Opphavsrettsdirektivet: opphavsrett i informasjonssamfunnet

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse sider ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet

Directive 2001/29/EC of the European Parliament and of the Council of 22 May 2001 on the harmonisation of certain aspects of copyright and related rights in the information society

Siste nytt

Anmodning om fortolkning sendt til EU-domstolen 4.8.2017

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra St.prp. nr. 6 (2004-2005))

Direktivet innebærer en ytterligere harmonisering av medlemsstatenes lovgivning på området for opphavsrett og nærstående rettigheter. Direktivet gjelder innenfor rammene av EUs indre marked, med særlig henblikk på informasjonssamfunnet. Hovedmålsettingen er å harmonisere beskyttelsesnivået for digital utnyttelse av vernede åndsverk og arbeider. Direktivet bygger dels på Grønnboken om opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet fra 1995 og høringen av denne, dels på to nye internasjonale traktater, WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT), som ble vedtatt i regi av Verdensorganisasjonen for immaterielle rettigheter (WIPO) i 1996.

Direktivet gir en bred enerett til eksemplarfremstilling til både opphavsmenn og nærstående rettighetshavere (utøvende kunstnere, kringkastingsselskap, fonogram- og filmprodusenter).

Opphavsmenn gis enerett til overføring av sine verk til allmennheten. Dette omfatter også tilgjengeliggjøring for allmennheten på en slik måte at allmennheten selv kan velge tid og sted for tilgang til verket (såkalte «på forespørsel»-tjenester). Direktivet omfatter imidlertid ikke de tilfeller hvor verket gjøres tilgjengelig direkte for et tilstedeværende publikum.

Innehavere av nærstående rettigheter gis en mer begrenset enerett enn den generelle overføringsrett opphavsmennene gis. Nærstående rettighetshaver gis således en enerett til å gjøre arbeid tilgjengelig for allmennheten på en slik måte at allmennheten selv kan velge tid og sted for tilgang til arbeidet.

Opphavsmenn gis enerett til spredning. Nærstående rettighetshaveres spredningsrett ble harmonisert ved utleiedirektivet (92/100/EØF). Direktivet regulerer også konsumpsjon av spredningsretten, dvs. når og på hvilke vilkår et eksemplar som er solgt med rettighetshaverens samtykke, fritt kan selges eller på annen måte spres videre. Direktivet foreskriver regional konsumpsjon, dvs. at opphavsmannen ikke kan kontrollere videre spredning av eksemplaret når det er solgt av ham eller med hans samtykke innenfor det indre marked.

Direktivet gir hjemmel for en rekke nasjonale unntak fra eneretten. For digital utnyttelse er direktivets liste over unntak uttømmende. For analog utnyttelse gis statene adgang til å beholde eksisterende nasjonale unntak, uavhengig av om disse er med i opplistingen eller ikke. Forutsetningen er at bruken er av mindre betydning og ikke hindrer den frie bevegelighet av varer og tjenester innenfor EØS-området.

Det eneste obligatoriske unntaket er at visse nærmere angitte midlertidige kopier skal unntas eneretten til eksemplarfremstilling. Digital verksutnyttelse forutsetter i stor grad fremstilling av slike midlertidige kopier, og hensikten med unntaket er å sikre at eneretten ikke er til hinder for at globale datanettverk skal fungere effektivt og at lovlig digital bruk av verk og arbeider skal være mulig.

Unntakene kan bare gis anvendelse i visse spesielle tilfeller som ikke skader den normale utnyttelse av et verk eller annet vernet arbeid, og som ikke fører til urimelig skade for rettighetshavernes interesser. Til enkelte unntak er det også satt vilkår om at rettighetshaverne skal gis rimelig kompensasjon. Dette gjelder bl.a. for unntaket om kopiering til privat bruk. Begrepet «rimelig kompensasjon» er nytt i opphavsrettslig terminologi, også internasjonalt.

Direktivet setter forbud mot omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver benytter for å kontrollere tilgang til og bruk av vernede verk og arbeider. Produksjon, import, omsetning m.v. av verktøy egnet for slik omgåelse er også forbudt. Som nevnt er det adgang til å ha unntak fra eneretten for ulike typer av bruk, og etter direktivet skal også en nærmere angitt bruk kunne finne sted selv om verket eller arbeidet er utstyrt med et teknisk beskyttelsessystem. Rettighetshaverne og aktuelle brukergrupper skal søke å inngå avtaler som muliggjør slik bruk. Dersom avtaler ikke kommer i stand, er medlemslandene forpliktet til å sørge for at de aktuelle brukerne likevel gis mulighet til faktisk å utøve den hjemlede bruk.

Direktivet setter også forbud mot fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon. Dette vil være informasjon som er knyttet til et eksemplar av verket, og som for eksempel gir opplysninger om hvem rettighetshaver er og hvilken bruk som er tillatt. Forbudet gjelder ikke bare selve fjerningen eller endringen, men omfatter også nærmere angitte aktiviteter i tilknytning til verk eller arbeid hvorfra elektronisk rettighetsinformasjon er fjernet eller endret uten tillatelse.

Tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon er sentralt når opphavsrettslig innhold gjøres tilgjengelig i digital form. Direktivets bestemmelser er på dette punkt ment å speile tilsvarende bestemmelser i WIPO-traktatene, men er mer detaljert utformet og går også noe lengre hva gjelder vernets rekkevidde.

