Sakens bakgrunn

Booky.fi («Booky») er et finsk selskap som markedsfører videogrammer lagret på fysiske medier, på sin nettbutikk. Under en kontroll i 2018 fant finske myndigheter at Booky ikke opplyste om videogrammenes innhold og aldersgrense i tråd med finsk lov, og påla selskapet å opplyse om disse forholdene. Booky påklaget avgjørelsen, men klagen førte ikke fram. Booky bragte så vedtaket inn for domstolene, og gjorde gjeldende at den finske loven har tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon etter TEUV artikkel 34 når den krever at videogrammene skal klassifiseres og merkes i henhold til finske regler, ettersom videogrammene allerede var klassifisert og forsynt med en angivelse av aldersgrensen etter lovgivningen i en annen medlemsstat. Saken står for Korkein hallinto-oikeus (øverste forvaltningsdomstol i Finland), som er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Spørsmålet i saken er om et nasjonalt krav om aldersklassifisering og merking av fysiske videogrammer er et tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon EU-retten forbyr.

Forbudet mot tiltak med tilsvarende virkning i artikkel 34 omfatter alle tiltak som direkte, indirekte, aktuelt eller potensielt kan hindre samhandelen, se C-591/17 Østrig mot Tyskland. Forbudet omfatter også tiltak som hindrer markedstilgangen for varer med opprinnelse i en annen medlemsstat, selv om den nasjonale regelen hverken har som formål eller virkning å behandle varer fra andre medlemsstater mindre gunstig, se C-591/17. Den finske loven i gjeldende sak rammes av forbudet i artikkel 34, ettersom den gjør det besværlig og mer kostbart å innføre videogrammer fra andre medlemsstater til Finland, se C-244/06 Dynamic Medien.

En nasjonal lovgivning som begrenser den frie varebevegelse kan være berettiget dersom den er begrunnet i allmenne hensyn etter artikkel 36, eller tvingende hensyn. I begge tilfeller skal loven være egnet og nødvendig for å sikre det forfulgte målet, se C-198/14 Visnapuu (omtalt i EUR-2015-19-2). Beskyttelse av mindreårige mot videogrammer som har et innhold som kan være skadelig for dem, utgjør et tvingende hensyn, se C-454/19 ZW.

EU-domstolen vurderer om den finske loven er egnet til å sikre formålet om å beskytte barn mot skadelig innhold. Nasjonal lovgivning må faktisk oppnå det forfulgte målet på en sammenhengende og systematisk måte, se C-377/17 Kommisjonen mot Tyskland. Kravet om klassifisering og merking av videogrammer gjør det mulig for forbrukerne å velge videogrammer som er passende for aldersgruppen til deres barn, se C-244/06. EU-domstolen påpeker at den finske loven stiller en rekke unntak fra regelen om klassifisering og merking. Disse unntakene har imidlertid en begrenset rekkevidde, og knytter seg kun til videogrammer som ikke umiddelbart er skadelig for barn. Unntakene er derfor ikke til hinder for å oppnå formålet med loven.

Den finske loven gjelder ikke videogrammer som markedsføres i Finland fra en annen medlemsstat. EU-domstolen påpeker at dette forholdet kan begrense oppnåelsen av det forfulgte målet. Det er imidlertid opp til den foreleggende domstol å vurdere om begrensningen i virkeområdet til lovgivningen har konkrete konsekvenser for oppnåelsen av formålet om å sikre barn mot skadelig innhold.

EU-domstolen vurderer deretter nødvendigheten av den finske loven. I mangel av harmonisering av regler om klassifisering og merking av videogrammer på EU-rettslig plan, er det opp til medlemsstatene å bestemme beskyttelsesnivået av barn i nasjonal rett. Oppfatningen av hva som er passende beskyttelsesnivå kan variere mellom medlemsstatene, som følge av betraktninger av moralsk eller kulturell art. Medlemsstatene nyter dermed en viss skjønnsmargin på dette området, se C-454/19. Det forhold at en annen medlemsstat har innført andre regler kan derfor ikke være avgjørende for nødvendigheten av gjeldende lovgivning.

Medlemsstaten er heller ikke forpliktet til å gjøre unntak fra regelen om merking og klassifisering dersom forbrukeren er myndig. En slik regel forutsetter at forbrukeren ikke blir informert om innholdet i videogrammene før kjøpet er gjennomført, og kan føre til at barn får tak i innhold som er skadelig for dem. Det er heller ingen andre forhold som tilsier at den finske loven går utover det som er nødvendig for å oppnå formålet. EU-domstolen viser til at de ikke finner grunn til å anta at klassifiseringsprosedyren blant annet ikke er lett tilgjengelig, eller at en avgjørelse ikke kan ankes inn for domstolene. Det er imidlertid opp til den foreleggende domstol å vurdere realiteten i saken.

EU-domstolens konklusjon

TEUV artikkel 34 og 36 er ikke til hinder for en nasjonal lovgivning som, med formål om å beskytte barn mot skadelig innhold, krever at videogrammer som er registrert på et fysisk medium og markedsføres i en nettbutikk, har gått gjennom en klassifisering og merking av innholdet med hensyn til aldersgrense, selv om videogrammet har gjennomgått en slik prosedyre i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat. Dette gjelder når den aktuelle lovgivningen er egnet og nødvendig til å oppnå det forfulgte formålet.

Den omstendighet at loven ikke omfatter videogrammer som markedsføres i medlemsstaten fra en annen medlemsstat, er ikke avgjørende for vurderingen, forutsatt at begrensningen i lovens virkeområde ikke er til hinder for oppfyllelsen av det forfulgte målet. Det er heller ikke avgjørende for vurderingen at den nasjonale loven ikke gjør unntak fra regelen om merking og klassifisering av videogram, når det kan påvises at kjøperen er myndig.

TEUV artikkel 34 og 36 tilsvarer EØS-avtalens artikkel 11 og 13.

(C-662/21)

BR