BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 9.1.2017)

Sammendrag av innhold
EU kommisjonen har vedtatt forordning (EU) 2015/2338 som endrer forordning (EU) nr. 956/2012 med nye krav til flygeregistratorer og undervannslokaliseringsenheter for luftfartøyer. Disse bestemmelsene skal gjelde luftfartsoperatører som utfører ervervsmessig lufttransport (CAT), spesialiserte luftfartsoperasjoner (SPO) og ikke-ervervsmessig flyging med komplekse luftfartøyer (NCC).

Forordningen innfører også krav til bruk av systemer for å spore luftfartøy ("aircraft tracking systems"). Disse reglene vil gjelde for ervervsmessig luftfart med store fly.

I. Nærmere om de endrede kravene til flygergistrator og undervannslokaliseringsenheter:
Kravene kommer som følge av en endring av ICAO Annex 6, hvor det stilles krav til utfasing av gammel teknologi for flygeregistator (taleregistrator og ferdsskriver) og krav til forbedret opptakstid for disse enhetene, samt forbedringer av undervannslokaliseringsenheter for lettere å lokalisere luftfartøyer som havarerer i vann. Forordningen inneholder også regler som krever at luftfartsoperatørene etablerer prosedyrer for å sikre opptakene fra flygeregistratorer.

Den bakenforliggende årsaken til endringene er erfaringer fra havariundersøkelser, hvor undersøkelsene har blitt forhindret ved at man har hatt vansker med å lokalisere havarerte luftfartøyer under vann. I tillegg har data fra slike fartøyers taleregistrator og ferdsskriver gått tapt bl.a. som følge av svakheter ved dagens krav til ettersynsrutiner og teknologien som brukes i disse enhetene.

I tillegg inneholder forordningen også regler som skal hindre at opptakene fra taleregistratorer og ferdsskrivere brukes til andre formål en flysikkerhetsarbeid.

Reglene skal gjelde luftfartsoperatører som utfører CAT, NCC og SPO-operasjoner med fly eller helikopter. Overgangsreglene er differensierte, hvor de mest omfattende kravene bare vil gjelde tunge fly (MCTOM over 27000 kg). Kravet til bruk av forbedret undervannslokaliseringsenhet gjelder ikke for fartøyer som opereres på ruter som går mindre enn 180NM fra land, eller som er utrustet med et system for lokalisering av fartøyet i en nødsituasjon.

II. Nærmere om kravene til systemer for sporing av luftfartøyer:
Forordning (EU) 2015/2338 stiller krav om luftfartsoperatører som utfører ervervsmessig lufttransport med fly med MCTOM over 27.000 kg og med mer enn 19 passasjerseter, samt med fraktfly med MCTOM over 45.000 kg, skal etablere et system for kontinuerlig sporing av disse flygingene. Regelen er «funksjonsbasert» på den måten at den ikke pålegger operatørene en bestemt teknisk løsning. Kravet om sporing vil ikke gjelde flyginger som foregår i områder hvor lufttrafikktjenesten (ATC) ivaretar slik sporing.

I tillegg til dette inneholder forordningen regler som stiller krav til at disse luftfartøyene utrustes med et automatisk system for lokalisering av fartøyer som er i en nødsituasjon. Dette kravet kommer som følge av at ICAO etter mandat fra medlemsstatene og luftfartsindustrien har utarbeidet et nytt konsept kalt Global Aeronautical Distress and Safety System (GADSS), hvor et system for slik automatisk lokalisering er sentralt. De nye felleseuropeiske reglene om dette er harmonisert med ICAOs utkast til standarder som ventes å bli vedtatt. Kravet til et slikt system ventes å kunne bli ivaretatt ved hjelp av flere ulike tekniske løsninger. Reglene er derfor utformet slik at det ikke stilles krav til bruk av en bestemt type teknologi. Reglene gjelder nye luftfartøyer samt luftfartøyer som allerede er utrustet til å kunne spores ved hjelp av slike systemer. Reglene krever dermed ikke ettermontering av utstyr på den eksisterende flyparken. Forordningen inneholder også overgangsregler som skal gi industrien tilstrekkelig tid å tilpasse seg de nye kravene.

Merknader

I. Hjemmel i EF-traktaten

Forordning (EU) 2015/2338 er hjemlet i forordning (EF) 216/2008 (EASA basisforordningen) artikkel 8, som igjen er hjemlet i TFEU artikkel 100.

II. Gjeldende regler på området

Krav til undervannslokaliseringsenheter og flygeregistrator er i dag regulert i forordning (EU) nr. 965/2012 som er gjennomført i norsk rett ved forskrift 7. august 2013 om luftfartsoperasjoner. Regler om sporing av luftfartøyer finnes ikke i gjeldende regelverk.

III. Rettslige konsekvenser for Norge

Forordning (EU) 2015/2338 endrer forordning (EU) nr. 965/2012 om luftfartsoperasjoner som alt er gjennomført i norsk rett. Norge anses forpliktet til å gjennomføre forordning (EU) 2015/2338. Dette vil kreve en mindre endring av forskrift 7. august 2013 om luftfartsoperasjoner.

