Typegodkjenning for kjøretøyer: harmonisering av godkjenningsprosedyrene
Kommisjonsforordning (EU) nr. 183/2011 av 22. februar 2011 om endring av vedlegg IV og VI til europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/46/EF om fastsettelse av en ramme for godkjenning av motorvogner og deres tilhengere, og av systemer, deler og tekniske enheter til slike motorvogner (rammedirektiv
Commission Regulation (EU) No 183/2011 of 22 February 2011 amending Annexes IV and VI to Directive 2007/46/EC of the European Parliament and of the Council establishing a framework for the approval of motor vehicles and their trailers and of systems, components and separate technical units intended for such vehicles (Framework Directive
Norsk forskrift kunngjort 24.8.2012
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 26.10.2012)
Sammendrag av innhold
Forordning nr. 183/2011 endrer vedlegg IV og VI i rammedirektiv 2007/46/EF. Direktiv 2007/46/EF er per dato ikke tatt inn i EØS-avtalen. Rettsakten er imidlertid klarert EØS-relevant og akseptabel i EØS/EFTA-statene og vil innlemmes i EØS-avtalen snarlig.
Direktiv 2007/46/EF fastsetter et harmonisert rammeverk av administrative bestemmelser og generelle tekniske krav for alle nye kjøretøy, systemer, komponenter og separate tekniske enheter. Det inkluderer en liste over alle rettsakter som definerer de tekniske kravene som kjøretøy må oppfylle for å bli EF-typegodkjent. Som et resultat av globaliseringens innvirkning på bilindustrien er det en betydelig økning i etterspørselen etter biler produsert utenfor EU. Noen land har allerede etablert administrative prosedyrer og tekniske krav i forbindelse med godkjenning av kjøretøy fra tredjeland. Siden prosedyrer og krav kan variere mellom landene, kan det medføre et misforhold i det indre marked. Kommisjonen har derfor funnet det nødvendig å fastsette relevante harmoniserte tiltak for en mest mulig lik godkjennelsesprosedyre innenfor EØS-området.
Målet med forordningen er derfor å etablere et hensiktsmessig regelverk i samsvar med artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF, når det gjelder enkeltgodkjenning av M1 og M2 nye biler produsert i store serier i eller for tredjeland.
Etter artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF kan medlemsstatene i forbindelse med enkeltgodkjenning av kjøretøy gjøre unntak fra visse bestemmelser i direktivet eller i de rettsakter som er oppført i vedlegg IV og IX, under den forutsetning at det pålegges alternative krav. Med "alternative krav" menes krav som har til formål å sikre samme trafikksikkerhets - og miljømessig nivå som EUs bestemmelser. Det tekniske og administrative kravnivå når det gjelder bruk av alternative krav skal, så langt det er praktisk mulig, være tilsvarende EUs krav slik at det trafikksikkerhetsmessige og miljømessig nivå blir mest mulig likt, jf artikkel 24. Forordning 183/2011 fastsetter derfor hvilke alternative krav som kan anvendes i stedet for EU-rettens krav innenfor EU/EØS-området ved enkeltgodkjenning av MI og M2 nye biler produsert i store serier i eller for tredjeland. Dette gjelder hovedsakelig amerikanske og japanske krav - FMVSS-standarder og JVRRS- standarder, og EU har i forordningen vurdert på hvilke områder amerikanske og japanske standarder er likeverdige med EUs eget regelverk. I tillegg fastsettes den prosedyre som skal benyttes ved godkjenningen.
I forbindelse med enkeltgodkjenning etter forordningen regnes en bil som ny dersom:
a) den aldri har vært registrert
b) registrert mindre enn seks måneder på søknadstidspunktet for individuell godkjenning.
I utgangspunktet skal EUs rettsakter/regulativer gjelde, men på noen områder tillater forordningen at FMVSS standarder (amerikanske krav) og JSRRV (japanske krav) kan brukes som alternativ.
