Sakens bakgrunn

Nord Vest Pro er et rumensk selskap som driver virksomhet innenfor byggebransjen. Selskapet leverer tjenester i Tyskland og Østerrike i form av utstasjonering av arbeidstakere som utfører byggearbeider der.

10. mai 2021, etter utført inspeksjon, fant rumenske skattemyndigheter at selskapet feilaktig hadde antatt at de ansatte som utførte byggearbeid i Tyskland og Østerrike, var berettiget til skattefritak for inntektsskatt etter skatte- og avgiftsloven artikkel 60 nr. 5, samt berettiget til reduksjon i trygdeavgiftssatsen og fritak fra betaling av helseforsikringsbidrag etter skatte- og avgiftsloven artikkel 138a og 154 nr. 1 bokstav r. Satsen for inntektsskatten og avdragene ble korrigert til 67 355 EUR.

Nord Vest Pros klage på vedtaket om skatteomgjørelsen førte ikke frem. Selskapet anla så sak ved den regionale domstolen Satu Mare med påstand om at vedtaket var ugyldig.

Domstolen var i tvil om de rumenske skattereglene var i strid med EU-retten. Saken ble derfor utsatt. EU-domstolen ble forelagt spørsmål om TEUV artikkel 56 er til hinder for at medlemsstatene utelukkende gir skattemessige og sosiale fordeler til ansatte i byggesektoren som utøver aktivitet på denne medlemsstats territorium.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen tar først stilling til om det foreligger en restriksjon på TEUV artikkel 56 om retten til fri utveksling av tjenesteytelser.

Innledningsvis bemerkes det at medlemsstatene skal utøve deres kompetanse på området for direkte beskatning under overholdelse av EU-retten, herunder de grunnleggende friheter som fastsatt i TEUV.

Under henvisning til sak C-498/10 X avsnitt 20 og 22 uttales det at TEUV artikkel 56 er til hinder for anvendelse av enhver nasjonal bestemmelse som gjør det vanskeligere å levere tjenesteytelser mellom medlemsstater enn internt i en medlemsstat. Videre vil nasjonale ordninger som forbyr tjenesteytelser, gjør dem mindre attraktive eller medfører ulemper for dem, utgjøre en restriksjon.

De rumenske skattefradragsreglene forskjellsbehandlet ikke utenlandske og rumenske selskaper i byggesektoren hvis ansatte utførte oppgaver i Romania. Likevel vil skatte- og sosialregler som er forskjellige avhengig av om de ansatte utfører arbeid i Romania eller i en annen medlemsstat, kunne gjøre det mindre attraktivt for rumenske selskaper å levere tjenester til et annet medlemsland. De rumenske skattereglene hadde nettopp denne virkningen, og utgjorde derfor en restriksjon på friheten til å yte tjenester over landegrensene.

EU-domstolen tar så for seg spørsmålet om den rumenske lovgivningen likevel er forenelig med retten til fri tjenesteutveksling, siden forskjellsbehandlingen omhandler situasjoner som ikke er objektivt sammenlignbare.

Ved vurderingen av om den grenseoverskridende situasjonen er objektivt sammenlignbar med den interne situasjonen, må det legges vekt på formålet som forfølges og karakteren og innholdet av de nasjonale bestemmelsene. Det er bare kriteriene fastlagt i den aktuelle lovgivningen som kan tas i betraktning ved vurderingen av om forskjellen i behandling gjenspeiler en objektivt forskjellig situasjon, se forente saker C-478/19 og C-479/19 UBS Real Estate avsnitt 48.

Det er den foreleggende domstols oppgave å avgjøre om situasjonene er objektivt sammenlignbare vurdert etter nasjonal rett. EU-domstolen bemerker imidlertid at forskjellsbehandlingen ikke ser ut til å reflektere en objektiv forskjell i situasjonen for foretak i Romania som tilbyr byggetjenester nasjonalt og foretak som gjør det i andre medlemsstater.

EU-domstolen tar så for seg spørsmålet om det foreligger tvingende allmenne hensyn som kan rettferdiggjøre restriksjonen.

