Sakens bakgrunn

Mistral Trans er et selskap som hovedsakelig driver virksomhet innen varetransport. I 2013 meldte de til skatte- og tollmyndighetene at de også hadde begynt å tilby regnskapstjenester. I løpet av en kontroll i april 2018, avdekket skatte- og tollmyndighetene mangler relatert til tiltak mot hvitvasking av penger, og ga anbefaling om hvordan disse kunne rettes opp. I en ny inspeksjon i mai 2019 ble det funnet ytterligere mangler i selskapets interne kontrollsystem, spesielt innenfor risikovurdering, kundekontroll og prosedyrer for destruering av dokumenter.

Mistral Trans ble etter dette ilagt et overtredelsesgebyr på 5000 EUR. Foretaket påklaget vedtaket, og anførte at siden regnskapstjenestene ble ytet til tre nært beslektede selskaper med identiske eiere og styremedlemmer som Mistral Trans, var ikke Mistral Trans en «ekstern regnskapsfører» i relasjon til disse selskapene. Saken kom etter hvert opp for den latviske høyesterett. På grunn av usikkerhet knyttet til om direktivet kommer til anvendelse i tilfeller hvor regnskapstjenester leveres utelukkende til beslektede selskaper, ble saken utsatt. EU-domstolen ble forelagt spørsmål om et selskap slik som Mistral Trans omfattes av begrepet «ekstern regnskapsfører» i hvitvaskingsdirektivet (EU) 2015/849 artikkel 2 (1) nr. 3 bokstav a.

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis bemerker EU-domstolen at et formål med hvitvaskingsdirektivet er å forhindre bruk av det finansielle systemet til hvitvasking og terrorfinansiering. Direktivet angir derfor forebyggende og avskrekkende tiltak for å sikre en effektiv bekjempelse av hvitvasking, og for å beskytte den finansielle sektorens integritet, stabilitet og omdømme. I tillegg søker direktivet å beskytte det interne markedet i EU fra skade forårsaket av ulovlige pengetransaksjoner, se sak C-22/23 Citadeles nekustamie īpašumi. Direktivet retter seg derfor mot personer og foretak som deltar ved gjennomførelsen av transaksjoner eller annen finansiell aktivitet.

Hvitvaskingsdirektivets artikkel 2 (1) angir personkretsen direktivet omfatter. I bestemmelsens nr. 3 bokstav a nevnes «eksterne regnskapsførere». Begrepet «eksterne regnskapsførere» er ikke legaldefinert i direktivet. I tråd med EU-rettslig metodelære, må innholdet i begrepet derfor fastlegges i tråd med alminnelig språkbruk, den kontekst begrepet inngår i og formålet direktivet forfølger, se sak C-526/19 Entoma avsnitt 29.

EU-domstolen påpeker at den naturlige forståelsen av begrepet varierer mellom de forskjellige språkversjonene. Den tyske («buchprüfer»), franske («expertscomptables»), rumenske («experți contabili») og svenske («revisorer») versjonen benytter begreper som dekker kontrollerte yrker hvis aktivitet består av å organisere, verifisere, vurdere og korrigere regnskap. Den engelske («accountants»), spanske (contables), latviske («grāmatveži») og nederlandske («accountants») versjonen benytter begreper som favner videre, idet disse begrepene retter seg generelt mot personer og foretak hvis aktivitet består i å forberede, holde og utføre regnskap, inkludert foretakets egne regnskap.

Domstolen finner at begrepet «eksterne regnskapsførere», når ordlyden tolkes i tråd med dens kontekst, må forstås slik at den retter seg mot fysiske eller juridiske personer som gjør uavhengige regnskapstjenester for tredjepersoner.

I denne forbindelse vises det til direktivets artikkel 58 (1) som krever at medlemsstatene sikrer at «ansvarlige enheter» kan holdes ansvarlig for brudd på nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivet. Ansvarlige enheter sikter til de personer som er omfattet av listen i artikkel 2 (1) nr. 1 til 3, deriblant «kredittinstitusjoner», «finansinstitusjoner» og juridiske eller fysiske personer som utfører yrker som «revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere».

Angivelsen av personkretsen som er omfattet av direktivet kan spores tilbake til direktiv 2001/97/EF, som endret direktiv 91/308/EØF. I dette direktivet heter det i fortalens premiss 15 at ««[f]orpliktelsene (...) med hensyn til identifisering av kunder, oppbevaring av opplysninger og melding av mistenkelige transaksjoner bør utvides til å omfatte et begrenset antall typer virksomhet og yrker som har vist seg å være utsatt for hvitvasking av penger». Når hvitvaskingsdirektivet artikkel 2 (1) nr. 3 bokstav a refererer til revisorer og skatterådgivere, i tillegg til eksterne revisorer, er det mest nærliggende at bestemmelsen gjelder medlemmer av spesifikke yrker, altså personer hvis yrkesaktivitet består i å tilby uavhengige tjenester innen regnskap, revisjon og skatterådgivning til tredjeperson.

På denne bakgrunn kommer domstolen til at «eksterne regnskapsførere» omfatter personer hvis aktivitet består av å tilby uavhengige regnskapstjenester til tredjepersoner. Ansatte regnskapsførere som utfører regnskapsarbeid for bedrifter med nær tilknytning sin bedrift er ikke omfattet.

EU-domstolens konklusjon

Hvitvaskingsdirektivet artikkel 2 (1) nr. 3 bokstav a skal tolkes slik at «eksterne regnskapsførere» skal forstås som personer eller enheter som uavhengig tilbyr regnskapstjenester til tredjeparter. En virksomhet som kun utfører regnskapet til selskaper med samme ledelse, aksjonærer og reelle eiere, er ikke omfattet av begrepet.

Direktiv (EU) 2015/849 (fjerde hvitvaskingsdirektiv) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg IX.II, og gjennomført ved lov 1. juni 2018 nr. 23 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven), forskrift 14. september 2018 nr. 1324 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsforskriften) og lov 21. juni 2024 nr. 41 om Finanstilsynet (finanstilsynsloven).

Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om hvordan begrepet «eksterne regnskapsførere» skal tolkes. Videre utgjør den et eksempel på at ulike språkversjoner åpner for ulike tolkninger. I valget mellom tolkningsalternativer velger EU-domstolen den minst vidtgående tolkningen. At et selskap slik som Mistral Trans ikke er underlagt direktivets formål kan i denne sammenheng muligens sees som et utslag av prinsippet om forholdsmessighet, der en rettsakt ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å realisere dens målsetting. Et alternativ kan være å se det slik at de aktuelle selskapene til sammen er ett foretak, slik at regnskapsfunksjonen ikke er «ekstern».

EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv vil bli erstattet av direktiv (EU) 2024/1640 (EUs sjette hvitvaskingsdirektiv), men dette direktivet er enda ikke innlemmet i EØS-avtalen.

(C-3/24)

EOE