Følgende FMVSS/JSRRV krav kan brukes som alternativ til europeiske krav:
FMVSS nr. 301 som alternativ til direktiv 70/221/EØF om drivstofftanker i plast
FMVSS nr. 135 som alternativ til direktiv 71/320/EØF om bremser
FMVSS nr. 203 og 204/JSRRV artikkel 11 som alternativ til direktiv 74/297/EØF om styreinnretningens oppførsel ved sammenstøt
FMVSS nr. 207 som alternativ til direktiv 74/408/EØF om seteforankring
FMVSS nr. 210/JSRVV artikkel 22-3 for innfesting av belte
FMVSS nr. 208/JSRRV artikkel 18 som alternativ til direktiv 96/79/EØF om egenskaper ved kollisjon forfra
FMVSS nr. 214/JSRRV artikkel 18 som alternativ til direktiv 96/27/EØF om sidekollisjon
Følgende rettsakter kommer ikke til anvendelse:
Direktiv 76/758/EØF vedr. markeringslykter m.v.
Direktiv 76/759/EØF vedr. retningssignallys
Direktiv 76/760/EØF vedr. frontlys.
Direktiv 76/762/EØF vedr. tåkelys.
Direktiv 77/389/EØF vedr. slepeinnretninger
Direktiv 77/538/EØF vedr. tåkebaklys
Direktiv 77/539/EØF vedr. baklys
Direktiv 77/540/EØF vedr. parkeringslys
Direktiv 78/932/EØF vedr. nakkestøtter
Direktiv 2005/64/EF vedr. gjenbruk/gjenvinning
Videre er det lagt opp til forenklete krav til bilbelte, hvor det bare kreves at beltet er merket med produsentens navn, og ikke godkjent etter direktiv 2005/40/EF.
Krav til fotgjengerbeskyttelse i henhold til forordning (EF) nr. 74/2009 får ikke anvendelse før 1.januar 2013.
For dokumentasjon av kravene er det lagt opp til en noe forenklet prosedyre. For oppfyllelse av amerikanske og japanske krav er det i hovedsak beskrevet at det skal foreligge erklæring fra fabrikant om at kravene i de ulike standardene er oppfylt. Dette kan bl.a. dokumenteres ved klebelapp som finnes på kjøretøy produsert for det amerikanske marked.
I fortalens punkt 7 er det presisert at medlemsland som har nasjonale ordninger for individuell godkjenning av kjøretøy som produseres i store serier, og som opprinnelig var ment for registrering i tredjeland, fortsatt kan beholde disse ordningene. Dette må sammenholdes med artikkel 2 som viser til rammedirektivets artikkel 24 om at alternative krav bør ha likeverdig trafikksikkerhets- og miljøstandard. I henhold til direktiv 2007/46/EF artikkel 24. pkt. 6, er gyldigheten av slike godkjennelser imidlertid begrenset til den medlemsstaten som har foretatt godkjenningen, mens andre stater kan nekte å akseptere slike godkjenninger dersom det foreligger rimelig grunn til det.
Videre inneholder forordningen administrative krav som at kjøretøyene skal klassifiseres i henhold til vedlegg II i direktiv 2007/46/EF, og prosedyrer i forbindelse med søknad om individuell godkjenning. Det er også utarbeidet ny godkjenningsblankett for individuell godkjenning som et nytt tillegg D i vedlegg VI.
Forordningen fastsetter at hvert enkelt kjøretøy skal testes/dokumenteres, med unntak av destruktive tester. Det skal kun sendes inn en søknad om godkjenning for et gitt kjøretøy, og bare i en medlemsstat. For et gitt kjøretøy menes et fysisk kjøretøy som kan identifiseres ved hjelp av bilens identifikasjonsnummer. Dokumentasjonen må være på et EU-språk som godkjenningsmyndigheten kan akseptere. Godkjenningsmyndigheten kan kreve dokumentasjonen oversatt.
Testrapportene skal inneholde en beskrivelse av bilen og hvordan denne kan identifiseres. Hvert kjøretøy skal fremvises for kontroll hos en utpekt teknisk prøveinstans. På anmodning fra søkeren kan testrapport som utarbeidet på et system med et gitt kjøretøy anvendes flere ganger, enten av samme søker eller en annen søker med mål om å få godkjent annet tilsvarende kjøretøy. I slike tilfelle skal godkjenningsmyndigheten påse at kjøretøyets tekniske egenskaper er nøye kontrollert i forhold til testrapporten. Kontroll av bilen og den dokumentasjonen som følger med testrapporten skal lede til den konklusjon at kjøretøyet som ønskes enkeltgodkjent, har samme egenskaper som bilen er beskrevet i rapporten. Kopi av testrapporten skal være bekreftet. Hvert kjøretøy skal fremvises for kontroll hos en utpekt teknisk kontrollinstans.
