Forsikringsformidlingsdirektivet 2002
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/92/EF av 9. desember 2002 om forsikringsformidling
Directive 2002/92/EC of the European Parliament and of the Council of 9 December 2002 on insurance mediation
Fortolkningsdom avsagt av EU-domstolen 31.5.2018
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra direktivet, norsk utgave utgave)
1) Forsikrings- og gjenforsikringsformidlere spiller en sentral rolle ved distribusjon av forsikrings- og gjenforsikringsprodukter i Fellesskapet.
2) Et første skritt for å lette utøvelsen av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester for forsikringsagenter og -formidlere ble tatt ved rådsdirektiv 77/92/EØF av 13. desember 1976 om tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester innen forsikringsagenters og forsikringsformidleres virksomhet (næringshovedgruppe 630 ISIC), særlig om overgangstiltak for disse former for virksomhet.
3) Direktiv 77/92/EØF skulle få anvendelse til bestemmelser om samordning av nasjonale regler om adgang til utøvelse av virksomhet som forsikringsagent og forsikringsformidler trådte i kraft.
4) Kommisjonsrekommandasjon 92/48/EØF av 18. desember 1991 om forsikringsformidlere ble stort sett fulgt av medlemsstatene, og bidro til tilnærming av nasjonale bestemmelser om faglige krav til og registrering av forsikringsformidlere.
5) Det er imidlertid fortsatt betydelige forskjeller mellom nasjonale bestemmelser, noe som hindrer adgangen til og utøvelse av virksomhet som forsikrings- og gjenforsikringsformidlere i det indre marked. Direktiv 77/92/EØF bør derfor erstattes med et nytt direktiv.
6) Forsikrings- og gjenforsikringsformidlere bør kunne benytte seg av traktatens bestemmelser om etableringsadgang og adgang til å yte tjenester.
7) Forsikringsformidleres manglende mulighet til fritt å utøve sin virksomhet i hele Fellesskapet gjør at det felles marked for forsikring ikke fungerer som det skal.
8) Samordningen av nasjonale bestemmelser om yrkesmessige krav til og registrering av personer som begynner og utøver virksomhet som forsikringsformidler, kan derfor bidra både til gjennomføringen av det felles marked for finansielle tjenester, og til at forbrukervernet på dette området bedres.
9) Ulike typer personer eller institusjoner, som agenter, formidlere og foretak som yter bank- og forsikringstjenester ("bankforsikring"), kan distribuere forsikringsprodukter. Likebehandling av aktører og forbrukervern forutsetter at alle disse personer eller institusjoner omfattes av dette direktiv.
10) Dette direktiv inneholder en definisjon av "bundet forsikringsformidler" som tar hensyn til kjennetegnene ved markedene i visse medlemsstater, og hvor formålet er å fastsette registreringsvilkårene som får anvendelse på slike formidlere. Denne definisjonen er ikke ment å hindre medlemsstatene i å ha lignende begreper med hensyn til forsikringsformidlere som handler for og på vegne av et forsikringsforetak fullt ut på sistnevntes ansvar, men som har fullmakt til å motta premier eller beløp ment for kunden, i samsvar med de finansielle garantier fastsatt i dette direktiv.
11) Dette direktiv bør få anvendelse på personer hvis virksomhet består i å yte forsikringsformidlingstjenester til tredjemann mot vederlag, enten i form av penger eller en annen form for avtalt økonomisk fordel som er knyttet til ytelsen.
12) Dette direktiv bør ikke få anvendelse på personer med annen yrkesvirksomhet, som skatteeksperter eller regnskapsførere, som ved enkelte anledninger gir råd om forsikringsdekning som ledd i denne andre yrkesvirksomhet, og det bør heller ikke få anvendelse på personer som bare gir generelle opplysninger om forsikringsprodukter, forutsatt at formålet med denne virksomheten ikke er å hjelpe kunden med å inngå eller oppfylle en forsikrings- eller gjenforsikringsavtale, yrkesmessig skadebehandling for et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak, eller taksering og oppgjør av skadetilfeller.
13) Dette direktiv bør ikke få anvendelse på personer som utøver forsikringsformidling som en binæring, på visse strenge vilkår.
14) Forsikrings- og gjenforsikringsformidlere bør registreres hos vedkommende myndighet i den medlemsstat der de har sitt bosted eller hovedadministrasjon, forutsatt at de oppfyller strenge yrkesmessige krav til kompetanse, god vandel, dekning gjennom yrkesansvarsforsikring og økonomisk evne.
15) Denne registreringen bør gi forsikrings- og gjenforsikringsformidlere rett til å utøve virksomhet i andre medlemsstater i samsvar med prinsippene om etableringsadgang og adgang til å yte tjenester, forutsatt at en hensiktsmessig framgangsmåte for melding er fulgt mellom vedkommende myndigheter.
16) Det er behov for passende sanksjoner overfor personer som utøver forsikrings- eller gjenforsikringsformidling uten å være registrert, forsikrings- eller gjenforsikringsforetak som benytter seg av tjenester fra uregistrerte formidlere, og overfor formidlere som ikke overholder nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktiv.
