Sakens bakgrunn

Tvisten står mellom ministeren for økonomi, finans og gjenoppretting i Frankrike på den ene siden og Manitou BF SA (C-407/22) og Bricolage Investissement France SA (C-408/22) på den andre siden. Saken gjelder tilbakebetaling av betalt skatt på utbytte fra datterselskaper i andre medlemsstater enn Frankrike. Den foreleggende rett er Conseil d’État (øverste forvaltningsdomstol i Frankrike).

EU-domstolens vurdering

Spørsmålet for EU-domstolen er om TEUV artikkel 49 er til hinder for en medlemsstats ordning om skattemessig integrasjon, hvor:

•  

  Hjemmehørende morsselskap som har valgt skatteintegrasjon med hjemmehørende selskaper kan omfattes av en rett til nøytralisering av en andel av kostnader og utgifter fastsatt til 5 % av det samlede nettobeløp av utbytte mottatt av sine datterselskaper lokalisert i andre medlemsstater, dersom de hadde vært hjemmehørende, ville vært omfattet av denne muligheten

   

•  

  Mens et hjemmehørende morselskap som ikke har valgt slik skatteintegrasjon, til tross for at det eksisterer kapitalforbindelser med andre hjemmehørende selskaper som omfattes av denne retten, nektes slik nøytralisering.

   

EU-domstolen innleder med å vise til at artikkel 49 (1) fastsetter forbud mot restriksjoner som hindrer retten til fritt å etablere seg, foruten de begrensninger som skjer innenfor rammene av kapittel 2 i TEUV avsnitt IV. Ethvert tiltak som hindrer eller innebærer ulemper for utøvelsen av TEUV artikkel 49, eller gjør utøvelsen mindre tiltrekkende, anses for å være en restriksjon på etableringsfriheten, jf. C-391/20 (omtalt i EUR-2022-19-1). Selv om bestemmelser om etableringsfriheten i TEUV etter sin ordlyd skal sikre nasjonal behandling i vertsmedlemsstaten, er reglene også til hinder for at opprinnelsesmedlemsstaten hindrer etableringen i en annen medlemsstat, jf. C-386/14.

Ifølge EU-domstolen vanskeliggjøres etableringsretten der hjemmehørende selskap som har datterselskap i en annen medlemsstat undergis en skattemessig behandling i medlemsstatens lovgivning som stiller selskapet dårligere enn hjemmehørende selskap med datterselskap lokalisert samme sted.

I C-386/14 fant EU-domstolen at TEUV artikkel 49 var til hinder for en ordning som ga en skattefordel forbeholdt utbytte av innenlandsk opprinnelse. I motsetning til situasjonen i C-386/14, er verken Manitou eller Bricolage del av et skattemessig integrert konsern.

Likevel er situasjonen ifølge EU-domstolen slik at de omtvistede nasjonale reglene i saken kun gir selskaper hjemmehørende i Frankrike mulighet til å inngå i ordningen og i et skatteintegrert konsern. Verken Manitou eller Bricolage hadde mulighet til å opprette et slikt konsern med sine datterselskap etablert i andre medlemsstater. Et hjemmehørende morselskap med datterselskaper lokalisert i Frankrike, kan alltid benytte seg av skattefordelen som nøytraliseringen innebærer. Et hjemmehørende morselskap med datterselskaper lokalisert i andre medlemsstater derimot, har ikke denne fordelen, med mindre det tidligere var en del av et skatteintegrert konsern i Frankrike. EU-domstolen fastslår at dette er en forskjellsbehandling som er egnet til å gjøre etableringsretten mindre attraktiv for morselskapet.

Deretter vurderer EU-domstolen om forskjellsbehandlingen er forenlig med etableringsfriheten. For at dette skal være tilfellet må forskjellsbehandlingen gjelde situasjoner som ikke er objektivt sammenlignbare, eller være begrunnet i tvingende allmenne hensyn, jf. C-337/08.

EU-domstolen fastslår at situasjonene er objektivt sammenlignbare, og viser til tidligere rettspraksis, jf. C-386/14, C-337/08 og C-39/13 – C-41/13. Når det gjelder spørsmålet om forskjellsbehandlingen kan begrunnes i tvingende allment hensyn, konstaterer EU-domstolen at verken den foreleggende rett eller den franske regjeringen har anført eller påberopt slike grunner.

EU-domstolens konklusjon

TEUV artikkel 49 er til hinder for en medlemsstats lovgivning om skattemessig integrasjon som utelukker selskap med datterselskap lokalisert i andre medlemsstater samme rett til nøytralisering.

TEUV artikkel 49 har sitt motstykke i EØS-avtalen artikkel 31.

(C-407/22 og C-408/22)

IHT