luftrom) og angir hvordan Kommisjonen må gå frem for å vedta gjennomføringslovgivning. Det er som nevnt tale om vanlige komitologiprosedyrer som leder frem til vedtak av Kommisjonsforordninger.
Det er et spesielt trekk ved denne Kommisjonskomiteen at medlemsstatene deltar med en sivil og en militær representant hver i komiteen, samt at en utenforstående organisasjon - Eurocontrol - deltar som observatør. 3 I tillegg til oppgavene angående utarbeidelse av gjennomføringslovgiving fungerer komiteen som et formelt samrådsorgan for Kommisjonen før det kan fattes vedtak i spørsmål om korrekt gjennomføring av rettsaktene og for behandling av andre viktige spørsmål. Utover dette er komiteen et sentralt forum for policydiskusjoner mellom medlemsstatene og Kommisjonen.
Det følger av rammeforordningen at medlemsstatene skal ha en nasjonal tilsynsmyndighet med omfattende oppgaver. Denne myndigheten skal være uavhengig av de virksomheter som utfører flysikringstjenestene. I Norge er denne uavhengigheten sikret ved omorganiseringen av Luftfartsverket i 2000 der myndighetsrollen ble utskilt til Luftfartstilsynet, mens selve tjenesteutøvelsen lå igjen i Luftfartsverket, nå Avinor AS.
Forordningen fastslår at det er ønskelig å utvide felles europeisk luftrom- konseptet til stater utenfor EU, enten på grunnlag av avtaler med disse statene eller innenfor rammen av samarbeidet i Eurocontrol. EFTA-statene er blitt invitert til å delta som observatører i Felles luftrom-komiteen på uformell basis. Norge har deltatt fra starten av med to representanter - hhv. fra sivil og militær side.