Sakens bakgrunn

KIA Auto, en estisk bilimportør, ble i 2014 ilagt en bot av konkurranserådet i Latvia for brudd på konkurranseloven. Selskapet og dets autoriserte representanter hadde koordinert sine garantibetingelser. Betingelsene krevde at kunder benyttet autoriserte verksteder og originale reservedeler dersom garantien på bilen skulle opprettholdes. Dette ble ansett som en vertikal avtale som begrenset konkurransen i markedet for reparasjonstjenester og distribusjon av reservedeler av det latviske konkurranserådet.

Konkurranserådet fant at avtalen hadde konkurransebegrensende virkninger. Konkurranserådet presiserte at det ikke var nødvendig å bevise faktiske negative virkninger, da avtalens natur alene var tilstrekkelig for å påvise konkurransebegrensning. Avgjørelsen ble imidlertid anket, og Latvias høyesterett fant senere at konkurranserådets opprinnelige vurdering av om det forelå faktiske restriktive virkninger etter TEUV artikkel 101(1), var basert på feil kriterier.

På denne bakgrunn spør foreleggende domstol om det under TEUV artikkel 101(1) er nødvendig å påvise faktiske restriktive virkninger for å fastslå et brudd på konkurransereglene, eller om potensielle virkninger er tilstrekkelig.

EU-domstolens vurdering

EU-retten skiller mellom konkurransebegrensning etter «formål» og «virkning» ved vurderingen av lovligheten av avtaler etter TEUV artikkel 101(1). Dersom en avtale har som formål å begrense konkurransen, er det ikke nødvendig å analysere dens virkninger, se C-124/21 P International Skating Union v Commission avsnitt 99. Slike avtaler anses iboende skadelige for konkurransen. Hvis avtalen derimot ikke har et slikt formål, må det avgjørelsen av om avtalen omfattes av forbudet vurderes om den har konkurransebegrensende virkninger, enten faktiske eller potensielle. Dette skillet er viktig fordi de to kriteriene innebærer forskjellige juridiske og bevismessige krav, se International Skating Union v Commission, avsnitt 100.

Ved vurderingen av om KIAs garantibetingelser er egnet til å forhindre, begrense eller vri konkurransen, kreves det en analyse av hvordan konkurransen ville fungert i fravær av avtalen. Dette innebærer at det relevante markedet må defineres, og de økonomiske og rettslige forholdene som påvirker konkurransen må vurderes, se C-306/20 Visma Enterprise avsnitt 74. Videre må hvilke virkninger avtalen har, enten de er faktiske eller potensielle, identifiseres. Domstolen har presisert at den kontrafaktiske analysen må være realistisk og troverdig, se C-176/19 P Commission v Servier and Others avsnitt 341.

Domstolen har slått fast at det ikke er nødvendig å bevise faktiske konkurransebegrensninger for å fastslå en overtredelse. Potensielle konkurransebegrensninger kan være tilstrekkelige, forutsatt at de vil være tilstrekkelig merkbare, se C-7/95 P Deere v Commission avsnitt 77-78 og C-8/95 P New Holland Ford v Commission avsnitt 91-92. Domstolen understreker at et krav om konkrete bevis for faktiske virkninger kan begrense konkurransemyndighetenes mulighet til å gripe inn mot avtaler som skader konkurransen før de får målbare virkninger.

En slik vurdering tilsvarer den domstolen har lagt til grunn ved tolkningen av TEUV artikkel 102 om utnyttelse av dominerende stilling, se C-23/14 Post Danmark avsnitt 65-66.

I vurderingen av potensielle virkninger legger domstolen vekt på at analysen må være grundig og helhetlig. Alle relevante fakta må tas i betraktning, inkludert markedsforhold, partenes økonomiske atferd og avtalenes sannsynlige konsekvenser for konkurransen, se Visma Enterprise avsnitt 76. Domstolen har understreket at potensielle virkninger er i tråd med det kontrafaktiske perspektivet som anvendes for å fastslå konkurransebegrensninger, se Commission v Servier and Others avsnitt 345-353.

På denne bakgrunn legger EU-domstolen til grunn at det ikke er nødvendig for nasjonale konkurransemyndigheter å bevise konkrete og faktiske virkninger for å konstatere et brudd på TEUV artikkel 101(1). Det er tilstrekkelig å vise til potensielle konkurransebegrensende virkninger, så lenge disse er tilstrekkelig merkbare. Dette gir konkurransemyndighetene større handlingsrom til å forhindre avtaler som skader konkurransen, og følger prinsippene fastsatt i tidligere avgjørelser som C-307/18 Generics (UK) and Others avsnitt 120 og Post Danmark.

EU-domstolens konklusjon

Ved vurderingen av om en avtale om bilgarantier har konkurransebegrensende virkning etter TEUV artikkel 101(1), er det tilstrekkelig at myndigheten påviser potensielle konkurransebegrensende virkninger, forutsatt at disse er tilstrekkelig merkbare.

TEUV artikkel 101 og 102 har sine motstykker i EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Nærmere regler er gitt i lov 5. mars 2004 nr. 12 (konkurranseloven) § 10.

Interessant i denne dommen er EU-domstolens henvisning til praksis tilknyttet TEUV artikkel 102, i avsnitt 35 og 36. En slik henvisning var ikke nødvendig for å avgjøre saken. Hvorvidt domstolen på ny vil trekke inn praksis tilknyttet TEUV artikkel 102 ved tolkningen av artikkel 101, gjenstår å se. Dommen indikerer uavhengig av dette at praksis tilknyttet artikkel 102 vil kunne være av betydning for vurderingen av konkurransebegrensende virkninger etter artikkel 101.

(C-606/23)

LMBH