Sakens bakgrunn

Copaco er en distributør av IT-produkter. Fram til utløpet av 2016 betalte foretaket en fast avgift til Reprobel for kopiering av opphavsrettsbeskyttede verk i henhold til belgisk lovgivning. Etter EU-domstolens avgjørelse i C-572/13 Hewlett-Packard Belgium, sluttet Copaco imidlertid å betale den faste avgiften. De hevdet at dommen medførte at den belgiske praksisen stred imot opphavsrettsdirektivets artikkel 5 (2) bokstav a og b og kravet om «rettferdig godtgjøring». Bestemmelsene gir medlemsstatene adgang til å fastsette unntak fra rettighetshaverens reproduksjonsrett, gitt at den mottar «rimelig godtgjøring». Domstolen kom til at en fast sats for godtgjøring ikke var proporsjonal med bruken av reproduksjonsproduktene. Dette kunne føre til overkompensasjon, hvilket ikke kunne regnes som «rimelig godgjøring» etter artikkel 5 (2) bokstav a og b.

Partene hadde imidlertid ulike syn på hva som er virkningen av Hewlett-Packard Belgium-dommen. Uenigheten knyttet seg både til om direktivet har direkte effekt og om Reprobel kan holdes ansvarlig etter direktivet.

Saken ble utsatt og EU-domstolen ble forelagt fem spørsmål.

EU-domstolens vurdering

Første til tredje spørsmål

Første til tredje spørsmål ble sammenfattet av EU-domstolen slik: Er opphavsrettsdirektivet artikkel 5 (2) bokstav a og b til hinder for at en person kan reise søksmål mot et privat rettssubjekt som er gitt kompetanse av staten til å samle inn og utdele en «rettferdig godtgjørelse», når den nasjonale lovgivningen som regulerer godtgjørelsen bryter med EU-retten? Dette gjelder der den private virksomheten utfører oppgaven i det offentliges interesse, er underlagt statens kontroll og har ved utførelsen av oppgaven fullmakter som går utover det ordinære som gjelder i forhold mellom enkeltpersoner.

Innledningsvis påpeker EU-domstolen at Reprobel er underlagt privat rett og at den belgiske stat ikke er representert i noen av dens organer. Det følger imidlertid av etablert praksis at individer kan påberope seg bestemmelser i et direktiv overfor virksomheter som er underlagt statens kontroll eller som har fått spesielle fullmakter til å utføre en offentlig oppgave. I tillegg må virksomheten utføre oppgaver i det offentliges interesse, se sak C-188/89 Foster m.fl. avsnitt 20 og sak C-413/15 Farrell avsnitt 28, 33 og 34. EU-domstolen slår fast at Reprobel ikke er underlagt statlig kontroll. Det avgjørende er derfor om Reprobel utfører oppgaven i det offentliges interesse og om den har blitt gitt ekstraordinære fullmakter til å utføre oppgaven.

Til kravet om at virksomheten må utføre oppgaven i det offentliges interesse, bemerker EU-domstolen at Reprobel utfører medlemsstatenes plikt til å sikre rettferdig kompensasjon for rettighetshavere i henhold til opphavsrettsdirektivet artikkel 5 (2) bokstav a og b.

Hensynet med å gi rettighetshavere godtgjørelse er for å kompensere for skaden de blir påført som følge av reproduksjon av deres verk. Det er vanskelig å identifisere private sluttbrukere og dermed kreve inn en avgift. Et system der gebyret kreves inn av aktørene som råder over utstyret som muliggjør digital reproduksjon, gjør at rettighetshavere sikres de inntekter som ellers hadde vært vanskelig å inndrive. Innsamlingen av avgiften, som er lagt til Reprobel som eneste aktør, er derfor gjort i det offentliges interesse.

Selv om nasjonale myndigheter bestemmer beløpet, er Reprobel gitt spesielle fullmakter for å kreve inn avgiften fra produsenter og distributører av kopieringsutstyr. Fullmaktene innebærer rett til å kreve informasjon fra både betalende og andre aktører på markedet. Opplysningene brukes til å identifisere hvem som er betalingsdyktige og bestemme beløpene. I tillegg har Reprobel adgang til å innhente informasjon fra toll-, skatte- og trygdemyndigheter. EU-domstolen vurderer fullmaktene til å være spesielle fullmakter som går utover det som er vanlig i et rettsforhold mellom private parter.

EU-domstolen kommer derfor til at en person kan påberope seg at den nasjonale lovgivningen strider imot opphavsrettsdirektivet artikkel 5 (2) bokstav a og b, direkte overfor et foretak som Reprobel, gitt at direktivbestemmelsen har direkte virkning.

