BAKGRUNN - I (fra Kommisjonens pressemelding 13.03.2015, engelsk utgave)

Rail Passenger Rights: Protection of passengers in EU still far from reality, shows Commission report
A new report on rail passengers' rights and obligations published today by the European Commission reveals that only four EU Member States have fully applied the Regulation on rail passenger rights, while 22 Member States have granted exemptions to varying degrees. Cyprus and Malta have no railways. The report also stresses that the application of extensive exemptions have led to an uneven level of legal protection for both passengers and the rail industry in the European single market. Looking ahead, the findings show that only one more Member State intends to fully apply the rules, without making use of the exemptions. A level playing field for railway undertakings and a high level of protection for passengers in the EU is not yet a reality. Violeta Bulc, Commissioner for Transport, said: "The protection of passengers when travelling in Europe is a cornerstone of European transport. If Member States don't change anything, travellers won't fully benefit from their rights. Therefore this modern piece of legislation, in favour of Europeans, risks becoming an empty shell." Rules on rail passengers' rights apply, in principle, to all rail passenger services in the EU. However, the Regulation allows Member States to grant exemptions to certain domestic services.

BAKGRUNN - II (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 7.9.2010)

Sammendrag av innhold
Forordning nr. 1371/2007 om passasjerers rettigheter og plikter på jernbanen ble vedtatt etter forliksprosedyre 23. oktober 2007 og ble publisert i Official Journal 3. desember 2007. Forordningen er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1).
Forordningen stiller bl.a. krav om reiseinformasjon, inngåelse av transportavtaler, jernbaneforetakenes erstatningsansvar for passasjerer og bagasje, herunder krav til forsikring, plikter for jernbaneforetak ved forsinkelser, assistanse til funksjonshemmede, samt krav om etablering av klageordninger og håndhevelse av forordningen mv.

Nærmere om hovedinnholdet i forordningen

Kapittel I Generelle bestemmelser
Forordningen får anvendelse på alle jernbanereiser og -tjenester i hele EU- området, når de utføres av ett eller flere jernbaneforetak som har lisens iht. rådsdirektiv 95/18/EF (artikkel 1 pkt.1).

Med unntak av bestemmelsene i artikkel 9, 11, 12, 19, 20 pkt. 1 og 26 (kjøp av billetter, erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje, forsikring, samt bestemmelser som omhandler funksjonshemmedes reiser med tog, artikkel 2 pkt. 3), kan medlemslandene på en transparent og ikke-diskriminerende måte unnta fra å anvende forordningen på innenlands passasjertransport med jernbane for en periode på høyst fem år, og med mulighet for forlengelse i ytterligere to femårsperioder (artikkel 2 pkt. 4).
Med unntak av bestemmelsene nevnt ovenfor, kan medlemslandene også unnta passasjertransport med jernbane i byer, forsteder og regioner fra forordningen. For definisjon av byer, forsteder og regioner vises til direktiv 91/440/EF. Ved anvendelse av disse definisjoner skal det tas hensyn til avstand, tjenestens hyppighet, antall faste stopp, det rullende materiellet, billettordninger, svingninger i antall passasjerer mellom trafikksterke og trafikksvake perioder, togtype og rutetabell. Unntaket er ikke tidsbegrenset (artikkel 2 pkt. 5).

Kapittel II Transportkontrakt, informasjon og billetter
Vedrørende bestemmelser om inngåelse av transportkontrakter gjelder bilag A (CIV), del I og del II til den internasjonale jernbaneoverenskomsten COTIF, som er tatt inn som vedlegg til forordningen (artikkel 4).

Det skal gis muligheter til å ta med sykkel på tog mot særskilt avgift om syklene er lette å håndtere, hvis det ikke er til sjenanse og om det rullende materiellet tillater det (artikkel 5).

Jernbaneforetak og billettutstedere må informere de reisende før reisen starter om billigste reise, raskeste reise, service om bord, og om tilgjengelighet for funksjonshemmede. Under reisen må jernbaneforetak informere om service om bord, neste stasjon, forsinkelser, sikkerhet mv. (artikkel 8 vedlegg II).

