Sakens bakgrunn

Den 4. juni 2001 kjøpte ZP en bil av merket Ford fra forhandleren Stracciari i Italia. Det tyske selskapet Ford WAG produserte bilen, som så ble levert til Stracciari gjennom Ford Italia. Sistnevnte selskap distribuerer biler fra Ford WAG i Italia. I desember 2001 havnet ZP i en trafikkulykke der bilens airbag ikke fungerte. I januar 2004 reiste ZP sak mot Stracciari og Ford Italia, der han krevde erstatning for skadene som oppsto som følge av fabrikasjonsfeilen.

Ford Italia anførte at selskapet kun var leverandør av bilen, slik at søksmålet derfor ikke kunne fremmes mot dem. Saken måtte fremmes overfor Ford WAG, bilens faktiske produsent. Domstolen i Bologna holdt Ford Italia ansvarlig utenfor kontraktsforhold for fabrikasjonsfeilen ved bilen. Etter at resultatet ble opprettholdt i ankerunden, kom saken opp til behandling for den italienske høyesterett. Domstolen var i tvil om tolkningen av ansvarsforholdene mellom produsent og leverandør, i forbindelse med defekte produkter etter produktansvarsdirektivet.

EU-domstolen ble derfor forelagt spørsmål om produktansvarsdirektivet artikkel 3 (1) skal tolkes slik at leverandøren av et defekt produkt skal anses som en «person, som presenterer seg for å være produsenten» av produktet, når denne leverandøren ikke fysisk har anbragt sitt navn, merke eller annet kjennetegn på dette produktet, men hvor dette produktet er sammenfallende med leverandørens navn eller sentrale fellestrekk med produsentens navn.

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis uttaler EU-domstolen at produktansvarsdirektivet, innenfor dets virkeområde, tar sikte på å fullstendig harmonisere medlemsstatenes lover og regler. Dette innebærer at medlemmenes skjønnsmargin tilknyttet reguleringen av produktansvar fullstendig er fastlagt i medhold av direktivet.

Personkretsen som forbrukeren kan rette krav mot, er uttømmende regulert i direktivets artikkel 1 og 3. Etter artikkel 1 er «[p]rodusenten ansvarlig for skade forårsaket av en sikkerhetsmangel ved hans produkt». Begrepet «produsent» er legaldefinert i artikkel 3:

«Med «produsent» menes produsenten av et ferdig produkt, produsenten av en råvare og produsenten av et delprodukt, og enhver person som presenterer seg som produsent ved å anbringe sitt navn, varemerke eller annet kjennetegn på produktet».

Legaldefinisjonen inneholder to tolkningsalternativer, hvorav tolkningen av «person som presenterer seg som produsent ved å anbringe sitt navn, varemerke eller annet kjennetegn på produktet» er tvistepunktet i saken. Etter alternativet er det ikke avgjørende at vedkommende faktisk deltar i produksjonsprosessen.

Bakgrunnen for reguleringen er at den som markedsfører produktet ved å gi inntrykk av at vedkommende er produsent og dermed har ansvar for produktet, gjør dette med formål om å gjøre produktet mer attraktivt for forbrukeren. Dette må til gjengjeld medføre at personen må kunne stilles til ansvar etter direktivet.

I foreliggende sak har imidlertid ikke Ford Italia selv fysisk anbragt sitt navn på varen. Navnet Ford ble selv anbragt under produksjonen av varen, og tilsvarer den faktiske produsentens navn. Det må derfor avgjøres om merket Ford utgjør en så sentral del av distributøren – Ford Italias – navn, at distributøren kan kvalifiseres som en person som «presenterer seg som produsenten», jf. artikkel 3 (1).

EU-domstolen peker på at ordlyden «presenterer seg som produsent» «ved å anbringe» sitt navn på produktet, trekker i retning av at kvalifiseringen som produsent er betinget at en aktiv handling, der personen selv anbringer angivelsen på produktet.

Direktivet søker imidlertid å omfatte de personer som gir inntrykk av å være involvert i fremstillingsprosessen. EU-domstolen finner derfor at det ikke har noen betydning om vedkommende selv har anbragt en slik angivelse på produktet, eller om produktet inneholder den angivelsen som fabrikanten har gitt produktet, og som tilsvarer sistnevntes navn. I begge tilfeller utnytter leverandøren sammenfallet mellom fabrikantens navn og sitt eget selskapsnavn til å presentere seg overfor forbrukeren som den ansvarlige for produktets kvalitet. Den tilliten som skapes er da sammenlignbar med den tillitt som forbrukeren ellers ville hatt dersom produktet hadde blitt solgt direkte av den faktiske produsenten.

Når artikkel 3 (1) tolkes i lys av system- og formålsbetraktninger, viser det at EU-lovgiver har definert begrepet «produsent» vidt, for å gi forbrukeren et styrket vern. Videre fastsetter artikkel 5 i direktivet at personer som utgir seg for å være produsenter er solidarisk ansvarlige med de faktiske produsentene. Reglene bidrar til å gjøre det lettere for forbrukeren å identifisere aktøren som kan holdes ansvarlig for et defekt produkt.

EU-domstolens konklusjon

Produktansvarsdirektivet artikkel 3 (1) skal tolkes slik at leverandøren av et defekt produkt skal anses som en «person, som presenterer seg for å være produsenten» av produktet, når denne leverandøren ikke fysisk har anbragt sitt navn, merke eller annet kjennetegn på dette produktet, men hvor dette produktet er sammenfallende med leverandørens navn eller sentrale fellestrekk med produsentens navn.

Direktiv 85/374/EØF (produktansvarsdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg III, og gjennomført ved lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar [produktansvarsloven]. Direktivets artikkel 3 (1) er gjennomført i produktansvarsloven § 1-3.

Direktiv (EU) 2024/2853 (Produktansvarsdirektivet 2024) er vedtatt i EU, men enda ikke inntatt i EØS-avtalen. Blir direktivet innlemmet, hvilket det etter all sannsynlighet vil bli, vil dette medføre at produktansvarsdirektivet (1985) oppheves. Direktivet av 2024 artikkel 4 (10), som tilsvarer artikkel 3 av 1985-direktivet har en noe annerledes ordlyd. Blant annet er «producer» erstattet med «manufacturer». Legaldefinisjonene har likhetstrekk, men rettsanvendere må likevel ta stilling til dommens overføringsverdi ved tolkningen av det nye direktivet.

(C-157/23)

EOE