En restriksjon på fri tjenesteutveksling kan bare tillates når den forfølger et legitimt formål som er forenelig med TEUV, er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og overholder proporsjonalitetsprinsippet. Reglene må være egnet til å oppnå formålet restriksjonen er begrunnet i på en konsekvent og systematisk måte. Restriksjonen kan heller ikke gå lengre enn det som er nødvendig for å nå formålet, se sak C-591/17 Østerrike mot Tyskland avsnitt 65 med videre henvisninger.

Romania påberopte at lovgivningen var begrunnet i flere tvingende allmenne hensyn, herunder behovet for å sikre sosiale hensyn for ansatte i byggesektoren, sikre rettferdige arbeidsforhold innenfor det indre marked ved å redusere lønnsforskjellene mellom medlemslandene, bekjempe kriminalitet i form av svart arbeid og skattesvik og hensynet til å forbygge utfordringen med manglende arbeidskraft som følge av arbeidsmigrasjon.

EU-domstolen slår kort fast at formålene om å sikre sosiale hensyn og å sikre rettferdige arbeidsforhold og arbeidstakerbeskyttelse i byggesektoren, utgjør tvingende allmenne hensyn som domstolen har anerkjent, se sak C-201/15 AGET Iraklis avsnitt 73-75.

Videre pekes det på at EU har et økonomisk og sosialt formål. Derfor skal de rettigheter som følger av bestemmelser om den frie bevegelighet for tjenester, avveies mot til de formål som søkes oppnådd gjennom EUs sosial og arbeidspolitikk, eksempelvis gjennom TEUV artikkel 151 nr. 1 om forbedring av leve- og arbeidsvilkår og passende sosialbeskyttelse.

Lovgivningen åpner for at ansatte i byggesektoren i Romania kan få høyere nettolønn. Det er opp til den foreleggende domstol å avgjøre om lovgivningen på en konsekvent og systematisk måte er egnet til å sikre rettferdige arbeidsforhold ved å redusere lønnsforskjellene på EU-nivå. Anses lovgivningen for å være egnet til å oppnå formålet om rettferdige arbeidsforhold, må den ikke gå utover det som er nødvendig.

Når det gjelder formålet om bekjempelse av svart arbeid og skattesvik, har domstolen anerkjent dette som et tvingende allment hensyn, se forente saker C-64/18, C-140/18, C-146/18 og C-148/18 Maksimovic and Others avsnitt 37. Likevel kan ikke dette begrunne at ansatte som utfører arbeid i en annen medlemsstat, fratas de omstridte skatte- og trygdefordeler. Det er ikke grunnlag for å anta at utøvelse av friheten til å yte tjenester fører til kriminalitet.

Videre utgjør ikke migrasjonsutfordringene som rumensk byggesektor står overfor et tvingende allment hensyn. Rent økonomiske hensyn kan ikke begrunne en restriksjon på etableringsfriheten, se sak C-201/15 Aget Iraklis avsnitt 72.

Likevel kan hensynet til å bekjempe systematisk risiko i en sektor som er av særlig betydning for medlemsstatens utvikling, herunder byggesektoren, utgjøre et tvingende allment hensyn som kan begrunne en restriksjon på de grunnleggende friheter. Det er opp til den foreleggende domstolen å avgjøre hvorvidt dette tiltaket er egnet til å nå det aktuelle formålet.

EU-domstolens konklusjon

TEUV artikkel 56 er ikke til hinder for nasjonal lovgivning som innrømmer skatte- og trygdefordeler til virksomheter i byggesektoren som utøver virksomheten på medlemsstatens område, men ikke der virksomheten skjer i en annen medlemsstat. Dette under forutsetning av at det foreligger en sammenlignbar situasjon med foretak i byggesektoren hvis ansatte sendes til andre medlemsstater og at restriksjonen er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og er proporsjonal.

TEUV artikkel 56 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 36.

Dommen må sies å følge den linje som ble lagt til grunn i sak C-201/15 Aget Iraklis, der det uttales at sosiale hensyn og arbeidstakerbeskyttelse i byggesektoren utgjør tvingende allmenne hensyn. I tillegg bekrefter den at rent økonomiske hensyn ikke utgjør et tvingende allment hensyn, se sak C-243/19 Jehovas vitner avsnitt 46 og 47.

(C-387/22)

EOE