Det stilles krav om hvordan billetter skal kunne kjøpes (billettkontor, automat, om bord (med visse forbehold), internett etc, (artikkel 9).

Kapittel III Jernbaneforetakenes erstatningsansvar for passasjerer og bagasje
Kravene i forordningen om jernbaneforetakenes erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje følger de relevante reglene i Bilag A (CIV) i den internasjonale jernbaneoverenskomsten (COTIF), som også er tatt inn som vedlegg til forordningen (vedlegg I). Bestemmelsene omfatter jernbaneforetakenes ansvar i forbindelse med passasjerskade eller død, ansvar for håndbagasje og reisegods, ansvar for kjøretøy, herunder begrensning av ansvar som skyldes feil fra passasjerers side eller feil ved selve reisegodset. Videre omhandler vedlegget bestemmelser om omregningskurs og renter, foreldelsesfrister og avtale om regress mellom jernbaneforetak mv. (artikkel 11).
Jernbaneforetakene har plikt til å ha tilstreklig forsikring el.lign. for å kunne dekke sitt erstatningsansvar overfor bl.a. passasjerer og bagasje (artikkel 12).

Dersom en passasjerer blir drept eller er kommet til skade, skal det utbetales et forskuddsbeløp som er nødvendig for dekning av øyeblikkelig økonomisk behov, og som står i forhold til omfanget av skaden. Ved død skal ikke beløpet være under 21 000 Euro. Forskuddet er ikke en innrømmelse av erstatningsansvar, og kan trekkes fra et eventuelt senere erstatningsbeløp. Det jernbaneforetak som utfører transporten hvor vedkommende blir drept, er i utgangspunktet ansvarlig for ytelse av forskuddet (artikkel 13).

Kapittel IV Forsinkelse, tapt korrespondanse forbindelse og innstillinger
Jernbaneforetakene er erstatningspliktige ved forsinkelse, tapt korrespondanse og innstillinger. Foretaket fritas imidlertid fra ansvar dersom forsinkelsen skyldes forhold utenfor jernbanedriften som foretaket ikke har mulighet for å avverge, slik som for eksempel feil som skyldes infrastrukturforvalter, feil fra passasjerers side eller tredjeparts handling (artikkel 15).

Ved forsinkelser på mer enn 60 minutter skal passasjerer umiddelbart ha valget mellom:
a) refusjon av billettens fulle pris på de betingelser som gjaldt ved kjøpet for den eller de deler av reisen som ikke er gjennomført, og for den eller de deler av reisen som allerede er gjennomført, hvis reisen ikke lenger tjener noe formål i forhold til passasjerers opprinnelige reiseplan, samt i så fall en returreise til avgangsstedet ved første mulige anledning, eller
b) videreføring av reisen på tilsvarende transportvilkår til endelig bestemmelsessted, eller
c) videreføring eller omlegging av reisen på tilsvarende transportvilkår til det endelige bestemmelsessted på et senere tidspunkt etter passasjerers ønske (artikkel 16).

Av artikkel 17 fremgår det at dersom passasjerer ikke har fått erstatning etter artikkel 16, kan det kreves erstatning for billettprisen for forsinkelser uten å miste retten til å bli transportert. Minimumsbeløp for forsinkelser er:
• 25 % av billettprisen ved forsinkelser mellom 60 -119 minutter
• 50 % av billettprisen ved forsinkelser på 120 minutter eller mer.

Passasjerer med periodekort og lignende, og som rammes av gjentatte forsinkelser eller avlysninger i kortets gyldighetsperiode, kan søke om passende erstatning i overensstemmelse med operatørenes erstatningsordninger.