Når godkjenningsmyndigheten har funnet at kjøretøyet er i samsvar med de tekniske kravene i vedlegget til forordningen, og samsvarer med beskrivelsen på søknaden om
godkjenning, kan kjøretøyet i henhold til artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF, godkjennes. Godkjenningsmyndigheten skal føre et register over alle godkjenninger som er utstedt i henhold til artikkel 24. I Norge er dette Det Sentrale Motorvognregisteret, som Vegdirektoratet er ansvarlige for.
Merknader
I forrige høring av direktiv 2007/46/EF kom det frem at Vegdirektoratet ikke anså det som aktuelt å lage nasjonale alternative krav for enkeltgodkjenning etter direktivets artikkel 24. Dette står Vegdirektoratet fortsatt fast ved. Det ble samtidig varslet at EU jobbet med alternative krav, som resulterte i forordning nr. 183/2011.
I forrige høringsrundes omtale av alternative krav uttrykte Vegdirektoratet at unntaksbestemmelsen i § 1-15 i kjøretøyforskriften ville falle bort med vedtakelsen av en ny forskrift om godkjenning av bil og tilhenger til bil. Unntaksbestemmelsen hjemler i dag spesialregler for import av biler særlig bygd for USA. I hovedsak går bestemmelsen ut på at slike biler i gruppene MI og NI kan importeres i sin originaltilstand uten å måtte dokumentere teknisk kravnivå. Vegdirektoratet har ikke endret standpunkt til dette, og spørsmålet inngår som en sentral del av den fornyede høringen. Det har ikke vært gjort noen tilsvarende gjennomgang i Norge i forhold til å vurdere om § 1-15 oppfyller norsk trafikksikkerhets- og miljømessige kravnivå som den EU har gjort i forhold til rettsaktene. Den gang bestemmelsen ble innført regnet en nok med at bestemmelsene i USA i det vesentlige tilsvarte norsk og europeisk sikkerhets- og miljønivå. Gjennomgangen i EU viser at det ikke fullt ut er tilfelle. Hadde standardene og dokumentasjonsmåtene vært likeverdige ville de etter Vegdirektoratets syn framkommet som et alternativ på EUs liste.
Fortalen til forordningen klargjør riktignok at de alternative krav som fastsettes ikke er til hinder for at landene fortsatt kan beholde nasjonale alternative bestemmelser som er i samsvar med direktiv 2007/46/EF artikkel 24, om at standardene bør være likeverdige som EUs standarder og krav. Vegdirektoratet er imidlertid tvilende til om § 1-15 kan beholdes på den bakgrunn, ettersom det ikke er vurdert om denne sikrer en tilsvarende standard. Forordningen åpner også for visse japanske krav som ikke dagens § 1-15 gjør, noe som til gjengjeld kan være en fordel for enkelte importører.
Direktoratet ser det videre som praktisk vanskelig og byråkratiserende å ha flere ulike godkjenningssystemer ved siden av hverandre. Det er generelt ønskelig med færrest mulig unntaksordninger, og forordningen gjør det etter direktoratets oppfatning mulig å avvikle en av disse, nemlig § 1-15.
Direktiv 2007/46/EF med endringsrettsakter, herunder forordning nr. 183/2011 er nå sendt på ny høringsrunde med høringsfrist 1. oktober 2011. Den videre vurdering av om § 1-15 bør falle bort vil følgelig ses i lys av høringsinnspillene.
Forordningen gjelder som nevnt ovenfor for nye biler og biler som har vært registrert i inntil 6 måneder. Ved import av eldre bruktbiler vil forordningen gradvis komme til anvendelse, ettersom en benytter de krav som er gjeldende i Norge på tidspunktet for førstegangsregistrering i et annet land når godkjenning av bruktimport skal vurderes. Dette prinsippet er det samme som i kjøretøyforskriften § 1-7 i dag.
Vurdering
Forordningen vil ikke få administrative konsekvenser utover at forordningen vil implementeres i ny forskrift om godkjenning av bil og tilhenger til bil, som har til formål å implementere rammedirektiv 2007/46/EF med endringsrettsakter.
