Sakens bakgrunn

Det tsjekkiske jernbaneselskapet «České dráhy» solgte i 2008 en del av virksomheten sin til det tsjekkiske jernbaneverket. RegioJet og STUDENT AGENCY, to konkurrenter til České dráhy, mente at salget utgjorde statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1) (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 61). Siden salget ikke ble meldt til EU-kommisjonen, mente de to konkurrentene at støtten var ulovlig.

Etter Prosedyreforordningen 2015 om statsstøtte artikkel 17 (1) har EU-kommisjonen en frist på ti år til å kreve tilbakebetalt ulovlig statsstøtte. Spørsmålet er om denne foreldelsesfristen også gjelder for en nasjonal domstol som skal avgjøre i en sak om tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte.

Foreleggende domstol er Nejvyšší soud (tsjekkisk høyesterett).

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis bemerker EU-domstolen at rollene til nasjonale domstoler og EU-kommisjonen på området for statsstøtte delvis supplerer hverandre, men at de også er forskjellige. EU-kommisjonen sitter med en kompetanse til å avgjøre hvorvidt støtte er i tråd med det indre markedet, mens nasjonale domstoler sikrer borgernes rettigheter i tilfeller der statsstøtte i strid med TEUV artikkel 108 (3) ikke er meldt til EU-kommisjonen, se C-368/04 Transalpine avsnitt 37 og 38 (omtalt i EUR-2006-16-6).

Nasjonale domstoler har dermed en plikt til å benytte alle muligheter for å rette opp i saker der statsstøtte ikke er meldt til EU-kommisjonen, noe som nettopp innebærer å sørge for at støtten tilbakebetales, se Transalpine avsnitt 47. Prosedyreforordningen regulerer framgangsmåten til EU-kommisjonen i saker om statsstøtte, men har ingen regler som direkte gjelder nasjonale domstoler. Myndigheten og pliktene til nasjonale domstoler må utledes av TEUVs bestemmelser slik de er tolket av EU-domstolen, se C-627/18 Nelson Antunes da Cunha avsnitt 32.

EU-domstolen bemerker deretter at den allerede tidligere har fastslått at prosedyreforordningens artikkel 17 (1) kun regulerer kompetansen til EU-kommisjonen, se Nelson Antunes da Cunha avsnitt 30. Foreldelsesfristen gjelder heller ikke for nasjonale konkurransemyndigheter, se C-349/17 Eesti Pagar avsnitt 109 (omtalt i EUR-2019-8-4).

Selv om støtten anses som eksisterende støtte etter utløpet av foreldelsesfristen, fører ikke dette til at støtten blir lovlig eller at krav fra konkurrenter bortfaller, se C-387/17 Fallimento Traghetti del Mediterraneo avsnitt 62 og 63.

Ettersom EU-retten ikke regulerer foreldelse av krav om tilbakebetaling av statsstøtte på nasjonalt nivå, får nasjonalstatenes egne foreldelsesregler anvendelse.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at foreldelsesfristen fastsatt i Prosedyreforordningen 2015 om statsstøtte artikkel 17 (1) ikke gjelder for nasjonale domstoler som skal avgjøre i saker om tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte.

TEUV artikkel 108 speiles i EØS-avtalen artikkel 62. Prosedyreforordningen 2015 om statsstøtte er ikke innlemmet i EØS-avtalen, men EFTA/EØS-siden vurderer for tiden et felles utkast til EØS-komitebeslutning. Regelen i forordningens artikkel 17 er imidlertid den samme som i forordning (EF) nr. 659/1999 artikkel 15 [Prosedyreforordningen 1999 om statsstøtte], som er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 2. januar 2023 nr. 3 om EØS-prosedyreregler for offentlig støtte. Foreldelsesreglene for tilbakebetalingskrav av statsstøtte på nasjonalt nivå er regulert i lov om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte (støtteprosessloven) § 13, som viser til bestemmelsene i foreldelsesloven. Reglene ble utførlig behandlet av Høyesterett i Rt-2013-1665 (Hydro Søral) (omtalt i EUR-2014-1-1).

(C-700/22)

SJJG