Erstatningen for billettprisen skal betales innen en måned etter innlevering av kravet. Erstatningen kan utbetales i form av verdikort og/eller andre tjenester hvis betingelsene er fleksible. På anmodning fra passasjeren utbetales erstatningen kontant.
Erstatningen skal ikke reduseres ved fradrag av transaksjonsutgifter, som gebyrer og utgifter til telefon mv.
Jernbaneforetakene kan innføre en minimumsterskel hvor erstatning ikke skal betales. Denne terskel får ikke overskride fire euro.
Passasjerer har ikke rett til erstatning hvis de ble underrettet om forsinkelsen ved billettkjøpet.

Artikkel 18 omhandler retten til assistanse ved forsinkelser ved avgang og ankomst. Jernbaneforetaket eller stasjonsansvarlig skal opplyse om forventede avgangs- og ankomsttider så snart slike foreligger. Ved forsinkelser på mer enn 60 minutter skal passasjerer tilbys:

• måltider og forfriskninger som står i rimelig forhold til ventetiden, hvis dette er tilgjengelig på toget eller stasjonen, eller kan leveres på rimelige vilkår
• innkvartering og transport mellom jernbanestasjonen og innkvarteringsstedet, dersom opphold er nødvendig for en eller flere netter, og hvor og når det er fysisk mulig
• transport fra toget til stasjonen, til et annet avgangssted eller til reisens endelige bestemmelsessted hvor og når det er fysisk mulig i tilfelle toget er blokkert på sporet.

Hvis jernbaneforbindelsen ikke kan fortsette, skal jernbaneforetaket snarest mulig arrangere alternativ transport.
Ved ovennevnte assistanse skal jernbaneforetaket være særskilt oppmerksom på funksjonshemmedes behov.

Kapittel V Funksjonshemmede og bevegelseshemmede passasjerer
Jernbaneforetak og stasjonsansvarlige skal, under aktiv medvirkning av funksjonshemmedes organisasjoner sikre at det finnes ikke-diskriminerende regler for transport. Bestillinger og billetter skal tilbys uten ekstra kostnad (artikkel 19).
Jernbaneforetak, billettutsteder eller reisebyråer skal på anmoding informere om tilgjengelighet på reisen, herunder om det rullende materiellet og fasiliteter om bord (artikkel 20).

Ved bemannede stasjoner skal stasjonsansvarlig vederlagsfritt sørge for at funksjonshemmede får tiltrekkelig assistanse til å komme av og på toget vedkommende har kjøpt billett til. På ubemannede stasjoner skal jernbaneforetak og stasjonsansvarlig sørge for at det gis informasjon om de nærmeste bemannede stasjonene og hvor tilgjengelig assistanse er å få (artikkel 22).

Jernbaneforetakene skal vederlagsfritt yte funksjonshemmede assistanse om bord på toget og under på- og avstigning (artikkel 23).

Jernbaneforetak, stasjonsansvarlig, billettutsteder og reisebyråer skal samarbeide for å yte assistanse til funksjonshemmede iht. artikkel 22 og 23 nevnt ovenfor i overensstemmelse med følgende punkter:

a) disse skal yte assistanse når det er gitt beskjed minst 48 timer i forveien om behov for assistanse. Dersom billetten gjelder flere reiser, er én beskjed tilstrekkelig, forutsatt at det er gitt tilfredsstillende informasjon om tidspunkt for de påfølgende reiser,
b) det skal treffes nødvendige tiltak for å kunne motta slik underretning,
c) hvis det ikke er mottatt beskjed i overensstemmelse med a) skal det treffes alle rimelige tiltak for å yte den funksjonshemmede tilstrekkelig assistanse for at denne skal kunne reise,
d) stasjonsansvarlig eller annen bemyndiget skal utpeke steder på eller utenfor stasjonen, der funksjonshemmede kan melde sin ankomst og be om assistanse.
e) assistanse ytes på vilkår av at den funksjonshemmede er på det sted og tidspunkt som angitt. Det skal ikke være mer enn 60 minutter før avgangstidspunktet, og ikke mindre enn 30 minutter (artikkel 24).
Det skal gis erstatning for tap og skade på hjelpemidler for funksjonshemmede dersom jernbaneforetaket er ansvarlig for dette. Det er ikke satt en grense for slik erstatning (artikkel 25).

