Europeisk e-tjenestekort: juridisk og operasjonelt rammeverk
Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om juridiske og operasjonelt rammeverk for europeiske e-tjenestekort opprettet ved forordning ... [KOM(2016) 824]
Proposal for Directive of the European Parliament and of the Council on the legal and operational framework of the European services e-card introduced by Regulation ....[COM(2016) 824]
Progresjon
Forslaget ble trukket av Kommisjonen 23.4.2021
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 28.11.2019)
Bakgrunn og formål
Tjenester utgjør en stor del av EUs GDP (70%) og spiller derfor en viktig rolle når det gjelder vekst og sysselsetting i det indre marked. Tjenestedirektivet (2006/123/EF) fastsatte horisontale bestemmelser som skille legge bedre til rette for etablering av tjenetestevirksomhet - og tjenesteyters mulighet til å tilby grenseoverskridende handel med tjenester. Direktivet har bidratt til å forbedre tjenestehandelen i EØS. Samtidig viser studier at selv om flere tjenestesektorer ut fra sitt innhold og særtrekk egner seg godt for grenseoverskridende handel i EØS, utnyttes ikke dette potensialet for vekst og sysselsetting fullt ut. En årsak er at det fortsatt eksisterer betydelige barrierer for grenseoverskridende tjenesteytelser som gjør veien ut i Europa komplisert og mindre attraktiv. Dette er bakgrunnen for at Europakommisjonen i sin strategi for det indre marked "Uppgrading the single Market: more opportunities for people and business" lanserte ideen om et europeisk tjenestekort (tidligere omtalt som tjenestepass).
For å gjennomføre dette tiltaket har Europakommisjonen lagt frem to rettsakter. En forordning KOM (2016)824 (se eget EØS-notat) samt forslag til direktiv om det rettslige og operasjonelle rammeverket for europeisk tjeneste e-kort (heretter tjenestekort) KOM (2016)823 som omtales i dette notatet. Det overordnede målet med direktivforslaget er å sikre et velfungerende indre marked for tjenester, ikke bare nasjonalt, men innen hele EØS. Med tjenestekortet introduseres en enhetlig og forenklet prosedyre som skal gjøre det enklere for tjenesteytere tilby grenseoverskridende tjenestehandel i EØS. Tjenestekortet er elektronisk og bekrefter at en tjenestevirksomhet er lovlig etablert i en medlemsstat (hjemstaten). Vertsstaten er der hvor tjenesteyter ønsker å ekspandere sin virksomhet til skal ikke pålegge tjenesteyter forutgående tillatelsesordninger eller notifiseringsplikter som tjenesteyter allerede oppfyller i sin hjemstat.
Sammendrag av direktivets innhold
Innføring av tjenestekort krever samarbeid mellom myndigheter i EØS. Behovet for gode og effektive løsninger for samarbeid tilsier bruk av Indre Markeds Informasjonssystem (IMI) i prosessen for å søke om og tildele europeisk tjenestekort. Bruken av IMI til dette formål må besluttes på EU-nivå. I tillegg gir direktivet bestemmelser om rollen til de nasjonale, koordinerende myndigheter for utstedelse av tjenestekort. Samtidig gis nasjonalstatene ansvaret for å peke ut den myndighet som er best egnet til å utføre disse oppgavene og i tråd med direktivets bestemmelser. Direktivet klargjør hva som kreves for å få et tjenestekort, hvilken rolle hhv hjem- og vertsstaten skal ha i prosessen samt hvilke av hjemstatens handlinger vertsstaten må godta. Det skal gjelde to typer tjenestekort. Ett for sekundær etablering (etablering av filial etc.) og ett for midlertidig tjenestevirksomhet. Tjenestekortet er en frivillig ordning for virksomhetene.
Direktivet inneholder også bestemmelser om gyldighet og hva som utløser adgang til å trekke tilbake et utstedt tjenestekort.
Direktivet har et vedlegg (Annex 1) som lister hvilke tjenester direktivet gjelder for.
Nærmere om direktivets innhold
Direktivet inneholder fire kapitler som beskriver rammen for tjenestekortet og de prosesser som skal følges for søknad, vurdering av dokumenter og informasjon samt utsedelse av europeisk tjenestekort.
