PVU-direktivet 1989 om personlig verneutstyr
Gjennomført i norsk forskrift av 19.08.1994
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)
Det er nødvendig å treffe tiltak med sikte på gradvis å opprette det indre marked i løpet av en periode som utløper 31. desember 1992. Det indre marked utgjør et område uten indre grenser der fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er sikret.
Flere medlemsstater har i de senere årene vedtatt bestemmelser som dekker en rekke typer personlig verneutstyr spesielt med sikte på å trygge offentlig helse, bedre sikkerheten på arbeidsplassen og sikre brukerbeskyttelse.
De nasjonale bestemmelsene er ofte svært detaljert når det gjelder krav til utforming, produksjon, kvalitetsnivå, prøving og sertifisering av personlig verneutstyr med sikte på vern av personer mot skade og sykdom.
Især pålegger de nasjonale bestemmelsene om sikkerhet på arbeidsplassen bruk av personlig verneutstyr. Mange regler pålegger arbeidsgivere å stille passende personlig verneutstyr til rådighet for de ansatte dersom prioriterte felles vernetiltak mangler eller er utilstrekkelige.
Nasjonale bestemmelser om personlig verneutstyr varierer betydelig fra en medlemsstat til en annen. De kan på den måten utgjøre en handelshindring med direkte følger for det felles markeds opprettelse og funksjon.
Det er nødvendig å harmonisere varierende nasjonale bestemmelser for å sikre fri omsetning av disse produktene, uten på noen måte å senke et bestående og berettiget vernenivå i medlemsstatene, og for å heve det der dette er nødvendig.
Bestemmelsene om utforming og produksjon av personlig verneutstyr som er fastsatt i dette direktiv, og som er spesielt viktige i arbeidet for å utvikle et sikrere arbeidsmiljø, berører ikke bestemmelser om bruk av slikt utstyr og organisering av arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen.
Dette direktiv fastsetter bare de grunnleggende krav til personlig verneutstyr. For å gjøre det lettere å påvise samsvar med disse grunnleggende kravene er det helt avgjørende at harmoniserte europeiske standarder er tilgjengelige, spesielt for utforming og produksjon av personlig verneutstyr, og spesifikasjoner og prøvingsmetoder som er beregnet på slikt utstyr, fordi produkter som er i samsvar med slike standarder, kan antas å samsvare med de grunnleggende kravene nevnt ovenfor. Slike harmoniserte europeiske standarder utarbeides av private organisasjoner og skal beholde sin status som uforpliktende tekster. For dette formål anerkjennes Den europeiske standardiseringsorganisasjon (CEN) og Den europeiske elektrotekniske komité (CENELEC) som de organisasjoner som har fått myndighet til å vedta harmoniserte standarder i samsvar med de generelle retningslinjer for samarbeidet mellom Kommisjonen og de to organisasjoner, ratifisert 13. november 1984. I dette direktiv betyr en harmonisert standard en tekst som inneholder tekniske spesifikasjoner (en europeisk standard eller et harmoniseringsdokument) som er vedtatt av en av eller av begge de ovennevnte organisasjoner, etter mandat fra Kommisjonen i samsvar med Rådsdirektiv 83/189/EØF av 28. mars 1983, som fastlegger en informasjonsprosedyre for tekniske standarder og forskrifter(4), endret ved direktiv 88/182/EØF(5), og i samsvar med de generelle retningslinjer nevnt ovenfor.
Før det vedtas harmoniserte standarder som vil bli svært tallrike på grunn av det brede anvendelsesområde, og som det vil kreve mye arbeid å utarbeide innen den fastsatte fristen for opprettelsen av det indre marked, vil det på overgangsbasis og forutsatt at traktatens bestemmelser blir overholdt, være tilrådelig at personlig verneutstyr fortsatt skal være i samsvar med nasjonale standarder, dersom det ikke finnes en harmonisert standard for slikt utstyr den dato dette direktiv vedtas.
Den faste komité nedsatt i henhold til artikkel 5 i direktiv 83/189/EØF vil i betraktning av sin generelle og horisontale rolle i Fellesskapets standardiseringspolitikk, særlig i forbindelse med utarbeidelsen av standardiseringssøknader og gjennomføringen av de gjeldende europeiske standardiseringsavtaler, naturlig kunne bistå Kommisjonen i arbeidet med å kontrollere samsvaret mellom harmoniserte standarder i Fellesskapet.
Det må kontrolleres at disse tekniske kravene overholdes for å sikre tilstrekkelig vern for bruker og tredjemann. Gjeldende kontrollprosedyrer kan variere betydelig fra en medlemsstat til en annen. For å hindre mange kontroller som bare er til hinder for den frie omsetning av personlig verneutstyr, bør det fastsettes bestemmelser om gjensidig godkjennelse av kontroller utført av medlemsstatene. For å gjøre slik godkjennelse lettere, er det spesielt nødvendig å fastlegge harmoniserte fellesskapsprosedyrer og å harmonisere kriteriene som det skal tas hensyn til ved valg av organer som skal være ansvarlige for undersøkelser, overvåking og verifisering.
Rammen for lovgivningen bør forbedres slik at begge parter i arbeidslivet kan gi et effektivt og relevant bidrag til standardiseringsprosessen.