Kapittel VI Sikkerhet, klager og kvalitet på service
Gjennom avtale med offentlige myndigheter skal jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere og stasjonsansvarlig på sine respektive ansvarsområder treffe passende tiltak, og tilpasse dem til det sikkerhetsnivå som er bestemt av offentlige myndigheter for å sikre passasjerers personlige sikkerhet på stasjoner og om bord på toget. Disse skal også samarbeide og utveksle informasjon om beste framgangsmåte med hensyn til å avverge handlinger som kan svekke sikkerhetsnivået (artikkel 26).
Jernbaneforetakene må etablere en klageordning som skal omfatte de rettigheter og plikter som forordningen omhandler. Jernbaneforetakene skal gjøre det allment kjent hvor passasjerer skal henvende seg, og om sitt arbeidsspråk. Passasjerer skal kunne klage til ethvert jernbaneforetak som har vært involvert i reisen. Mottakeren av klagen skal enten innen en måned gi et svar med begrunnelse eller i berettigede tilfeller informere passasjeren om når svar vil foreligge, og som ikke må være senere enn tre måneder fra mottak av klagen. Jernbaneforetaket skal i en årsrapport informere om antallet og kategorier av mottatte og behandlede klager, svartid og eventuelle forbedringstiltak som er foretatt (artikkel 28).

Jernbaneforetaket skal definere kvalitetsstandarder og implementere et kvalitetsstyringssystem. Dette systemet skal minst omfatte opplysninger om billetter, punktlighet og prinsipper for behandling av trafikkforstyrrelser, kanselleringer, rengjøring av rullende materiell, undersøkelse av kundetilfredshet, klagebehandling, refusjon og kompensasjon for ikke oppfylte servicekvalitetsstandarder, og assistanse til funksjonshemmede. Jernbaneforetaket skal overvåke sine egne ytelser som fremgår av kvalitetsstyringssystemet. Hvert år skal jernbaneforetaket offentliggjøre en rapport om kvalitetsstandarden sammen med årsrapporten. Rapporten skal offentliggjøres på jernbaneforetakets internettside, og i tillegg gjøres tilgjengelig på ERAs nettsider (artikkel 28).

Kapittel VII Informasjon og håndhevelse
Når jernbaneforetak, stasjonsansvarlig og reisebyrå selger billetter skal de opplyse passasjerene om sine rettigheter og plikter iht. forordningen. Jernbaneforetak og stasjonsansvarlig skal på passende måte på stasjonen og på toget gi informasjon om det organ som i medlemslandet er utpekt til å håndheve forordningen (artikkel 29).
Medlemsstatene utpeker et eller flere organ som er ansvarlig for håndhevelsen av forordningen. Dette organ skal være uavhengig med hensyn til organisering, finansiering, rettslig organisering og beslutningstaking fra fordelingsorgan, avgiftsorgan, infrastrukturforvalter og jernbaneforetak. Alle passasjerer kan klage til dette organet eller annet passende utpekt organ, om påstått overtredelse av forordningen (artikkel 30).

De organene i medlemsstatene som er utpekt til å håndheve bestemmelsene i denne forordningen skal samarbeide for å koordinere sine beslutningstakingsprinsipper (artikkel 31).

Kapittel VIII Avsluttende bestemmelser
Medlemsstatene fastsetter hvilke sanksjoner som skal anvendes ved overtredelse av bestemmelsene i forordningen, og sikre at de iverksettes. Sanksjonene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha avskrekkende virkning (artikkel 32).
Forordningen trer i kraft 3. desember 2009.