Kapittel I angir direktivets hovedinnhold, virkeområde og definisjoner.
Kapittel II gir nærmere bestemmelser om konsekvenser av at det er utstedt et europeiske tjenestekort, hva dette innebærer for vertsstaten, bruk av informasjonen som fremgår av tjenestekortet samt bestemmelser om kortets gyldighet.
Kapittel III regulerer ordningen med utstedelse av europeiske tjenestekort og hva dette kan inneholde, adgangen for nasjonalstaten til å påberope seg allmenne hensyn samt bestemmelser om hvordan hhv hjemstaten og vertsstaten skal vurdere søknaden om tjenestekort. Videre gir kapittelet bestemmelser om hvordan søknadene skal vurderes for hhv. midlertidige tjenestevirksomhet og ved sekundær etablering. Herunder saksbehandlingsfrister og krav til fremgangsmåte både for søker og myndigheter. Prinsippet om at tjenesteyter kun skal gi informasjon en gang skal gjelde i medlemslandene. Kapittelet har avslutningsvis bestemmelser om tilbaketrekking av tjenestekortet eller suspensjon av dets gyldighet i gitte tilfeller.
Kapittel IV har avsluttende bestemmelser om Europakommisjonens delegerte myndighet til å fatte vedtak om gjennomføringen av forordningen, komite prosedyrer, overvåking av gjennomføringen av regelverket nasjonalt, en revisjonsklausul samt frister for når direktivet skal implementeres nasjonalt. Det foreslås at direktivet trer i kraft 20 dager etter publisering i OJ.
Annex I lister de tjenestesektorer som direktivet gjelder for - og som tjenestekort kan utstedes for. Listen følger statistisk klassifisering for økonomisk aktivitet i EU (NACE Rev.) og omfatter seksjon F Bygg (Construction), seksjon J Informasjon og kommunikasjon, seksjon M Profesjonell, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og seksjon N Administrative og støttefunksjons tjenester.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Gjennomføring av direktiv om juridisk og operasjonelt rammeverk for europeisk tjeneste e-kort vil kreve endring i norsk lovgivning. Det er behov for å ta forbehold om Stortingets samtykke i hht. EØS avtalen artikkel 103.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Nasjonalt skal det utpekes et kontaktpunkt som skal håndtere norske søknader om tjenestekort. Det kan ikke utelukkes at utvikling og drift av et slik kontaktpunkt vil føre til økonomiske og administrative kostnader for Norge. Det er imidlertid for tidlig å si noe nærmere om omfanget. Det vil avhenge av hvilke tilrettelegginger som kreves for å opprette og drifte kontaktpunktet. Nasjonalstatene plikter å gi Europakommisjonen all nødvendig informasjon (som ikke alt er gitt) om de prosesser som kreves for å oppfylle nasjonale krav til tjenesteytere. Dette til bruk i utformingen av søknadsskjemaene. Tjenesteyter skal også kunne klage på forhold knyttet til utstedelse av tjenestekort.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for det indre marked. Forslaget har vært sendt på alminnelig høring.
Vurdering
Direktivet gir detaljerte regler for hvordan prosedyrene for tjenestekort skal gjennomføres. Den må ses i sammenheng med forordningsforslaget som introduserer ordningen med tjenestekort.
Forslagene etabler en frivilling elektronisk ordning som skal gjøre det enklere for næringsdrivende å gjennomføre de administrative prosedyrene som kreves for å tilby tjenester over grensen i EØS. Ordningen med tjenestekort vil bidra til å synliggjøre vertsstatens krav til tjenesteyter og dermed gjøre den administrative byrden mindre for virksomhetene. Samtidig vil vertsstaten får en bedre mulighet til å se hvilke krav tjenesteyter oppfyller i sitt hjemland. Forordningen stiller også krav til forsikringstilbyder for å lette tilgangen på forsikring for grenseoverskridende tjenesteytere. Disse elementene vil bidra til mer åpenhet og dermed forenkle veien mot grenseoverskridende tjenestehandel. Samtidig vil ordningen kunne være et element i vertsttatens mulighet til å håndheve sine krav overfor tjenesteytere - både de som er etablert i staten og de som yter midlertidige tjenester.