17) Samarbeid og informasjonsutveksling mellom vedkommende myndigheter er av avgjørende betydning for å verne forbrukerne og sikre soliditeten til forsikrings- og gjenforsikringsvirksomheten i det felles marked.
18) Det er av avgjørende betydning for forbrukeren å vite om vedkommende har å gjøre med en formidler som gir råd om produkter fra et bredt utvalg forsikringsforetak, eller om produkter som tilbys av et begrenset antall forsikringsforetak.
19) Dette direktiv bør fastsette forsikringsformidleres forpliktelser til å gi kunder informasjon. En medlemsstat kan i den forbindelse opprettholde eller vedta strengere bestemmelser som kan pålegges forsikringsformidlere, uavhengig av bosted, som utøver formidlingsvirksomhet på medlemsstatens territorium, forutsatt at disse strengere bestemmelsene er i samsvar med fellesskapsretten, herunder europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked ("Direktivet om elektronisk handel").
20) Dersom formidleren erklærer at hun/han gir råd om produkter fra et bredt utvalg forsikringsforetak, bør hun/han gjennomføre en upartisk og tilstrekkelig bred analyse av produktene som finnes på markedet. Alle formidlere bør dessuten begrunne sine råd.
21) Behovet for å kreve slike opplysninger er mindre dersom kunden er et selskap som ønsker gjenforsikring eller forsikringsdekning for kommersielle og industrielle risikoer.
22) Det er behov for hensiktsmessige og effektive klage- og skadeerstatningsordninger i medlemsstatene for å løse tvister mellom forsikringsformidlere og kunder, eventuelt ved bruk av eksisterende ordninger.
23) Uten at det berører kundenes rett til å bringe saker inn for domstolene, bør medlemsstatene oppfordre offentligrettslige eller privatrettslige organer som er opprettet med tanke på utenrettslig løsning av tvister, til å samarbeide for å løse tverrnasjonale tvister. Formålet med et slikt samarbeid kunne for eksempel være å gjøre det mulig for kundene å kontakte utenrettslige organer som er opprettet i deres bostedsstat, i forbindelse med klager på forsikringsformidlere som er etablert i andre medlemsstater. Opprettelsen av nettet FIN-NET gir bedre hjelp til forbrukere som benytter tjenester over landegrensene. I bestemmelsene om framgangsmåter bør det tas hensyn til kommisjonsrekommandasjon 98/257/EF av 30. mars 1998 om de prinsipper som får anvendelse på organer med ansvar for utenomrettslig løsning av forbrukertvister(7).
24) Direktiv 77/92/EØF bør derfor oppheves
1) Forsikrings- og gjenforsikringsformidlere spiller en sentral rolle ved distribusjon av forsikrings- og gjenforsikringsprodukter i Fellesskapet.
2) Et første skritt for å lette utøvelsen av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester for forsikringsagenter og -formidlere ble tatt ved rådsdirektiv 77/92/EØF av 13. desember 1976 om tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester innen forsikringsagenters og forsikringsformidleres virksomhet (næringshovedgruppe 630 ISIC), særlig om overgangstiltak for disse former for virksomhet.
3) Direktiv 77/92/EØF skulle få anvendelse til bestemmelser om samordning av nasjonale regler om adgang til utøvelse av virksomhet som forsikringsagent og forsikringsformidler trådte i kraft.
4) Kommisjonsrekommandasjon 92/48/EØF av 18. desember 1991 om forsikringsformidlere ble stort sett fulgt av medlemsstatene, og bidro til tilnærming av nasjonale bestemmelser om faglige krav til og registrering av forsikringsformidlere.
5) Det er imidlertid fortsatt betydelige forskjeller mellom nasjonale bestemmelser, noe som hindrer adgangen til og utøvelse av virksomhet som forsikrings- og gjenforsikringsformidlere i det indre marked. Direktiv 77/92/EØF bør derfor erstattes med et nytt direktiv.
6) Forsikrings- og gjenforsikringsformidlere bør kunne benytte seg av traktatens bestemmelser om etableringsadgang og adgang til å yte tjenester.
7) Forsikringsformidleres manglende mulighet til fritt å utøve sin virksomhet i hele Fellesskapet gjør at det felles marked for forsikring ikke fungerer som det skal.
8) Samordningen av nasjonale bestemmelser om yrkesmessige krav til og registrering av personer som begynner og utøver virksomhet som forsikringsformidler, kan derfor bidra både til gjennomføringen av det felles marked for finansielle tjenester, og til at forbrukervernet på dette området bedres.
9) Ulike typer personer eller institusjoner, som agenter, formidlere og foretak som yter bank- og forsikringstjenester ("bankforsikring"), kan distribuere forsikringsprodukter. Likebehandling av aktører og forbrukervern forutsetter at alle disse personer eller institusjoner omfattes av dette direktiv.