IV. Administrative konsekvenser for Norge

For Luftfartstilsynet ventes ikke reglene i forordning (EU) 2015/2338 å få vesentlige administrative konsekvenser. Reglene medfører ikke annet enn at Luftfartstilsynet gjennom tilsyn må verifisere at de aktuelle luftfartsoperatørene overholder de nye kravene. Dette vil inngå som del av tilsynsarbeidet Luftfartstilsynet i dag alt fører.

Det er ikke ventet at det foreslåtte regelverket vil få administrative konsekvenser for andre norske myndigheter.

V. Økonomiske konsekvenser for private og for offentlige myndigheter i Norge

Med referanse til avsnittet over ventes ikke reglene i forordning (EU) 2015/2338 å få særskilte økonomiske konsekvenser for norske myndigheter.

For luftfartsoperatørene som omfattes av forordningen anses de økonomiske konsekvensene av kravene til taleregistratorer, ferdsskrivere og undervannslokaliseringsenheter som totalt sett moderate, og at reglene på sikt kan medføre reduserte kostnader for operatørene. Reglene vil kreve utskifting av taleregistratorer, ferdsskrivere og undervannslokaliseringsenheter som ikke oppfyller de nye kravene. Kravene vil være mest omfattende for flyselskaper som opererer fly over 27 000 kg over åpne havstrekninger. Kostnaden for dette vil variere alt etter selskapets sammensetning av luftfartøyparken. Det europeiske flysikkerhetsbyrået EASA har anslått at den totale kostnaden for den europeiske luftfartsbransjen fram til 2021 vil være 21 400 000 EUR. Overgangsperiodene som på det lengste strekker seg fram til 2021, vil medføre at kostnaden kan fordeles over flere år. Alle berørte fly- og helikopteroperatører vil også måtte utvikle nye prosedyrer for sikring av data fra luftfartøyer i tilfelle havari. Dette vil være en engangsjobb og kostnaden ved dette anses ikke som betydelig. EASA har anslått at driftskostnadene for ettersyn og vedlikehold vil bli redusert til under dagens nivå når taleregistratorer og ferdsskrivere med ny teknologi blir faset inn.

Passasjer- og fraktflyselskaper som blir omfattet av kravene om systemer for sporing av luftfartøyer og automatisk lokalisering av luftfartøyer i nødssituasjoner vil bli påført kostnader for etablering og drift av slike systemer. På grunn av det i dag eksistrer og utvikles ulike teknologiske løsninger for dette, samt at reglene ikke pålegger bruk av noen bestemt løsning, er det vanskelig å anslå noe beløp. Ettersom reglene ikke stiller krav til ettermontering av utstyr i eksisterende fly, vil kostnadene for slik utrustning av luftfartøyene være innbakt i anskaffelsesprisen for fartøyene. Kostnadene ved etablering av slike systemer vil gjelde alle aktuelle luftfartsoperatører globalt ettersom ICAO er i ferd med å vedta nye standarder med de samme kravene. Kostnadene anses således ikke å stille luftfartsoperatører fra EU/EØS land dårligere enn luftfartsoperatører fra andre deler av verden.

Sakkyndige instansers merknader
Saken var på nasjonal høring høsten 2015. Høringsinstansene uttalte seg positivt til reglene.

Saken har vært behandlet etter hurtigprosedyre og er derfor ikke behandlet i SU.

Forordning (EU) 2015/2338 anses å være EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
De nye reglene i forordning (EU) 2015/2338 adresserer det som gjennom flere flyulykker de senere år har vist seg å være utilstrekkeligheter ved dagens teknologiske løsninger for lokalisering av havarerte luftfartøyer i havområder. Luftfartstilsynet mener de nye reglene vil gi mulighet for lettere lokalisering av slike fartøyer og større mulighet for å sikre dataene fra slike havarier. Kunnskapen fra slike luftfartsulykker er verdifull og vil kunne medføre viktige sikkerhetsforbedringer i luftfarten. Kostnadene ved tiltakene anses som akseptable, og tiltakene vil på sikt kunne medføre kostnadsbesparelser for de berørte operatørene. Luftfartstilsynet anser dermed reglene i forordning (EU) 2015/2338 å være i tråd med norske interesser på området.

Luftfartstilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status
Forordning (EU) 2015/2338 er utarbeidet etter forslag fra EASA (Opinion 01/2014) og var på åpen høring 1. kvartal 2014 som NPA 2013-26. Luftfartstilsynet hadde ikke kommentarer til høringsutkastet. Det er ikke kjent om andre aktører i det norske markedet besvarte høringen.

Luftfartstilsynet gjennomførte nasjonal høring av reglene høsten 2015 etter at saken var ferdigbehandlet i EASA komiteen.

Saken er av EFTA-sekretariatet behandlet etter fast track-prosedyren.

Forordning 2015/2338 ble vedtatt 11. desember 2015. Forordningen er EØS-relevant og akseptabel.