Status
En EØS EFTA kommentar ble oversendt Europakommisjonen 15. juli 2016.
Forslaget har møtt mye motstand og Europaparlamentet har bedt Europakommisjonen om trekke forslaget.
Bakgrunn og formål
Tjenester utgjør en stor del av EUs GDP (70%) og spiller derfor en viktig rolle når det gjelder vekst og sysselsetting i det indre marked. Tjenestedirektivet (2006/123/EF) fastsatte horisontale bestemmelser som skille legge bedre til rette for etablering av tjenetestevirksomhet - og tjenesteyters mulighet til å tilby grenseoverskridende handel med tjenester. Direktivet har bidratt til å forbedre tjenestehandelen i EØS. Samtidig viser studier at selv om flere tjenestesektorer ut fra sitt innhold og særtrekk egner seg godt for grenseoverskridende handel i EØS, utnyttes ikke dette potensialet for vekst og sysselsetting fullt ut. En årsak er at det fortsatt eksisterer betydelige barrierer for grenseoverskridende tjenesteytelser som gjør veien ut i Europa komplisert og mindre attraktiv. Dette er bakgrunnen for at Europakommisjonen i sin strategi for det indre marked "Uppgrading the single Market: more opportunities for people and business" lanserte ideen om et europeisk tjenestekort (tidligere omtalt som tjenestepass).
For å gjennomføre dette tiltaket har Europakommisjonen lagt frem to rettsakter. En forordning KOM (2016)824 (se eget EØS-notat) samt forslag til direktiv om det rettslige og operasjonelle rammeverket for europeisk tjeneste e-kort (heretter tjenestekort) KOM (2016)823 som omtales i dette notatet. Det overordnede målet med direktivforslaget er å sikre et velfungerende indre marked for tjenester, ikke bare nasjonalt, men innen hele EØS. Med tjenestekortet introduseres en enhetlig og forenklet prosedyre som skal gjøre det enklere for tjenesteytere tilby grenseoverskridende tjenestehandel i EØS. Tjenestekortet er elektronisk og bekrefter at en tjenestevirksomhet er lovlig etablert i en medlemsstat (hjemstaten). Vertsstaten er der hvor tjenesteyter ønsker å ekspandere sin virksomhet til skal ikke pålegge tjenesteyter forutgående tillatelsesordninger eller notifiseringsplikter som tjenesteyter allerede oppfyller i sin hjemstat.
Sammendrag av direktivets innhold
Innføring av tjenestekort krever samarbeid mellom myndigheter i EØS. Behovet for gode og effektive løsninger for samarbeid tilsier bruk av Indre Markeds Informasjonssystem (IMI) i prosessen for å søke om og tildele europeisk tjenestekort. Bruken av IMI til dette formål må besluttes på EU-nivå. I tillegg gir direktivet bestemmelser om rollen til de nasjonale, koordinerende myndigheter for utstedelse av tjenestekort. Samtidig gis nasjonalstatene ansvaret for å peke ut den myndighet som er best egnet til å utføre disse oppgavene og i tråd med direktivets bestemmelser. Direktivet klargjør hva som kreves for å få et tjenestekort, hvilken rolle hhv hjem- og vertsstaten skal ha i prosessen samt hvilke av hjemstatens handlinger vertsstaten må godta. Det skal gjelde to typer tjenestekort. Ett for sekundær etablering (etablering av filial etc.) og ett for midlertidig tjenestevirksomhet. Tjenestekortet er en frivillig ordning for virksomhetene.
Direktivet inneholder også bestemmelser om gyldighet og hva som utløser adgang til å trekke tilbake et utstedt tjenestekort.
Direktivet har et vedlegg (Annex 1) som lister hvilke tjenester direktivet gjelder for.
Nærmere om direktivets innhold
Direktivet inneholder fire kapitler som beskriver rammen for tjenestekortet og de prosesser som skal følges for søknad, vurdering av dokumenter og informasjon samt utsedelse av europeisk tjenestekort.
Kapittel I angir direktivets hovedinnhold, virkeområde og definisjoner.