Merknader
Lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) gjelder anlegg og drift av jernbane, herunder bestemmelser om godkjenningsordninger, reiseinformasjon og salg av billetter mellom jernbanevirksomheter, tilsyn, tvangsmulkt mv, og hører under Samferdselsdepartementets ansvarsområde. Erstatning for skade på passasjerene og deres reisegods i nasjonal jernbanetrafikk er regulert i lov 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar (jernbaneansvarsloven), og hører under Justisdepartementet. For internasjonale trafikk reguleres erstatningsansvaret i lov 10. desember 2004 nr. 82 om Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF-loven). COTIF-loven hører under Samferdselsdepartementet. Det er foretatt lovendringer i disse lovene på bakgrunn av forordningen.

Sakkyndige instansers merknader
Som det fremgår ovenfor i artikkel 2 kan medlemsstatene gjøre unntak fra deler av forordningens virkeområde, unntatt artikkel 9, 11, 12, 19, 20 pkt.1 og artikkel 26 som omhandler kjøp av billetter, erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje, krav til forsikring samt transport av funksjonshemmede. Det kan gjøres unntak for nasjonal passasjertransport i fem år, og med mulighet til forlengelse i ytterligere to femårsperioder (artikkel 2 pkt. 4). Det kan videre gjøres unntak uten tidsbegrensning for lokal- og regional transport (artikkel 2 pkt. 5).

SD har hatt forordningen på høring til jernbaneforetakene og Jernbaneverket for å få belyst de økonomiske og administrative konsekvensene av forordningen, herunder konsekvensene av om det gjøres unntak fra forordningen, samt bedt om en vurdering av om det i det hele tatt bør gjøres unntak fra forordningens virkeområde i Norge. Videre ba SD om en redegjørelse for hvordan selskapenes transportvilkår skiller seg fra kravene som er stilt i forordningen.

NSB AS, Flytoget AS og Jernbaneverket har kommet med kommentarer. Ofotbanen AS, Veolia Transport, NSB Gjøvikbanen AS og Norsk Togoperatørforening (opphørte i april 08) har ikke kommet med høringsuttalelse i saken.

Flytoget er positiv til innholdet i forordningen og mener at mye av det som det legges opp til i forordningen allerede er ivaretatt i Flytogets konsept i dag. Bestemmelsene vil kreve endringer i selskapets transportvilkår, samt tilpasninger hva gjelder informasjon til funksjonshemmede passasjerer.

NSB AS er positiv til den styrkingen av passasjerenes rettigheter det er lagt opp til i forordningen. Dersom jernbanen skal fremstå som et konkurransekraftig transportmiddel sammenlignet med bil, buss og fly, må også passasjerenes rettigheter ivaretas på en god måte.

NSB mener at jernbaneansvarsloven allerede i dag oppfyller kravene i forordningen som omhandler erstatning ved passasjerers død eller skade. Videre oppfyller NSBs transportvilkår, supplert med krav i lov og forskrift, i all hovedsak minimumskravene i forordningen hva gjelder for eksempel krav om refusjon og omlegging av reisen ved forsinkelser. På flere områder gir NSBs transportvilkår passasjerene bedre rettigheter enn det som følger av forordningen.

Imidlertid vil forordningen kunne medføre behov for en rekke systemmessige tilpasninger i NSBs salgs- og reservasjonssystemer, bl.a. for å tilrettelegge for kjøp av gjennomgående internasjonale billetter og klager på internasjonale togreiser, samt behov for opplæring av personell. Det er imidlertid for NSB vanskelig å angi kostnadene fordi det nærmere innholdet i systemer og standarder ikke er avklart. NSB opplyser at slike kostnader ikke vil være relevante for offentlig kjøp produksjonen. Kravene om assistanse til funksjonshemmede vil sannsynligvis også medføre økte kostnader for NSB. NSB mener likevel at jernbanen ikke er tjent med at Norge benytter seg av muligheten til å gjøre unntak.

Jernbaneverket kan ikke se at forordningen har umiddelbare konsekvenser for Jernbaneverket om det gjøres unntak eller ikke i forordningen. Dersom det innvilges unntak fra forordningen vil det føre til at det vil være forskjellinge regler for reisende på nasjonal og internasjonal transport. Etter Jernbaneverkets syn vil dette være et argument for ikke å innvilge unntak fra forordningen.

