Undersøkelser av sjøulykker

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/18/EF av 23. april 2009 om de grunnleggende prinsipper for undersøkelser av ulykker i sjøtransportsektoren og om endring av direktiv 1999/35/EF og 2002/59/EF

Directive 2009/18/EC of the European Parliament and of the Council of 23 April 2009 establishing the fundamental principles governing the investigation of accidents in the maritime transport sector and amending Council Directive 1999/35/EC and Directive 2002/59/EC of the European Parliament and of the Council
Del av:

Siste nytt

EØS-komitevedtak ratifisert av Norge 14.12.2012; ikrafttredelse 1.2.2013

Direktivet omhandler undersøkelse av sjøulykker og har som formål å fremme sjøsikkerhetsarbeidet. Direktivet inneholder bl.a. regler om hvilke sjøulykker som skal undersøkes, hvem som skal ha hovedansvaret for undersøkelsene, og hvilke prosedyrer som skal følges. EØS-komiteen vedtok 30. mars 2012 å innlemme direktivet i EØS-avtalen sammen med andre rettsakter som inngår i EUs 3. sjøsikkerhetspakke. EØS-komitebeslutningen trer i kraft 1. februar 2013. En norsk gjennomføringsforskrift ble kunnngjort 13. desember 2012.

Behandlende organ


 
 

Nærmere omtale

Klikk på lenken til "Pakke:" (over) for en samlet oversikt over faktaark på nettstedet Europalov knyttet til den lovgivende pakken som denne saken tilhører.

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 20.3.2013)

Sammendrag av innhold
Direktivet omhandler undersøkelse av sjøulykker og har som formål å fremme sjøsikkerhetsarbeidet. Direktivet bygger på tilsvarende regler gitt av FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization (IMO), jf. Code for the Investigation of Marine Casualties and Incidents, November 1997 (IMO Assembly Resolution A.849) (IMO-koden). Koden ble fullstendig revidert av IMO i mai 2008, jf. MSC Res. 255(84) og trådte i kraft 1.1.2010. Direktivet inneholder blant annet regler om hvilke sjøulykker som skal undersøkes, hvem som skal ha hovedansvaret for undersøkelsene, og hvilke prosedyrer som skal følges. Etter direktivet har en stat plikt til å undersøke en sjøulykke som involverer skip som seiler under statens flagg, ulykker med fremmede skip som skjer innenfor statens jurisdiksjonsområde eller ulykker som i vesentlig grad berører statens interesser.

Direktivet pålegger på visse vilkår medlemsstatene en undersøkeplikt. Undersøkelsesplikten er knyttet til ”very serious marine casualties”. Det er ulykker hvor noen har omkommet, ved alvorlig forurensning eller hvor hele skipet forsvinner (total loss).Ved ”serious marine casualties” skal det foretas forundersøkelse for å avgjøre om en hendelse skal undergis full undersøkelse. Slike forundersøkelser skal rapporteres til Kommisjonen.

Undersøkelsene skal skje ved en permanent nasjonal undersøkelseskommisjon med etterforskere som har særlig kunnskap om arbeid med sjøulykker. Undersøkelseskommisjonen skal være uavhengig, særlig i forhold til statlige organer som har ansvar for sjøsikkerhetsarbeid. Selve arbeidet skal foregå uavhengig og uforstyrret av andre parallelle undersøkelser av ulykken. Hovedformålet er å kartlegge årsakene til ulykken. Undersøkelsene skal ikke knytte seg til fordeling av ansvar og skyld. Særlige berørte stater skal gis adgang til å delta i arbeidet. I saker der flere stater har plikt til å undersøke ulykken skal statene søke å enes om hvem som skal lede etterforskningen. Andre stater skal deretter avholde seg fra å utføre parallell etterforskning.

Undersøkelseskommisjonen skal avgi en rapport, og direktivet inneholder detaljerte regler om hva rapporten skal inneholde. Rapporten skal sendes Kommisjonen. Medlemsstatene plikter å følge opp undersøkelseskommisjonens sikkerhetsanbefalinger.

Direktivet legger opp til et samarbeid mellom statene og mellom den enkelte stat og Kommisjonen. Det skal etableres en informasjonsdatabase i regi av European Maritime Safety Agency (EMSA). Etter endringer i sjøloven ved lov 7. januar 2005 nr. 2 er det gitt nye regler om undersøkelse av sjøulykker i kapittel 18 avsnitt II (planlagt ikrafttredelse 1. juli 2008). Reglene i sjøloven er basert på de samme prinsippene som IMO-koden og trådte i kraft 1.7.2008. Det undersøkelsessystemet det legges opp til i EU-direktivet hviler følgelig på de samme prinsipper som de nye reglene i sjøloven om undersøkelse av sjøulykker, hvor det er lagt opp til at undersøkelsen skal skje ved en uavhengig undersøkelseskommisjon. Enkelte tilpasninger i norsk rett vil likevel være nødvendig.

