Sakens bakgrunn

I 1997 opprettet statlige myndigheter i Romania selskapet SNAM. Det statseide selskapet ble i 1999 tildelt en enerett til å utnytte alle mineralvannressursene i Romania for en periode på 20 år, med løpende opsjon for selskapet til å forlenge konsesjonen i ytterligere fem år av gangen.

I 2016 mottok rumenske myndigheter et krav fra det private selskapet Romaqua Group, som gjorde gjeldende at det etter utløpet av konsesjonen til SNAM i 2018 måtte holdes en anbudskonkurranse om rettighetene. Rumenske myndigheter avslo kravet under henvisning til at dette bare ville bli aktuelt dersom SNAM ikke benyttet seg av opsjonen til å forlenge eneretten.

SNAM ønsket å bruke opsjonen i konsesjonskontrakten og dermed unngå en konkurranse om rettighetene. Romaqua Group stevnet derfor den rumenske staten for retten. Selskapet hevdet at staten pliktet å gjennomføre en anbudskonkurranse etter at konsesjonskontrakten til SNAM opprinnelig gikk ut etter utløpet av 2018. Staten ble frifunnet på alle punkter i første instans, men Romaqua Group anket til Înalta Curte de Casație și Justiție som er den foreleggende domstol i saken.

I avgjørelsen knytter EU-domstolen en rekke interessante uttalelser knyttet til tolkningen av TEUV artikkel 106.

EU-domstolens vurdering

Et av spørsmålene som EU-domstolen ble stilt, var om artikkel 106 og artikkel 102 i TEUV er i veien for en direkte tildeling av en enerett til å utnytte kilder med mineralvann som kan forlenges gjentatte ganger og på ubestemt tid til et statseid selskap.

EU-domstolen starter med å redegjøre generelt for de to bestemmelsene. TEUV artikkel 106 gir uttrykk for at medlemsstatene har et særlig ansvar for avholde seg fra å treffe eller opprettholde tiltak som strider mot traktatens bestemmelser i tilfellene der staten gis eksklusive rettigheter til et foretak. Det foreligger en tildeling av en slik eksklusiv rett (enerett) i artikkel 106s forstand dersom denne er egnet til å påvirke andre virksomheters mulighet til å utøve økonomisk virksomhet innenfor samme område på vesentlig samme vilkår, se C-545/17 Pawlak avsnitt 43. Siden eneretten til SNAM hindret Romaqua Group i å utnytte mineralvannressurser i Romania, kom bestemmelsen til anvendelse i saken.

Selv om det har blitt lagt til grunn i teorien i lang tid, er det (trolig) første gang EU-domstolen eksplisitt uttaler at artikkel 106 ikke kan påberopes alene, men bare i kombinasjon med andre traktatbestemmelser. Spørsmålet i denne sammenheng er derfor om TEUV artikkel 102 om misbruk av dominerende stilling på det indre markedet hindrer en ordning der SNAM i realiteten alltid vil kunne fornye eneretten gitt av rumenske myndigheter.

For at det skal foreligge brudd på TEUV artikkel 102 må tre vilkår være oppfylt.

For det første må det foreligge en dominerende stilling på det indre markedet. Det følger av rettspraksis at en enerett ikke nødvendigvis innebærer at foretaket har en dominerende stilling, jf. C-250/06 United Pan-Europe Communications Belgium avsnitt 21. Det avgjørende er om eneretten setter foretaket i stand til å bestemme om, og på hvilke vilkår, andre foretak kan få adgang til det relevante markedet, se C-49/07 MOTOE avsnitt 38.

For det andre må den dominerende stillingen misbrukes. Et slikt misbruk foreligger der foretaket gjør det vanskeligere for konkurrenter å komme inn eller forbli på markedet. Det må være tale om bruk av metoder som skiller seg fra de som kjennetegnes som vanlig konkurranse (såkalt «competition on the merits»). Misbruk vil også foreligge hvis foretaket ved hjelp av slike metoder utvider aktivitetene sine til et annet marked. Et foretak som bruker monopolstillingen sin til å øke prisene sine vil regnes som en slik metode, se C-377/20 Servizio Alettrico Nazionale avsnitt 76-77 (omtalt i EUR-2023-5-5). Hvis medlemsstatenes lovgivning fører til at foretaket som har fått tildelt eneretten, ved å følge vilkårene som følger av lov eller avtale, misbruker sin dominante stilling, vil medlemsstaten bryte TEUV artikkel 106 sammenholdt med artikkel 102, se C-553/12 P Commission v DEI avsnitt 41 (omtalt i EUR-2014-13-7).

For det tredje må misbruket påvirke handelen mellom medlemsstatene. Vilkåret vil være oppfylt når det er sannsynlig at misbruket av den dominerende stillingen vil ha direkte eller indirekte innflytelse på det indre markedet. Rent hypotetiske virkninger er imidlertid ikke nok, jf. C-49/07 MOTOE avsnitt 39.

Hvis alle de tre vilkårene er oppfylt vil TEUV artikkel 102 sammenholdt med artikkel 106 være til hinder for en lovgivning som, uten forutgående konkurranse, gir innehaveren en enerett som kan forlenges etter innehaverens ønske.

EU-domstolens konklusjon

TEUV artikkel 106 nr. 1, sammenholdt med artikkel 102, skal tolkes slik at det hindrer nasjonal lovgivning som gir innehaveren av en enerett til å utnytte mineralvannsressurser mulighet til å – uten konkurranse – forlenge sin enerett i 5 år av gangen, forutsatt at innehaveren av eneretten misbruker sin dominerende stilling.

TEUV artikkel 102 og 106 tilsvarer henholdsvis EØS-avtalen artikkel 54 og 59.

(C-510/22)

SB