Forordningen vil i utgangspunktet ikke medføre økonomiske konsekvenser. Imidlertid er det skissert i høringen av direktiv 2007/46/EF at implementering av forordningen muliggjør en avvikling av kjøretøyforskriftens § 1-15. Kjøretøy som faller innunder nåværende § 1-15 blir gjenstand for skjerpede krav dersom § 1-15 bortfaller. For kjøretøy som omfattes av dagens § 1-15 vil bortfall av bestemmelsen derfor medføre økte kostnader. Vurderingen av om § 1-15 bør falle bort vil ses i lys av høringsinnspillene, og avklares i Samferdselsdepartementet.
Forordningen er en fortolkning av artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF, og presiserer alternative krav som EU-/EØS-landene kan anvende i forbindelse med enkeltgodkjenning av kjøretøy som importeres fra tredjeland. Formålet med forordningen er å sikre ett mer harmonisert sikkerhets- og miljøregime på kjøretøysområdet i hele EU-/EØS-området. Det konstateres imidlertid her at forordningen ikke er til hinder for at EU-/EØS-landene kan beholde alternative nasjonale krav, så fremt også disse er i tråd med artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF. Forordningen regulerer således kun hvilke sikkerhets- og miljøkrav som kan anses som alternative krav etter artikkel 24, og oppstiller i den sammenheng en noe forenkelt prosedyre til dokumentasjon av kravene. Forordningen regulerer derfor ikke EUs handel med tredjeland / EUs handelspolitikk som sådan, og anses på denne bakgrunn som relevant og akseptabel etter EØS-avtalen på linje med basisrettsakt 2007/46/EF.
Andre opplysninger
Norge har deltatt i ekspertarbeidsgrupper ved utarbeidelse av forordningen.
Status
Forordningen ble vedtatt i EU 22. februar 2011 og trer i kraft 26. februar 2012. Vegdirektoratet har 5. juli 2011 sendt direktiv 2007/46/EF på fornyet høring, med høringsfrist 1. oktober 2011. Endringsforordning nr. 183/2011 inngår følgelig i denne høringsrunden.
Rettsakten ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens møte av 30. mars 2012, beslutning nr. 41/2012. Kjøretøyforskriften ble sommeren 2012 avløst av ny forskrift av 5. juli 2012 nr. 817 om godkjenning av bil og tilhenger til bil. Forskriften trådte i kraft 15. september 2012. Rettsakten er implementert i ny forskrift.
Sammendrag av innhold
Forordning nr. 183/2011 endrer vedlegg IV og VI i rammedirektiv 2007/46/EF. Direktiv 2007/46/EF er per dato ikke tatt inn i EØS-avtalen. Rettsakten er imidlertid klarert EØS-relevant og akseptabel i EØS/EFTA-statene og vil innlemmes i EØS-avtalen snarlig.
Direktiv 2007/46/EF fastsetter et harmonisert rammeverk av administrative bestemmelser og generelle tekniske krav for alle nye kjøretøy, systemer, komponenter og separate tekniske enheter. Det inkluderer en liste over alle rettsakter som definerer de tekniske kravene som kjøretøy må oppfylle for å bli EF-typegodkjent. Som et resultat av globaliseringens innvirkning på bilindustrien er det en betydelig økning i etterspørselen etter biler produsert utenfor EU. Noen land har allerede etablert administrative prosedyrer og tekniske krav i forbindelse med godkjenning av kjøretøy fra tredjeland. Siden prosedyrer og krav kan variere mellom landene, kan det medføre et misforhold i det indre marked. Kommisjonen har derfor funnet det nødvendig å fastsette relevante harmoniserte tiltak for en mest mulig lik godkjennelsesprosedyre innenfor EØS-området.
Målet med forordningen er derfor å etablere et hensiktsmessig regelverk i samsvar med artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF, når det gjelder enkeltgodkjenning av M1 og M2 nye biler produsert i store serier i eller for tredjeland.
