BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 12.12.2019)

Sammendrag av innhold
Direktiv (EU) 2018/1808 (endringsdirektivet) ble vedtatt 14. november 2018. Direktivet endrer direktivet om audiovisuelle medietjenester (2010/13/EU) (AMT-direktivet). AMT-direktivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. 

AMT-direktivet skal blant annet bidra til å sikre fri bevegelse av audiovisuelle medietjenester i EØS-området, beskytte forbrukere samt fremme kulturelt mangfold og informasjonsfrihet. AMT-direktivet stiller krav til tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, og innholdet i deres tjenester. AMT-direktivet fastsetter minimumsregler som må gjennomføres. Det kan imidlertid fastsettes strengere eller mer detaljerte regler nasjonalt. Enkelte av direktivets bestemmelser er såkalte «kan-bestemmelser». Det vil si at det er valgfritt om de skal gjennomføres eller ikke. AMT-direktivet inneholder bl.a. minimumsregler om beskyttelse av barn og unge; tilgjengeliggjøring av programinnhold for personer med funksjonsnedsettelser; fremme av europeisk programinnhold og bestemmelser om audiovisuell kommersiell kommunikasjon (reklame, sponsing og produktplassering mv.). Direktivet inneholder også bestemmelser om administrativt samarbeid mellom medlemsstater og deres tilsynsmyndigheter.

Bakgrunnen for endringsdirektivet er bl.a. at markedet for audiovisuelle medietjenester har utviklet seg vesentlig og raskt som følge av den økende graden av konvergens mellom fjernsyns- og internettjenester. Nye innholdstyper, for eksempel videoklipp eller brukergenerert innhold, er blitt mer utbredt. Nye aktører, herunder tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester og av videodelingsplattformer, er nå godt etablert. Endringsdirektivet slår fast at dette krever en oppdatert rettslig ramme for å kunne speile utviklingen i markedet og for å finne en balanse mellom tilgang til nettbaserte innholdstjenester, forbrukervern og konkurranseevne.

Nærmere om direktivet
Endringsdirektivet inneholder et stort antall bestemmelser. I det følgende omtales de viktigste bestemmelsene i rettsakten.

Endringsdirektivets artikkel 3 (1) viderefører hovedregelen i AMT-direktivet om at medlemsstatene skal sikre fritt mottak og ikke hindre videresending av audiovisuelle medietjenester fra andre medlemsstater. Grunnlagene for å hindre videresendinger fra andre medlemsstater utvides i endringsdirektivet artikkel 3 (2) og (3). Et nytt grunnlag i artikkel 3 (2) er at videresendinger kan begrenses på nærmere vilkår dersom en tjenestetilbyder formidler innhold som er til skade for eller utgjør en alvorlig risiko for folkehelsen. Nye grunnlag i artikkel 3 (3) er at videresendinger kan begrenses på nærmere vilkår dersom en tjenestetilbyder formidler en offentlig oppfordring til å begå terrorhandlinger som nevnt i artikkel 5 i direktiv (EU) 2017/541, eller formidler innhold som er til skade for eller utgjør en alvorlig risiko for offentlig sikkerhet, herunder vern av nasjonal sikkerhet og nasjonalt forsvar.

Etter AMT-direktivets artikkel 6 skal medlemsstatene sørge for at tilbydere av audiovisuelle medietjenester ikke formidler innhold som inneholder oppfordringer til hat på bakgrunn av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet. Endringsdirektivet utvider artikkel 6 slik at også oppfordringer til vold omfattes av bestemmelsen. Videre omfattes flere årsaker til vold eller hat ved at det gjøres en kobling til artikkel 21 i EUs charter om grunnleggende rettigheter. Medlemsstatene skal også på hensiktsmessig måte sørge for at audiovisuelle medietjenester ikke inneholder offentlig oppfordring til å begå terrorhandlinger.

Endringsdirektivets artikkel 7 innfører skjerpede krav til universell utforming for tilbydere av audiovisuelle medietjenester. I henhold til endringsdirektivets artikkel 7 (1) skal tjenester som leveres av tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester fortløpende og gradvis gjøres mer tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne gjennom forholdsmessige tiltak. Artikkel 7 (5) krever at informasjon som gis i en krisesituasjon, herunder offentlige meldinger og annonseringer i forbindelse med naturkatastrofer, og som formidles til allmennheten via audiovisuelle medietjenester, gis på en slik måte at de er tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne. 

Endringsdirektivets artikkel 13 (1) innfører krav om fremme av europeiske produksjoner i audiovisuelle bestillingstjenester. Det stilles krav om at slike tjenester må inneholde minst 30 prosent europeiske verk og at de europeiske verkene skal fremheves. Endringsdirektivets artikkel 13 (2) åpner for at medlemsstatene kan kreve at tilbydere av audiovisuelle medietjenester bidrar økonomisk til europeiske audiovisuelle produksjoner. Ved gjennomføring av direktivet kan en slik plikt rettes både mot nasjonale tilbydere og mot tilbydere etablert i andre EØS-stater som retter tilbudet mot Norge.

Endringsdirektivets artikkel 23 (1) inneholder mer fleksible regler for hvor mye fjernsynsreklame som kan vises. Bestemmelsen åpner for at det kan vises inntil 20 prosent fjernsynsreklame innenfor tidsintervallene 06.00-18.00 og 18.00-24.00. Mellom midnatt og 06.00 er det ingen begrensninger i hvor mye reklame som kan vises i fjernsyn.

