Sakens bakgrunn

Saken som foranlediget EU-domstolens prejudisielle avgjørelse, gjaldt en belgisk statsborger som arbeider i Luxembourg, men bor i Belgia. I flere år mottok saksøkeren en familieytelse fra Luxembourg for et barn plassert i hans husholdning. Den belgiske statsborgeren var ikke far til barnet, men barnet var plassert i hans hjem etter en belgisk rettskjennelse.

I 2017 trakk myndighetene i Luxembourg tilbake ytelsen. Myndighetene hevdet at slike ytelser kun kan betales til de grensearbeidere som er biologiske foreldre eller adoptivforeldre til barnet. På den andre siden følger det av Luxembourgs trygdelovgivning at personer som gjennom en rettskjennelse har fått omsorgen for et barn som bor i Luxembourg, har rett til slike familieytelser.

På grunnlag av dette stanset domstolen i Luxembourg (Luxembourg Court of Cassation) saken, og ba EU-domstolen avklare hvorvidt trygdesystemet i Luxembourg var indirekte diskriminerende ved at det anvender forskjellige vilkår avhengig av om arbeideren er bosatt i medlemsstaten eller ikke. Nærmere bestemt var spørsmålet om TEUV artikkel 45 (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 28) og forordning (EU) nr. 492/2011 artikkel 7 (2) hindrer slik lovgivning.

EU-domstolens vurdering

Domstolen innleder med å bemerke at den forelagte saken kun gjelder spørsmålet om en medlemsstat kan anvende ulike tildelingsvilkår for en bosatt og en ikke-bosatt arbeider ved tildelingen av en sosial ytelse. På grunnlag av dette mener domstolen at saken faller utenfor forordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen) artikkel 67 fordi denne gjelder familiemedlemmene til arbeidstakeren, og ikke arbeidstakeren selv.

Domstolen går så over til å konstatere at TEUV artikkel 45 (2) fastslår at fri bevegelighet for arbeidstakere innebærer at all diskriminering basert på nasjonalitet mellom arbeidstakere fra medlemsstatene i ansettelsesvilkår og lønn, skal avskaffes. Etter forordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelighet av arbeidskraft artikkel 7 (2) skal en arbeidstaker som er statsborger i en medlemsstat, men som arbeider i en annen, nyte de samme sosiale og skattemessige fordelene som arbeidstakere som er hjemmehørende der, se C-181/19 Jobcenter Krefeld avsnitt 44 og 78 og C-488/21 Chief Appeals Officer avsnitt 49.

Med henvisning til C-802/18 Caisse pour l’avenir des enfants avsnitt 54 (omtalt i EUR-2020-8-1), gjentar domstolen at likebehandlingsprinsippet nedfelt i TEUV artikkel 45 (2) og forordningen artikkel 7 (2) ikke bare forbyr direkte diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, men også alle indirekte former for diskriminering som fører til samme resultat. Domstolen viser så til C-328/20 Kommisjonen mot Østerrike avsnitt 108 om tolkningen av trygdeforordningen artikkel 4. Her uttalte domstolen at for å sikre mest mulig effektiv likebehandling av alle personer som arbeider i en medlemsstat, skal en person som blant annet er ansatt i en medlemsstat som hovedregel være underlagt lovgivningen i den medlemsstaten og, i henhold til trygdeforordningen, nyte de samme fordelene som nasjonale arbeidstakere.

Fordi artikkel 7 (2) gjenspeiler samme prinsipp som hjemlet i trygdeforordningen artikkel 4, slutter domstolen at der grensearbeidere bidrar til finansieringen av sosialpolitikken i vertsmedlemsstaten gjennom skatter og trygdeavgifter, må de kunne nyte godt av familieytelser og sosiale skattemessige fordeler på samme vilkår som nasjonale arbeidstakere.

På bakgrunn av den ovennevnte praksisen kommer EU-domstolen frem til at den aktuelle lovgivningen fører til en forskjellsbehandling som er i strid med EU-retten. Mer spesifikt, lovgivning som gir mer omfattende rettigheter til bosatte arbeidstakere enn til ikke-bosatte arbeidstakere, utgjør indirekte diskriminering på grunnlag av nasjonalitet.

EU-domstolen påpeker også at det er irrelevant for retten til den aktuelle ytelsen om barnet er plassert etter en rettskjennelse fra en annen medlemsstat. Hvorvidt en grensearbeider sørger for barnets underhold kan kun være relevant hvis samme vilkår også gjelder for bosatte arbeidstakere i samme situasjon.

EU-domstolens konklusjon

TEUV artikkel 45 og forordning (EU) nr. 492/2011 artikkel 7 (2) forhindrer lovgivning som medfører at en ikke-bosatt arbeidstaker ikke kan motta en familieytelse for et barn som er plassert hos arbeidstakeren ved en rettskjennelse, hvis en arbeidstaker i en tilsvarende situasjon som er bosatt i medlemsstaten har rett til å motta ytelsen.

Forordning (EU) nr. 492/2011 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg V (Fri bevegelighet for arbeidstakere), og gjennomført i norsk rett gjennom lov 14. desember 2012 nr. 81 (EØS-arbeidstakarlova). TEUV artikkel 45 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 28.

Den forelagte saken, omtalt som Hocinx-saken, har et svært lignende faktum som i sak C-802/18 Caisse pour l’avenir des enfants. Også denne saken gjaldt luxembourgske sosiale ytelser, men i motsetning til i Hocinx kom EU-domstolen da frem til at «it is not inconceivable that Regulation No 883/2004 can apply in conjunction with Article 7(2) of Regulation No 492/2011», se avsnitt 43. I Hocinx uttaler domstolen imidlertid at saken faller utenfor trygdeforordningen, fordi spørsmålet er om medlemsstaten kan anvende ulike tildelingsvilkår for en bosatt og en ikke-bosatt arbeider, mens trygdeforordningen artikkel 67 gjelder situasjonen til arbeidstakerens familiemedlemmer. I et blogginnlegg på EU Law Live, argumenterer Parthenopoulus for at dette også kan utgjøre et brudd på trygdeforordningen, jf. Caisse pour l’avenir des enfants.

Utover dette viser dommen at medlemsstatene har et svært begrenset handlingsrom når det kommer til å begrense eksport av familieytelser. EU-domstolen har i tre etterfølgende avgjørelser – C-328/20 Kommisjonen mot Austria, C-802/18 Caisse pour l’avenir des enfants og nå C-27/23 Hocinx – utvetydig erklært at nasjonale tiltak som innskrenker likebehandlingsrettigheter for (grense)arbeidere innenfor familieytelser/sosiale fordeler, er uforenlig med EU-retten.

For en mer inngående analyse av dommen, se kommentaren til Parthenopoulus: https://eulawlive.com/op-ed-simplicity-is-not-always-the-ultimate-sophistication-the-obscure-judgement-of-the-court-of-justice-in-c-27-23-hocinx-concerning-equal-treatment-of-workers-in-the-area-of-family-benefi/

(C-27/23)

LMBH