Vurdering

Gjeldende norsk rett på området og behov for endringer i lov og forskrift

Jernbaneloven regulerer anlegg og drift av jernbane, herunder bestemmelser om godkjenningsordninger, reiseinformasjon og salg av billetter mellom jernbanevirksomheter, tilsyn, tvangsmulkt mv. Videre kan Kongen, jf. § 16, gi forskrift om utfylling og gjennomføring av EØS-avtalen på jernbanens område. Forordningen stiller konkrete krav til salg av billetter, assistanse til reisende med funksjonshemming, krav om etablering av klageordninger, håndhevelse og tilsyn som gikk ut over de materielle bestemmelsene i gjeldende jernbanelov. Det er derfor foretatt lovendringer i jernbaneloven, COTIF-loven og jernbaneansvarsloven på bakgrunn av forordningen. Forordningen ble implementert i norsk rett gjennom jernbanepassasjerrettighetsforskriften.

Administrative og økonomiske konsekvenser
Av høringsuttalelsene fremgår det at selskapene allerede i dag i hovedsak har bedre transportvilkår enn det som det er lagt opp til i forordningen. NSB vil imidlertid bli påført systemkostnader for tilpasninger i salgs- og reservasjonssystemer og opplæring av personellet, bl.a. for å tilrettelegge for kjøp av gjennomgående internasjonale billetter og klager på internasjonale togreiser. Imidlertid er det vanskelig å angi kostnadene fordi innholdet i systemer og standarder ikke er nærmere avklart i EU. NSB mener at kostnadene kan bli betydelige. Det vil også påregnes at etablering av en klageordning i selskapene, herunder å kreve regress, samt assistanse til funksjonshemmede vil påføre selskapene noe økte utgifter.

Jernbaneverket kan ikke se at forordningen vil medfører umiddelbare konsekvenser. Forordningen krever at det skal utpekes et organ som skal håndheve forordningen og det skal også være mulig å klage til dette organ eller annet organ som medlemsstaten utpeker. Det må regnes med at det vil trenges noen ressurser, ca ett årsverk, til det organ som skal å håndheve forordningen i Norge (Statens jernbanetilsyn). SJT vil også midlertidig være klageorgan iht. forordningen (forskriften). Etablering av et klageorgan vil bli utredet nærmere, i første omgang sammen med flyklager. Imidlertid er det i forordningen etablert krav om at jernbaneselskapene skal ha egne klageordninger slik at enkeltklager kanaliseres dit. Gjennomføring av forordningen vil bidra til å gi passasjerene, uavhengig av hvilket jernbaneforetak med lisens som de reiser med i EU, de samme minimumsrettighetene. Som et ledd i å få overført flere reisende fra bil til jernbane vil forordningen være et viktig bidrag til å gjøre jernbanen mer attraktiv og konkurransedyktig. Samferdselsdepartementet mener derfor at de kostnadene som selskapene og håndhevingsorganet vil bli påført for å bedre passasjerenes, herunder de funksjonshemmedes rettigheter ved transport med jernbane, er akseptable i forhold til de fordelene som oppnås, jf. at NSB i sin høringsuttalelse uttalte at dersom jernbanen skal fremstå som et konkurransekraftig transportmiddel må også passasjerenes rettigheter ivaretas på en god måte og at NSB også opplyser at økte systemkostnader ikke vil være relevante for offentlig kjøp produksjonen.

Konklusjon
Rettsakten ble ansett som EØS-relevant og akseptabel. Det var ikke behov for tilpasningstekst. Forordningen ble implementert i norsk rett gjennom forskrift.

Status
Forordningen ble vedtatt etter forliksprosedyre 23. oktober 2007 og publisert i OJ 3. desember 2007. Frist for implementering av rettsakten i nasjonal rett er 4. desember 2009.

Forordningen ble tatt inn i EØS-avtalen 2. juli 2010, nr. 90/2010, og implementert i norsk rett 3. september 2010, jf. jernbanepassasjerrettighetsforordningen.