Etter artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF kan medlemsstatene i forbindelse med enkeltgodkjenning av kjøretøy gjøre unntak fra visse bestemmelser i direktivet eller i de rettsakter som er oppført i vedlegg IV og IX, under den forutsetning at det pålegges alternative krav. Med "alternative krav" menes krav som har til formål å sikre samme trafikksikkerhets - og miljømessig nivå som EUs bestemmelser. Det tekniske og administrative kravnivå når det gjelder bruk av alternative krav skal, så langt det er praktisk mulig, være tilsvarende EUs krav slik at det trafikksikkerhetsmessige og miljømessig nivå blir mest mulig likt, jf artikkel 24. Forordning 183/2011 fastsetter derfor hvilke alternative krav som kan anvendes i stedet for EU-rettens krav innenfor EU/EØS-området ved enkeltgodkjenning av MI og M2 nye biler produsert i store serier i eller for tredjeland. Dette gjelder hovedsakelig amerikanske og japanske krav - FMVSS-standarder og JVRRS- standarder, og EU har i forordningen vurdert på hvilke områder amerikanske og japanske standarder er likeverdige med EUs eget regelverk. I tillegg fastsettes den prosedyre som skal benyttes ved godkjenningen.
I forbindelse med enkeltgodkjenning etter forordningen regnes en bil som ny dersom:
a) den aldri har vært registrert
b) registrert mindre enn seks måneder på søknadstidspunktet for individuell godkjenning.
I utgangspunktet skal EUs rettsakter/regulativer gjelde, men på noen områder tillater forordningen at FMVSS standarder (amerikanske krav) og JSRRV (japanske krav) kan brukes som alternativ.
Følgende FMVSS/JSRRV krav kan brukes som alternativ til europeiske krav:
FMVSS nr. 301 som alternativ til direktiv 70/221/EØF om drivstofftanker i plast
FMVSS nr. 135 som alternativ til direktiv 71/320/EØF om bremser
FMVSS nr. 203 og 204/JSRRV artikkel 11 som alternativ til direktiv 74/297/EØF om styreinnretningens oppførsel ved sammenstøt
FMVSS nr. 207 som alternativ til direktiv 74/408/EØF om seteforankring
FMVSS nr. 210/JSRVV artikkel 22-3 for innfesting av belte
FMVSS nr. 208/JSRRV artikkel 18 som alternativ til direktiv 96/79/EØF om egenskaper ved kollisjon forfra
FMVSS nr. 214/JSRRV artikkel 18 som alternativ til direktiv 96/27/EØF om sidekollisjon
Følgende rettsakter kommer ikke til anvendelse:
Direktiv 76/758/EØF vedr. markeringslykter m.v.
Direktiv 76/759/EØF vedr. retningssignallys
Direktiv 76/760/EØF vedr. frontlys.
Direktiv 76/762/EØF vedr. tåkelys.
Direktiv 77/389/EØF vedr. slepeinnretninger
Direktiv 77/538/EØF vedr. tåkebaklys
Direktiv 77/539/EØF vedr. baklys
Direktiv 77/540/EØF vedr. parkeringslys
Direktiv 78/932/EØF vedr. nakkestøtter
Direktiv 2005/64/EF vedr. gjenbruk/gjenvinning
Videre er det lagt opp til forenklete krav til bilbelte, hvor det bare kreves at beltet er merket med produsentens navn, og ikke godkjent etter direktiv 2005/40/EF.
Krav til fotgjengerbeskyttelse i henhold til forordning (EF) nr. 74/2009 får ikke anvendelse før 1.januar 2013.
For dokumentasjon av kravene er det lagt opp til en noe forenklet prosedyre. For oppfyllelse av amerikanske og japanske krav er det i hovedsak beskrevet at det skal foreligge erklæring fra fabrikant om at kravene i de ulike standardene er oppfylt. Dette kan bl.a. dokumenteres ved klebelapp som finnes på kjøretøy produsert for det amerikanske marked.
I fortalens punkt 7 er det presisert at medlemsland som har nasjonale ordninger for individuell godkjenning av kjøretøy som produseres i store serier, og som opprinnelig var ment for registrering i tredjeland, fortsatt kan beholde disse ordningene. Dette må sammenholdes med artikkel 2 som viser til rammedirektivets artikkel 24 om at alternative krav bør ha likeverdig trafikksikkerhets- og miljøstandard. I henhold til direktiv 2007/46/EF artikkel 24. pkt. 6, er gyldigheten av slike godkjennelser imidlertid begrenset til den medlemsstaten som har foretatt godkjenningen, mens andre stater kan nekte å akseptere slike godkjenninger dersom det foreligger rimelig grunn til det.