Endringsdirektivet utvider AMT-direktivets virkeområde til å omfatte regulering av videodelingsplattformtjenester, dvs. tjenester som har som hovedformål å tilby bildeprogrammer eller brukergenererte videoer som er lastet opp av brukerne, og som tilbyderen ikke har effektiv redaksjonell kontroll over. Tilbydere av slike tjenester må bl.a. iverksette hensiktsmessige tiltak for å beskytte brukerne mot visse former for ulovlig innhold og innhold som kan være skadelig for mindreårige. Senderlandsprinsippet, dvs. at tjenester reguleres i landet de er etablert i, er et grunnleggende prinsipp i direktivet. De viktigste videodelingsplattformtjenestene (YouTube, Facebook og Instagram) er ikke etablert i Norge, og berøres derfor ikke av gjennomføringen.

I endringsdirektivets artikkel 30 stilles det krav om at medlemsstatenes tilsynsmyndigheter skal være uavhengige av både offentlige og private organer. Tilsynsmyndighetenes virksomhet skal være upartisk og åpen, og skal kunne granskes. Videre skal tilsynenes kompetanse og myndighet være klart fastsatt ved lov. Endringsdirektivet fastsetter også prinsipper for utnevnelse og avskjedigelse av tilsynsmyndighetens leder. Det stilles dessuten krav til effektive klagemuligheter.

Merknader
Det rettslige grunnlaget for direktivet er Treaty of the Functioning of the European Union" (TEUF) (Den europeiske unions funksjonsområde), særlig artikkel 53 (1), jf. artikkel 62.

Rettslige konsekvenser
Direktivet faller inn under rettsakter i ”gruppe 1” (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet). Gjennomføring av endringsdirektivet vil kreve flere endringer i kringkastingsloven og kringkastingsforskriften. Det vil også bli behov for en mindre endring i bildeprogramloven for å gjennomføre direktivets krav til beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold, samt mindre endringer i tobakksskadeloven, alkoholloven og legemiddelloven for å gjennomføre direktivets krav til uavhengige tilsyn.

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte på høring forslag til gjennomføring av endringsdirektivet 16. september 2022 med høringsfrist 16. desember 2022.

Gjennomføring av endringsdirektivet vil kreve lovendring. Innlemmelse en endringsdirektivet i EØS-avtalen krever derfor Stortingets samtykke, jf. Grl. § 26 annet ledd. 

Økonomiske og administrative konsekvenser
Gjennomføring av endringsdirektivet vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for offentlig forvaltning, i første rekke for Medietilsynet. Medietilsynet har anslått at nye oppgaver knyttet til tilsyn og veiledning som følger av gjennomføringen av endringsdirektivet, vil kreve fem nye årsverk tilsvarende 4,8 mill. kroner årlig. Medietilsynets anslag er basert på at Norge velger å gjennomføre kan-bestemmelsen i endringsdirektivet artikkel 13 (2), som åpner for at medlemsstatene kan kreve finansielle bidrag fra tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester til produksjon av norske audiovisuelle verk. Kostnadene vil bli dekket over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett.

Gjennomføring av endringsdirektivet vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for tilbydere av audiovisuelle medietjenester og tilbydere av videodelingsplattformer. Endringsdirektivets krav om at tilbydere av audiovisuelle medietjenester skal gjøre sine tjenester fortløpende og gradvis mer tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne, vil medføre økte kostnader for slike aktører. Direktivet inneholder enkelte liberaliseringer i AMT-direktivets krav til markedsføring, bl.a. mer fleksible regler for hvor mye reklame som kan vises i fjernsyn. Dersom Norge velger å gjennomføre disse bestemmelsene i tråd med direktivets minimumskrav, vil det kunne øke norske kringkasteres inntekter fra markedsføring og bedre konkurranseevnen til norske kringkastere vis-a-vis kringkastere etablert i andre EØS-stater. Dersom Norge velger å gjennomføre direktivets kan-bestemmelse i artikkel 13 (2), som åpner for å kreve finansielle bidrag fra tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester til produksjon av norske audiovisuelle verk, vil det ha økonomiske konsekvenser for slike tilbydere.

Sakkyndige instansers merknader
Saken er skriftlig behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner som anser rettsakten som EØS-relevant.

Vurdering
Gjennomføring av endringsdirektivet forventes å være positivt for norske mediebrukere, bl.a. fordi det vil gi økt beskyttelse mot skadelig og ulovlig innhold i videodelingsplattformtjenester. Endringsdirektivets skjerpede krav til universell utforming av innhold i audiovisuelle medietjenester vil være positivt for personer med funksjonsnedsettelser. Gjennomføring av direktivets minimumskrav til markedsføring i audiovisuelle medietjenester vil kunne bedre konkurranseevnen til norske tilbydere vis-a-vis tilbydere etablert i andre EØS-stater.

Status
Direktivet ble endelig vedtatt 14. november 2018. Medlemsstatene hadde frist til 19. september 2020 med å vedta og offentliggjøre nødvendig lov og administrative bestemmelser for å etterkomme direktivet.

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 337/2022 av 9. desember 2022 ble endringsdirektivet innlemmet i EØS avtalen. Siden gjennomføringen av EØS-komiteens beslutning i norsk rett vil kreve lovendring og innebærer økonomiske konsekvenser, er Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nødvendig i medhold av Grl. § 26 annet ledd. Det følger av artikkel 103 nr. 1 at beslutningen først blir bindende for Norge etter at man fra norsk side har meddelt de andre partene at de forfatningsmessige kravene er oppfylt.