Direktivforslaget går noe lenger enn norske regler når det gjelder en stats plikt til å undersøke en ulykke, og hvilke ulykker som skal undersøkes. Undersøkelsesplikten etter sjøloven gjelder ulykker med norske skip der noen om bord er omkommet eller er kommet betydelig til skade, eller at sjøulykken involverer et norsk passasjerskip. Undersøkelseskommisjonen har i dag en rett, til å undersøke sjøulykker som involverer utenlandske skip innenfor norsk jurisdiksjonsområde, men etter direktivet blir det en plikt.

Sjølovens regler om undersøkelsesrapport stiller mindre detaljerte krav til rapportens innhold enn reglene i direktivforslaget. Etter sjøloven er det i større grad opp til undersøkelsesmyndigheten å avgjøre rapportens innhold.

Vurdering
I de forklarende merknadene til direktivet er det lagt til grunn at direktivet er EØS-relevant. Direktivet om undersøkelse av sjøulykker kan være svært nyttig, blant annet av hensyn til informasjonsutveksling, felles rapportering og annet europeisk samarbeid om undersøkelse av sjøulykker. Dette vil være egnet til å styrke sjøsikkerhetsarbeidet i Europa, og det er ønskelig at Norge deltar i dette samarbeidet.

Direktivet krever endringer av sjøloven. Nærings- og handelsdepartementet fremmet i juni 2011 Prop. 143 L (2010–2011) Endringar i sjølova (gjennomføring av direktiv 2009/18/EF om gransking av sjøulykker mv.). Forslaget ble vedtatt ved lov 16. desember 2011 nr. 64 (jf. Innst. 51 L (2011-2012) og trådte i kraft 1.1.2012. Direktivet er også gjennomført i forskrift 30. november 2012 nr. 1115 om undersøkelse av sjøulykker (trådte i kraft 30.11.12) og forskrift 27. juni 2008 nr. 744 om melde- og rapporteringsplikt ved sjøulykker og andre hendelser til sjøs (ble endret 10.12.2012, i kraft samme dag).

Direktivet medfører til en viss grad en utvidelse av oppgavene for undersøkelsesmyndigheten, dvs. Statens havarikommisjon for transport (SHT). De nye oppgavene som følger av direktivet, gjelder først og fremst en utvidelse av undersøkelsespliktige sjøulykker, samt krav til forundersøkelser og rapportering. Det antas at direktivet vil medføre et økt ressursbehov på to-tre stillinger i Statens havarikommisjon for transport. Kommisjonen har fått tilført to stillinger som følge av gjennomføringen av direktivet, og et eventuelt merbehov utover dette tas innenfor gjeldende budsjettrammer. For øvrige offentlige myndigheter og private, antas ikke direktivet å medføre vesentlige konsekvenser.

Konklusjon
Direktivet er EØS-relevant og akseptabelt.

Andre opplysninger
Samferdselsdepartementet har budsjettansvar for Statens havarikommisjon for transport.

Status
Direktivet ble vedtatt 23. april 2009 som en del av den såkalte tredje sjøsikkerhetspakken (”3rd set of measures in favour of maritime safety”). Frist for gjennomføring i EU var innen 17.juni 2011.

Nøkkelinformasjon
eu-flagg

EU

Kommisjonens framlegg
Dato
23.11.2005
EU-vedtak (CELEX-nr): viser også om rettsakten er i kraft
Dato
23.04.2009
Gjennomføringsfrist i EU
17.06.2011
Anvendelsesdato i EU
17.06.2011
Annen informasjon
EFTA/EØS-flagg

EØS

Rettsakten på norsk
EEA Suppl. No 47, 25.8.2016, p. 835-848
EØS-prosessen
Saksområde
Utkast til EØS-komitevedtak oversendt EU
16.01.2012
EØS- komitebeslutning
Parlamentsbehandling
Norge
norge-flagg

Norge

Ansvarlig departement
Nærings- og fiskeridepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Informasjon fra departementet
Høring
Høring publisert
03.02.2011
Høringsfrist
18.03.2011
Gjennomføring i norsk rett
Dato
10.12.2012
Anvendes fra i Norge
10.12.2012
Annen informasjon