Videre inneholder forordningen administrative krav som at kjøretøyene skal klassifiseres i henhold til vedlegg II i direktiv 2007/46/EF, og prosedyrer i forbindelse med søknad om individuell godkjenning. Det er også utarbeidet ny godkjenningsblankett for individuell godkjenning som et nytt tillegg D i vedlegg VI.
Forordningen fastsetter at hvert enkelt kjøretøy skal testes/dokumenteres, med unntak av destruktive tester. Det skal kun sendes inn en søknad om godkjenning for et gitt kjøretøy, og bare i en medlemsstat. For et gitt kjøretøy menes et fysisk kjøretøy som kan identifiseres ved hjelp av bilens identifikasjonsnummer. Dokumentasjonen må være på et EU-språk som godkjenningsmyndigheten kan akseptere. Godkjenningsmyndigheten kan kreve dokumentasjonen oversatt.
Testrapportene skal inneholde en beskrivelse av bilen og hvordan denne kan identifiseres. Hvert kjøretøy skal fremvises for kontroll hos en utpekt teknisk prøveinstans. På anmodning fra søkeren kan testrapport som utarbeidet på et system med et gitt kjøretøy anvendes flere ganger, enten av samme søker eller en annen søker med mål om å få godkjent annet tilsvarende kjøretøy. I slike tilfelle skal godkjenningsmyndigheten påse at kjøretøyets tekniske egenskaper er nøye kontrollert i forhold til testrapporten. Kontroll av bilen og den dokumentasjonen som følger med testrapporten skal lede til den konklusjon at kjøretøyet som ønskes enkeltgodkjent, har samme egenskaper som bilen er beskrevet i rapporten. Kopi av testrapporten skal være bekreftet. Hvert kjøretøy skal fremvises for kontroll hos en utpekt teknisk kontrollinstans.
Når godkjenningsmyndigheten har funnet at kjøretøyet er i samsvar med de tekniske kravene i vedlegget til forordningen, og samsvarer med beskrivelsen på søknaden om
godkjenning, kan kjøretøyet i henhold til artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF, godkjennes. Godkjenningsmyndigheten skal føre et register over alle godkjenninger som er utstedt i henhold til artikkel 24. I Norge er dette Det Sentrale Motorvognregisteret, som Vegdirektoratet er ansvarlige for.
Merknader
I forrige høring av direktiv 2007/46/EF kom det frem at Vegdirektoratet ikke anså det som aktuelt å lage nasjonale alternative krav for enkeltgodkjenning etter direktivets artikkel 24. Dette står Vegdirektoratet fortsatt fast ved. Det ble samtidig varslet at EU jobbet med alternative krav, som resulterte i forordning nr. 183/2011.
I forrige høringsrundes omtale av alternative krav uttrykte Vegdirektoratet at unntaksbestemmelsen i § 1-15 i kjøretøyforskriften ville falle bort med vedtakelsen av en ny forskrift om godkjenning av bil og tilhenger til bil. Unntaksbestemmelsen hjemler i dag spesialregler for import av biler særlig bygd for USA. I hovedsak går bestemmelsen ut på at slike biler i gruppene MI og NI kan importeres i sin originaltilstand uten å måtte dokumentere teknisk kravnivå. Vegdirektoratet har ikke endret standpunkt til dette, og spørsmålet inngår som en sentral del av den fornyede høringen. Det har ikke vært gjort noen tilsvarende gjennomgang i Norge i forhold til å vurdere om § 1-15 oppfyller norsk trafikksikkerhets- og miljømessige kravnivå som den EU har gjort i forhold til rettsaktene. Den gang bestemmelsen ble innført regnet en nok med at bestemmelsene i USA i det vesentlige tilsvarte norsk og europeisk sikkerhets- og miljønivå. Gjennomgangen i EU viser at det ikke fullt ut er tilfelle. Hadde standardene og dokumentasjonsmåtene vært likeverdige ville de etter Vegdirektoratets syn framkommet som et alternativ på EUs liste.
