(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 5.3.2025)

IDD inneholder regler av både offentligrettslig og privatrettslig karakter. Reglene av offentligerettslig karakter er gjennomført i norsk rett ved lov om forsikringsformidling (lov 22. desember 2021 nr. 163), som trådte i kraft 1. januar 2022. Loven gjelder for forsikringsformidlere (forsikringsmeglere, forsikringsagenter og aksessorisk forsikringsagentvirksomhet). Regler av offentligrettslig karakter som vedgår forsikringsforetak gjennomført ved at det er inntatt nye regler om forsikringsdistribusjon i finansforetaksloven (lov 10. april 2015 nr. 17). Regler av privatrettslig karakter er gjennomført ved nye bestemmelser i forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69). 

Forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD - (EU) 2016/97)) trådte i kraft 23. februar 2016 og gjelder i EU fra 1. oktober 2018. IDD erstatter forsikringsformidlingsdirektivet (IMD - direktiv 2002/92/EF), som var gjennomført i norsk regelverk i lov 10. juni 2005 om forsikringsformidling.

IDD fastsetter minimumskrav for adgangen til å drive forsikringsformidlings­virksomhet og for distribusjon av forsikringsprodukter. Sammenholdt med IMD er IDD utvidet til også å omfatte forsikringsforetakenes eget salg av forsikringer, og inneholder også mer utfyllende krav til distribusjon av forsikringer. Hovedformålet med direktivet er å innføre like rammer for formidling og salg av forsikringer uavhengig av salgskanal og dermed sikre forbrukere samme beskyttelsesnivå. Harmoniserte regler skal dessuten bidra til likere konkurransevilkår mellom distribusjonskanalene for forsikringsprodukter. Direktivet er basert på minimumsharmonisering.

Begrepet "forsikringsdistribusjon" omfatter prosessene for å forberede, inngå, administrere og gjennomføre en forsikringsavtale. Direktivet gjelder for forsikringsformidlere og forsikringsforetak. Når det gjelder forsikringsforetak får direktivet bare anvendelse på forsikringsforetakenes distribusjon av forsikringsavtaler. Øvrige krav til forsikringsforetakenes virksomhet følger av forsikringsdirektivet (Solvens II). Direktivet gjelder for distribusjon av all skadeforsikring, livsforsikring og gjenforsikring. Både kollektive og individuelle forsikringsavtaler er omfattet.

IDD viderefører i all hovedsak forsikringsformidlings­direktivets regler knyttet til registrering av forsikringsformidlere og vilkår for å drive forsikringsformidlingsvirksomhet. Direktivet fastsetter blant annet løpende krav til kunnskap og kompetanse. IDD utvider kompetansekravene til også å gjelde ansatte i forsikrings- og gjenforsikringsforetak som er involvert i distribusjon. I vedlegg til direktivet er det listet opp minstekrav til kunnskapsområder under ulike forsikringsprodukter innenfor skade- og livsforsikring, som forsikringsformidlere må dokumentere at de oppfyller.Det er også krav om minst 15 timers årlig, relevant etterutdanning for forsikringsformidlere og ansatte i forsikringsforetak som er direkte beskjeftiget med forsikringsdistribusjon. 

IDD fastsetter generelle krav til regler om god forretningsskikk, blant annet krav om å opptre i kundens beste interesse. Videre inneholder direktivet regler om informasjon om potensielle interessekonflikter og åpner for at medlemsstatene kan forby distributøren å motta vederlag fra andre enn kunden (denne muligheten er ikke benyttet i norsk rett). I tillegg er det nye regler om at forsikringsforetak og forsikringsformidlere som produserer forsikringer for salg til kunder, skal ha en hensiktsmessig prosess for godkjenning av det enkelte forsikringsprodukt og av vesentlige endringer i et eksisterende produkt (produktstyring)

IDD inneholder mer utførlige regler om rådgivning, og om standarder for salg der det ikke ytes rådgivning. Ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter er det gitt tilleggskrav som skjerper rådgivningskrav. 

IDD innfører regler om samarbeid mellom medlemsstatenes tilsynsmyndigheter og inneholder mer omfattende regler om grensekryssende virksomhet og filialetablering enn tidligere.

Direktivet inneholder også bestemmelser om administrative sanksjoner og tiltak, blant annet regler om overtredelsesgebyr.

Rettslige konsekvenser

Forordningen er EØS-relevant. og er inntatt i EØS-avtalen.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Administrative og økonomiske konsekvenser er omtalt nærmere i høringsnotatene til henholdsvis Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Sakkyndiges merknader

Saken er behandlet i Spesialutvalg for kapitalbevegelser og finansielle tjenester og er funnet EØS-relevant og akseptabel.