10) Dette direktiv inneholder en definisjon av "bundet forsikringsformidler" som tar hensyn til kjennetegnene ved markedene i visse medlemsstater, og hvor formålet er å fastsette registreringsvilkårene som får anvendelse på slike formidlere. Denne definisjonen er ikke ment å hindre medlemsstatene i å ha lignende begreper med hensyn til forsikringsformidlere som handler for og på vegne av et forsikringsforetak fullt ut på sistnevntes ansvar, men som har fullmakt til å motta premier eller beløp ment for kunden, i samsvar med de finansielle garantier fastsatt i dette direktiv.
11) Dette direktiv bør få anvendelse på personer hvis virksomhet består i å yte forsikringsformidlingstjenester til tredjemann mot vederlag, enten i form av penger eller en annen form for avtalt økonomisk fordel som er knyttet til ytelsen.
12) Dette direktiv bør ikke få anvendelse på personer med annen yrkesvirksomhet, som skatteeksperter eller regnskapsførere, som ved enkelte anledninger gir råd om forsikringsdekning som ledd i denne andre yrkesvirksomhet, og det bør heller ikke få anvendelse på personer som bare gir generelle opplysninger om forsikringsprodukter, forutsatt at formålet med denne virksomheten ikke er å hjelpe kunden med å inngå eller oppfylle en forsikrings- eller gjenforsikringsavtale, yrkesmessig skadebehandling for et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak, eller taksering og oppgjør av skadetilfeller.
13) Dette direktiv bør ikke få anvendelse på personer som utøver forsikringsformidling som en binæring, på visse strenge vilkår.
14) Forsikrings- og gjenforsikringsformidlere bør registreres hos vedkommende myndighet i den medlemsstat der de har sitt bosted eller hovedadministrasjon, forutsatt at de oppfyller strenge yrkesmessige krav til kompetanse, god vandel, dekning gjennom yrkesansvarsforsikring og økonomisk evne.
15) Denne registreringen bør gi forsikrings- og gjenforsikringsformidlere rett til å utøve virksomhet i andre medlemsstater i samsvar med prinsippene om etableringsadgang og adgang til å yte tjenester, forutsatt at en hensiktsmessig framgangsmåte for melding er fulgt mellom vedkommende myndigheter.
16) Det er behov for passende sanksjoner overfor personer som utøver forsikrings- eller gjenforsikringsformidling uten å være registrert, forsikrings- eller gjenforsikringsforetak som benytter seg av tjenester fra uregistrerte formidlere, og overfor formidlere som ikke overholder nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktiv.
17) Samarbeid og informasjonsutveksling mellom vedkommende myndigheter er av avgjørende betydning for å verne forbrukerne og sikre soliditeten til forsikrings- og gjenforsikringsvirksomheten i det felles marked.
18) Det er av avgjørende betydning for forbrukeren å vite om vedkommende har å gjøre med en formidler som gir råd om produkter fra et bredt utvalg forsikringsforetak, eller om produkter som tilbys av et begrenset antall forsikringsforetak.
19) Dette direktiv bør fastsette forsikringsformidleres forpliktelser til å gi kunder informasjon. En medlemsstat kan i den forbindelse opprettholde eller vedta strengere bestemmelser som kan pålegges forsikringsformidlere, uavhengig av bosted, som utøver formidlingsvirksomhet på medlemsstatens territorium, forutsatt at disse strengere bestemmelsene er i samsvar med fellesskapsretten, herunder europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked ("Direktivet om elektronisk handel").
20) Dersom formidleren erklærer at hun/han gir råd om produkter fra et bredt utvalg forsikringsforetak, bør hun/han gjennomføre en upartisk og tilstrekkelig bred analyse av produktene som finnes på markedet. Alle formidlere bør dessuten begrunne sine råd.
21) Behovet for å kreve slike opplysninger er mindre dersom kunden er et selskap som ønsker gjenforsikring eller forsikringsdekning for kommersielle og industrielle risikoer.
22) Det er behov for hensiktsmessige og effektive klage- og skadeerstatningsordninger i medlemsstatene for å løse tvister mellom forsikringsformidlere og kunder, eventuelt ved bruk av eksisterende ordninger.
23) Uten at det berører kundenes rett til å bringe saker inn for domstolene, bør medlemsstatene oppfordre offentligrettslige eller privatrettslige organer som er opprettet med tanke på utenrettslig løsning av tvister, til å samarbeide for å løse tverrnasjonale tvister. Formålet med et slikt samarbeid kunne for eksempel være å gjøre det mulig for kundene å kontakte utenrettslige organer som er opprettet i deres bostedsstat, i forbindelse med klager på forsikringsformidlere som er etablert i andre medlemsstater. Opprettelsen av nettet FIN-NET gir bedre hjelp til forbrukere som benytter tjenester over landegrensene. I bestemmelsene om framgangsmåter bør det tas hensyn til kommisjonsrekommandasjon 98/257/EF av 30. mars 1998 om de prinsipper som får anvendelse på organer med ansvar for utenomrettslig løsning av forbrukertvister(7).
24) Direktiv 77/92/EØF bør derfor oppheves