Kapittel II gir nærmere bestemmelser om konsekvenser av at det er utstedt et europeiske tjenestekort, hva dette innebærer for vertsstaten, bruk av informasjonen som fremgår av tjenestekortet samt bestemmelser om kortets gyldighet.
Kapittel III regulerer ordningen med utstedelse av europeiske tjenestekort og hva dette kan inneholde, adgangen for nasjonalstaten til å påberope seg allmenne hensyn samt bestemmelser om hvordan hhv hjemstaten og vertsstaten skal vurdere søknaden om tjenestekort. Videre gir kapittelet bestemmelser om hvordan søknadene skal vurderes for hhv. midlertidige tjenestevirksomhet og ved sekundær etablering. Herunder saksbehandlingsfrister og krav til fremgangsmåte både for søker og myndigheter. Prinsippet om at tjenesteyter kun skal gi informasjon en gang skal gjelde i medlemslandene. Kapittelet har avslutningsvis bestemmelser om tilbaketrekking av tjenestekortet eller suspensjon av dets gyldighet i gitte tilfeller.
Kapittel IV har avsluttende bestemmelser om Europakommisjonens delegerte myndighet til å fatte vedtak om gjennomføringen av forordningen, komite prosedyrer, overvåking av gjennomføringen av regelverket nasjonalt, en revisjonsklausul samt frister for når direktivet skal implementeres nasjonalt. Det foreslås at direktivet trer i kraft 20 dager etter publisering i OJ.
Annex I lister de tjenestesektorer som direktivet gjelder for - og som tjenestekort kan utstedes for. Listen følger statistisk klassifisering for økonomisk aktivitet i EU (NACE Rev.) og omfatter seksjon F Bygg (Construction), seksjon J Informasjon og kommunikasjon, seksjon M Profesjonell, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og seksjon N Administrative og støttefunksjons tjenester.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Gjennomføring av direktiv om juridisk og operasjonelt rammeverk for europeisk tjeneste e-kort vil kreve endring i norsk lovgivning. Det er behov for å ta forbehold om Stortingets samtykke i hht. EØS avtalen artikkel 103.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Nasjonalt skal det utpekes et kontaktpunkt som skal håndtere norske søknader om tjenestekort. Det kan ikke utelukkes at utvikling og drift av et slik kontaktpunkt vil føre til økonomiske og administrative kostnader for Norge. Det er imidlertid for tidlig å si noe nærmere om omfanget. Det vil avhenge av hvilke tilrettelegginger som kreves for å opprette og drifte kontaktpunktet. Nasjonalstatene plikter å gi Europakommisjonen all nødvendig informasjon (som ikke alt er gitt) om de prosesser som kreves for å oppfylle nasjonale krav til tjenesteytere. Dette til bruk i utformingen av søknadsskjemaene. Tjenesteyter skal også kunne klage på forhold knyttet til utstedelse av tjenestekort.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for det indre marked. Forslaget har vært sendt på alminnelig høring.
Vurdering
Direktivet gir detaljerte regler for hvordan prosedyrene for tjenestekort skal gjennomføres. Den må ses i sammenheng med forordningsforslaget som introduserer ordningen med tjenestekort.
Forslagene etabler en frivilling elektronisk ordning som skal gjøre det enklere for næringsdrivende å gjennomføre de administrative prosedyrene som kreves for å tilby tjenester over grensen i EØS. Ordningen med tjenestekort vil bidra til å synliggjøre vertsstatens krav til tjenesteyter og dermed gjøre den administrative byrden mindre for virksomhetene. Samtidig vil vertsstaten får en bedre mulighet til å se hvilke krav tjenesteyter oppfyller i sitt hjemland. Forordningen stiller også krav til forsikringstilbyder for å lette tilgangen på forsikring for grenseoverskridende tjenesteytere. Disse elementene vil bidra til mer åpenhet og dermed forenkle veien mot grenseoverskridende tjenestehandel. Samtidig vil ordningen kunne være et element i vertsttatens mulighet til å håndheve sine krav overfor tjenesteytere - både de som er etablert i staten og de som yter midlertidige tjenester.
Status
En EØS EFTA kommentar ble oversendt Europakommisjonen 15. juli 2016.
Forslaget har møtt mye motstand og Europaparlamentet har bedt Europakommisjonen om trekke forslaget.