Fortalen til forordningen klargjør riktignok at de alternative krav som fastsettes ikke er til hinder for at landene fortsatt kan beholde nasjonale alternative bestemmelser som er i samsvar med direktiv 2007/46/EF artikkel 24, om at standardene bør være likeverdige som EUs standarder og krav. Vegdirektoratet er imidlertid tvilende til om § 1-15 kan beholdes på den bakgrunn, ettersom det ikke er vurdert om denne sikrer en tilsvarende standard. Forordningen åpner også for visse japanske krav som ikke dagens § 1-15 gjør, noe som til gjengjeld kan være en fordel for enkelte importører.
Direktoratet ser det videre som praktisk vanskelig og byråkratiserende å ha flere ulike godkjenningssystemer ved siden av hverandre. Det er generelt ønskelig med færrest mulig unntaksordninger, og forordningen gjør det etter direktoratets oppfatning mulig å avvikle en av disse, nemlig § 1-15.
Direktiv 2007/46/EF med endringsrettsakter, herunder forordning nr. 183/2011 er nå sendt på ny høringsrunde med høringsfrist 1. oktober 2011. Den videre vurdering av om § 1-15 bør falle bort vil følgelig ses i lys av høringsinnspillene.
Forordningen gjelder som nevnt ovenfor for nye biler og biler som har vært registrert i inntil 6 måneder. Ved import av eldre bruktbiler vil forordningen gradvis komme til anvendelse, ettersom en benytter de krav som er gjeldende i Norge på tidspunktet for førstegangsregistrering i et annet land når godkjenning av bruktimport skal vurderes. Dette prinsippet er det samme som i kjøretøyforskriften § 1-7 i dag.
Vurdering
Forordningen vil ikke få administrative konsekvenser utover at forordningen vil implementeres i ny forskrift om godkjenning av bil og tilhenger til bil, som har til formål å implementere rammedirektiv 2007/46/EF med endringsrettsakter.
Forordningen vil i utgangspunktet ikke medføre økonomiske konsekvenser. Imidlertid er det skissert i høringen av direktiv 2007/46/EF at implementering av forordningen muliggjør en avvikling av kjøretøyforskriftens § 1-15. Kjøretøy som faller innunder nåværende § 1-15 blir gjenstand for skjerpede krav dersom § 1-15 bortfaller. For kjøretøy som omfattes av dagens § 1-15 vil bortfall av bestemmelsen derfor medføre økte kostnader. Vurderingen av om § 1-15 bør falle bort vil ses i lys av høringsinnspillene, og avklares i Samferdselsdepartementet.
Forordningen er en fortolkning av artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF, og presiserer alternative krav som EU-/EØS-landene kan anvende i forbindelse med enkeltgodkjenning av kjøretøy som importeres fra tredjeland. Formålet med forordningen er å sikre ett mer harmonisert sikkerhets- og miljøregime på kjøretøysområdet i hele EU-/EØS-området. Det konstateres imidlertid her at forordningen ikke er til hinder for at EU-/EØS-landene kan beholde alternative nasjonale krav, så fremt også disse er i tråd med artikkel 24 i direktiv 2007/46/EF. Forordningen regulerer således kun hvilke sikkerhets- og miljøkrav som kan anses som alternative krav etter artikkel 24, og oppstiller i den sammenheng en noe forenkelt prosedyre til dokumentasjon av kravene. Forordningen regulerer derfor ikke EUs handel med tredjeland / EUs handelspolitikk som sådan, og anses på denne bakgrunn som relevant og akseptabel etter EØS-avtalen på linje med basisrettsakt 2007/46/EF.
Andre opplysninger
Norge har deltatt i ekspertarbeidsgrupper ved utarbeidelse av forordningen.
Status
Forordningen ble vedtatt i EU 22. februar 2011 og trer i kraft 26. februar 2012. Vegdirektoratet har 5. juli 2011 sendt direktiv 2007/46/EF på fornyet høring, med høringsfrist 1. oktober 2011. Endringsforordning nr. 183/2011 inngår følgelig i denne høringsrunden.
Rettsakten ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens møte av 30. mars 2012, beslutning nr. 41/2012. Kjøretøyforskriften ble sommeren 2012 avløst av ny forskrift av 5. juli 2012 nr. 817 om godkjenning av bil og tilhenger til bil. Forskriften trådte i kraft 15. september 2012. Rettsakten er implementert i ny forskrift.