Direktivet pålegger statene å innføre passende sanksjoner og rettsmidler for håndheving av direktivets bestemmelser. Direktivet berører ikke rettsområder utenfor sitt anvendelsesområde.

Direktivet inneholder også en bestemmelse om opprettelse av en kontaktkomité i EU-kommisjonens regi som skal forenkle gjennomføringen av direktivet og opprettholde god informasjonsflyt om regelutvikling m.m. mellom medlemslandene.

Gjennomføringsfristen for EU-landene var 22. desember 2002. Når det gjelder EFTA-landenes frist for gjennomføring, vises det til omtalen av EØS-komitebestemmelsen art. 3 nedenfor.

Forholdet til norsk rett
Norsk rett er i hovedtrekk i samsvar med direktivet. Direktivet nødvendiggjør likevel visse endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven).

Kultur- og kirkedepartementet er ansvarlig for gjennomføring av direktivet. Et forslag til endring av åndsverkloven m.m. har vært på høring, med frist 25. juni 2003. En odelstingsproposisjon er under forberedelse. Eneretten i åndsverkloven § 2 presiseres på enkelte områder, bl.a. ved at retten til å fremstille eksemplar skal gjelde både varige og midlertidige eksemplar. Det er gjort unntak for visse midlertidige eksemplar som er et nødvendig ledd i en teknisk prosess ved digital bruk. Utøvende kunstnere, kringkastere og produsenter av lyd- og billedopptak får enerett til å gjøre opptak tilgjengelig for allmennheten på forespørsel.

Gjennomføring av direktivet nødvendiggjør enkelte endringer i åndsverkslovens kapittel om avgrensning av eneretten. For enkelte avgrensningsbestemmelser vil det f.eks. måtte innføres krav om at bruken skal være ikke-kommersiell. Adgangen til kopiering til privat bruk vil bli foreslått videreført, og dette forutsetter at rettighetshaver ytes rimelig kompensasjon. For at åndsverksloven skal være i samsvar med direktivet artikkel 5.5, foreslås bl.a. at det bare kan kopieres til privat bruk på grunnlag av eksemplar av verket som lovlig er fremstilt eller gjort tilgjengelig for allmennheten.

Det foreslås innført bestemmelser om forbud mot å omgå tekniske beskyttelsessystemer som kontrollerer tilgang til og bruk av vernet innhold, og bestemmelser som gir vern mot fjerning og endring av elektronisk rettighetsinformasjon som er knyttet til verket/arbeidet.

Direktivet foreskriver såkalt regional konsumpsjon av spredningsretten, dvs. at eksemplar som bare er omsatt utenfor EØS ikke kan importeres til Norge for videresalg med mindre rettighetshaver har samtykket. I norsk rett gjelder i dag såkalt global konsumpsjon for de eksemplar som direktivet regulerer omsetningen av, dvs. at det er adgang til å importere eksemplar til Norge for videresalg dersom eksemplaret allerede er brakt på markedet av rettighetshaver i et hvilket som helst land utenfor Norge. Endringen vil medføre en begrensning i muligheten for import av eksemplar for videresalg. Gjennomføring av direktivets konsumpsjonsbestemmelse for opphavsmenn og deres verk vil nødvendiggjøre en endring i loven.

Administrative og økonomiske konsekvenser
Det følger av direktivet artikkel 6.4 at bruk etter nærmere angitte unntaksbestemmelser skal være mulig selv om verk eller arbeider utstyres med tekniske beskyttelsessystemer. Dersom det mellom rettighetshaver og bruker ikke inngås avtale om den aktuelle bruk, er statene forpliktet til å treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at bruken likevel muliggjøres. En videre oppfølging av dette kan få visse begrensede økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige.

Videre forutsetter direktivet artikkel 5.2 at rettighetshaver ytes rimelig kompensasjon for den eksemplarfremstilling som skjer til privat bruk. Hvordan slik kompensasjon skal ytes er ikke nærmere regulert i direktivet, og hvilken løsning som velges er opp til den enkelte medlemsstat.

Det foreslås at rettighetshaverne kompenseres gjennom særskilt bevilgning over statsbudsjettet. Dette fremgår av forslag til statsbudsjett for 2005, jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005) Kultur- og kirkedepartementet s. 121 (programkategori 08.30 Film- og medieformål - kap. 339 Kompensasjon for kopiering til privat bruk).

Kompensasjonens størrelse bør ligge på om lag samme nivå som i de øvrige nordiske land. Det er derfor foreslått en bevilgning på 32,5 mill. kroner. Med den foreslåtte bevilgningen til Fond for lyd og bilde på 19,5 mill. kroner, blir for 2005 den samlede kompensasjonen for kopiering av åndsverk til privat bruk på 52 mill. kroner, som er om lag på nordisk nivå.

Konklusjon og tilråding
Etter Kultur- og kirkedepartementets vurdering vil en innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen være i samsvar med norsk politikk for å sikre effektiv beskyttelse av opphavsrettigheter basert på internasjonalt samarbeid. Kultur- og kirkedepartementet anbefaler at Norge godkjenner EØS-komiteens beslutning om å innlemme direktivet i EØS-avtalen.

Utenriksdepartementet slutter seg til dette.