Sakens bakgrunn

Seven.One er et privat kringkastingsselskap som produserer TV-programmer som sendes i Tyskland. Seven.One er medlem av den kollektive forvaltningsorganisasjonen Corint Media, som gjennom avtale har fullmakt til å forvalte medlemmenes opphavsrettigheter.

Seven.One hevder de lider tap som følge av reproduksjon av private skjermopptak fra deres TV-programmer, og anmodet derfor Corint Media om å håndheve deres rett til kompensasjon i henhold til den tyske opphavsrettsloven § 53 nr. 1. Corint Media nektet å følge anmodningen, da den tyske opphavsrettsloven § 87 nr. 4 utelukker kringkastingsselskaper fra rett til kompensasjon ved reproduksjon fra privatpersoner.

Seven.One tok deretter rettslig skritt mot Corint Media. Den regionale domstolen i Erfurt (Landgericht Erfurt) forela saken for EU-domstolen, da den var i tvil om den tyske lovgivningen var i tråd med direktiv 2001/29/EF.

EU-domstolens vurdering

Etter direktiv 2001/29/EF artikkel 2 bokstav a har kringkastingsselskaper enerett til å tillate eller forby reproduksjon av opptak fra deres egne TV-programmer. I utgangspunktet har altså Seven.One enerett til å forby reproduksjon av opptak av deres TV-programmer.

Det følger imidlertid av artikkel 5 nr. 2 bokstav b at medlemsstatene kan gjøre unntak fra reproduksjonsretten i artikkel 2 når det dreier seg om reproduksjon utført av en fysisk person til privat forbruk og uten kommersielle formål, forutsatt at rettighetshaverne mottar «rimelig godgjøring». Den tyske opphavsrettsloven tillater reproduksjon av opptak fra TV-programmer gjort av privatpersoner, men utelukket kringkastingsselskaper fra en slik «rimelig godgjøring». De øvrige rettighetshaverne etter artikkel 2 – opphavsmenn (bokstav a), utøvende kunstnere (bokstav b), fonogramprodusenter (bokstav c) og produsenter av originalopptak (bokstav d) – har etter den tyske opphavsrettsloven rett på slik godtgjørelse.

Spørsmålet forelagt EU-domstolen var om artikkel 5 nr. 2 er til hinder for en slik utelukkelse av retten til rimelig godtgjørelse for kringkastingsselskaper.

EU-domstolen fremhever at ordlyden, samt direktivets formål, klart innebærer at kringkastingsselskap har rett til godtgjørelse etter artikkel 5 nr. 2 dersom medlemsstatene innskrenker rettighetshavernes reproduksjonsrett etter artikkel 2. Spørsmålet er derfor om det finnes et grunnlag for å likevel nekte kringkastingsselskaper rett til slik godtgjørelse.

Opphavsrettsdirektivet gir ingen føringer for hva som skal til før det foreligger en «rimelig godtgjørelse». Medlemsstatene har derfor en vid skjønnsmargin når det gjelder fastsettelsen av størrelsen på godtgjørelsen og hvilken form den skal ha, jf. C-433/20 Austro-Mechana avsnitt 41 og C-263/21 Ametic avsnitt 36.

Det følger likevel av direktivets fortalepunkt 35 at størrelsen på godtgjørelsen skal ta hensyn til de særlige omstendighetene i hvert enkelt tilfelle, herunder størrelsen på skaden som er oppstått. Det betyr at enhver godtgjørelse som ikke er konkret knyttet til den enkelte saken, vil være i strid med direktivet, jf. C-521/11 Amazon.com avsnitt 62. I fortalepunkt 35 understrekes det videre at medlemsstatene ikke vil ha plikt til å yte godtgjørelse i situasjoner der skaden for rettighetshaveren er ubetydelig. Hva som skal til for at en skade anses som «ubetydelig» er underlagt medlemsstatenes skjønnsmargin, jf. C-463/12 Copydan Båndkopi avsnitt 59 og 60.

Til tross for denne vide skjønnsmarginen må terskelen som medlemsstatene anvender i vurderingen av om skaden er «ubetydelig», ta hensyn til likebehandlingsprinsippet nedfelt i Charterets artikkel 20, jf. C-463/12 Copydan Båndkopi avsnitt 31. Prinsippet innebærer at like situasjoner må behandles likt, og at ulike situasjoner må behandles ulikt, med mindre en slik behandling er objektivt begrunnet, jf. C-524/06 Huber avsnitt 75. Hva som skal til for å anse en skade som «ubetydelig» må derfor bygge på objektive kriterier. Konkret i denne saken innebærer det følgende:

For det første må medlemsstaten (her Tyskland) bevise at kringkastingsselskapers tap ved uautorisert reproduksjon – i motsetning til de øvrige rettighetshaverne etter artikkel 2 – er av «ubetydelig karakter». Hvorfor denne kategorien av rettighetshavere står i en særstilling i forhold til de andre, må derfor begrunnes særskilt.

For det andre må medlemsstaten (her Tyskland) bevise at samtlige kringkastingsselskaper befinner seg i sammenlignbare situasjoner som kan begrunne at samtlige av tilfeller av tap for disse, etter objektive kriterier, kategoriseres som «ubetydelige».

Det er først når begge disse betingelse er oppfylt, at nasjonal lovgivning som utelukker samtlige kringkastingsselskaper fra rett til rimelig godtgjøring, kan oppfylle kravene i artikkel 5 nr. 2.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 2001/29/EF artikkel 5 nr. 2 skal tolkes slik at den er til hinder for nasjonal lovgivning som utelukker kringkastingsselskaper fra retten til «rimelig godgjøring», forutsatt at skaden som selskapet lider som følge av den uautoriserte reproduksjonen ikke regnes som «ubetydelig».

Direktiv 2001/29/EF [Opphavsrettsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XVII (Opphavsrett), og er gjennomført i lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Direktivet art. 3 nr. 1 er gjennomført i åndsverkloven § 3.

(C-260/22)

SB