Fjerde og femte spørsmål

Fjerde og femte spørsmål ble sammenfattet av EU-domstolen slik:

Skal opphavsrettsdirektivet artikkel 5 (2) bokstav a og b tolkes slik at det har direkte effekt? Dette innebærer at en person i fravær av riktig gjennomføring av direktivbestemmelsen, kan påberope seg direktivet direkte.

For at en direktivbestemmelse som er uriktig gjennomført skal ha direkte virkning, må den være ubetinget og tilstrekkelig presis, se sak C-684/16 Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften avsnitt 63. Den er ubetinget når den inneholder en forpliktelse som ikke er undergitt ytterligere vilkår, og den må være så presis at den kan påberopes av private og anvendes av en rettsinstans, se sak C-205/20 Bezirkshauptmannschaft Hartberg-Fürstenfeld (Direct effect) avsnitt 18.

Selv om artikkel 5 (2) bokstav a og b gir medlemsstatene en viss skjønnmargin til å organisere systemet for rettferdig godtgjøring, pålegger den statene en klar forpliktelse til å sikre at rettighetshavere får rettferdig kompensasjon for kopiering av opphavsrettsbeskyttet materiale. Dette inkluderer krav for hvordan kompensasjon skal beregnes og samles inn, samt nødvendige regler for å rette opp situasjoner der overkompensasjon kan forekomme, se sak C-467/08 Padawan avsnitt 36, og C-572/13 Hewlett-Packard Belgium avsnitt 83 til 86.

Domstolen understreker at personer har rett til ikke å bære den økonomiske byrden av at kompensasjonen som er samlet inn er i strid med bestemmelsen. Dermed krever systemet at det finnes en rett til tilbakebetaling av kompensasjon som er feilaktig samlet inn, se sak C-572/13 Hewlett-Packard Belgium avsnitt 85 til 87 og sak C-110/15 Microsoft Mobile Sales International and Others avsnitt 37, 54 og 55.

EU-domstolen konkluderer på denne bakgrunn med at direktivets artikkel 5 (2) bokstav a og b har direkte virkning.

EU-domstolens konklusjon

Opphavsrettsdirektivet artikkel 5 (2) bokstav a og b er ikke til hinder for at en person kan reise søksmål mot et privat rettssubjekt som er gitt kompetanse av staten til å samle inn og utdele en «rettferdig godtgjørelse», når den nasjonale lovgivningen som regulerer godtgjørelsen bryter med EU-retten som har direkte virkning. Dette gjelder der den private virksomheten utfører oppgaven i det offentliges interesse, er underlagt statens kontroll og har ved utførelsen av oppgaven fullmakter som går utover det ordinære som gjelder i forhold mellom enkeltpersoner.

Opphavsrettsdirektivet artikkel 5 (2) bokstav a og b skal tolkes slik at det har direkte effekt. Dette innebærer at en person i fravær av riktig gjennomføring av direktivbestemmelsen, kan påberope seg direktivet direkte.

Direktiv 2001/29/EF (opphavsrettsdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVII, og gjennomført i lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven).

Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om når en juridisk person anses å handle på vegne av staten, og dermed når en person som hevder seg utsatt for en uriktig avgjørelse som følge av en krenkelse på EØS-retten kan reise sak mot det private rettssubjektet. Dommen gir veiledning om hva slags type oppgaver det private rettssubjektet må utføre på statens vegne for at det er tale om fullmakter som går utover det vanlige og når en oppgave er foretatt i det offentliges interesse.

For Norges del må dommen tolkes i lys av EØS-konteksten. EØS-avtalen har ikke i seg selv forrang eller direkte virkning. Riktignok innebærer EØS-avtalen § 2 [skal vel være EØS-loven § 2, Lovdatas anm.] at gjennomførte EØS-bestemmelser går foran andre bestemmelser i tilfelle konflikt. Siden opphavsrettsdirektivet er gjennomført i norsk rett, vil dette medføre at artikkel 5 (2) bokstav a og b, ville gått foran ved konflikt med nasjonal rett. Annerledes er det ved motstrid mellom bestemmelser som ikke er gjennomført, men innlemmet i EØS-avtalen. Er det ikke mulig å komme til et EØS-konformt resultat, skal den norske regelen gå foran. Norge vil da kunne holdes ansvarlig for brudd på EØS-avtalen for uriktig eller manglende gjennomføring av en rettsakt. Som påpekt i Arnesen m.fl. (2022) Oversikt over EØS-retten på s. 85 kan dette «et stykke på vei kompensere for fravær av direkte virkning».

(C-230/23)

EOE